LE-1994-451

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-03-27
Publisert:	LE-1994-00451
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	- Drammen byrett Nr. 93 - 00079 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00451 A.
Parter:	Ankende part: Janita AS (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen, Oslo). Motpart: 1. Fremtiden AS 2. Knut S. Evensen 3. Thor Øverland (Prosessfullmektig: Advokat Erik Blaauw Evensen, Drammen).
Forfatter:	1. Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen 2. Kst. lagdommer Agnar A. Nilsen jr. 3. Kst. lagdommer Vincent Galtung
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, §431, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Grunnloven (1814) §100, §246, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §5-1

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for påståtte ærekrenkelser i pressen etter skadeserstatningsloven §3-6.

Janita AS - et driftsselskap som drev diskotek m.v. på Café Banken i Drammen - reiste ved stevning 13 januar 1993 til Drammen byrett, sak mot Fremtiden AS, Knut S. Evensen og Thor Øverland. Selskapet krevde erstatning og oppreisning for ærekrenkende utsagn knyttet til stedets skjenkepraksis. Utsagnene sto i en artikkel i avisen Fremtiden den 28 februar 1992. Fremtiden AS ble saksøkt som eier og utgiver av avisen, og Knut S. Evensen ble saksøkt som ansvarlig redaktør. Artikkelen - muligens med unntak av overskriften - var skrevet av journalist Thor Øverland.

Janita AS angrep følgende deler av artikkelen som nedenfor er adskilt med romertall:

I. SKJENKING PÅ BARNE-DISCO

II. Skjenkeretten i fare for to drammensdiskotek

III. 13 åringer

Det synes som om forholdene ved Cafe Banken har opprørt kommunen mest. Lørdag 15. februar kom kommunens skjenkekontrollører på besøk der. De oppdaget da at det ble arrangert diskotek for barn mellom 13 og 16 år samtidig som det foregikk ordinær skjenkevirksomhet i lokalene.

IV. Skole-bløff

Kontrollresultatet og brevet fra kommunen tyder jo ikke på at det "alkoholfrie tilbudet" var så alvorlig ment.

Utsagn I og II er henholdsvis overskift og undertittel, mens utsagn III og IV inneholder mellomtittel og tekst. Artikkelen var utstyrt med bilder av bevertningsstedene Empire og Café Banken, med faksimile av annonser hvor stedenes navn var lette å se.

Artikkelen var basert på et brev 21 februar 1992 fra Drammen kommune, helse- og sosialsektoren, kommunaldirektøren til Finn Rygg, bevillingshaveren til Café Banken. Brevet inneholdt visse faktiske feil om arrangering av diskotek for barn og unge fra henholdsvis 13 og 16 år samtidig som det foregikk ordinær skjenkevirksomhet. Grunnlaget for brevet var blant annet en kontrollrapport som ga foranledning til misforståelser på dette punkt.

Faktisk arrangerte Café Banken diskotek på fredager fra klokken 21.00 - 03.00 for personer fra 16 år, der kun de over 18 år hadde anledning til å kjøpe øl og vin - i lokaler i 1. etasje, nærmest inngangen. Foran inngangen til disse lokaler - der drikkevarene måtte konsumeres - befant det seg en vakt som avkrevet gjestene legitimasjon. På lørdager ble det arrangert alkoholfritt diskotek fra klokken 18.00 til 22.00 for aldersgruppen 13 til 19 år. Lokalene ble deretter ryddet og gjenåpnet fra klokken 23.00 til 03.00 for personer over 20 år, med servering av øl, vin og brennevin.

Drammen byrett avsa dom i saken 23 november 1993 med slik domsslutning:

Fremtiden a/s ved styrets formann, ansvarlig redaktør Knut S. Evensen og journalist Tor Øverland frifinnes og tilkjennes saksomkostninger med kr 36250.- kroner trettisekstusentohundreogfemti. Janita a/s skal betale saksomkostningene innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.

Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Janita AS har i rett tid anket dommen til Eidsivating lagmannsrett og har lagt ned slik påstand:

1. Fremtiden A/S dømmes til å betale erstatning for lidt tap til Janita A/S med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til kr 443000,-.

2. Fremtiden A/S dømmes til å betale oppreisning for ikke økonomisk skade til Janita A/S med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til kr 500000,-.

