LF-1998-1073

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-03-26
Publisert:	LF-1998-01073
Stikkord:	Sivilprosess, Prosessvarsel, Odelsrett, Odelsrekkefølge
Sammendrag:
Saksgang:	Midt-Trøndelag herredsrett nr. 95-354/97-404 A - Frostating lagmannsrett LF-1998-01073 A, LF-1998-01074 A. Anker til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00545K og HR-1999-00546K . Se også LF-2000-00853.
Parter:	Ankende part: Synnøve Nagel, Lier (Prosessfullmektig: Advokat Morten Poulsson, Oslo). Motpart: Svein Morset, Selbu (Prosessfullmektig: Advokat Tore Welde, Stjørdal). Sak LF-1998-01074 A: Ankende part: Synnøve Nagel, Lier (Prosessfullmektig: Advokat Morten Poulsson, Oslo). Motpart: Reidar Morset, Selbu (Prosessfullmektig: Advokat Tore Welde, Stjørdal).
Forfatter:	1. Lagdommer Mats Stensrud, formann 2. Lagdommer Ivar Oftedahl 3. Lagdommer Ole Johan Lund
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §11, §3, §9, Tvistemålsloven (1915) §65, §160, §175, §176, §180, §384, §97, §98, Odelsloven (1974) §3, §40, §43, §59, §64, §65, §74, §78

Saken gjelder odels- og løsningsrett til eiendommen Morset Nordre, gnr 70 bnr 1 i Selbu. Den består av 284 da dyrket mark, 1036 da produktiv skog, ca 400 da uproduktiv mark, jaktretter på Thomas Angells Stiftelsers eiendom mm, i tillegg til bebyggelse.

Gården har vært i Morsetfamiliens eie i flere generasjoner:

- 1869 - 1903 Henrik Olesen Morset (Henrik I)

- 1903 - 1935 eldste sønn Ole Henriksen Morset

- 1935 - 1955 hans eldste sønn Henrik Olesen Morset (Henrik II)

Henrik II fikk tre barn i denne rekkefølge:

- Ola. Han flyttet til Trondheim og fikk barna Henrik f. 1943 (Henrik III), Synnøve f. 1950 og Frode f. 1956.

- Hallvard, som døde barnløs i 1955.

- Åse, som er barnløs.

Henrik II hadde en bror Peder, som fikk mange barn, herunder nr 3 og 4:

- Reidar.

- Tormod, som fikk sønnen Svein.

I 1955 ble gården overdratt til Henrik II's nest eldste sønn Hallvard. Han var eier 1955 - 1995.

Ved skjøte tinglyst 30. oktober 1995 ble så hans nevø Henrik III eier.

Tormod reiste omgående odelsløsningssak mot Henrik III ved stevning av 22. november 1995. Midt-Trøndelag herredsrett avsa 25. april 1996 dom med slik domsslutning:

"1. Tormod Morset har odels- og løsningsrett til eiendommen Morset Nordre gnr 70 bnr 1 i Selbu.

2. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.

Hver part bærer egne omkostninger."

Saken hadde nr 354/95 A i herredsretten. Henrik III anket. Begjæring om samtykke til direkte behandling for Høyesterett ble nektet ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 30. september 1996.

Ved skjøte tinglyst 21. mars 1997 ble Morset Nordre overdratt fra Henrik III til søsteren Synnøve, gift Nagel.

Frostating lagmannsrett mottok ankesaken mellom Henrik III og Tormod i april 1997, og den fikk saksnr 97-338 A. Under saksforberedelsen ble lagmannsretten orientert om skjøtet til Synnøve og tilskrev prosessfullmektigene 5. mai 1997. Fra brevet siteres:

"Tvistemålsloven §65 gir regler for de prosessuelle virkninger av en overdragelse av tvistegjenstanden under en verserende sak, også ved overdragelse gjennom odelsløsning.

