LE-1993-2524
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-05-08 |
| Publisert: | LE-1993-02524 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-01499 17/43 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02524 A. |
| Parter: | Ankende part: Willy H. Larsen (Prosessfullmektig: Advokat Svein Thalberg). Motpart: Bjørn Bjørnsen (Prosessfullmektig: Advokat Morten Hurum). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Lagdommer Steingrim Bull 3. Ekstraordinær lagdommer Per Hauge |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §335, §366, §371, §98, Aksjeloven (1976) §13-15, §13-5, §15-1 |
Saken gjelder krav om erstatning rettet mot administrerende direktør i et aksjeselskap etter oppløsning og avvikling av selskapet.
Spedisjonsselskapet Polar-Express Øst A/S ble etablert i 1987. Ved agentavtale av 27 april 1988 inngikk Willy Larsen samarbeid med selskapet om godstrafikk til/fra Bodø og Nord Norge, nord for Saltfjellet, og med nærmere angivelse av vederlag for Larsens tjenester.
Generalforsamlingen i Polar-Express Øst A/S vedtok 11 desember 1988 å avvikle selskapet etter bestemmelsene i aksjeloven kap 13. Samtidig ble selskapets navn endret til Tomar I A/S, i det følgende også benevnt Tomar eller selskapet. Som en av tre medlemmer i avviklingsstyret ble valgt Bjørn Bjørnsen, som i perioder faktisk hadde fungert som administrerende direktør i selskapet.
Ved brev av 9 januar 1989 til avviklingsstyret fremmet Willy Larsen et samlet krav på kr 470120,92, som også omfattet utlegg til fordel for selskapet. Avviklingsstyret ville ikke uten videre godta kravet, og det var gjentatte kontakter mellom Larsen og avviklingsstyret med sikte på å nå frem til enighet. Dette lyktes ikke. I sluttinnberetning datert 17 januar 1990 med vedlegg fra avviklingsstyret, fremkom at styret hadde funnet å kunne godkjenne kravet med kr 274972. Med 10,3216% dividende til uprioriterte krav ville dette gi en utbetaling på kr 28381,46.
Willy Larsen fant ikke å kunne godta en utbetaling i denne størrelsesorden. I første omgang vurderte han å begjære selskapet konkurs. Ved hjelp av advokat fikk han satt opp en konkursbegjæring datert 26 mars 1990, men begjæringen skal visstnok ikke ha blitt sendt skifteretten. I juni 1990 fremmet han så forliksklage til Oslo Vestre forliksråd, rettet mot Bjørn Bjørnsen, med krav om betaling av kr 479120,92. Forliksrådet behandlet saken 24 oktober 1990 og besluttet å henvise den til retten. Den 24 februar 1993 fulgte Willy Larsen opp med stevning til Oslo byrett. Bjørn Bjørnsen tok til motmæle og gjorde blant annet gjeldende at kravet var foreldet. I mai s.å. besluttet byretten i medhold av tvistemålsloven §98 annet ledd at hovedforhandlingen i første omgang skulle begrenses til foreldelsesspørsmålet. Kort tid før hovedforhandlingen 25 juni 1993 anførte Willy Larsen at kravet ikke var foreldet fordi fristen først begynte å løpe i 1990, og ikke i 1988. Ved kjennelse under hovedforhandlingen avskar byretten denne innsigelsen i medhold av tvistemålsloven §335.
Oslo byrett avsa 28 juni 1993 dom med slik domsslutning:
1. Bjørn Bjørnsen frifinnes.
2. Willy H. Larsen betaler i saksomkostninger til Bjørn Bjørnsen med kr 12450,- - kronertolvtusenfire-hundreogfemti 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Byretten la til grunn at foreldelsesfristen begynte å løpe i 1988, men at fristen ble avbrutt ved forliksklagen i juni 1990. Ettersom stevning ble uttatt 2 år og 4 måneder etter at saken var henvist til retten, fant retten imidlertid under alle omstendigheter at den fristavbrytende virkning av forliksklagen var opphørt før stevningen kom.
