Hopp til innhold

LE-2000-651

Fra Rettspraksis


Instans: Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato: 2001-03-28
Publisert: LE-2000-00651
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Nes Herredsrett Nr 00-00084 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00651 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett; HR-2001-00743.
Parter: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Marianne Jøranlid). Motpart: Societé Industrielle du Briquete Jetable (Prosessfullmektig: Arntzen de Besche AS v/advokat Henning E. Asheim).
Forfatter: Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Ekstraordinær Lagdommer Ole Sjetne. Herredsrettsdommer Jon Grimstad
Lovhenvisninger: Produktansvarsloven (1988) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §180, Bilansvarslova (1961), Skadeserstatningsloven (1969), Produktansvarsloven (1988)


Saken gjelder krav om erstatning etter produktansvarsloven §2-1; spørsmålet om de brannskader en 4 år gammel gutt ble påført i forbindelse med brann i en bil er forårsaket av en såkalt «afterburning» (etterbrenning) i en engangslighter som var produsert av et fransk selskap.

Om ettermiddagen den 28 september 1994 var D på besøk hos sin mor på - - - gård i B - - - kommune. Hun så tilfeldig ut av vinduet, og oppdaget at det var fyr i klærne til en liten gutt på naboeiendommen. Det var A som da var 4 år og 2 måneder. Da hun nådde frem til gutten, stod han ved en bil, og hun så at det brant i gummistøvlene og i buksen opp til livet. Hun fikk tatt av ham en genser som hun brukte til å slokke brannen i buksen, men hun fikk ikke slukket brannen i støvlene. Ds mor løp også ned til gutten.

Samtidig satt guttens foreldre i sin leilighet i annen etasje. Faren, B, var kommet hjem fra en kjøretur sammen med A. De hadde kjørt i farens bil; en Volvo 343,1981 modell. Etterat de var kommet hjem, hadde B gått inn i fjøset der han drev brukthandel sammen med E. Guttens mor, C, hadde kokt kaffe, og da kaffen var ferdig hadde hun ropt dem inn fra fjøset for kaffe. De hadde så vidt fått smake på kaffen da de hørte skrik, og alle tre løp ut til gutten. De fikk båret ham inn i fjøset og i vann.

En tredje person, F, som bodde i første etasje i samme hus som foreldrene kom også til. Da han kom frem til gutten, ble han oppmerksom på at det røk fra en bil som stod på gårdsplassen. Det var den bil faren og gutten hadde kjørt i. Det brant i bilen. F hentet et brannslokningsapparat som han rettet inn mot brannen. Deretter brukte faren en vannslange mot brannstedet.

A fikk omfattende skader. I en spesialisterklæring av 12 mars 1999 fra lege Tammy Fiabema ved Rikshospitalet, er skadene beskrevet:

«På nedre del av ryggen og i begge flanker hadde han dype 2. grads forbrenninger dvs inntil hudens dype lag. Ellers har han tredje grads forbrenning dvs forbrenning av alle hudens lag inntil underhuden som omfatte nedre halvdel av overkroppen, gluteal, periealregionen, ytre genitalia og begge underextremiteter. Skadene er værst på underextremitetene hvor svære muskelmasser viste seg å være forbrent. Totalt ble skadene til A vurdert og omfatte 37,5 % av kroppens overflate.»

Som følge av skadene er A erklært 55 % invalid. Han ble ikke påført røkskader av betydning.

Brannen ble meldt til lensmannen kl 1755 den 28 september 1994. Lensmannsbetjent Jahren rykket ut. Han tok to bilder av bilens forseter som viser tilstanden etterat brannen var slukket. Lensmannsbetjenten skrev også rapport, men den gir seg ikke i kast med noen beskrivelse av brannstedet. Det ser ut som lensmannsbetjenten nokså raskt har trukket den konklusjon at «den tilskadekomne har hatt noe med dette å gjøre», og politisaken ble avsluttet uten ytterligere undersøkelser med at brannen trolig var påsatt. Saken ble henlagt den 10 oktober 1994.

