LE-2002-446

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2002-06-28
Publisert:	LE-2002-00446
Stikkord:	Familierett, Midlertidig avgjørelse, Daglig omsorg, Samværsrett, Utreiseforbud
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsvoll tingrett Nr 01-00589 A og 01-00504 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2002-00446 K.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn E. Nødtvedt). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Anita Holm Larsen).
Forfatter:	Lagdommer Reidar Vigen. Lagdommer Ragnar Askheim. Lagdommer Vegard Sunde
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §144, §403, Barneloven (1981) §38, §43a, §46, §180, Straffeprosessloven (1981) §222a

Saken gjelder krav om midlertidig avgjørelse og begjæring om utreiseforbud i sak om daglig omsorg og samværsrett.

Sakens bakgrunn er i korthet følgende:

Partene giftet seg 11. juni 1999. De har ett barn sammen, C, som ble født *.*. 2000. Far er norsk, mens mor er russisk. Barnet har dobbelt statsborgerskap.

Ektefellene bodde sammen i underetasjen i huset til fars foreldre på X i Y. Den 20. desember 2000 tok mor med seg barnet og flyttet til krisesenteret i Lillestrøm. Mor bor nå med barnet i en leilighet i Lillestrøm sentrum. Far bor fortsatt i underetasjen i foreldrenes hus.

Den 15. januar 2001 inngikk partene en avtale om felles foreldreansvar for barnet og begrenset samvær for far. Avtalen gjaldt etter sin ordlyd i 4 måneder og skulle fornyes i midten av mai. Noen ny avtale er ikke inngått.

Etter begjæring fra A fattet Romerike politidistrikt 6. mai 2001 beslutning om midlertidig utreiseforbud fra Norge for barnet i medhold av barneloven 43 a.

A fremmet den 25. mai 2001 begjæring til Eidsvoll herredsrett - før sak ble reist - med krav om fastsetting av utreiseforbud for barnet samt midlertidig avgjørelse om daglig omsorg for far og samvær for mor gjeldende inntil rettskraftig dom foreligger. Begjæringen kom ikke til avgjørelse før etter at sak ble reist.

Den 28. mai 2001 fattet Romerike politidistrikt beslutning om besøksforbud for A med hjemmel i straffeprosessloven §222a. Han fikk forbud mot å oppsøke, å forfølge og på noe vis ta kontakt med B på bopel, arbeidssted og krisesenter, i det offentlige rom eller pr. telefon fram til 28. november 2001. B hadde den 3. mai 2001 inngitt politianmeldelse mot A for vold og trusler og begjært besøksforbud ilagt. Ved kjennelse av 9. august 2001 stadfestet Eidsvoll forhørsrett besøksforbudet. A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse 19. september 2001. Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært av A. Besøksforbudet utløp 28. november 2001. Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste kjæremålet 14. mars 2002. Straffesaken er ikke avgjort.

Da megling etter barneloven var gjennomført, reiste A sak ved stevning til Eidsvoll herredsrett 22. juni 2001 med krav om daglig omsorg og nærmere fastlegging av samværsretten for mor. Det ble samtidig begjært midlertidig avgjørelse for de samme forhold fram til rettskrafitig avgjørelse foreligger.

I et forberedende rettsmøte i Eidsvoll herredsrett den 8. august 2001 ble det inngått rettsforlik mellom partene, hvorved kravene i begjæringen fra A av 25. mai 2001 om fast bosted og samvær ble trukket og saken hevet for disse punkters vedkommende.

Eidsvoll herredsrett avsa kjennelse den 23. august 2001 med slik slutning:

1. Frem til herredsrettens dom foreligger nedlegges forbud mot å reise ut av landet med C, f. *.*..00.

2. Frem til herredsrettens dom foreligger skal C, f. *.*..00 bo fast sammen med B.

3. Frem til herredsrettens dom foreligger skal A ha samvær med C, f. *.*..00 hver onsdag, eller en annen hverdag foreldrene blir enige om, inntil 4 timer og hver lørdag, eller på søndag hvis foreldrene blir enige om det, inntil 6 timer. Henting og bringing må skje av foreldrene til far eller en annen person partene blir enige om.

Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet ble utsatt til avgjørelsen av hovedsaken uten at det fremgår av slutningen.