Ved suksesjon som her kan partsforholdet etter tvistemålsloven §65 ordnes på tre ulike måter - erverver kan overta saken, erverver kan bli trukket inn i saken ved siden av de opprinnelige parter, eller saken kan fortsette bare mellom de opprinnelige parter."

På vegne av Tormod sendte advokat Tore Welde 8. september 1997 prosesskrift til Midt-Trøndelag herredsrett med varsel:

"I medhold av tvistemålsloven §65, første ledd 3. setning trekkes herved Synnøve Nagel inn som saksøkt ved siden av Henrik Morset i verserende sak 354/95 A. Bakgrunnen for dette er at Henrik Morset ved skjøte tinglyst 21.03.97 har overført eiendommen Morset gnr. 70, bnr.1 i Selbu til søsteren Synnøve Nagel. .........

Det vil bli lagt ned samme påstand overfor Synnøve Nagel som angitt på side 4 i stevningen. Retten bes sette en tilsvarsfrist for henne til å ta standpunkt til prioritetsspørsmålet."

Herredsretten sendte 23. september 1997 stevningen av 22. november 1995 og prosessskriftet av 8. september 1997 til forkynnelse for Synnøve Nagel, sammen med pålegg om tilsvar.

Vel en uke senere, den 29. september 1997, holdt lagmannsretten ankeforhandling i sak 97-338 A mellom Henrik III og Tormod, og det ble inngått følgende rettsforlik:

"1. Tormod Morset har odelsrett til eiendommen Morset Nordre gnr. 70 bnr. 1 i Selbu.

2. Henrik Morseth har ikke odelsrett til eiendommen Morset Nordre gnr. 70 bnr. 1 i Selbu.

3. Tormod Morset har ikke løsningsrett til gnr. 70 bnr. 1 i Selbu i forhold til Henrik Morseth så lenge Henrik Morseth ikke har hjemmel til eiendommen.

4. Lagmannsretten avgjør etter skjønn saksomkostninger for lagmannsretten.

5. Saken begjæres hevet som forlikt."

Deretter avsa lagmannsrettens kjennelse med slik slutning:

"1. Saken heves.

2. Henrik Morseth betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av nærværende kjennelse saksomkostninger for lagmannsretten med 18.500 - attentusenfemhundre - kroner til Tormod Morset."

Midt-Trøndelag herredsrett fortsatte å behandle sak 354/95 A mellom saksøker Tormod og saksøkte Synnøve. Hun påsto avvisning av saken. Tormod døde 7. oktober 1997 og i hans sted trådte sønnen Svein inn. Dette skjedde ved prosesskrift 8. oktober 1997 under henvisning til odelsloven §74.

Reidar Morset reiste deretter odelsløsningssak mot Synnøve ved stevning av 29. oktober 1997. Saken fikk nr 404/97 A ved Midt-Trøndelag herredsrett.

Den 26. februar 1998 holdt herredsretten hovedforhandling, etter at de to saker var forenet til felles forhandling. Svein nedla slik påstand i førstnevnte sak:

"1. Sak 354/95 A fremmes.

2. Svein Morset har odels- og løsningsrett til gnr. 70 bnr. 1 i Selbu.

3. Synnøve Nagel dømmes til å betale Svein Morset sakens omkostninger etter oppgave."

Synnøve nedla slik påstand:

"1. Prinsipielt:

Saken avvises.

2. Subsidiært:

Synnøve Nagel frifinnes.

3. I begge tilfeller:

Tormod Morset dekker sakens omkostninger."

I sak 404/97 A påsto saksøker Reidar Morset:

"1. Reidar Morset har odels- og løsningsrett til gnr. 70 bnr. 1 i Selbu.

2. Synnøve Nagel dømmes til å betale Reidar Morset saksomkostninger etter oppgave."

Synnøve nedla slik påstand:

"1. Synnøve Nagel frifinnes.