Om sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Willy Larsen har rettidig anket byrettens dom til lagmannsretten idet det hevdes å foreligge feil saksbehandling, lovanvendelse og bevisbedømmelse. Selv om det er anket over saksbehandlingen, er det ikke nedlagt påstand om opphevelse av byrettens dom. Den ankende part har også erklært at han ikke ønsker opphevelse. Bjørn Bjørnsen har inngitt tilsvar og herunder krevd at søksmålet må avvises fordi det aktuelle krav mot ham bare kan forfølges av Tomar I A/S. Under saksforberedelsen besluttet forberedende dommer at det også for ankeinstansen skulle forhandles særskilt om foreldelsesspørsmålet, samt kravet om avvisning.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo 19 april 1995. Partene møtte og avga forklaring. Vitner ble ikke ført. Dokumentasjon fremgår av rettsboken.
Den ankende part - Willy Larsen - har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:
Det er ikke grunnlag for å avvise søksmålet. Hvorvidt Willy Larsen er berettiget til å saksøke Bjørn Bjørnsen, må avgjøres ut fra Larsens pretensjoner. Ifølge Larsen har Bjørnsen opptrådt culpøst, og det hevdes at ansvar kan baseres både på alminnelige erstatningsrettslige synspunkter og aksjeloven §13-15. Larsen må også kunne påberope aksjeloven §15-1 selv om han aksjonerer som enkeltkreditor. For øvrig anføres at tvistemålsloven §366 annet ledd er til hinder for at det i ankeinstansen fremmes krav om avvisning.
Legger man som byretten til grunn at foreldelsesfristen begynte å løpe i 1988, er den ankende part enig i at kravet er foreldet. Kravet mot Bjørnsen gjelder imidlertid skadeserstatning, og forholdet reguleres derfor av foreldelsesloven §9 første ledd. Foreldelse etter denne bestemmelse inntrer først tre år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Slik kunnskap forelå tidligst i mars-april 1990. Kravet var således ikke foreldet i slutten av februar 1991 da stevning ble uttatt.
Det avgjørende er når skadelidte personlig får nødvendig kunnskap, jf Kjønstad og Tjomsland "Foreldelsesloven" (1983) side 82. At Larsen bare ville få dekket en mindre del av sitt krav, ble ikke klarlagt før utkast til sluttrapport fra avviklingsstyret kom i januar 1990. Men til denne rapporten og utbetalingsoppstillingen kunne det fremsettes innsigelser. Tidspunktet må dermed forskyves ytterligere. Dertil kommer at Larsen vurderte å begjære selskapet konkurs. Denne mulighet ble ansett utelukket da Larsen i mars-april s.å. fikk opplyst at selskapet var avviklet og slettet. Først da fikk han kunnskap om det eksakte krav, jf "Karnov" side 1773, note 34. Før dette tidspunkt hadde han ingen foranledning til å gå til søksmål mot Bjørnsen.
Det kan heller ikke hevdes at Larsen burde skaffe seg kunnskap på et tidligere tidspunkt. Larsen stilte seg hele tiden tvilende til selskapets og avviklingsstyrets beskrivelse av faktum. Uten tilgang til aktuelle dokumenter var det vanskelig å få nærmere innsikt i hva som hadde skjedd. Av Rt-1994-190 følger ellers at det ikke stilles så strenge krav til skadelidtes undersøkelsesplikt. Uansett var det ikke urimelig av Larsen å vente med å gå til søksmål inntil han hadde sett utfallet av avviklingsstyrets arbeid.
Også kunnskap om hvem som var ansvarlig for tapet forelå først etter at selskapet var endelig avviklet. For å reise sak må skadelidte ikke bare ha kunnskap om hvem kravet i tilfelle skal rettes mot, men også om det foreligger ansvarsgrunnlag - m.a.o. om skadelidte har en rimelig mulighet for å nå frem med kravet. Larsens daværende advokat bemerket i brev av 2 april 1990 at han ikke hadde tilstrekkelig grunnlag til å vurdere holdbarheten av et eventuelt søksmål. Tilsvarende synspunkter kom til uttrykk i advokatens brevveksling med avviklingsstyrets formann i april-mai s.å.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Bjørn Bjørnsen dømmes til å betale erstatning til Willy Larsen med kr 479120,92 med tillegg av 18% rente fra 12. desember 1988 til betaling skjer.
2. Willy H. Larsen tilkjennes saksomkostninger både for lagmannsrett og for byrett.
Ankemotparten - Bjørn Bjørnsen - har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk fremholdt:
Avvisningsspørsmålet ble reist i anketilsvaret. Av tvistemålsloven §371 følger at denne innsigelsen er fremsatt i tide, jf Schei "Tvistemålsloven" bind II side 295.