Eidsvoll tingrett avsa dom i saken den 25. mars 2002 med slik domsslutning:

1. C, f. *.*..00 skal bo fast hos mor.

2. A skal ha samvær C, *.*..00 onsdag kl 1500 til 1900 i uke 1 og lørdag kl 1000 til 1900 i uke 2, deretter følger uke 1 på nytt og så videre. Uke 1 er uke 14/2002. Det er ikke samvær onsdag før skjærtorsdag, påskeaften, fra og med 8. juli til og med 31. juli og fra og med 24. desember til og med 1. januar. Henting og levering skjer hos mor til tider som angitt med unntak for onsdag da det eventuelt skjer henting i barnehage eller skole og for skole da ved skoleslutt.

3. Begjæring om utreiseforbud tas ikke til følge.

4. A tilpliktes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte B eventuelt det offentlige saksomkostninger med 20 000 - tyvetusen - kroner.

Tingretten avsa samme dag kjennelse vedrørende begjæringen om midlertidig avgjørelse med slik slutning:

1. Inntil rettskraftig dom foreligger skal C, f. *.*..00 bo fast hos mor.

2. Inntil rettskraftig dom foreligger skal A ha samvær med C, *.*..00 onsdag kl 1500 til 1900 i uke 1 og lørdag kl 1000 til 1900 i uke 2, deretter følger uke 1 på nytt og så videre. Uke 1 er uke 14/2002. Det er ikke samvær onsdag før skjærtorsdag, påskeaften, fra og med 8. juli til og med 31. juli og fra og med 24. desember til og med 1. januar. Henting og levering skjer hos mor til tider som angitt med unntak for onsdag da det eventuelt skjer henting i barnehage eller skole og for skole da ved skoleslutt.

3. Begjæring om utreiseforbud tas ikke til følge.

4. Saksomkostninger behandles sammen med hovedsaken.

A har anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. I anken har han lagt ned påstand om at datteren skal bo fast hos ham, mens mor skal ha samværsrett i et nærmere angitt omfang. Dertil har han lagt ned påstand om at moren skal forbys å ta datteren med ut av landet. Han har også lagt ned påstand om tilkjenning av saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.

A har også påkjært tingrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett og begjært midlertidig avgjørelse. Kjæremålet gjelder kjennelsen i sin helhet, og det gjøres gjeldende at tingrettens avgjørelse er basert på uriktig bevisbedømmelse, lovforståelse og feil saksbehandling.

A har sammenfatningsvis anført:

Spørsmålet om midlertidig avgjørelse er stemoderlig behandlet av tingretten. Uten noen nærmere begrunnelse finner retten at det bør gis midlertidig avgjørelse i samsvar ned fastsettelsen i hovedsaken. Retten går ekstremt drastisk til verks ved å halvere samværsretten på tilsvarende vis som i hovedavgjørelsen.

Retten har ignorert både mors og fars forslag om at det burde vurderes å legge opp til en opptrapping av samvær. Mor forutsatte at opptrapping til overnattingssamvær skulle skje med tilsyn av besteforeldrene, noe far motsatte seg og retten ikke bestemte. Det må anses som en saksbehandlingsfeil når verken opptrapping eller overnattingssamvær er vurdert. Det bør således uansett nå gjøres av lagmannsretten ved beslutning om ny midlertidig avgjørelse.

Tingretten legger reservasjonsløst og uten drøftelser til grunn at mor har gode personlige egenskaper. Retten ser helt bort fra at mor ved selvtekt la beslag på barnet ved samlivsbruddet og unndro far hans likeverdige rett til omsorg. Retten unnlater å gi det konsekvenser for omsorgen for barnet at mor ved selvtekt gang på gang har sabotert og hindret kontakt mellom far og barnet. For å sikre barnets framtidige kontakt med begge foreldre, skulle omsorgen ha vært overført fra mor til far ved den midlertidige beslutningen.

Retten ser bort fra at mor har forholdt seg meget restriktiv når det har vært snakk om utvidelse av samværet. Hun nekter overnatting og forlanger at fars foreldre skal ha tilsyn under samvær. Far har - i motsetning til mor - forstått at barnet trenger å vokse opp med omfattende kontakt med begge sine foreldre. Barnet vil få størst mulig samlet foreldrekontakt ved å bo fast hos far.

Far er mer stabilt etablert. Det er mindre risiko for flytting - og derved større sannsynlighet for omfattende kontakt med begge foreldrene - om barnet bor hos han.