2. Reidar Morset dekker sakens omkostninger."

Herredsretten avsa 22. juni 1998 dom. Innledningsvis ble avvisningsspørsmålet behandlet. Retten konkluderte med at "avvisningspåstanden forkastes og saken fremmes". Dommen har slik domsslutning:

"SAK 95-00354 A:

1. Svein Morset har odels- og løsningsrett overfor Synnøve Nagel til gnr 70 bnr 1 i Selbu.

2. Synnøve Nagel betaler kr 15760,- femtentusensjuhundreogseksti - i saksomkostninger til Svein Morset.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

SAK 97-00404 A:

1. Reidar Morset har odel- og løsningsrett overfor Synnøve Nagel til gnr 70 bnr 1 i Selbu.

2. Synnøve Nagel betaler kr 12580, - tolvtusenfemhundreogåtti - i saksomkostninger til Reidar Morset.

Oppfyllesesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Etter dette innga Synnøve kjæremålserklæring til Frostating lagmannsrett i sak 354/95 A. Hun påkjærte herredsrettens avgjørelse om å fremme saken mellom Svein og Synnøve. Synnøve nedla påstand om avvisning og saksomkostninger. Svein tok til motmæle, påsto prinsipalt avvisning, subsidært at kjæremålet ble forkastet og i begge tilfeller ble det krevet saksomkostninger av Synnøve. Frostating lagmannsrett avsa 15. januar 1999 kjennelse med slik slutning (sak LF-1998-01072 K):

"1. Kjæremålet avvises.

2. Synnøve Nagel betaler til Svein Morset saksomkostninger for lagmannsretten med 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen."

Parallelt med kjæremålet anket Synnøve herredsrettens dom i såvel sak 354/95 A som sak 404/97 A. Det er disse anker lagmannsretten nå har til behandling.

Synnøve Nagel anfører i det vesentlige:

I sak 354/95 A er det begått feil i saksbehandlingen. Dessuten angripes rettsanvendelsen i begge saker. Det gjelder materielt sett samme spørsmål.

Tormod trakk Synnøve inn i saken mellom ham og Henrik III. Det hadde vært i orden hvis begjæringen var rettet til lagmannsretten. Imidlertid, hun ble trukket inn i saken for herredsretten, og attpå til etter at herredsretten hadde avsagt dom. Med rettsforliket i lagmannsretten ble saken mellom Tormod og Henrik III rettskraftig avgjort. Tvistemålsloven §65 hjemler ikke den fremgangsmåte herredsretten fulgte. Herredsretten skulle avvist prosessvarselet.

Svein får ikke bedre rett enn Tormod. Tormods feil var forsettlig. Det er ikke grunnlag for retting, eller for å behandle begjæringen som en selvstendig stevning. Den tilfredsstiller ikke kravene til dette, og ble heller ikke behandlet slik av herredsretten. Prosessreglene må tolkes strengt, ikke minst i odelssaker.

Når det gjelder rettsanvendelsen, er anførslene like i forhold til Reidar og Svein.

Det erkjennes at Ola og Henrik III mistet sin odelsrett overfor Reidar, Tormod og Svein. Dette fordi Hallvard ble sittende med gården 1955 - 1995.

De aktuelle tvister må avgjøres ut fra en tolkning av gammel odelslov §3 bokstav a. Motpartene hevder at det skjedde et linjeskifte da Hallvard ble eier. Synnøve mener det avgjørende er at gården fortsatt er i Henrik II's linje, og at motpartene - i Peders linje - ikke kan bryte inn med sin odelsrett. Ola og Olas sønn hadde bedre rett enn Synnøve, likeså Hallvard og hans sønner om han hadde hatt noen. Synnøves odelsrett kommer etter disse, men før Åses og fjernere linjers rett.

Uenigheten mellom partene ligger i spørsmålet om hvor langt man skal kjede seg tilbake ved anvendelsen av den såkalte "farbrorregelen" i §3 bokstav a. Herredsretten har gått ett ledd tilbake, men Synnøve mener at man må gå lengre tilbake, dvs dit hvor det ble linjeforskjell. Det var da Synnøves oldefar Ole som første "Forhværver" overdro eiendommen til Henrik II. Synnøve er ikke eldste sønn Henrik II's datter. Følgelig kommer ikke spesialregelen i §3 bokstav a siste setning til anvendelse for henne.