3. Ansv.red. Knut S. Evensen dømmes til å betale oppreisning for ikke økonomisk skade til Janita A/S med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til kr 50000,-.

4. Journalist Tor Øverland dømmes til å betale oppreisning for ikke økonomisk skade til Janita A/S med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til kr 50000,-.

5. Fremtiden A/S hefter solidarisk for de beløp Knut S. Evensen og Tor Øverland blir dømt til å betale.

6. Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale Janita A/S' saksomkostninger for Drammen byrett og Eidsivating lagmannsrett.

Fremtiden AS, Knut S. Evensen og Thor Øverland har tatt til motmæle, og har lagt ned slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus den 7 og 8 mars 1995. Den ankende part, Janita AS, møtte ved selskapets prosessfullmektig. Ankemotpart nr. 1, Fremtiden AS, møtte også ved prosessfullmektigen. De to øvrige ankemotparter, Knut S. Evensen og Thor Øverland, møtte personlig og avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part har for lagmannsretten ikke opprettholdt at undertittelen i artikkelen - utsagn II ovenfor - inneholdt en ærekrenkende beskyldning som kunne gi grunnlag for erstatning. Selv om denne anførselen er frafalt for lagmannsretten er nummerrekkefølgen beholdt. Forøvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som den gjorde for byretten.

Den ankende part, Janita AS, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom er anket på grunn av feil både ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Overskriften "SKJENKING PÅ BARNE-DISCO" kan tolkes på to måter; enten slik at barn er blitt skjenket alkohol eller at skjenking har foregått mens barn har vært tilstede. Det første tolkingsalternativet innebærer en beskyldning om et straffbart forhold. Det andre er en beskyldning om noe sterkt klanderverdig. Begge er ærekrenkende.

At barn er blitt skjenket på Café Banken er det inntrykket en alminnelig leser vil sitte igjen med etter å ha lest overskriften og sammenholdt denne med bildet av lokalet med annonsen om åpningstider. Dette inntrykket styrkes av den øvrige del av artikkelen, herunder undertittelen som er frafalt som et selvstendig ærekrenkende utsagn.

Skjenking av andre på Café Banken, mens barn - det vil her si personer i alderen 13 til 15 år - har vært til stede, er en beskyldning om et sterkt klanderverdig forhold. En slik tolking rettes heller ikke opp av den etterfølgende artikkel. Tvertom bekreftes dette uttrykkelig. Videre fremgår ikke at det var vakthold mellom de deler av lokalet der skjenking foregikk og resten av lokalet. Det skapes det feilaktige inntrykk at alle uansett alder var blandet sammen. I denne sammenheng er det viktig å huske på konteksten.

Utsagn III kan likeledes tolkes som en beskyldning om et straffbart forhold - skjenking av barn - og en beskyldning om et sterkt klanderverdig forhold. Begge tolkinger forsterkes av den overskriften som er brukt. I utsagn IV står det to ting. For det første er det igjen tale om at barn er blitt skjenket. For det andre inneholder utsagnet en insinuasjon om uhederlighet; at man i virkeligheten har hatt andre motiver enn de man hevder å ha hatt. Den ene tolking utelukker ikke den andre.

Ankemotpartene har verken helt eller i det vesentlige ført sannhetsbevis for utsagn I og III, som de påstår å ha gjort. Forsøket har forøvrig gått på å sannsynliggjøre noe annet enn det som faktisk er skrevet. I utsagn III står det feilaktig at kommunen "lørdag...oppdaget...barn mellom 13 og 16 år samtidig som det foregikk ordinær skjenkevirksomhet i lokalene". Ved siden av å være påviselig feil, idet kontrollen fant sted en fredags kveld da aldersgrensen var 16 år, er det siterte egnet til å skape det feilaktige inntrykk at skjenking skjedde mens de over og de under 18 år var til stede samtidig.

Dersom retten legger til grunn at det er tale om en eller flere beskyldninger om straffbare forhold, da faller den/disse åpenbart inn under det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §247. Men også en beskyldning om et sterkt klanderverdig forhold, skjenking til andre mens barn er til stede, fanges opp. I denne sammenheng må det tas i betraktning at det er tale om et forhold som er langt mer klanderverdig i Drammen enn i Oslo. De aktuelle beskyldninger er vis a vis politikere og foreldre egnet til å skade stedets "fornødne tillit", og i forhold til publikum og gjester, dets "gode navn og rykte".