Barnet trenger å vokse opp med like omfattende kontakt med begge foreldrene gjennom oppveksten for å få en best mulig sosial og følelsesmessig utvikling. Det gjøres gjeldende at et kompensasjonsprinsipp - ivaretakelse av best mulig samlet foreldrekontakt over oppveksten - må legges til grunn for rettsanvendelsen. Da barnet har bodd hos sin mor til nå, tilsier dette at barnet nå bør flyttes til far. Lik omsorgstid hos far og mor bør velges som en foreløpig ordning.

Tingretten har vektlagt parkonflikten mellom foreldrene og ensidig lagt skylden på far. Det er ikke ført bevis for at mors historier om vold og trusler er mer riktig enn det far hevder har skjedd. Hva far har forklart er ikke gjengitt av tingretten, og det er ikke drøftet hvilket faktum som skal legges til grunn ved en vanlig bevisvurdering. Dette må anses som en grov saksbehandlingsfeil.

At det dreier seg om en parkonflikt sier lite eller ingenting om ivaretakelse av omsorg for barnet. Far har gode omsorgsegenskaper. Det kan ikke festes lit til mors anførsler om at det foreligger fare for at barnet vil lide overlast hos sin far.

Tingrettens beslutning om omfanget av samværet er helt uakseptabel. Barnet er i en alder som gjør at det vil medføre varig skade for barnets tilknytning til sin far om ikke avgjørelsen omgjøres umiddelbart. Rettens avgjørelse er konfliktskapende. Blir slutningen stående, vil det øke konflikten mellom mor og far. Et mer omfattende samvær vil redusere konflikten mellom partene.

Ut fra barnets behov er det best for barnet at det er like omfattende løpende samvær med begge foreldre. Alle ferier, fridager og merkedager for barnet bør deles likt mellom foreldrene. Dette må anses best for barnet.

Retten har lagt diverse tekstmeldinger mellom mor og far til grunn for å redusere omfanget av samværet. Telefonnummeret som angivelig skal ha sendt tekstmeldingene tilhører ikke far. At mor også har sendt stygge tekstmeldinger til far har retten sett bort fra og ikke tatt hensyn til.

Det er overhodet ikke grunnlag for å hevde at samværet bør begrenses på grunn av konflikten mellom foreldrene. Barnet opplever ingen konflikt mellom foreldrene. Konflikten mellom mor og far er ikke tilstede ved den praktiske hentingen/leveringen av barnet. Barnet opplever heller ikke dette ved samvær hos far. Det finnes ingen indikasjoner på at barnet ikke bør overnatte hos far.

I dommen fremgår det at far i sin partsforklaring skal ha uttalt at han ikke klarer å ha 50 % omsorg for barnet. Det er direkte feil. Det ble aldri sagt noe slikt i retten.

Det er feil bevisbedømmelse når mors bekymring i forhold til far er tillagt vekt for utfallet. Tingretten har uansett gått uforsvarlig langt ved å begrense samværet så sterkt.

Det bes om umiddelbar berammelse av rettsmøte så snart som overhodet mulig for behandling av begjæringen om fastsettelse av en foreløpig ordning.

Utreiseforbudet må opprettholdes. Tingrettens begrunnelse er meget vag og til dels helt usaklig. Utreiseforbudet oppheves fordi far angivelig motsetter deg det.

Hensynet til barnet er satt til side. Barnet har ingen tilknytning til Russland. Rettens beslutning om oppheving av utreiseforbudet virker som et verktøy mot far og for tilfredsstille mors ferieplaner.

Far anser at en tur til Krasnodar i Russland medfører livsfare for barnet. Fars mange reiser til Russland er ikke ensbetydende med at det ikke er farlig for barnet. Far har flere ganger opplevd alvorlige og farlige situasjoner i Russland. Far har helt andre forutsetninger for å klare seg i et slikt miljø enn det barnet har.

Det er strid om daglig omsorg for barnet, og barnet bør derfor bli i Norge til dette er endelig avgjort.

Tingretten argumenterer med at C er norsk, har norsk familie og bor her. Det er far - og far alene - som representerer barnets norske familie.

Mor har oppholdstillatelse for ett år. Det foreligger ingen opplysninger som tilsier at mor skal få forlenget oppholdstillatelsen eller skal få innvilget fast oppholdstillatelse. Retten spekulerer i at mor søker og får innvilget dette.

Barnet er - mot sin fars vilje - russisk statsborger. Dersom dette omgjøres, har far foreslått at barnet kan reise en kortere tur utenlands. Det er ingen annen rimelig grunn til opprettholdelse av det dobbelte statsborgerskapet enn at mor faktisk akter å bosette seg i Russland med barnet.

