LE-1999-678
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-15 |
| Publisert: | LE-1999-00678 |
| Stikkord: | Konkursåpning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Romerike skifterett - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00678 K. |
| Parter: | Kjærende part: Sven Bjørn Mikael Grandin (Prosessfullmektig: Advokat Dag Svensson). Kjæremotpart: 1. Staten v/skattefogden i Oslo og Akershus, 2. Sven Bjørn Mikael Grandin, hans konkursbo (prosessfullmektig for kjæremotpart nr 2: Advokat Odd Magne Gjerde). |
| Forfatter: | Lagdommer Reidar Vigen, lagdommer Fritz Borgenholt, lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §62, Tvistemålsloven (1915) §172, §177, §180 |
Den 22. juni 1999 begjærte skattefogden i Oslo og Akershus boet til Sven Bjørn Mikael Grandin tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Grunnlaget for begjæringen var et krav på kr 61.804,- og gjaldt skyldig merverdiavgift samt renter av skyldig merverdiavgift. Grandin var til stede under rettsmøtet i skifteretten. Den 30. august 1999 avsa Nedre Romerike skifterett kjennelse med slik slutning:
«Boet til Sven Bjørn Mikael Grandin
Foretaksnr.: 979692552
Fødselsnr.: *.*.5808125
Adresse: Storgt. l, 2000 Lillestrøm
Bransje: Oppføring av bygninger
tas under skifterettens behandling som konkursbo.»
Sven Bjørn Mikael Grandin har påkjært konkursåpningskjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Han har gjort gjeldende at han av sin svenske revisor har fått beskjed om å innlevere merverdiavgiftsoppgaver til svenske myndigheter, noe han har gjort. Grandin har slike løpende inntekter at han ikke er illikvid, og han har også realiserbare aktiva som gjør at han ikke er insuffisient.
Til spørsmålet om saksomkostninger er det anført at det ikke er rimelig at Grandin skal belastes med saksomkostninger når det er begått en feil fra det offentliges side. Grandin forsto under rettsmøtet i skifteretten ikke at det var spørsmål om konkursåpning, men oppfattet tvisten til å dreie seg om hvorvidt han var skyldig merverdiavgift til Norge. Han har ikke kjennskap til begrepet insolvens og forsto ikke hva dette betydde.
Grandin sto ikke som eier av noen personbil i Norge fordi DF-85380 ennå ikke var registrert på ham. De øvrige personbiler er svenskregistrerte biler. Grandin har ikke forsøkt å skjule at han hadde midler som kunne tjene som utlegg. Det Grandin har gjort er å bestride et krav fra skattefogden i Oslo og Akershus. Det er også bakgrunnen for at det ble begjært konkurs. I realiteten er konkursbegjæringen et forsøk på tvangsinndrivelse. Det er vanskelig å se at konkursbegjæringen var eneste mulighet for rekvirenten til å komme i kontakt med Grandin. Det blir da urimelig at Grandin skal dekke kostnader ved bobehandlingen og bobestyrers saksomkostninger.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Nedre Romerike skifteretts kjennelse av 30.9.99 oppheves.
2. Sven Bjørn Mikael Grandin tilkjennes saksomkostninger etter rettens skjønn.».
Konkursboet ved den midlertidige bobestyrer gjør gjeldende at Grandin i inntekter og lett realiserbare aktiva har verdier som utgjør ca kr 282.000,-. Grandins forfalte krav utgjør ca kr 265.000,-. Selv om størrelsen på såvel inntekter som lett realiserbare aktiva, og også forfalte krav kan være noe usikre, vil Grandin trolig kunne dekke sine forfalte krav. Dette innebærer at det er en sannsynlighetsovervekt for at Grandin ikke er illikvid og at vilkårene for konkursåpning ikke er oppfylt.
Det er mulig at Grandin er insuffisient, men bobestyrer legger ikke dette til grunn for sin vurdering.
Til spørsmålet om saksomkostninger er anført at boet vil kreve seg tilkjent saksomkostninger i forbindelse med kjæremålsbehandlingen. Normalt påligger dette konkursrekvirenten hvor kjæremålet fører fram. I den foreliggende sak anmodes retten om å vurdere om Grandin skal tilpliktes å betale hele eller deler av omkostningsansvaret, jf tvistemålsloven §177. I skifteretten erkjente han å være insolvent og i tillegg unnlot han å medvirke til opplysning av saken. Av denne grunn hevdes det at han ved forsømmelse har voldt den annen part sakens omkostninger.