Ærekrenkelsene er rettsstridige. En er i denne sak ikke på særlige områder, der det etter teori og praksis gjelder en særlig vid ytringsfrihet. Artikkelen er ikke et innlegg i den alminnelige samfunnsdebatt. Skulle man likevel legge dette til grunn, er grensen her overskredet, idet utilbørlige angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel er tilstrekkelig for å konstatere rettsstrid. Ved denne vurdering er det ikke av betydning at det dreier seg om en juridisk og ikke fysisk person. Forholdet er særlig grovt fordi journalisten ikke har undersøkt - herunder med bevillingshaveren - før han forfattet artikkelen. Videre går man i det siste utsagnet over til å dømme. I det hele er formen på artikkelen med stor overskriftm.m. kritikkverdig, og indirekte medfører den en fare for de ansattes arbeidsplasser.

Det må etter bevisførselen legges til grunn som overveiende sannsynlig at journalisten også står bak overskriften. Når det gjelder redaktøren, er det uklart om han også leste artikkelen før den ble trykt. Under enhver omstendighet påberopes straffeloven §431. Unntaksbestemmelsen i §431 første ledd annet punktum, er ikke påberopt av motparten.

Konstateres først at det foreligger en rettsstridig overtredelse av straffeloven §247 (jf §431) som det ikke er ført sannhetsbevis for, foreligger det ansvarsgrunnlag, jf skadeserstatningsloven §3-6. Videre viser tallmaterialet som er lagt frem under ankeforhandlingen, at den ankende part fra mars til og med juli 1992 har hatt en omsetningssvikt som har medført et økonomisk tap på kr 443 000. Det er sannsynlig at dette tapet står i årssakssammenheng med de ærekrenkende beskyldninger.

Den ankende part krever også oppreisning oppad begrenset til kr 500 000 av utgiverselskapet og kr 50 000 av henholdsvis ansvarlig redaktør og journalist. Er vilkårene først til stede, skal det etter praksis idømmes et klekkelig beløp. I praksis operereres det med større tall når det er tale om aksjeselskaper.

Ankemotpartene, Fremtiden AS, Knut S. Evensen og Thor Øverland, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotpartene er enige med byretten i resultatet og henholder seg til byrettens premisser.

Etter juridisk teori og rettspraksis må juridiske personer finne seg i noe mer enn fysiske personer. Det første spørsmålet retten må ta stilling til, er om straffeloven §247 er overtrådt i forhold til Janita AS, som ikke er omtalt i artikkelen.

Etter Høyesteretts praksis er det avgjørende for tolkingen hvordan den jevne leser vil oppfatte utsagnene. Det er normalt ikke tilstrekkelig å hefte seg ved overskriften, man må gå videre. Annerledes er dette der vedkommende som føler seg krenket, kan identifiseres av overskriften.

Overskriften i denne saken adskiller seg ikke fra andre overskrifter når det gjelder hovedoppslag på en side. Ordlyden åpner ikke for en beskyldning om at barn er blitt skjenket. Man kan ikke lese noe nærmere ut av den vage overskriften om hva som har foregått. Den som bare leser overskriften vil gå med uforrettet sak. Et tvetydig inntrykk vil bli nøytralisert gjennom den etterfølgende tekst.

Verken artikkelen eller de inntatte bilder underbygger at det er foregått straffbare forhold; at barn er blitt skjenket. Man opererer med en feil dag og en feil aldersgruppe, men selv om dette korrigeres, vil det fortsatt være hold i overskriften.

Hvis retten skulle komme til at et av utsagnene er ærekrenkende, står det ved lag at utsagn II - om at skjenkeretten var i fare - var rettmessig. Dette må få betydning i forbindelse med en eventuell erstatningsutmåling.

For så vidt gjelder utsagn III, er det korrekte at man hadde kombinasjonsdrift på en annen dag - fredag - og for barn i en annen aldersgruppe - nemlig fra 16 til 18 år og ikke 13 til 16 år. Utsagnene kan verken utlegges som en beskyldning om at 13 til 16 åringer er blitt skjenket eller som en beskyldning om et grovt klanderverdig forhold. Det vises også til at artikkelen trakk frem som kritikkverdig at diskoteket ble holdt åpent for 16 åringer frem til kl 03.00.