Både ut fra en objektiv tolking av bestemmelsen, og ut fra rimelighetshensyn må Synnøve ha rett til å sitte med gården. Den har vært i hennes linje i flere generasjoner. Også likestillingshensyn tilsier at mann fra fjernere linje bør vike for kvinne i nærmere linje.

Synnøve har nedlagt slik påstand:

"I sak LF-1998-01073 A:

1. Prinsipalt: Herredsrettens dom oppheves og saken avvises.

2. Subsidiært: Synnøve Nagel frifinnes.

3. I begge tilfeller: Synnøve Nagel tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsretten.

I sak nr Lf-1998-01074 A:

1. Synnøve Nagel frifinnes.

2. Synnøve Nagel tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Svein Morset erkjenner at det formelt sett var uriktig å trekke Synnøve inn i saken for herredsretten, når den var brakt inn for lagmannsretten ved anke. Meningen var å saksøke henne. Henvisningen til tvistemålsloven §65 var en "blunder". Man var først og fremst opptatt av å avbryte løsningsfristen da prosessvarselet av 8. september 1997 ble sendt til herredsretten.

Prosessvarselet bør betraktes som en stevning. Det er ikke grunn til å være for streng med formalia. Feilen kan ikke ses å ha fått betydning for resultatet. Alternativet i 1997 hadde vært retting fra prosesskrift til stevning. Det vises til Høyesteretts vurdering i en lignende sak inntatt i Rt-1986-253.

Det er lite prosessøkonomisk å oppheve herredsrettens dom. Synnøve er bundet av rettsforliket i lagmannsretten, men bare for så vidt gjelder Henrik III's del, ikke for hennes egen odels- og løsningsrett.

Konklusjonen må være at det var riktig av herredsretten å fremme saken mellom Svein og Synnøve.

Svein Morset og Reidar Morset har sammenfallende syn når det gjelder odelsrekke- følgen. De mener at Synnøve har tapt sin odels- og løsningsrett. Herredsrettens avgjørelse er riktig.

Svein var egentlig for langt ute i slekten til å ha løsningsrett, men har oppnådd dette gjennom bestemmelsene i den nye odelsloven §74.

Ola eide aldri gården. Derfor kan ikke unntaksregelen i gammel odelslov §3 bokstav a anvendes.

Ole var "første Forhværver", jf gammel odelslov §3, og rekkefølgen etter ham fulgte det rent agnatiske prinsipp, jf §11 første ledd nr 1-4. Etter eldste sønn Henrik II og hans mannlige avkom, hadde nest eldste sønn Peder med sine sønner og sønnesønner best odelsrett. Mannlig avkom i Henrik II's linje har mistet odels- og løsningsrett. Følgelig kan Reidar og Svein gjøre odels- og løsningsrett gjeldende.

Svein har nedlagt slik påstand i sak LF-1998-01073 A:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Synnøve Nagel dømmes til å erstatte Svein Morset sakens omkostninger for lagmannsretten."

Reidar har nedlagt slik påstand i sak LF-1998-01074 A:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Synnøve Nagel dømmes til å erstatte Reidar Morset sakens omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

De to saker er forenet til felles forhandling, jf odelsloven §59 og tvistemålsloven §98. I begge saker har saksøkte påstått at saksøker ikke har løsningsrett. Derfor er spørsmålene om odels- og løsningsrett tatt opp til særskilt behandling og avgjørelse, jf odelsloven §64.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om saken mellom Svein og Synnøve skulle vært avvist av herredsretten. I dette spørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Stensrud og lagdommer Lund bemerker:

Den opprinnelige saken verserte mellom Tormod og Henrik III. Det fremgår ovenfor at den sto for lagmannsretten da Henrik III overdro gården til Synnøve. Lagmannsretten tilskrev partene og skisserte de tre alternative fremgangsmåter i forhold til Synnøve. Trass i dette, og at herredsretten hadde avsagt dom i saken mellom Tormod og Henrik III, valgte Tormod å trekke Synnøve inn i saken for herredsretten. I prosesskrift av 8. september 1997 er det vist til tvistemålsloven §65. Bestemmelsen hjemler imidlertid ikke inndragning av ny motpart når vedkommende domstol har avgjort saken. Forutsetningen er at man trekker inn vedkommende i saken "slik, som den da staar".