Den ankende parts søksmål var i utgangspunktet basert på at ankemotparten hadde forbrutt seg mot selskapet, jf at det ble vurdert å begjære konkurs. Enkeltkreditorers adgang til å forfølge selskapets interesser ved å reise sak mot selskapets tillitsmenn er behandlet i flere dommer, blant annet Rt-1993-20. Disse avgjørelser fastslår at en enkeltkreditor ikke kan reise søksmål på egen hånd, men må gå veien om selskapet.
Under saksforberedelsen har den ankende parts syn på aktuelle ansvarsgrunnlag endret seg noe. Realiteten er imidlertid fortsatt den samme. Saken må derfor avvises, eventuelt i den form at ankemotparten frifinnes.
I tillegg anføres at kravet er foreldet. Etter Larsens forklaring ble kravet utløst av hendelser høsten 1988. Allerede 12 desember d.å. hadde Larsen klart for seg hvem han i tilfelle måtte saksøke. Fra dette tidspunkt løp foreldelsesfristen. Senere har det ikke skjedd noe som påberopes som ansvarsgrunnlag. Det er følgelig ubegrunnet når den ankende part søker å forskyve igangsettelsen av fristen til mars-april 1990. I denne forbindelse påpekes at den ankende part helt fra høsten 1988 hadde advokatbistand.
I desember 1988 forelå også kunnskap om tapet. Selskapet ble besluttet avviklet på grunn av betydelige økonomiske vanskeligheter, og driften ble med øyeblikkelig virkning overført til annet selskap. Dermed var det på det rene at kreditorene ikke kunne vente å få full dekning. Dette måtte stå særlig klart for den ankende part som var kjent med at selskapet hadde hatt betalingsproblemer før 11 desember 1988. At kreditorene ikke ville oppnå full dividende, ble klarlagt utover i 1989. Ifølge protokoll fra et møte 12 juni 1989 der blant annet den ankende parts daværende advokat og ankemotparten var til stede, sa "Polarekspress" seg villig til å inngå en overenskomst som ville gi den ankende part en dividende på 25% regnet av kr 250000. Dividende ved konkurs ble anslått til 13%. For skadelidte må det være tilstrekkelig at han forstår at han vil bli påført et betydelig tap, jf Kjønstad og Tjomsland op. cit. 88.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Saken avvises.
Subsidiært:
Byrettens dom stadfestes.
Under alle omstendigheter:
Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten finner som byretten - om enn med en annen begrunnelse - at Willy Larsens mulige krav mot Bjørn Bjørnsen er foreldet. Bjørn Bjørnsen må derfor bli å frifinne. Lagmannsretten går da ikke inn på spørsmålet om han i tilfelle også må frifinnes på annet grunnlag, eller om søksmålet eventuelt skulle ha vært avvist.
Willy Larsen mener å ha et krav mot Tomar I A/S bygget på agentavtalen av 27 april 1988, og utlegg til fordel for selskapet. Kravets størrelse fastslo Larsen i tidligere nevnte brev av 9 januar 1989.
Willy Larsen hevder dessuten å ha et krav mot Bjørn Bjørnsen som administrerende direktør i selskapet. Dette kravet bygger på alminnelige erstatningsrettslige synspunkter og er nærmere forankret både i aksjeloven §13-5 og i samme lovs §15-1. Ifølge Larsen handlet Bjørnsen uaktsomt og ansvarsbetingende ved at han før 11 desember 1988 ikke gjorde Larsen kjent med selskapets prekære økonomiske situasjon. I tillegg anføres at Bjørnsen har pådratt seg ansvar ved ikke å underrette Larsen 12 desember 1988 om at selskapet var besluttet avviklet dagen før, samt ved en senere anledning i desember s.å. å ha gitt uriktige opplysninger om selskapets utestående fordringer og dermed om kreditorenes muligheter for å få dekket sine krav. Larsen hevder at han ville ha kunnet redusere sin fordring mot selskapet dersom Bjørnsen hadde gitt korrekte og fullstendige opplysninger. Larsens krav mot Bjørnsen er følgelig subsidiært i forhold til kravet mot selskapet.