Utsagn IV inneholder verken en beskyldning om skjenking eller en insinuasjon om uredelige motiver. Det er tale om en synsing som er veldig forsiktig formulert. Premissene for avisens konklusjon ligger ellers i teksten, og da har det liten betydning hva journalisten selv har ment.

Med unntak for de feil som er erkjent, er det dekning for de ord som er brukt, og det foreligger således ingen overtredelse av det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §247. Hvis artikkelen anses å inneholde en beskyldning om et straffbart forhold, er ankemotpartene enige i at de objektive vilkår er oppfylt.

Vilkårene er imidlertid ellers ikke oppfylt, idet det i tilfelle må være tale om en beskyldning om et grovt klanderverdig forhold. Artikkelen fokuserer på et kritikkverdig forhold, nemlig skjenking av alkohol mens personer som ikke har lovlig adgang til å kjøpe, er til stede. I denne sammenheng kan man ikke - som den ankende part gjør - operere med at noe er grovt klanderverdig i Drammen, men bare kritikkverdig i Oslo. Det er det samme alkoholpolitiske syn som må legges til grunn.

Hvis overskriften eller noen av de øvrige omtvistede utsagn utlegges som en beskyldning om skjenking til mindreårige, kan det ikke føres sannhetsbevis for dette. Ankemotpartene har - for så vidt gjelder utsagn I og III - ført sannhetsbevis for at skjenking har foregått mens 16 og 17 åringer var til stede. Det er ikke mulig å føre sannhetsbevis for utsagn IV som er en synsing.I forhold til rettsstridsreservasjonen som må innfortolkes, kan det ikke være tvilsomt at den aktuelle artikkel er å anse som et debattinnlegg vedrørende kommunens alkoholpolitikk. Mediadekningen i den aktuelle perioden var stor. Men det er klart det går en grense for hva man må finne seg i. Ved denne vurdering må man legge vekt på at familien Rygg - som står bak det ankende selskap - selv har satt saken på dagsordenen. Man har balansert på grensen, bl a ved å utvide skjenkearealene uten å søke om tillatelse. I denne situasjon må man tåle mer enn ellers. Finn Rygg har endog under ankeforhandligen forsvart skjenking mens mindreårige er til stede i lokalene. De eventuelle beskyldningerhar ikke nådd opp i en slik høyde at de kan anses rettsstridige.

Hva særlig angår journalistens forhold, så husker han ikke om han har forfattet overskriften, slik at han må gå fri hvis det er tale om å utlegge denne som en ærekrenkende beskyldning.

Den ankende part har bevisbyrden for at selskapet har lidt et økonomisk tap som står i årsakssammenheng med eventuelle ærekrenkende beskyldninger i artikkelen. Denne bevisbyrden er ikke oppfylt. Det er uklart om det i det hele foreligger et økonomisk tap. Hvis det har vært en nedgang, kan det ha forskjellige årsaker som f eks variasjoner på grunn av årstiden og bortfall av diskotekdriften for ungdom under 20 år. Forøvrig vises til at påsken i 1992 var i april måned, slik at en fredag og lørdag denne måned forsvinner. I mai har man flere helligdager og konkuranse fra steder som driver uteservering, herunder Børs§n Musikk Bar med flytebrygge.

Styrets beretninger for 1991 og 1992 vitner heller ikke om omsetningssvikt på grunn av artikkelen. All den øvrige negative omtale som stedet var utsatt for omkring det samme tidspunkt, er en mer nærliggende årsak til en eventuell omsetningssvikt. De deler av avisartikkelen som ikke anses som ærekrenkende beskyldninger - herunder betegnelsen "BARNE-DISCO" isolert sett - kan ikke betinge erstatning. Under enhver omstendighet må en eventuell erstatning falle bort eller reduseres på grunn av bestemmelsen om skadelidtes medvirkning i skadeserstatningsloven §5-1. Man burde mye raskere ha tatt kontakt med avisen for å redusere skadens omfang.