Synnøve ble ikke prosessvarslet i ankesaken. Den endte med rettsforliket 29. september 1997. Med dette var tvisten mellom Tormod og Henrik III avsluttet. Det var ikke foranledning til videre behandling i herredsretten med odelstakst, jf odelsloven §65.

Herredsretten fortsatte likevel behandlingen av sak 354/95 A; nå som en sak mellom Tormod, senere Svein, og Synnøve. Herredsretten fulgte opp begjæringen etter tvistemålsloven §65. Den betraktet ikke prosesskriftet som en ufullstendig stevning, satte ikke frist for retting og opprettet ikke ny sak med eget saksnummer.

Herredsretten skulle omgående avvist prosessvarselet fra Tormod mot Synnøve. Konsekvensene blir ikke annerledes ved at Svein senere trådte inn for Tormod. Synnøve har fra første stund fastholdt sin påstand om avvisning.

Herredsretten hadde avsagt dom, og den kunne ikke reassumere saken eller avsi tilleggsdom etter tvistemålsloven §160, i relasjon til Synnøve. Herredsrettens saksbehandlingsfeil kunne ikke bøtes på, selv med Synnøves samtykke, jf tvistemålsloven §384 første ledd og annet ledd nr 2.

I Rt-1986-253 ble et brev til retten med begjæring om hovedforhandling ansett jevngodt med en stevning. Det aktuelle saksforholdet er annerledes. Å trekke en part inn i en sak som står for lagmannsretten, er vesensforskjellig fra å fortsette en sak i herredsretten eller utta stevning til herredsretten. Dessuten minner lagmannsretten om den veiledning lagmannsretten ga partene i brevet av 5. mai 1997. Tormods feil kan ikke karakteriseres som uforsettlig, jf forutsetningen for retting etter tvistemålsloven §97.

Saksbehandlingsfeilen får konsekvenser når det gjelder påløpte saksomkostninger, og den kan også ha reell betydning for spørsmålet om avbryting av preskripsjonsfristen for odelsløsning.

Konklusjonen blir etter flertallets votum at anken over herredsrettens dom i sak 354/95 A fører frem. Lagmannsretten avsier kjennelse, idet herredsrettens dom oppheves og saken avvises fra herredsretten.

Mindretallet, lagdommer Oftedahl, er kommet til at det vil være uriktig å oppheve herredsrettens dom og avvise saken i forholdet mellom Synnøve og Svein.

Henrik III overdro eiendommen til Synnøve og han pretenderte i den forbindelse at hun - uavhengig av overdragelsen - hadde en annen og bedre selvstendig odelsrettslig posisjon enn ham, og også bedre odelsprioritet enn Tormod. Som en riktig konsekvens av pretensjonen anførte Henrik III at prioritetsrekkefølgen mellom Synnøve og Tormod ikke ble avgjort ved at hun overtok saken i Henrik III's sted eller ble dratt inn i den av Tormod i medhold av tvistemålsloven §65 første ledd.

Saken vil her si ankesaken mellom Henrik III og Tormod, som ville være bindende for Synnøve qua erverver etter bestemmelsens annet ledd, uansett om hun overtok, ble inndratt eller ble stående utenfor saken.

