LE-1994-828
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-05 |
| Publisert: | LE-1994-00828 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. D-2311 1993 - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00828 K. Anket til Høyesterett - Kjæremålet forkastes - HR-1994-00422K . |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Olav Simonsen, Oslo). Kjæremotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Jo Stigen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Ola R. Melheim, formann, 2. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, 3. Lagdommer Jan Hein Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Utlendingsloven (1988) §13, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-6, Tvistemålsloven (1915) §180, §8 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder midlertidig forføyning.
A, født xx.xx.1956, er borger av tidligere Jugoslavia. Hans oppholdstillatelse i Norge og adgang til å arbeide ved Recon A/S som gipsmaker ble etter søknad fornyet med 1 år den 20. september 1991. Den 31. januar 1992 tilbakekalte Utlendingsdirektoratet arbeidstillatelsen med den begrunnelse at A hadde gitt uriktige opplysninger og fortiet forhold av vesentlig betydning, jf utlendingsloven §13. Vedtaket ble påklaget til Justisdepartementet. Ved departementets vedtak av 26. oktober 1992 ble klagen ikke tatt til følge. Den 12. august 1993 begjærte A midlertidig forføyning med påstand om at Staten ved Justisdepartementet forbys å bortvise A, hans ektefelle og fellesbarna fra Norge inntil det er rettslig avgjort at han blir innvilget fortsatt oppholds- og arbeidstillatelse.
Oslo namsrett avsa 7. februar 1994 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. A betaler kr 12.000.- kroner - tolvtusenkroner- til Staten v/Justisdepartementet innen 2 - to uker etter forkynnelse av denne kjennelse.
A har i rett tid påkjært kjennelsen og har nedlagt slik påstand:
1. Staten ved Justisdepartementet forbys å bortvise fra Norge A og hans ektefelle og felles barn inntil det er rettslig avgjort at han ikke blir innvilget fortsatt arbeids- og oppholdstillatelse.
2. Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for Oslo namsrett og Eidsivating lagmannsrett.
Staten ved Justisdepartementet har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger.
Saksforholdet fremgår for øvrig av namsrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den kjærende part har i det vesentlige anført:
Namsretten har lagt en for streng vurdering til grunn for hva som skal til for å anse et krav sannsynliggjort etter tvangsloven §15-6 første ledd. Ved tilbakekall av en innvilget oppholds- og arbeidstillatelse er vurderingstemaet forskjellig fra de tilfeller hvor slik tillatelse ikke har foreligget. Namsretten skulle videre vurdert saken mot annet ledd i bestemmelsen, der det ikke stilles vilkår om at kravet skal sannsynliggjøres.
Namsretten tar feil når den har bygget avgjørelsen på at A ikke har bestridt at vedtaket ikke ville ha blitt et annet dersom han i søknaden hadde opplyst om arbeidsledigheten. Det anføres at han ville fått fornyet oppholdstilatelse selv om forholdet hadde vært kjent for myndighetene.
Det forhold at han unnlot å opplyse om mottatt stønad fra folketrygden, er uten betydning for spørsmålet om fornyelse av arbeidstillatelsen etter spesialistbestemmelsen i utlendingsforskriftene §3 annet ledd bokstav a, idet ytelsene anses som arbeidsinntekt etter §33 annet ledd. Kravet om nødvendig økonomisk underhold var således oppfylt.
Namsretten tar feil når den har funnet at forutsetningene for arbeidstillatelsen var bortfalt fordi A ikke lenger arbeidet hos en bestemt arbeidsgiver. Namsretten har oversett at vilkåret etter §34 tredje ledd om "bestemt arbeid og et bestemt arbeidssted" var oppfylt ved at han arbeidet som gipsmaker for en ny arbeidsgiver på samme arbeidssted som tidligere.
Namsretten tar feil når den har anvendt en streng fortolkning av utlendingsloven §13 uten å ta hensyn til at A kom til Norge etter invitasjon fra en norsk arbeidsgiver som senere gikk konkurs, og at A skaffet seg arbeid innenfor sitt spesialfelt hos en ny arbeidsgiver. Namsretten har videre stilt for strenge krav til utlendingens kunnskap om norske regler. Det er særlig vist til at ambassaden ikke ga opplysning om at arbeidstillatelsen var knyttet til bestemt arbeid og arbeidsgiver, jf prosesskrift av 27. juni 1994. Videre er namsrettens tolking av utlendingsloven §8 annet ledd for streng. Det foreligger usaklig forskjellsbehandling.