Oppreisning bør ikke tilkjennes. Den ankende part har selv utvist en kritikkverdig, provoserende holdning. En eventuell ærekrenkelse utgjør under enhver omstendighet en marginal del av artikkelen og den kritikk som var berettiget. Artikkelen er ikke særlig infamerende og man har beklaget de faktiske feil som avisen innholdt. Det må legges vekt på at avisen har et begrenset opplag og en beskjeden økonomi.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Etter skadeserstatningsloven §3-6 første ledd er den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred erstatnings-ansvarlig, så fremt det har vært vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede. Det første alternativ om krenkelse av æren sikter til utsagn som omfattes av det objektive gjerningsinnhold i straffeloven §246 eller §247. Siden det er en juridisk person - Janita AS - som i nærværende sak påstår seg krenket, er det bare straffeloven §247 om krenkelse av omdømmet som kan få anvendelse. Det kan i denne relasjon ikke være av betydning at selskapet ikke er nevnt i avisartikkelen, i det det står bak serveringsstedet Café Banken som er direkte omtalt.

Erstatningsansvaret omfatter lidt skade og tap i fremtidig erverv, og det kan også idømmes erstatning for skade av ikke økonomisk art (oppreisning). Etter §3-6 annet ledd hefter også eier og utgiver for erstatningen der krenkelsen er forøvd i trykt skrift. Foreligger det en straffbar ærekrenkelse vil ansvar etter §3-6 første ledd kunne pålegges ikke bare den som har fremsatt utsagnet, men også redaktøren som kan ha overtrådt straffeloven §431 første ledd om redaktøransvar.

Janita AS hevder at de 3 gjenværende utsagn er ærekrenkende beskyldninger som rammes av straffeloven §247, ved at utsagnene var egnet til å utsette selskapet for tap av dets fornødne tillit, eventuelt også skade dets gode navn og rykte. Selv om det i utgangspunktet er 3 isolerte deler av artikkelen som angripes, må disse tolkes i den sammenheng de står i. Hele artikkelen med bilder er således av betydning når det skal avgjøres om erstatningsplikt foreligger. Lagmannsretten bemerker videre at utgangpunktet for tolkingen av utsagnene vil være ordenes betydning i vanlig språkbruk, samt hvilket inntrykk den alminnelige leser får av saken, slik den er slått opp i avisen. Det vises til den rettsoppfatning herom som bl a har kommet tiluttrykk i Rt-1987-1058 (Kemner Frantzen-saken).

Før lagmannsretten går inn på de konkrete utsagn, må det også nevnes at selv om et utsagn omfattes av gjerningsinnholdet i straffeloven §247, vil det kunne være rettmessig ut fra en interesseavveining. Det må innfortolkes en rettsstridsreservasjon, sammenlign Andenæs og Bratholm: Spesiell strafferett (2. utgave) side 163 flg. Ved den interesseavveining som her må foretas, vil hensynet til ytringsfriheten - prinsippet i Grunnloven §100 - komme inn som det vesentlige moment, jf også artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Overskriften i artikkelen 28 februar 1992, "SKJENKING PÅ BARNE-DISCO", kan isolert innby til flere fortolkninger. At "skjenking" vil fremkalle assosiasjoner om servering av alkoholholdige drikkevarer er ikke omstridt. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at overskriften ikke er klar og uttømmende for så vidt gjelder de neste spørsmål avisleseren vil stille; hvem er blitt skjenket og hvor har skjenkingen pågått. Det siste kan ikke alene besvares ut fra overskriften, men et raskt blikk ned på siden vil uten videre identifisere de to aktuelle skjenkestedene Empire og Café Banken.

Svaret på det neste spørsmål om hvem som er blitt skjenket, er mindre klart. Ordlyden åpner både for at barn er blitt skjenket og at andre - over 18 år - er blitt skjenket, og da i barns nærvær. Sammenstillingen av ordene skjenking og barnedisco vil etter lagmannsrettens skjønn helst trekke i retning av det første tolkingsalternativet. Det forhold at overskriften er over 5 spalter med store typer og fet skrift, er med på å underbygge en slik sensasjonspreget forståelse hos den alminnelige leser, selv om slike overskrifter i dag måtte være hovedregelen fremfor unntaket.

