LF-2001-366

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-12-03
Publisert:	LF-2001-00366
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 00-00641 A og 00-01859 A - Frostating lagmannsrett LF-2001-00366 A og LF-2001-00369 A.
Parter:	Ankende parter: Ellinor Bakken, Anita Oddny Bergdal, Janne Oddny Bjørngård, Toril Hammer Dahl, Eva Kristin Drageid, Geir Finstad, Merethe Finstad, Vigdis Fjølstad, Wenche Flatval, Anina Grønlie, Thordis Karin Haugen, Torunn Helgesen, Hilde Marie Holand, Eli Holm, Anne Helen Iversen, Inger Margrethe Iversen, Nina Iversen Douvros, Ann Helen Kristiansen, Merete Kvam, Ann Grøtting Larssen, Mona Markussen, Petter G. Mathisen, Line Rimol, Anja Strøm, Nina Sætereng, Signe Sæther, Tove Janne Sæther, Hege Søbstad, Solveig Selnes, Karin Sjøhagen, Randi Elise Sjøvold, Bjørg Grete Skåren, Margaretha Skjørestad, Sissel Marie Stormyr, Ingrid Tronsen, Celeste V.O. Uthaug, Siv Jannicke Weiseth og Hege Aune (Prosessfullmektig: Advokat Rune Lium, LO, Trondheim). Motpart: Hakon Detalj AS, reg. Midt-Norge, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Hermann Skard, Oslo). Hjelpeintervenient: Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Magne Mjaaland, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Nina Mår Tapper, formann. Lagdommer Arve Rosvold Alver. Ekstraordinær lagdommer Sverre Dragsten. 4 meddommere. Dissens
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §73B, Aksjeloven (1997) §13-2, Skatteloven (1911) §44, Domstolloven (1915) §88, Tvistemålsloven (1915) §180, §324, §98, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §55C, Skatteloven (1999), Foretakspensjonsloven (2000)

Saken gjelder spørsmålet om en bedrift har inngått avtale med sine ansatte om kollektiv pensjonsforsikring, og eventuelt om bedriften ensidig kunne si opp pensjonsordningen.

KBS Leangen Stormarked AS, inngikk 1. mai 1978 avtale med Norden Livsforsikring AS om kollektiv pensjonsforsikring som oppfylte kravene gitt ved forskrift om private tjenestepensjonsordninger av 28. juni 1968, den såkalte TPS-forskriften, jf. skatteloven av 1911 §44 bokstav k.

Rimi Nord AS kjøpte i 1992 opp KBS Leangen Stormarked AS, heretter KBS, og endret navn i 1994 til Hakon Nord AS. For blant annet å kunne videreføre den kollektive pensjonsavtalen ble de tidligere ansatte i KBS organisert som egen enhet ved oppkjøpet i 1992.

Hakon Nord AS ble senere fusjonert med flere andre selskaper og ble der igjennom i 1999 en del av Hakon Detalj AS.

I forbindelse med fusjonen med Hakon Detalj AS sa Hakon Nord AS opp den kollektive pensjonsforsikringen med Storebrand den 1. juli 1999. Etter oppsigelsen opphørte pensjonsordningen i tråd med TPS-forskriften §14. Forsikringsselskapet sendte brev om utmeldingen til de ansatte som var innmeldt i ordningen, og fremsatte tilbud om videreføring av pensjonsforsikringen som en individuell forsikring, ved at den enkelte fortsatte premiebetalingen.

Etter fusjonen har Hakon Detalj AS ikke vært villig til å videreføre ordningen med fri tilleggspensjon.

Ved stevning av 25. april 2000 til Trondheim byrett fremsatte 37 ansatte ved Hakon Detalj AS, som alle tidligere var omfattet av den kollektive pensjonsordningen, sak mot Hakon Detalj AS med krav om at selskapet var forpliktet til å videreføre ordningen for dem.

Hakon Detalj AS tok til motmæle.

Trondheim byrett avsa 22. februar 2001 dom med slik slutning:

«I. Sak nr. 641-00 A

1. Hakon Detalj AS frifinnes.

2. Saksøkerne Ellinor Bakken med flere dømmes til å betale saksomkostninger til Hakon Detalj AS ved advokat Hermann Skard med kr 134.034 - kroneretthundreogtrettifiretusenogtrettifire, med tillegg av 12 - tolv - prosent forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer. Kr 3 696 er utgifter til reise, kr 4 838 utlegg til opphold og diett, og kr 125.500 salær til advokat Skard.

3. Saksøkerne Ellinor Bakken med flere dømmes til å betale saksomkostninger til hjelpeintervenienten Handel og Servicenæringens Hovedorganisasjon ved advokat Magne Mjaaland, med kr 41 400 - kronerførtientusenfirehundre, hvorav kr 6 400 er reise og oppholdsutgifter, og kr 35 000 salær til advokat Mjaaland.