Utgiften ved en ordinær konkursbehandling forutsettes å bli belastet rekvirenten på ordinær måte. Disse utgjør kr 15.800,-.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Nedre Romerike skifteretts kjennelse av 30. august 1999 oppheves.
2. Konkursboet tilkjennes omkostninger ved kjæremålsbehandlingen med kr 12.200,-.
Skattefogden i Oslo og Akershus har i tilsvar gjort gjeldende at man etter en gjennomgang av dokumentene og opplysningene i saken finner å kunne tiltre den kjærende parts konklusjon om at konkursdebitor ikke var insolvent på tidspunktet for konkursåpning. Når det gjelder omkostningsspørsmålet, er det pekt på at skattefogden ved konkursåpningen hadde et forfalt krav og at det forelå en presumsjon for insolvens etter konkursloven §62. Grandin fikk i rettsmøtet 11. august 1999 utsettelse til 30. august 1999 for å få anledning til å fremskaffe dokumenter for at han ikke var skyldig merverdiavgift. Slik dokumentasjon er ikke fremskaffet, og i rettsmøtet av 30. august 1999 erkjente Grandin å være insolvent. På bakgrunn av dette må det legges den kjærende part til last at det ble åpnet konkurs jf tvistemålsloven §172 annet ledd og §177. Etter dette skal den kjærende part også dekke de påløpte omkostninger i forbindelse med bobehandlingen og kjæremålsbehandlingen.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Nedre Romerike skifteretts kjennelse av 30.09.99 oppheves.
2. Den kjærende part ilegges omkostninger for bobehandlingen.
3. Den kjærende part ilegges midlertidig bobestyrers omkostninger ved kjæremålsbehandlingen.
4. Skattefogden tilkjennes saksomkostninger etter rettens skjønn.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten er enig i de vurderinger vedrørende spørsmålet om illikviditet som fremgår av kjæremålstilsvaret fra konkursboet v/midlertidig bobestyrer. Lagmannsretten legger til grunn at Grandin ikke var insolvent på konkursåpningstidpunktet. Skifterettens konkursåpningskjennelse blir etter dette å oppheve.
Konkursboet har nedlagt påstand om tilkjenning av saksomkostninger ved kjæremålsbehandlingen med kr 12. 200,-. Skattefogden i Oslo og Akershus har nedlagt påstand om at den kjærende part ilegges omkostninger forbundet med bobehandlingen, bobestyrers behandling av kjæremålet og at skattefogden tilkjennes saksomkostninger etter rettens skjønn.
Til spørsmålet om saksomkostninger vedrørende kjæremålet for lagmannsretten bemerkes at kjæremålet har ført fram. Lagmannsretten finner imidlertid at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Den ankende part må legges til last at konkurs ble åpnet, noe som også nødvendiggjorde kjæremålet, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. Det vises til Rt-1987-1549. Det vises spesielt til at namsmannen den 12. mai 1999 avholdt utleggsforretning mot Grandin. Grandin har ifølge namsmannen vært kontaktet og har telefonisk opplyst at han ikke eier verdier til sikkerhet for kravet, at han ikke har bil eller fast eiendom. Namsmannens konklusjon var at det var intet til utlegg. Rettsmøtet i skifteretten til behandling av begjæringen om konkursåpning ble omberammet fra 11. august til 30. august for at Grandin skulle fremskaffe dokumentasjon fra sin revisor på at han ikke var skyldig merverdiavgift i Norge. Til tross for dette ble det ikke fremskaffet noen dokumentasjon. Grandin erkjente dessuten under skifterettens behandling av konkursbegjæringen å være insolvent, selv om han motsatte seg åpning av konkurs. Hvis Grandin var usikker på hva begrepet insolvens innebar burde han - under de foreliggende omstendigheter - stilt spørsmål om dette, for å være sikker på hva han svarte på. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at vilkårene er tilstede for å anvende tvistemålsloven §177.
Vedrørende vurderingen av hvorvidt Grandin bør pålegges å betale omkostningene forbundet med bobehandlingen, vises til det ovenstående. Lagmannsretten finner ikke å kunne pålegge Grandin å betale boomkostningene. Det vises til at dette er omkostninger som i utgangspunktet skal dekkes av rekvirenten. For at debitor skal gjøres ansvarlig, må han etter lagmannsrettens syn ha gjort seg skyldig i forhold av mer graverende art enn hva tilfellet er i saken her, jf at kravet i utgangspunktet er et erstatningskrav.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Nedre Romerike skifteretts kjennelse av 30. august 1999 oppheves.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
3. Omkostninger til dekning av bobehandlingen tilkjennes ikke.