En overskrift som isolert sett rammes av straffeloven §247, kan etter omstendighetene rettes opp gjennom den etterfølgende tekst. Det avgjørende kan ikke være slik ankemotpartene er inne på, om teksten underbygger tolkingen, men om denne avkreftes på en rimelig rask og grei måte. Dette anses ikke å være tilfelle her. Av de avislesere som foretar en grundig og reflekterende gjennomlesing, vil nok de fleste forstå at avisen har ønsket å rette søkelyset mot kombinasjonen av alkoholfritt treffsted og alminnelig skjenkested, og ikke mener å konstatere at skjenking av barn har forekommet. Men sett på bakgrunn av den forhåndsoppfatning mange vil ha etter å ha lest overskriften, og det forhold at artikkelen ikke uttrykkelig avklarer spørsmålet, må det antas at en del vil bli sittende igjen med førsteinntrykket. Til dette kommer de som leser mer overfladisk, herunder de som bare leser overskriften.

Når det først foreligger en beskyldning om et slikt straffbart forhold, er det ikke tvilsomt at dette uten videre er rettsstridig.

Ankemotpartene har ikke forsøkt å føre sannhetsbevis for en slik beskyldning om skjenking av alkohol til mindreårige.

Idet utsagn II som ovenfor nevnt er frafalt som en påstått selvstendig ærekrenkelse, gjenstår det å ta stilling til utsagnene III og IV.

Etter en naturlig forståelse av ordlyden finner lagmannsretten at det verken i utsagn III eller IV kan leses ut en beskyldning om at det på Café Banken har foregått skjenking av barn. Selv om en ser disse avsnitt i sammenheng med de forutgående deler av artikkelen, samt den inntatte faksimile av annonsen med billedtekst, må dette være tilstrekkelig klart.

I utsagn III fremholdes at barn i aldersgruppen 13 til 16 år har vært til stede mens skjenking har funnet sted. Lagmannsretten finner det noe tvilsomt om dette utsagn - som ikke stemmer med de faktiske forhold - kan anses å omfattes av gjerningsinnholdet i straffeloven §247, fordi det fremsettes enbeskyldning om noe grovt klanderverdig. I utgangspunktet må en slik kombinasjonsdrift bedømmes som alkoholpolitisk betenkelig, om ikke også kritikkverdig. Spesielt kritikkverdig må det anses hvis skjenkingen og konsumeringen ikke finner sted i adskilte lokaler, der de mindreårige ikke har adgang. Opplysning om at dette var ordningen, kommer ikke frem i artikkelen.

Selv om den mest kritiske tolking av utsagn III skulle plassere dette innenfor gjerningsinnholdet i straffeloven §247, er lagmannsretten etter en konkret interesseavveining kommet til at rettsstridskravet ikke kan anses oppfylt. Lagmannsretten legger særlig vekt på at innehaveren av Café Banken selv innlot seg på et opplegg med kombinasjonsdrift, som mange vil anse alkoholpolitisk betenkelig og dermed prisverdig at avisen fokuserte på. Det forhold at en henvendelse til bevillingshaveren ville ha avklart de faktiske forhold, bl a at det var tale om noe eldre barn, finnes ikke å være avgjørende. Forøvrig må det nevnes at den ankende part ikke har dokumentert at det eksisterer slike forskjeller i alkoholpolitisk syn - f eks mellom Drammen og Oslo - at dette kan få betydning for rettsstridsvurderingen.

Hva angår forholdet til gjerningsinnholdet i straffeloven §247 er lagmannsretten likeledes i tvil med hensyn til utsagn IV, der avisen stiller spørsmål ved om opplegget med alkoholfri drift var alvorlig ment, og karakteriserer opplegget som "Skole-bløff". Så langt som de premisser som legges frem for leseren er korrekte, vil disse - slik lagmannsretten ser det - frata karakteristikken og insinuasjonen evnen til å injuriere. Tvilen oppstår først og fremst som følge av den feilaktige opplysningen om barnas alder i utsagn III. Lagmannsretten er imidlertid også vedrørende dette utsagnet kommet til at rettsstridskravet under enhver omstendighet ikke er oppfylt ut fra en tilsvarende interesseavveining som den foretatt i tilknytning til utsagn III. Det vises til denne.