Det er ikke et inngrep i barnets liv at det foreløpig ikke tas med til utlandet. Det er derimot å utsette barnet for stor fare å la det reise med sin mor til Russland, og det foreligger stor fare for at mor og/eller barnet vil bli igjen i Russland i lengre tid eller for alltid.

A har lagt ned slik påstand:

1. Fram til rettskraftig avgjørelse foreligger skal C, f. *.*..00 bo fast sammen med sin far A.

2. Fram til rettskraftig avgjørelse foreligger skal C, f. *.*..00 ha samværsrett med sin mor B, subsidiært med sin far A:

a) Vekselsvis slik at barnet er hos mor mandag-tirsdag og fredag-søndag første uke og onsdag-torsdag påfølgende uke, med levering fra far til mor om morgenen 09.90 ved start av samvær og levering av mor til far påfølgende dag kl. 09.00 etter samvær.

b) Vekselsvis første og siste halvdel av jule-/nyttårsferien 23.12 - 2.2 om morgenen.

c) Vekselsvis første og siste halvdel av påsken fredag før palmesøndag - 3.påskedag morgen.

d) Annenhver vinterferie og høstferie vel en uke fra fredag ettermiddag - mandag morgen.

e) Vekselsvis første og siste halvdel av sommerferien ved skolefri på grunnskolen.

f) Annenhver 17. mai, fra om morgenen til neste morgen.

g) Annenhvert år på barnets bursdag, fra om morgenen til neste morgen.

h) På mors bursdag og morsdag hos mor, på fars bursdag og farsdag hos far; fra om morgenen til neste morgen.

3. Fram til rettskraftig avgjørelse foreligger, skal bytte mellom foreldrene skjer ved levering og henting på nøytralt sted, og når ikke mulig: ved levering av den foreldre som har barnet til den foreldre som skal ha barnet.

4. Fram til rettskraftig avgjørelse foreligger, forbys B å ta med seg C, f. *.*..00 ut av landet.

5. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres sammen med hovedsaken.

B har tatt til motmæle og sammenfatningsvis anført:

Tingrettens vurdering ved den midlertidige avgjørelsen er korrekt. Det vil være lite hensiktsmessig å fastsette en annen ordning enn samsvarende med domsslutningen. Det er vanskelig å tenke seg hva en midlertidig ordning skulle gå ut på. Det ville være lite logisk om et samvær skulle være mer omfattende enn det som fastsettes i domsslutningen.

Tingretten har foretatt en fornuftig vurdering ut fra de konkrete opplysningene i saken, herunder det personlige inntrykk retten har fått av partene. Avgjørelsen er tatt ut fra hva som er barnets beste. Rettsanvendelsen er korrekt.

Det er ikke riktig når det påstås at mor har tatt seg til rette og lagt beslag på barnet og at hun har unndratt fars likeverdige og rettmessige rett til omsorg. B flyttet til krisesenteret etter å ha vært utsatt for vold og trusler fra A. Forholdene er anmeldt til politiet, men ikke påtalemessig avgjort. Barnet var fire måneder gammelt og hun ammet det. Hun hadde opplevd far som ustabil og ute av stand til å ta ansvar for et så lite barn. Flyttingen med barnet var en ansvarlig handling og uten tvil til det beste for barnet.

A synes å være av den oppfatning at siden barnet har bodd hos sin mor til nå, er det riktig å flytte henne til far ut fra et likhetsprinsipp. Synspunktet vitner ikke om at det tas hensyn til barnet. Barnelovens formål er at avgjørelser skal tas til beste for barnet.

Det er ingen tvil om at barnets tilknytning til mor er sterkest. Slik saken er opplyst, er det berettiget grunn til å tro at A ikke er i stand til å ha ansvaret for barnet over noe tid. Vitneførselen for tingretten bekreftet dette. Alt samvær frem til rettsforhandlingene i tingretten har foregått hjemme hos hans foreldre.

Mor har ikke motsatt seg at far skal ha samvær, men har satt vilkår av hensyn til barnet. Avgjørelsen om samvær skal tas ut fra som er barnets beste. Hensynet til en naturlig, god og utstrakt kontakt med begge foreldrene må ikke ses uavhengig av de personlige egenskaper den samværsberettigede har. Dersom vedkommende ikke er i stand til å ivareta barnet eller de personlige egenskapene er så vidt negative at det ikke tjener barnet å ha lengre samvær, må det foretas begrensinger i omfanget, slik tingretten riktig har gjort.