Som følge av skadene ble A overført til Haukeland sykehus, og begge foreldrene var der sammen med ham til i desember. I mellomtiden stod bilen på gårdsplassen. Da B kom hjem, fjernet han en del ting fra bilen; blant annet en radio. Deretter ble bilen sendt til Årnes bil og karosseri A/S som har destruert den.

I første omgang tok foreldrene opp spørsmålet om erstatning etter bilansvarsloven, men forsikringsselskapet stilte seg avvisende til at skaden hadde noen årsak som falt inn under bilansvarsloven. Partene ble imidlertid enige om å engasjere Norsk Brannvernforening for å få klarlagt brannårsaken. Undersøkelsen ble utført av Olav Kjærland og Øyvind Engdahl den 16 mai 1995; åtte måneder etter brannen. De undersøkte bilen hos Årnes bil og karosseri A/S. I rapporten datert 2 juni 1995 heter det:

«De største brannskadene er inne i kupeen, særlig ved forsetene og i taket over disse. Noe av dashbordet er også brannskadet. Særlig er et barnesete som stod i høyre forsete, svært forbrent. Sikkerhetsbeltet på høyre side som har vært benyttet til å feste barnesetet, er brent av, men dette har ikke vært i lås og gutten har ikke sittet fastspent i setet under brannen.

Forsetene er brannskadet på den ene siden som vender mot midtkonsollen. Både høyre og venstre forsete har innbrenninger som brer seg i en sirkelform rundt midtkonsollen.

På gulvet er det omtrent ingen brannskader. Heller ikke under setene er det forbrenninger. I baksetet er det lite brannskadet. Bakruta er knust.

- - -

Brannen er tydeligvis slukket tidlig i brannforløpet ved hjelp av et pulverapparat.

På/ved midtkonsollen var det et tydelig brannkrater. Her ble det funnet rester av røykesaker, (tobakkspose sigarettpapir, div. andre papirsaker, rester av en lighter, kaffekopp, m.v.). Nedkullingen/forbrenningen på dette stedet tyder med all sannsynlighet på at dette er arnestedet. Også den sirkelformede forbrenningen i forsetene ut fra dette punktet, peker på at brannen er oppstått her.

- - -

Brannen har med stor sannsynlighet oppstått i krateret i midtkonsollen hvor restene av lighteren ble funnet.

Restene av lighteren er forenlig med en engangslighter av type «1 Lighter». Norsk brannvern Forening har i de senere par årene mottatt en del engangslightere av denne typen som har forårsaket branntilløp en tid etter bruk. Det har vist seg at ventilen ikke har vært helt tett slik at det har stått en liten flamme over ventilen etter bruk. Etter en tid har ventilen blitt ødelagt pga. varmen og flammen har slått opp og anstiftet brann.»

Kjærland og Engedahl konkluderte med at de var rimelig sikre på at brannen ikke skyldes feil ved bilens elektriske anlegg, og at det stod igjen tre muligheter for brannstart:

«1. Brannen kan ha startet som følge av en form for «selvtenning» i lighteren som beskrevet ovenfor.

2. Barnet kan ha lekt med lighteren og anstiftet brannen ved et uhell. (Det er i denne forbindelse noe merkelig at lighteren ble funnet sammen med røyksakene dersom brannen hadde startet på denne måten. Hadde barnet lekt med lighteren og brent seg, antent klærne f.eks., ville en tro at barnet hadde kastet lighteren fra seg og at den derfor skulle vært funnet i setet eller på gulvet).

3. Det kan ha ligget en tent sigarettstump, glødende tobakksaske eller lignende igjen blant røykesakene på midtkonsollen som har forårsaket brannen etter en tid.»