Etter dette legges i det følgende til grunn at det bare er overskriften som representerer en overtredelse av straffeloven §247, idet denne - sett i lys av måten den ble presentert på - er egnet til å utsette den ankende part for tap av selskapets fornødne tillit samt skade dets gode navn og rykte. Lagmannsretten finner etter bevisførselen at det er sannsynliggjort at journalist Thor Øverland også står bak overskriften, og at det for hans del er tale om en forsettlig overtredelse. Det er uklart om ansvarlig redaktør Knut S. Evensen kan stilles til ansvar etter samme paragraf, som følge av at han eventuelt selv leste gjennom og godkjente artikkelen før den gikk i trykk. Uansett hvordan det måtte forholde seg er det ikke søkt godtgjort at han ikke kan lastes for offentliggjøringen. Det kan således for hans vedkommende konstateres en overtredelse av straffeloven §431.

Janita AS har krevet erstatning for lidt skade. Det er gjort gjeldende at selskapet for perioden mars til juni 1992 er påført et økonomisk tap på kr 443 000, som har sin årsak i at kundene sviktet etter at avisartikkelen sto. Ankemotpartene bestrider at det foreligger et økonomisk tap som står i årsakssammenheng med de utsagn som er påberopt som ærekrenkelser.

Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at det foreligger noen årsakssammenheng mellom det ærekrenkende utsagnet og det påståtte tapet. Sagt med andre ord er det ikke sannsynliggjort at nedgangen i omsetningen skyldes, som den ankende part har fremholdt, at voksne kunder har reagert alvorlig over at barn skal ha blitt skjenket og derfor har valgt å frekventere andre diskotek. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at det er klart mer sannsynlig at nedgangen i omsetningen har sin årsak i naturlige variasjoner ut fra årstiden, nedleggelsen i mars 1992 av ungdoms- og barnetilbudene på fredager og lørdager, samt konkurranse fra steder med uteservering. I den utstrekning svikten har sammenheng med avisartikkelen i Fremtiden, kan det være mer nærliggende å henføre dette til de andre sider ved artikkelen. Til dette kommer at det i tidsrommet omkring den aktuelle artikkel var annen negativ omtale av Café Banken i massemedia, noe som ikke er egnet til å underbygge årsakssammenheng.

Lagmannsretten finner imidlertid at den ankende part etter omstendighetene bør tilkjennes erstatning for ikke økonomisk skade av alle tre ankemotparter. For så vidt gjelder eieren og utgiveren, Fremtiden AS, bemerkes at det ikke er anført særlige grunner som skulle frita for ansvar, jf skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd annet punktum.

Reglene om oppreisning er utpreget skjønnsmessige. Det er opp til retten å fastsette et beløp som under hensyntagen til den utviste skyld og forholdene forøvrig finnes rimelig. Ved denne vurderingen har lagmannsretten på den ene siden bl a sett hen til de åpenbare problemer som ligger i å føre bevis for at det foreligger et økonomisk tap som står i årsakssammenheng med det ærekrenkende utsagnet. På den annen side er lagmannsretten enig med ankemotpartene i at det i denne sammenheng må legges en viss - om enn begrenset - vekt på at den ankende part gjennom kombinasjonsopplegget har gitt foranledning til avisartikkelen, selv om overskriften er misvisende. Videre er det bl a lagt vekt på avisens opplag og økonomi.

Etter en avveining av de forskjellige momenter finner lagmannsretten at den ankende part samlet bør tilkjennes kr 120 000 i erstatning for ikke økonomisk skade. Beløpet fordeles slik at Fremtiden AS er ansvarlig for hele beløpet, mens ansvarlig redaktør Knut S. Evensen og journalist Thor Øverland hver er ansvarlig for kr 10 000. Fremtiden AS er således alene ansvarlig for kr 100 000 og solidarisk ansvarlig for de øvrige beløp, jf skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd 2. og tredje punktum.

Anken har etter dette delvis ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd, finner lagmannsretten at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger, verken for byrett eller lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Fremtiden AS betaler til Janita AS erstatning for skade av ikke økonomisk art med 100 000 - etthundretusen - kroner.

2. Knut S. Evensen betaler til Janita AS erstatning for skade av ikke økonomisk art med 10 000 - titusen - kroner.

3. Thor Øverland betaler til Janita AS erstatning for skade av ikke økonomisk art med 10 000 - titusen - kroner.

4. Fremtiden AS hefter solidarisk for de beløp Knut S. Evensen og Thor Øverland tilpliktes å betale.

5. Oppfyllelsesfristen for beløpene nevnt i punktene 1 til 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

6. Saksomkostninger tilkjennes verken for byrett eller lagmannsrett.