Det er ingen holdepunkter for at et opptrappet samvær vil redusere konflikten mellom foreldrene. Tvert i mot har det vist seg at hyppig kontakt mellom partene har økt konflikten.

Risikoen for at barnet skal befinne seg midt i denne konfliktsfæren øker med antall møter mellom partene. Barnet er nå så stort at det fornemmer atmosfæren mellom foreldrene.

Vilkåret for et utreiseforbud er at det skal være sannsynliggjort at barnet ikke kommer tilbake dersom det blir tatt med ut av landet. Det er ingen opplysninger i saken som gir grunnlag for å tro at B vil ta datteren ut av Norge på permanent basis eller over lengre tid enn en vanlig ferie.

A har ikke tilstrekkelig bakgrunnskap for sin uttalelse om at forholdene i Krasnodar i Russland er svært risikofylte. B kjenner forholdene. Hun har vokst opp i Krasnodar og bodde der til hun flyttet til Norge da partene giftet seg. Det er ikke grunnlag for å tro at hun vil risikere sitt barns liv eller utsette henne for fare.

Loven tar sikte på å rette seg mot en mulig kidnappingsfare. Den er ikke tilstede.

B har lagt ned slik påstand:

1. Eidsivating tingretts kjennelse av 25.03.002 stadfestes.

2. B og det offentlig tilkjennes sakens omkostninger både for tingretten og for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Kjæremålet er avgjort uten muntlig forhandling, jf tvistemålsloven §403 første ledd. Lagmannsretten har ikke funnet at særlige grunner foreligger som tilsier avholdelse av muntlige forhandlinger, jf bestemmelsens tredje ledd.

Den kjærende part har anført at tingretten har begått saksbehandlingsfeil. Anførselen knytter seg til to forskjellige forhold.

For det første anføres som en saksbehandlingsfeil at tingretten ikke har gjengitt hva A hevder faktisk har skjedd ved de tilfellene som han er anmeldt for vold og trusler, drøftet dette og hvilket faktum som kan legges til grunn ved en vanlig bevisvurdering. Tingretten har gjort rede for hvilket faktum som er lagt til grunn vedrørende disse forholdene i premissene for rettens dom og kjennelse på side 11. Selv om domsgrunnene er noe knappe, har tingretten - slik lagmannsretten ser det - gitt en tilstrekkelig beskrivelse av det saksforhold retten har bygget sin avgjørelse på, jf tvistemålsloven §144 første ledd nr. 4. Det er ingen saksbehandlingsfeil at fars forklaring ikke er gjengitt. Ved bevisvurderingen har tingretten anvendt et korrekt beviskrav. Det er riktig lagt til grunn hva retten etter en fri bevisvurdering har funnet sannsynliggjort.

For det andre har den kjærende part gjort gjeldende som saksbehandlingsfeil at retten ikke har vurdert verken opptrapping av samværet eller overnattingssamvær. Anførselen kan åpenbart ikke føre frem. Det fremgår uttrykkelig av domsgrunnene at retten har vurdert begge forhold. Spørsmålet om det bør skje overnattingssamvær fremgår drøftet i premissene side 12, nederst. Opptrappingsspørsmålet er vurdert nærmere på side 13, annet avsnitt.

En midlertidig avgjørelse om hvor barnet skal bo fast, jf barneloven §38 annet ledd, og samvær for den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, jf barneloven §46 første ledd, skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet. Tingretten har slik lagmannsretten vurderer det, også truffet den midlertidig avgjørelsen ut fra hva som er barnets beste. Tingrettens premisser må leses i sammenheng. Selv om rettens bemerkninger om den midlertidige avgjørelsen isolert sett er særdeles knapp, må det - slik domsgrunnene er utformet - legges til grunn at retten har lagt avgjørende vekt på de samme hensyn ved vurderingen av den midlertidige avgjørelsen som det er redegjort for i hovedsaken.

Den kjærende part hevder at barnet må flyttes til far, og at det må skje umiddelbart ved en midlertidig avgjørelse. Anførselen er begrunnet i at dette vil ivareta en best mulig samlet foreldrekontakt fordelt over oppveksten. Siden barnet så langt har bodd hos mor, hevdes derfor at kompensasjons- og likhetsbetraktninger tilsier at barnet nå bør flyttes til far. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for hevde at det gjelder noe slikt «kompensasjonsprinsipp» i norsk rett. Det gjelder ikke som noe utgangspunkt ved samlivsbrudd at omsorgstiden under oppveksten skal fordeles mellom foreldrene. Hensynet til at barnet skal opprettholde kontakt med begge foreldre må løses gjennom en samværsordning.