Lighteren som det ble funnet rester av i bilen, er produsert av det franske selskapet Societé Industrielle du Briquete Jetable (SIBJET). Det er på det rene at en slik engangslighter kan få en etterbrenning. Det som da skjer er at det blir en gasslekkasje i forbindelse med at lighteren har vært brukt. Lekkasjen skyldes at ventilen som skal stenge gasstilførselen, ikke blir tett. Årsaken til at ventilen ikke lukkes helt, kan være at lighteren er skadet som følge ytre påvirkning, eller som følge av at en partikkel har kilt seg. I slike tilfeller vil lighteren fortsette å brenne, og de ytre forholdene rundt lighteren kan være slik at det oppstår en brann.

Professor Gøran Holmstedt fra Lunds Universitet ga en skriftlig redegjørelse datert 14 mai 2000. I denne heter det blant annet:

«Företaget har en omfattende kvalitetspolicy. Av informationen framgår att antalet fel som opptäcks vid produktionen är c:a 6 per million. I Norge levereras mer än 3 millioner tändare per år och antalet reklamationer var under 90-talet under en per år. I fyra av dessa fall hade tändarna deformationer som tillkommit efter leverensen.

Med beaktande av att varje tändare i medeltal tänds c:a 2000 ggr under den tid den varar taler mycket för att en afterburning är mycket osannlik (mindre än en på millionen). I de fall afterburning uppstått har tenneren troligtvis blitt utsatt för yttre åverkan efter det den levererats från fabriken. Eksempel på yttre åverknan är mekanisk deformation (man använder tändaren för annat ändamål t.ex. som ölöpnare) eller att något mindre föremål blockerar ventilstängningen..

I det aktuella fallet tillkommer omständigheter på grund av tidsfaktorn. En afterburning kan endast ske en begränsad tid efter den senast använts. Detta sammentaget med den allmänna statistiska underlaget från fabrikanten, den norske agenten och om brandorsak vid bilbränder i Norge gör att jag bedömmer att sannolikheten för «afterburning» i det aktuella fallet varit mycket liten. Sannolikheten att få en afterburning med den aktuella tändaren bedöms enligt ovan til mindre än en per million. Den uppgift jag har om vid vilken tid bilen senast användes av föräldrarne före branden jämfört med tidsfaktoren i de inrapporterade fallen til den norske agenten och videodokumenterde försök vid fabrikken i Frankrike; taler för att sannolikheten för afterburning i det aktuella fallet är ännu lägre.»

Hvis en lighter av den type som det ble funnet rester av i bilen, brenner med full ventilåpning, vil det ta ca 1 time før flammen slukker som følge av at gassen tar slutt. Hvor lenge en etterflamme kan vare, vil avhenge av hvor stor ventilåpningen er, og hvor mye gas det var igjen på lighteren da flammen startet. I så måte vil det kunne være stor tidsforskjell alt etter som ventilåpningen skyldes feilbruk eller kiling av en partikkel. Fortsetter lighteren å brenne som følge av feilbruk, vil flammen kunne bli relativt kraftig sammenliknet med den mikroflammen som skyldes partikkelkiling.

Et annet forhold som vil være av stor betydning for forløpet, er om lighteren har ligget eller stått. Har den ligget, vil flammen gå oppover og kunne treffe dekslet og ødelegge ventilen slik at gassen frigjøres i løpet av minutter. Mens gassen strømmer ut, vil flammen kunne være relativt intens.

Faren har forklart at han den aktuelle dagen hadde vært på biltur sammen med A. På turen røkte han hjemmerullede sigaretter i bilen. Han brukte ikke fyrstikker, og han pleide å bruke en Zippolighter. Han hadde også med i bilen en «1 Lighter» som han kan ha brukt under kjøreturen, men han kunne ikke huske om så var tilfellet.

Det seneste tidspunkt faren kan ha brukt «1 Lighteren», er da han avsluttet kjøreturen. Faren har forklart at da de kom tilbake til gården, gikk han inn i fjøset til E, og han ba C om å sette over kaffekjelen. Det gjorde hun, og da den var ferdig, ble faren og E ropt inn i leiligheten for kaffe. Som nevnt innledningsvis hadde de nettopp fått smake kaffen, da de ble klar over A. Tidsforløpet fra faren gikk ut av bilen til de oppdaget A, kan ikke fastslås med nøyaktighet, men det kan anslås til minst 30 minutter.