Når det gjelder sikringsgrunn, vises til at A ønsker å kunne prøve rettslig om vedtaket om tilbakekall av oppholds- og arbeidstillatelsen er gyldig.
Kjæremotparten har i det vesentlige anført:
Namsrettens resultat og begrunnelse er riktig. Retten har riktig lagt til grunn at det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for kravet om at Justisdepartementets vedtak av 26. oktober 1992 er ugyldig, og at A har krav på å få bli i Norge. Saken ble ikke dårligere opplyst under den muntlige forhandling i namsretten enn den ville vært ved en senere pådømmelse av hovedkravet. Tvangsloven §15-6 annet ledd får ikke anvendelse, idet bestemmelsen er ment for særlige tilfeller, regelmessig der det er behov for midlertidig forføyning før muntlig forhandling holdes.
A ville ikke fått fornyet sin oppholdstillatelse hvis myndighetene hadde kjent til at han hadde gått arbeidsledig i perioder. I slike tilfeller gir utlendingsloven §13 klar hjemmel for å tilbakekalle oppholdstillatelse.
Etter spesialistbestemmelsen i forskriftene §3 annet ledd bokstav a, gis arbeidstillatelse der arbeidsgiver i Norge har et særlig behov for arbeidskraft. As arbeidsledighet viser at det ikke var behov for hans arbeidskraft, og det er ikke tvilsomt at arbeidsledigheten, hvis den var blitt opplyst, ville hatt vesentlig betydning for vedtaket. Det forhold at arbeidsledighetsstønad anses som fullgodt økonomisk underhold, er uten betydning for spørsmålet om fornyelse av arbeidstillatelse etter spesialistbestemmelsen.
A har ikke automatisk krav på arbeidstillatelse etter spesialistbestemmelsen fordi han i dag arbeider for et annet firma i samme lokaler som tidligere. Staten er enig med namsretten i at utlendingsloven §13 må tolkes restriktivt. Selv om han var i arbeid da han undertegnet søknadsskjemaet 25. august 1991, fortiet han tidligere arbeidsledighet, og han hevet allerede fra samme dag igjen arbeidsledighetstrygd.
Subsidiært anføres at det ikke forleigger sikringsgrunn.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i det vesentlige tiltre namsrettens begrunnelse. For at As krav om midlertidig forføyning skal føre frem, må det etter tvangsloven §15-6 første ledd sannsynliggjøres at Justisdepartementets vedtak i klagesaken er ugyldig, og at han har krav på å få bli i Norge. Lagmannsretten er enig med Staten i at vilkårene for å anvende annet ledd i bestemmelsen ikke er til stede.
Oppholds- og arbeidstillatelsen var hjemlet i spesialistbestemmelsen i utlendingsforskriftene §3 annet ledd bokstav a. Departementet har sluttet seg til Utlendingsdirektoratets vedtak om tilbakekall av fornyelsen, der det er vist til at A ble meldt arbeidsledig 1. desember 1990, at han hevet arbeidsledighetstrygd fra 1. april til 23. juni 1991, at han kun arbeidet 3 dagers uke fra 23. juni til 25. august 1991, at han deretter igjen hevet trygd og ikke senere har arbeidet for Recon A/S. Det er ikke bestridt at A har unnlatt å opplyse om forholdet.
A har anført at han var i god tro, og at fornyelsen ville blitt innvilget selv om forholdet hadde vært kjent for myndighetene. Lagmannsretten viser til at forutsetningen for tillatelsene fremgår klart av direktoratets vedtak av 25. august 1989 som A må ha vært kjent med. Behovet for det arbeid A har utført for andre enn Recon A/S er vurdert av departementet, og lagmannsretten er, som namsretten, kommet til at det foreligger hjemmel i utlendingsloven §13 for tilbakekall. Namsrettens begrunnelse tiltres.
Heller ikke anførselen om urimelig forskjellsbehandling kan føre frem. Det vises til at namsrettens avgjørelse blant annet bygger på den forklaring fremmedmyndighetenes representant under rettsmøtet ga om praksis og saksbehandling. Utøvelsen av skjønnet kan ikke ses å være i strid med de aktuelle bestemmelser i utlendingslov og forskrifter. Innholdet av skjønnet ligger for øvrig innenfor forvaltningens frie skjønn, som domstolen ikke kan prøve.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i saksomkostningsavgjørelsen. Den kjærende part ilegges saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes til kr 1200.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 1.200 -ettusentohundre- kroner til Staten v/Justisdepartementet innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.