Selv om den konkrete foranledning til at Synnøve kom inn i saken var overdragelsen, fremgår det relativt entydig av Tormods prosesskrift 8. september 1997 (jf hans prosessskrift 14.mai s.å.) at det var hans formål med det å avbryte foreldelsesfristen for å få avgjort Synnøves selvstendige odelsrettslige posisjon i forhold til ham. Som lagmannsrettsbehandlingen og rettsforholdet mellom Henrik III og Tormod viser, forsto verken partene eller rettsinstansene prosesskriftet som en inndragning i ankesaken.

Prosesskriftet kaller seg ikke stevning, men innholdsmessig oppfyller det kravene til en stevning og det er rettet til Midt-Trøndelag herredsrett som riktig rettsinstans. Ikke bare inneholder prosesskriftet langt mer enn det som kreves til prosessvarsel etter tvistemålsloven §65 første ledd, men det fremgår at det er Synnøves selvstendige odelsrettslige stilling i forhold til Tormod - og ikke qua erverver etter Henrik III - som ønskes rettslig prøvet.

Herredsretten har også reellt behandlet prosesskriftet som om det var en stevning, selv om formelle regler mht eget saksnummer og gebyrberegning ikke er iakttatt. Av Synnøves tilsvar til prosesskriftet fremgår at også hun har oppfattet at det i realiteten dreier seg om en stevning, og hennes selvstendige materielle odelsrettslige grunnlag ble prosedert fra begge sider under saksforberedelsen og hovedforhandlingen i herredsretten som om det var et eget søksmål forent til felles behandling med søksmålet fra Reidar.

Det skyldtes ikke en inkurie, men en rettsvillfarelse, når Tormod valgte å trekke inn Synnøve i stedet for å stevne henne, men misforståelsen hadde ingen reell betydning for Synnøve. Domspremissene viser at også herredsretten misforsto loven, og det er etter mindretallets syn lite tvilsomt at misforståelsen rettslig må anses som uforsettlig og at den kunne vært rettet i medhold av tvistemålsloven §97 dersom herredsretten hadde vært oppmerksom på den.

Disse omstendighetene og rimelighetshensyn eller prosessøkonomiske hensyn tilsier at det ikke bør trekkes prosessuelle konsekvenser av det ytre formvalget. Verken slik at Svein som Tormods rettsetterfølger blir avskåret fra å få prøvet sin odelsrettslige stilling i forhold til Synnøve dersom fristen i odelsloven §40 er utløpt, eller slik at han må anlegge ny odelsløsningssak mot henne dersom den ikke er det. Etter mindretallets syn støttes dette resultat av avgjørelsen inntatt i Rt-1986-253.

Etter flertallets avgjørelse må Svein betale saksomkostninger til Synnøve for begge instanser, jf odelsloven §59 og §64 2. punktum, samt tvistemålsloven §180 annet ledd jf hovedregelen i §175 første ledd.

Advokat Morten Poulsson har fremlagt følgende omkostningskrav i sak Lf-1998-01073 A:

Salær, herredsretten kr 13000,-

Salær, lagmannsretten " 29000,-

Reiseregning, herredsretten " 1556,-

Reiseregning, lagmannsretten " 4405,- + Ankegebyr " 12875,-

= I alt kr 60836,-.

Kravet tas til følge, idet omkostningene anses å ha vært nødvendige for en betryggende utførelse av oppdraget, jf tvistemålsloven §176 første ledd.

Lagmannsretten går så over til å behandle sak nr LF-1998-01074 A og spørsmålet om Reidar har odels- og løsningsrett i forhold til Synnøve, som altså er datter av hans fetter.

Odelsrekkefølgen blir å avgjøre etter den gamle odelslov av 1821, jf den nye odelslov §78. Partene er født før 1. januar 1965.

Rekkefølgen fremgår av den tidligere lovs §3 med utfyllende bestemmelser i §11 om åsetesretten, jf Valentin Voss "Odelsretten og Åsetesretten" 8. utgave (1966) s 23:

"Det er imidlertid sikker rett og forutsatt i en rekke høyesterettsdommer at rekkefølgen blant de odelsberettigede bestemmes etter §11 på samme måte som foreskrevet for åsetesrettens vedkommende, så langt dette ikke kommer i strid med §3.