A ved sine verger, B og C, tok etter forgjeves mekling den 4 mars 2000 ut stevning mot Sibjet ved Nes herredsrett. Det ble anført at Sibjet var ansvarlig etter produktansvarsloven både dersom brannen skyldes en «afterburning» og hvis A hadde fått fyr på lighteren og forårsaket brannen. Herredsretten avsa dom i saken den 29 juni 2000 med slik domsslutning:

«1 Sibjet (selskapet Societé Industrielle du Briquete Jetable) frifinnes.

2. Hver av partene dekker egne saksomkostninger.»

A, ved sine verger, har i rett tid anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Sibjet har tatt til motmæle.

Hovedforhandlingen ble holdt den 20 og 21 mars 2001. As foreldre, B og C, D og E avga forklaring om hendelsene branndagen. Tore Amlid supplerte ved å forklare seg om en samtale han hadde hatt med F. Administrerende direktør ved Sibjet, Dominiqe Denis og fabrikksjef André Le Bolgne forklarte seg om fabrikken og produksjonen av engangslighteren.

Begge parter førte sakkyndige vitner. Ankende part førte brannteknisk rådgiver i Norsk Brannvernforening Øyvind Engdahl, Pensjonert politiførstebetjent Øyvind Thorkildsen, forsker ved Sintef dr. ing. Jan Paul Stensaas. Sibjet førte professor ved Lunds Universitet Göran Holmstedt og privatetterforsker Tore Amlid.

I tillegg ble Svein Johannesen ført som vitne. Han hadde opplevd en afterburning.

For lagmannsretten er det ikke gjort gjeldende at Sibjet er ansvarlig dersom brannen skyldes at A selv har forårsaket brannen ved å tenne lighteren. Saken står i samme bevismessig stilling som for herredsretten, men det er under lagmannsrettens behandling klarlagt at bilen ikke hadde et midtkonsoll. Gjenstandene, inklusive «1-lighteren» lå i en grop mellom forsetene som var trekt med stoff. Partene har for lagmannsretten benyttet seg av de samme sakkyndige som for herredsretten, men for lagmannsretten møtte professor Gøran Holmstedt fra Lunds Universitet personlig, og ga en utfyllende forklaring i forhold til den skriftlige uttalelse han ga til herredsretten.

A har for lagmannsretten anført at det må legges til grunn som sikkert at brannens arnested var mellom forsetene i bilen. Det vifteformede krater som finnes der, viser dette. Alt annet blir mindre sikre slutninger, men en del forhold kan fastslås med mer enn 50 prosents sannsynlighet. På bildene som lensmannsbetjenten tok, vises en kanne med lighterbensin. Hadde A lekt med kannen og sølt bensin, ville den ikke stått slik plassert i et åpent rom foran håndbremsen. Kannen var heller ikke brannskadet. Når heller ikke A hadde brannskader på hendene, må det legges til grunn at bensinkannen ikke har hatt noe med brannen å gjøre.

Brannen utviklet seg eksplosjonsartet innenfor de 30 minutter det må ha tatt fra de kom hjem til det tok fyr i A. I en initialfase har lighteren ligget med en etterflamme. Etter en tid har plasten tatt fyr, og ilden har blusset opp som følge av at gassen i «lighteren» har blåst ut. Plasten har fortsatt å brenne og smeltet.

I arnestedet var det forskjellig ting som kunne antennes. Blant annet var det en avis som er halvveis brent opp. Lighterrestene er også funnet i arnestedet. Det må legges til grunn at det på avisen har ligget noe og brent, og det er sannsynlig at dette har vært lighteren.

Før A kom inn i bilen, har lighteren vært i smeltefasen, og som følge av at det er blitt tilført oksygen ved at A har åpnet bildøren har flammene blusset opp og tatt fyr i avisen. As klær har tatt fyr enten ved at han har forsøkt å trampe på ilden eller ved at han har krabbet over ilden. Han har deretter klart å ta seg ut av bilen og over til den andre bilen som han ble funnet i nærheten av. De store brannskadene ble han tilført mens han var utenfor bilen.