Siden tingrettens dom er påanket, ligger kompetansen til å treffe midlertidig avgjørelse hos lagmannsretten. Lagmannsretten kan ikke se at det av kjæremålet eller begjæringen om midlertidig avgjørelse fremkommer noe som alene eller samlet tilsier at det bør treffes en annen midlertidig avgjørelse om barnets faste bosted eller samværet og foregripe utfallet av ankebehandlingen.

C er ennå ikke fylt 2 år. Fra hun var 4 måneder har hun bodd alene sammen med moren. Lagmannsretten finner det derfor ikke tvilsomt at barnet er mest følelsesmessig knyttet til sin mor. Far har bare hatt begrenset kontakt med barnet siden samlivsbruddet. Å endre det lille barnets bosted ved en midlertidig avgjørelse før ankesaken kommer opp til avgjørelse, fremstår under de gjeldende omstendigheter som uaktuelt.

Tingretten har i sin kjennelse av 25. mars 2002 fastsatt et samvær for A av et noe mer begrenset omfang enn hva han ble tilkjent ved den midlertidige avgjørelsen av 23. august 2001, og som gjaldt frem til tingrettens dom. Samværet ble endret fra to dagsamvær hver uke på samlet 10 timer til ett ukentlig dagsamvær på henholdsvis 4 timer og 9 timer annenhver uke. Tingretten har funnet en slik begrensning og endring nødvendig etter umiddelbar bevisførsel med parts- og vitneforklaringer i en hovedforhandling over to dager. Den nye midlertidige avgjørelsen av samværsspørsmålet er i samsvar med tingrettens domsslutning i hovedsaken. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre tingrettens siste midlertidige avgjørelse. For at det ikke skal bli skapt unødig uro om samværspørsmålet mens ankesaken står for lagmannsretten, bør tingrettens midlertidige avgjørelse av 25. mars 2002 nå stå ved lag inntil lagmannsrettens avgjørelse foreligger i hovedsaken. Det vises til Rt-2002-1.

Partene har felles foreldreansvar og barnelovens §43a om utenlandsferd med barnet kommer til anvendelse. I tilknytning til kjæremotpartens anførsel bemerkes at det ikke er noe krav i loven om at det skal foreligge en konkret fare for at en av foreldrene skal reise ut av landet i kidnappingshensikt for at utreiseforbud skal kunne nedlegges. Lovens krav er begrenset til at det må være «uvisst om barnet vil komme attende».

Det forhold at mor ønsker å opprettholde barnets dobbelte statsborgerskap er i seg selv klart ikke nok til å konstatere at mor har til hensikt å bosette seg i Russland med barnet. Lagmannsretten finner ikke at det er særlige holdepunkter for å anta at det foreligger konkrete planer om kidnapping. I en slik situasjon må det stilles strengere krav til formodningen om at barnet ikke vil komme tilbake. Det må også skje en avveining i forhold til den ulempen et utreiseforbud har for den av foreldrene som forbudet er rettet mot.

Lagmannsretten er likhet med tingretten kommet til at det - slik saken nå er opplyst - ikke er grunnlag for å fatte midlertidig avgjørelse om utreiseforbud.

B har familie i Russland. At mor skal komme til at hun ønsker å bli i Russland med barnet over noe tid eller permanent, dersom hun reiser dit på et mulig feriebesøk, finnes ikke sannsynliggjort. Det foreligger ikke noe konkret som kan gi grunnlag for å anta at en slik uvisshet som loven krever, vil foreligge ved en eventuell kortere utenlandsreise. Dette selv om man ser hen til hennes familietilknytning i Russland og hennes mangel på familie i Norge. Mor er innvilget oppholdstillatelse i Norge og ønsker å bli boende her. Hun er utdannet lege og tar for tiden tilleggsutdannelse med sikte på å oppta legepraksis i Norge.

Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for noen annen vurdering som følge av den pågående tvisten om hvem barnet skal bos fast hos og samværet for den annen part. Det er for øvrig uomtvistet mellom partene at de fortsatt skal ha felles foreldreansvar for C. Det finnes heller ikke sannsynliggjort å være forbundet med en slik fare for barnet å reise til Krasnodar i Russland at dette kan begrunne et utreiseforbud.

Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Kjæremålet har vært forgjeves. Den kjærende part ilegges omkostningene for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som finnes å burde frita for erstatningsplikten. Saksomkostningene settes skjønnsmessig til kr 2.000.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Tingrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse.