LE-1993-2097
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-26 |
| Publisert: | LE-1993-02097 |
| Stikkord: | Avvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 91-07954 A/48 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02097 A. Anket til Høyesterett - Oppreisning gis, og anken fremmes - HR-1993-00838 K. |
| Parter: | Ankende part: X Borettslag (OBOS) (Prosessfullmektig: Advokat Kaare J.E. Stephensen, Oslo). Motpart: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Morten Stang, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Einar M. Olsen, formann 2. Lagdommer Gunvald Gussgard 3. Lagdommer Erik Melander |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, Husleieloven (1939) §51, §103, §153, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §364, §369 |
Saken gjelder spørsmålet om det foreligger et "tvistemål om leieforhold" etter husleieloven. I så fall er ankefristen oversittet, jfr. husleieloven §51, men oppreisning er begjært.
Den 19. mai 1993 avsa Oslo byrett dom med slik domsslutning:
X Borettslag dømmes til å iverksette senkning av C og Ds terrasse til marknivå, minimum 35 cm.
C og D dømmes til å betale saksomkostninger til A og B med kr 2000,-.
X Borettslag dømmes til å betale saksomkostninger til A og B med kr 68320,-.
Dommen ble forkynt 24. mai 1993 for både hjelpeintervenientene, ekteparet C og D, og sakens parter. Hjelpeintervenientene har ikke anket, men X Borettslag bragte saken inn for lagmannsretten ved ankeerklæring av 8. juli 1993 med følgende påstand:
1. Oslo Byretts dom av 19. mai 1993 oppheves, med unntak av saksomkostningsavgjørelsen i forhold til hjelpeintervenient.
2. A og B dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotpartene, A og B, tok til gjenmæle og nedla følgende påstand:
Prinsipalt:
Anken avvises.
Subsidiært:
Byrettens dom stadfestes.
I alle tilfeller:
A og B tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett.
I byrettens oversendelsesbrev av 18. august 1993 til lagmannsretten ble det opplyst at tilsvaret ble meddelt "motparten" 12. august 1993, men et annet dokument i saken kan tyde på at det skjedde med brev av 18. august 1993 og lagmannsretten legger dette til grunn. I samme brev skrev byretten følgende:
Retten har besluttet å fremme saken da anken ansees rettidig innkommet. Husleieloven §51 kommer etter rettens mening ikke til anvendelse i denne saken og de alminnelige regler om ankefrist gjelder.
I brev av 3. september 1993 til borettslagets prosessfullmektig pekte lagmannsretten på at det ikke er byretten men lagmannsretten som skal avgjøre om anken var rettidig, og minnet om avvisningspåstanden. I prosesskriftet av 9. september 1993 korrigerte borettslaget sin påstand til å gjelde frifinnelse samt tilkjennelse av saksomkostninger for begge retter. I særskilt prosesskrift av 9. september 1993 fremsatte borettslaget en subsidiær begjæring om oppreisning for eventuell oversittelse av ankefrist, jfr. domstolsloven §103 første ledd.
Den ankende part, X Borettslag (OBOS), v/sin prosessfullmektig advokat Kaare J.E. Stephensen, har i det vesentlige anført:
Saken er ikke "tvist om leieforhold" i den forstand at ankefristen i husleieloven §51 gjelder. Den riktige vurdering er foretatt av Oslo byrett som fant at anken var rettidig. Dette ble meddelt partene. Beslutningen er ikke påkjært, og den ankende part ser byrettens avgjørelse som bindende. Av tvistemålsloven §369 følger at det er den rett som mottar ankeerklæringen, som skal vurdere om den er innkommet i rett tid, jfr. tvistemålsloven §364.
Når det gjelder sakens rettslige karakter bemerkes at den ikke gjelder spørsmålet om et leieforhold består eller skal bestå, og den gjelder heller ikke ankemotpartens bolig i egentlig og kontraktsmessig forstand. Primært gjelder den heller ikke forholdet til borettslaget. Saken har mere karakter av "byggesak" enn boligsak. Den ankende part har derfor hele tiden lagt til grunn at dette ikke er noen "husleiesak" i loven forstand, hva angår ankefristen.
Fristoversittelsen er, om den foreligger, ikke forsettlig. Den skyldes ikke uaktsomhet og kan derfor ikke legges den ankende part til last. Under ingen omstendighet foreligger grov uaktsomhet. I alle fall må det ansees som "særlige omstendigheter", jfr. domstolsloven §153, at saken ikke fremtrer som noen husleiesak i egenlig forstand. Det er ikke nok at den ene part er leietaker (andelseier) og den annen utleier (borettslag). Det må legges vesentlig vekt på at saksforholdet ikke har karakter av husleiesak som spesifikt er knyttet til husværet.
Denne saken gjelder et ute-areal, som formelt ikke innbefattes av ankemotpartenes leiekontrakt, og tvistemålet tar heller ikke sitt utspring i forståelsen av leiekontrakten eller dens omfang. Tvist om disposisjoner over areal som ikke er omfattet av husleiekontrakt, kan heller ikke ansees som husleiesak i forhold til ankefristreglene.
Den ankende part har foretatt en fornuftig vurdering av ankefristen med bakgrunn i forståelsen av husleieloven §51 rekkevidde. Når spørsmålet nå er kommet opp, viser det seg at saken befinner seg i grenseland hvor det råder fornuftig begrunnet tvil. Det ville da være særlig urimelig om anken skulle bli avskåret. Fristoversittelsen vil ikke være til ulempe for ankemotparten, men den ankende part har grunn til å regne med at den påankede dom vil bli endret i hans favør. Det vises til Rt-1987-1423 og Rt-1992-889. Ankemotpartens krav, som ble fremsatt med stevning, er for så vidt uavhengig av om det foreligger leiekontrakt eller ikke. Det husleierettslige er således ikke hovedtema, men det avtale- og naborettslige. Byretten har da også krevet fullt rettsgebyr.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Det fremgår av stevningen og av byrettsdommens referat av partenes anførsler at A og B prinsipalt reiste saken fordi utleieren, borettslaget, hadde godtatt naboen C og Ds bygging av en terrasse som er til betydelig sjenanse for familien Martinsen som leieboere. Byretten kom blant annet til at et enstemmig generalforsamlingsvedtak av 1990 ikke ga styret noen videre rett til å treffe beslutning om C og Ds terrasse på bekostning av Martinsen. Den fullmakt som var gitt kunne ikke innebære at styret sto fritt i forhold til den enkelte leietager. Uansett måtte styret behandle like saker likt, og det kunne ikke gjøre forskjell uten saklig grunn, noe retten kom til at styret ikke hadde i det foreliggende tilfellet. Retten kunne ikke se at det fantes rimelige argumenter for å gjøre unntak for C og Ds vedkommende.
Under henvisning til det som er nevnt i foregående avsnitt finner lagmannsretten at saken er et "tvistemål om leieforhold" etter husleieloven. Det er de ovennevnte sider ved saken som er avgjørende for vurderingen av sakens rettslige karakter.
Ankefristen på 14 dager ble oversittet av den ankende part. Retten legger til grunn at advokat Stephensen mottok anketilsvaret og avvisningspåstanden senest den 20. august 1993 og at det senest samme dag ble anledning til å fremsette begjæring om oppreisning innen en frist på 14 dager, jfr. domstolsloven §154 første ledd. Også denne frist ble oversittet, og mot denne forsømmelse er det ikke anledning til å gi oppreisning. Anken blir derfor å avvise.
Saksomkostninger er påstått og tilkjennes med et skjønnsmessig beløp kr 750, jfr. tvistemålsloven §175, jfr. §180 annet ledd, jfr. husleieloven §51 første ledd. Det foreligger ikke grunn til å frita den ankende part for erstatningsplikten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oppreisning gis ikke.
2. Anken avvises.
3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse skal X Borettslag betale A og B saksomkostninger for lagmannsretten med 750 - syvhundreogfemti - kroner.