Lighteren må ha vært i bruk, og lagt ned mellom bilens forseter på et brennbart underlag med en etterflamme. Det må utelukkes at A selv har tent lighteren. I så fall måtte han ha tatt lighteren, tent på og lagt lighteren tilbake. Hadde han lekt med lighteren, ville det ha gitt et helt annet arnested.

Det er feil å resonnere slik at når vi ikke vet mer med sikkerhet enn vi gjør i denne saken, så kan ikke årsaken fastslås. Årsakssammenhengen må avgjøres ut fra de funn som er gjort.

Produsenten av lighteren er ansvarlig etter produktansvarsloven §2-1. Det foreligger en såkalt sikkerhetsmangel selv om slike etterbrenningstilfeller oppstår svært sjelden og selv om Sibjet har fullgod kvalitetssikring - se Rt-2000-915 (Disprildommen). Det eneste som kreves for å bli ansvarlig er at det er oppstått en skade som følge av påregnelig bruk av lighteren.

Erstatningen skal utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven. Ménerstatningen og erstatningen for fremtidig inntektstap skal foretas som en standarderstatning som med en invaliditetsprosent på 55 %, gir kr 1 032.900. I tillegg kommer erstatning for påførte og fremtidige utgifter. De må utmåles skjønnsmessig fordi foreldrene ikke har tatt vare på kvitteringer. Utgiftene har vært kr 50 000 pr år frem til i dag, og fremtidige årlig utgifter må settes til kr 35 000 frem til han er 18 år og deretter kr 25 000. Erstatningen for skattebelastningen må settes høyt fordi de utbetalte beløp vil bli bundet opp over lengere tid.

For det tilfellet at A skulle bli idømt saksomkostninger for herredsretten, anføres at utgifter på kr 738.786 hvorav salær på 378.000, er vesentlig for høyt.

A har nedlagt slik påstand:

«1. SIBJETv/styrets formann dømmes til å betale erstatning til A, fastsatt etter rettens skjønn, med tillegg av 12 % rente fra to uker etter dommens forkynnelse og frem til betaling skjer.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, med tillegg av 12 % rente fra to uker etter dommens forkynnelse og frem til betaling skjer.

3. SIBJETv/styrets formann erstatter As egenandel av saksomkostningene, med tillegg av 12 % rente fra to uker etter dommens forkynnelse og frem til betaling skjer.»

Societé Industrielle du Briquete Jetable har for lagmannsrett anført at saken er en bevissak med spørsmålet om det er sannsynlighetsovervekt for at brannskadene skyldes etterbrenning etter bruk av en «1-lighter». For at produsenten skal bli ansvarlig må afterburning pekes seg ut som overveiende sannsynlig fremfor alle andre tenkelige årsaker.

Å fastslå brannårsaken er svært vanskelig i denne saken. Det er ingen som har sett brannstarten, og det er ingen som har sett A inne i bilen. Politiet sikret heller ikke bevisene på en skikkelig måte. Ut fra dette har professor Holmstedt konkludert med at det er umulig å slå fast etterbrenning som årsak.

Det er uklart om faren i det hele tatt har brukt «1-lighteren» under turen, og i alle fall er det klart at lighteren ikke har vært i bruk fra de kom hjem fra kjøreturen til brannen ble oppdaget. Det dreier seg om ca en time. Brannen i bilen har vart ca 10 minutter før den ble slukket. I tillegg kommer eventuell ulming.

Etterbrenning er et fenomen som opptrer uhyre sjelden. Men selv om det skulle ha forekommet i dette tilfellet, er en slik miniflamme ikke i stand til å tenne på underlaget. Hvis ikke flammen dør ut av seg selv, vil den etter en tid kunne smelte vingen på lighteren, og forårsaket et puff når resten av gassen strømmer ut. Men på grunn av at flammen er så liten, vil den ikke antenne underlaget, men heller slukke.

Det kan også oppstå en større flamme som følge av at lighteren er skadet. Men tidsforløpet utelukker dette i denne sak. Da ville brannen ha oppstått på et tidligere tidspunkt etter at de var kommet hjem fra kjøreturen. Lighteren ville ha «puffet» ut noen minutter etter bruken, og da startet brannen som følge av flammens størrelse. Men med en time fra siste mulige bruk av lighteren og brannen ble oppdaget, må dette utelukkes. Ankende parts teori med en ulmeperiode som ble avsluttet av en oppblussing som følge av at A åpnet bildøren, er usannsynlig fordi gutten da ville ha blitt skremt og ikke gått inn. Brannen må ha oppstått i bilen etterat A var kommet seg inn.

Det er flere andre minst like sannsynlige teorier om brannårsaken. A kan ha brukt lighteren, og bildene som er tatt viser tydelig flere ledninger som er knyttet til bilens sigarettenner. Faren har ikke kunnet gi noe tilfredsstillende svar på hva ledningene skulle tjene til.

Konklusjonen må være at det ut fra det materiale som vi sitter igjen med, er umulig å peke ut etterbrenning som årsak med noen grad av sikkerhet. Det er ikke mulig ikke fastslå årsaken.

Societé Industrielle du Briquete Jetable har nedlagt slik påstand:

«1. Nes herredsretts dom pkt 1 stadfestes.

2. SIBJET (Societé Industrielle du Briquete Jetable) tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til at ankende part ikke har sannsynliggjort at brannårsaken er en etterbrenning. Ved sin avgjørelse har lagmannsretten bygget på og lagt til grunn professor Holmstedts skriftlig redegjørelse supplert med hans muntlig redegjørelse. Ut fra de bevis som ble ført om det faktiske hendelsesforløp og professor Holmstedts sakkyndige vurderinger om sannsynligheten for at brannen er forårsaket av en etterbrenning, vil lagmannsretten bemerke:

Brannen har startet mellom bilens forseter. A ble påtent mens han var inne i bilen. Han forlot bilen mens bilbrannen var i en tidlig fase, men med fyr i gummistøvlene og i buksen. Mens gutten har beveget seg over til den andre bilen, og åpnet bildøren på denne, har brannen fortsatt oppover gummistøvlene og buksene til den nådde guttens ullgenser. Ut fra at gummistøvlene var brent opp, kan det anslås at A har vært i fyr i minst 3 min, mens brannen i bilen bedømt ut fra krateret, har vart i ca 10 minutter før den ble slukket.

Tidsforløpet fra faren kom hjem etter kjøreturen og til brannen ble oppdaget, anslår lagmannsretten til minimum 30 minutter. Da har brannen startet ca 30 minutter etterat faren var kommet hjem. Av dette følger at en etterflamme i alle fall har brent 30 minutter før det tok fyr i bilen. Dette utelukker, etter lagmannsrettens syn, en etterbrenning med en flamme av noen betydning. Har lighteren vært skadet, slik at det har oppstått en relativ kraftig etterflamme, ville lighteren ha «puffet» og den resterende gassmengde ha strømt ut noen minutter, og flammen sannsynligvis ha forårsaket brann i bilen noen minutter etterat de var kommet hjem fra bilturen. Ankende part har forlenget tidsrommet ved en ulmeperiode som er blitt avsluttet av en oppflamming i det A åpnet bil døren. Det kan ha skjedd, men er usannsynlig fordi det ville ha skremt ham fra å gå inn.

Har det oppstått en etterbrenning ved at en miniflamme har fortsatt å brenne etterat lighteren ble brukt siste gang, er det teoretisk mulig at brannen kan ha oppstått som følge av bruk av engangslighteren under kjøreturen samme dag. Men med en slik miniflamme er det sannsynlige forløp at flammen dør ut uten å oppnå en temperatur på 100 grader som skal til for å smelte deler av lighteren.