Stillingen blir da den at odelssuksesjonen følger det agnatisk/kognatiske prinsipp, slik som nærmere utviklet i §11. §3 bokstav a inneholder en positiv bestemmelse som bare gjelder for odelsretten, og som bare kommer til anvendelse hvor en eiendom med nedarvet odelserett er kommet i en odelsberettiget persons eie og besittelse. Da holdes odelen innenfor dennes linje således at intet medlem av noen fjernere linje slipper til."

Odelsloven §3 fastsetter:

"Odelsretten strækker sig saavidt som Afkom af begge Kjøn i nedstigende Linie, fra første Forhværver, er til, med Iagttagelse af følgende Regler:

a) At saalænge der er Nogen tilbage af den nærmeste Odelsberettigedes linie, som har taget Godset i Besiddelse, hvad enten Mand eller Qvinde, gaaer Odelen ei til nogen fjernere Linie. Ældste Søns Datter gaaer altsaa for anden Søn og hans Afkom.

b) Iblandt Sødskende har Mandkjøn Fortrin for Qvindekjøn, og

c) ældre Sødskende for yngre af samme Kjøn."

Her skal også nevnes gammel odelslov §9, hvoretter "alle Nærmere i Ætten" taper sin innløsningsrett, dersom de "uden Paatale" lar noen fjernere i ætten besitte eiendommen i mer enn tre år. Med loven av 1974 ble fristen redusert til to år.

Da Henrik II tok gården i sin besittelse, fikk hans etterfølgere bedre odelsrett enn broren Peder med etterfølgere, herunder Reidar.

Da gården skulle overdras fra Henrik II i 1955, var odelsrekkefølgen Ola, hans barn Henrik III og Synnøve, deretter Hallvard og så Åse. Ved at Hallvard overtok og satt med eiendommen i mer enn tre år, mistet de bedre odelsberettigede Ola, Henrik III og Synnøve sin odels- og løsningsrett, jf Ola Rygg/Oluf Skarpnes "Odelsloven med kommentarer" 3.utgave (1992) s 184:

"Om innholdet i den tidligere odelsloven §9 kan kort sies at den for det første foreskrev preskripsjon av hele slektens "Odels- og Indløsningsret" når eiendommen hadde vært "Ude af et Ætlæg" i 3 år uten at noen dertil berettiget hadde reist løsningssak (§9 1. punktum). Med

"Ude af et Ætlæg" mentes at en ikke odelsberettiget var eier av eiendommen. Så het det videre i §9 2. punktum:

"Ligeledes tabe alle Nærmere i Ætten deres Indløsningsret, saafremt de uden Paatale lade nogen Fjernere i Ætten besidde Godset i 3 Aar".

Vi ser altså at mens loven foreskrev tap av "Odels- og Indløsningsret" overfor ikke odelsberettigede eiere, så var bare tap av "Indløsningsret" nevnt i forhold til en fjern odelsberettiget eier. Denne sondring mellom tap av odelsrett og tap av løsningsrett kan i mange tilfeller ha atskillig for seg, og den er tatt opp igjen i den nye lov (jf særlig §43). I loven av 1821 ble imidlertid denne sondring tolket bort. Høyesterett la i en rekke dommer til grunn at også 2. punktum i §9 måtte forstås slik at ikke bare løsningsretten, men odelsretten som helhet gikk tapt."

Følgen av dette blir at i 1995 - da Hallvard døde - hadde hans søster Åse best odelsrett, deretter slektningene i Peders linje, herunder Reidar. Reidar kunne således gjøre løsningsrett gjeldende overfor Henrik III og senere Synnøve.

Synnøve anfører at man ved tolking av odelsloven §3 bokstav a må ta utgangspunkt i Ole, som satt med gården til 1935, idet det er konkurranse mellom odelsberettigede i hans sønners linjer - Henrik II's og Peders. Hun er ikke datter av Oles eldste sønn Henrik II. Følgelig mener hun at spesialbestemmelsen i §3 bokstav a ikke skader hennes odels- og løsningsrett.