Willy Larsens krav om skadeserstatning rettet mot Bjørn Bjørnsen foreldes etter tre år i henhold til foreldelsesloven §9 første ledd. Foreldelse ble først avbrutt ved stevningen av 24 februar 1993 idet partene for lagmannsretten er enige om at forliksklagen av juni 1990 etter omstendighetene ikke hadde fristavbrytende virkning. Spørsmålet for lagmannsretten er dermed når foreldelsesfristen begynte å løpe. Dersom dette skjedde før 24 februar 1990, vil kravet være foreldet.
Foreldelsesloven §9 første ledd fastslår at foreldelsesfristen løper fra den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Sistnevnte uttrykk omfatter både kunnskap om hvem erstatningskravet må rettes mot, og kunnskap om at erstatningsvilkårene foreligger, jf Kjønstad og Tjomsland op. cit. 81. Det ledende synspunkt ved fastsettelsen av når foreldelsesfristen begynner å løpe vil ellers være det tidspunkt da skadelidte hadde oppfordring til å gå til søksmål.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at Willy Larsen allerede i 1988-1989 var klar over at et eventuelt subsidiært krav mot selskapets tillitsmenn i tilfelle måtte rettes mot Bjørn Bjørnsen, og at han - ut fra hans egne anførsler - på det tidspunkt hadde nødvendig kunnskap om de omstendigheter som kunne utløse et krav mot Bjørnsen. Bebreidelsene mot Bjørnsen er basert på hans handlemåte og påståtte unnlatelser i siste del av 1988. Hva Bjørnsen faktisk hadde sagt og gjort i forhold til Larsen, var Larsen kjent med. Betydningen av mulig tilbakeholdte opplysninger om selskapets økonomiske stilling ble klar for Larsen etter at avvikling var besluttet og det i løpet av 1989 kom frem at kreditorene ikke ville få full dekning. Hva angår spørsmålet om å rette krav mot Bjørnsen og grunnlaget for dette kravet, kan retten således ikke se at det etter 1989 er kommet frem nye opplysninger av betydning for bedømmelsen av dette forhold. Det samme må gjelde for så vidt angår et eventuelt ansvar bbasert på Bjørnsens deltakelse i avviklingsstyret. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at dette er påberopt som selvstendig ansvarsgrunnlag.
Loven krever videre at skadelidte har eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden. Etter lagmannsrettens syn kan dette ikke forstås dit hen at skadelidte må ha hatt visshet om det eksakte tap. Det må være tilstrekkelig at han forstår eller bør forstå at han vil bli påført et økonomisk tap av ikke ubetydelig art, jf Kjønstad og Tjomsland op. cit. 88 og Tjomsland "Foreldelse av erstatningskrav" i Jussens Venner 1987 337. Utover i 1989 må det etter hvert ha blitt klart for Willy Larsen at han fra selskapet bare kunne regne med å få dekket en mindre del av kravet. Avviklingsbeslutningen sammenholdt med den øyeblikkelige overføring av virksomheten til et annet selskap, ga et utvetydig signal om at kreditorenes fordringer var usikre. Dette inntrykk ble forsterket under avviklingen, spesielt i forhold til Larsen. I utgangspunktet bestred selskapet størrelsen av hans krav, og enighet ble ikke oppnådd til tross for gjentatte forhandlinger. Dernest kom det frem, blant anneet i et møte i juni 1989, at det trolig bare ville bli gitt en mindre dividende. Forholdet må i det minste ha vært klart for Larsen da han i januar 1990 mottok avviklingsstyrets sluttinnberetning datert 17 januar 1990, vedlagt oppstilling som viste at han ville få utbetalt ca kr 28000. Fra dette tidpunkt hadde Larsen - dersom han ønsket å forfølge saken - tilstrekkelig kunnskap og foranledning til å gå til søksmål mot Bjørnsen.
Kravet er således foreldet, og byrettens dom blir å stadfeste idet lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse som isolert sett ikke er angrepet av noen av partene.
Anken har vært forgjeves. Retten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at den ankende part bør fritas for å betale motpartens omkostninger for lagmannsretten. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, vil Willy Larsen følgelig bli pålagt å dekke Bjørn Bjørnsens nødvendige omkostninger for lagmannsretten. Bjørn Bjørnsens prosessfullmektig har innlevert omkostningsoppgave der kravet er oppgitt til kr 16400, i sin helhet salær. Kravet godtas.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Willy H. Larsen til Bjørn Bjørnsen 16400 - sekstentusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.