Men oppnås denne temperatur, oppstår spørsmålet om den lille flammen, i «puffet» mens resten av gassen strømmer ut, kan antenne underlaget eller om flammen etter å ha blusset opp, dør ut. Skal underlaget antennes, må lettantennelig papir ligge tett inn til selve flammen. Lagmannsretten finner det usannsynlig at en slik flamme skal ta fyr i lett antennelig materiale som ligger under lighteren. Flammen vil stå loddrett opp, og lite sannsynlig være i stand til å varme opp underlaget til antennelsestemperatur.

Lagmannsretten må derfor konkluderer med at det er usannsynlig at brannen skal ha oppstått som følge av en etterflamme.

I denne sak er det dessuten ikke ført noe antakelig bevis for at lighteren ble brukt under kjøreturen. Ankende parts scenario bygger på en forutsetning om at faren faktisk har benyttet lighteren under kjøreturen. Men dette er det lite holdepunkter for i farens egen forklaring. Ut fra hans forklaring må det legges til grunn at han under kjøreturen brukte sin Zippolighter. Det var denne lighteren han brukte til daglig, som han hadde med seg, og som han må ha tatt med seg da han forlot bilem. På spørsmål om mulig bruk av 1-lighteren under turen, svarte han nærmest at hvis lighteren hadde ligget i bilen, kunne han ha brukt den.

Når det etter dette må legges til grunn at «1-lighteren» ikke ble brukt under kjøreturen, er etterflamme utelukket som årsak til brannen allerede på grunn av tidsforløpet. Lighteren ville enten ha gått tom for gass eller det ville ha tatt fyr i bilen på et langt tidligere tidspunkt. Det er ikke tale om noen form for selvantennelse, men det er flammen som ikke slukker som skal etter bruk.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste. Lagmannsretten tiltrer også herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, men finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter som ifølge tvistemålsloven §180 første ledd skal til for å frita ankende part for å dekke ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten.

Advokat Asheim har lagt frem omkostningsoppgave som viser et salær på kr 380.000 og utlegg på kr 9.112. for reise og opphold for to representanter for Sibjet. I tillegg kommer utgifter til sakkyndige:

Bruno Metz kr 15.476

Steffan Sardquist kr 33.408

Aktor A/S (Almlie og Asbjørnsen) kr 73.118

Sibjet, reise og opphold kr 37.675

Utgifter Bodycote kr 22.051

Dette blir tilsammen kr 600.780. I tillegg er det i omkostningsoppgaven tatt forbehold om å kreve dekket faktura fra professor Holmstedt.

Lagmannsretten finner at beløpet overstiger det som etter lagmannsrettens skjønn var nødvendig for Sibjet for å få saken betryggende utført for lagmannsretten. Saken stod ikke på noe avgjørende punkt i en annen stilling for lagmannsretten enn for herredsretten. Det sentrale spørsmål som krevde en grundig sakkyndig vurdering, var om lighteren som ble funnet i krateret der brannen hadde oppstått, kunne ha forårsaket brannen ved en såkalt «etterbrenning» Dette spørsmål var utredet for Sibjet av professor Holmstedt for herredsretten. Det som trengtes for lagmannsretten var at han foretok en tilleggsutredning, og at han var tilstede under lagmannsrettens behandling og redegjorde for sitt syn direkte. Ut over dette var det etter lagmannsrettens syn, på bakgrunn av det materiale som var kommet frem under herredsrettens behandling, ikke nødvendig med ny ekstern sakkyndige bistand i ankesaken. Sibjet besitter selv betydelig kompetanse om produksjonen av lighteren.

Ut fra dette fastsetter lagmannsretten skjønnsmessig nødvendige utgifter til sakkyndige bistand til kr 60.000, med tillegg av utgifter til Sibjets representanter med kr 37.675 og tolk med kr 15.475.

På samme grunnlag finner lagmannsretten at prosessfullmektigens salær, ikke bør overstige kr 200.000 kroner. I tillegg kommer utgifter med kr 9.112.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 322.262 -trehundreogtoogtyvetusentohundreogtoogseksti - kroner til Societé Industrielle du Briquete Jetable innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.