Ved overdragelsen fra Henrik II i 1955, mener hun at odelsrekkefølgen var Ola, hans sønn Henrik III, Hallvard, og så Synnøve som arvelaterens eldste sønns eldste datter, jf odelsloven §11 nr 5. Legges dette til grunn, har hun sine rettigheter i behold, idet hun overtok gården innen preskripsjonsfristen som var to år etter at Hallvard døde.

Lagmannsretten er uenig i dette resonnementet. Ved anvendelsen av §3 bokstav a kan det ikke være riktig å gå helt tilbake til Ole, men bare til Henrik II som altså hadde godset i sin besittelse frem til 1955. Da var forholdet mellom Synnøve og hennes onkel Hallvard nettopp det man tok sikte på å regulere med spesialbestemmelsen i loven av 1821, jf St.forh. 1821 s 568-569:

"Men paa den anden Side kan der heller ikke nægtes, at denne Arvegangsorden, hvorved det, naar et Odelsgods er tilfaldet første Forhververs ældste Søn, og denne blot efterlader sig Døttre bliver mueligt for disses

Farbroder at drive dem fra Gaarden, er hvad der især har bidraget til at sætte Odelsretten i Micredit, ligesom denne Arvegangsorden ogsaa tildels har foranlediget, at Godset er bleven forsømt og kommet i Vanrøgt, naar

Tilfældet var forhaanden, at Odelsmanden, der ingen Søn havde, forudsaae at hans Broder vilde drive hans Datter derfra. Da nu dessuden Odelsrettens Natur, ved at indføre en fra den almindeligen antagne forskjellig Arvegangsorden, ikke forandres, idet denne Ret fornemmeligen maa antages at gaae ud paa at forebygge flere Eiendommes Sammendyngen i enkelte Borgeres Hænder, hvilket ligefuldt opnaaes, om end den lineale Succession, uden Hensyn til Kjøn, tages til Følge, saa har Committeens Pluralitet anseet det rigtigst, at antage som Regel i denne Henseende, at Odelsindløsningsretten regnes fra sidste nærmeste odelsbaarne Besidder af Godset."

Henrik II var "sidste nærmeste odelsbaarne Besidder af Godset" i 1955. Sett at sønnen Ola da overtok gården, og at han bare hadde hatt datteren Synnøve. Da ville odelsrekkefølgen vært Ola, Synnøve, Hallvard. Beskyttelsen mot "farbrorregelen", at Synnøve ikke kunne fordrives fra gården av sin onkel Hallvard, måtte gjelde uansett om Ola eller Synnøve selv overtok gården i 1955. Og beskyttelsen måtte hun også ha om det kom en eldre bror mellom faren og henne. Poenget er at Hallvard hadde dårligere odelsrett enn Synnøve, og når han da satt med gården i over tre år, har Synnøve tapt sin odels- og løsningsrett.

Anken har vært forgjeves. Under henvisning til odelsloven §59 og §64 2. punktum, jf tvistemålsloven §180 første ledd, må Synnøve Nagel betale saksomkostninger for lagmannsretten til Reidar Morset. Advokat Tore Welde har inngitt omkostningsoppgave:

Salær, lagmannsretten kr 15000,-.

Omkostningene anses å ha vært nødvendige for en betryggende utførelse av oppdraget, og kravet tas til følge, jf tvistemålsloven §176 første ledd. I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Slutning i kjennelse:

1. Midt-Trøndelag herredsretts dom i sak 354/95A oppheves og saken avvises fra herredsretten.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen betaler Svein Morset saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til Synnøve Nagel med 60.836 - sekstitusenåttehundreogtrettiseks - kroner.

Domsslutning:

1. Midt-Trøndelag herredsretts dom i sak 404/97 A stadfestes.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom betaler Synnøve Nagel saksomkostninger for lagmannsretten til Reidar Morset med 15.000 - femtentusen - kroner.