4. Saksøkerne Ellinor Bakken med flere dekker utgiftene til meddommerne med til sammen kr 13 000 - kronertrettentusen.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

II Sak nr. 1859-00 A

1. Hakon Detalj AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ellinor Bakken, Anita Oddny Bergdal, Janne Oddny Bjørngård, Toril Hammer Dahl, Eva Kristin Drageid, Geir Finstad, Merethe Finstad, Vigdis Fjølstad, Wenche Flatval, Anina Grønlie, Thordis Karin Haugen, Torunn Helgesen, Hilde Marie Holand, Eli Holm, Anne Helen Iversen, Inger Margrethe Iversen, Nina Iversen Douvros, Ann Helen Kristiansen, Merete Kvam, Ann Grøtting Larssen, Mona Markussen, Petter G. Mathisen, Line Rimol, Anja Strøm, Nina Sætereng, Signe Sæther, Tove Janne Sæther, Hege Søbstad, Solveig Selnes, Karin Sjøhagen, Randi Elise Sjøvold, Bjørg Grete Skåren, Margaretha Skjørestad, Sissel Marie Stormyr, Ingrid Tronsen, Celeste V.O. Uthaug og Siv Jannicke Weiseth har anket dommen til Frostating lagmannsrett.

Hege Aune som gikk til sak mot Hakon Detalj AS ved et eget senere søksmål for Trondheim byrett, har også anket dommen. Sakene ble forent til felles behandling for byretten med hjemmel i tvistemålsloven §98. Saken er under henvisning til samme hjemmel også forent til felles behandling for lagmannsretten.

Etter begjæring fra de ankende parter ble retten satt med fire meddommere, to representanter fra arbeidstakerene og to fra arbeidsgiverne, jf. tvistemålsloven §324 og domstolsloven §88.

Ankeforhandling ble holdt 9. og 10. oktober 2001 i Trondheim. Fire av de ankende parter og tre vitner ble hørt. Som for byretten har Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) trådt inn i saken som hjelpeintervenient v/advokat Magne Mjaaland.

Saken står i det vesentlige i den samme stillingen for lagmannsretten som for byretten, dog slik at de ankende parter for lagmannsretten også har anført at oppsigelsen av pensjonsforsikringen var tariffstridig.

Ellinor Bakken, Anita Oddny Bergdal, Janne Oddny Bjørngård, Toril Hammer Dahl, Eva Kristin Drageid, Geir Finstad, Merethe Finstad, Vigdis Fjølstad, Wenche Flatval, Anina Grønlie, Thordis Karin Haugen, Torunn Helgesen, Hilde Marie Holand, Eli Holm, Anne Helen Iversen, Inger Margrethe Iversen, Nina Iversen Douvros, Ann Helen Kristiansen, Merete Kvam, Ann Grøtting Larssen, Mona Markussen, Petter G. Mathisen, Line Rimol, Anja Strøm, Nina Sætereng, Signe Sæther, Tove Janne Sæther, Hege Søbstad, Solveig Selnes, Karin Sjøhagen, Randi Elise Sjøvold, Bjørg Grete Skåren, Margaretha Skjørestad, Sissel Marie Stormyr, Ingrid Tronsen, Celeste V.O. Uthaug, Siv Jannicke Weiseth og Hege Aune har i det vesentlige anført:

Hakon Detalj AS hadde på avviklingstidspunktet i 1999 og senere, en plikt overfor de ankende parter til å videreføre pensjonsforsikringen.

Pensjonsordningen var en del av arbeidsavtalen, på lik linje med retten til lønn og andre avtalefestede goder. Det vises til at ordningen på opphørstidspunktet hadde vart i 21 år, de innmeldte arbeidstakerne mottok årlig pensjonsoppgave og pensjonsordningen var avtalefestet i flere av arbeidskontraktene som Hakon-gruppen benyttet.

Etter direktivet fra EU, av 14. oktober 1991 (direktiv 91/533/EØF) og arbeidsmiljøloven §55C, som blant annet har til formål å skape mer oversiktlige forhold i arbeidsmarkedet, skal arbeidsavtalen også omfatte opplysninger om pensjonsinnbetalinger, jf. punkt h).

Det må særdeles sterke grunner til for at rettigheter som direkte følger av arbeidsavtalen, ikke skal være omfattet av denne. Det må spesielt gjelde i denne saken, hvor det er den sterke part, arbeidsgiveren, som har utformet avtalen.

Det udaterte informasjonsbrevet som ble vedlagt pensjonsoppgaven høsten 1994, hvor innmeldingsdatoen endres fra tidligere 1. mai til 1. september, styrker dessuten oppfatningen av den kollektive pensjonsordningen som en del av arbeidsavtalen. Det samme gjelder brevet til klubben ved tillitsvalgt Petter Mathisen av 27. januar 1998, hvor Hakon Nord AS sier opp pensjonsavtalen med virkning fra 1.april 1998. Brevet må etter sin ordlyd forståes dithen at bedriften sier opp avtalen overfor de ansatte. En slik oppsigelse forutsetter at det foreligger en avtale mellom partene i denne saken.

Anførselen om at den fri tilleggspensjon ikke var en rettighet for de ansatte, ble ikke fremmet før hjelpeintervenienten trådte inn i saken under behandlingen for byretten. Forut for dette synes også bedriften å ha oppfattet seg bundet overfor dem.

Subsidiært, hvis lagmannsretten skulle komme til at pensjonsavtalen ikke var en del av arbeidsavtalen, påberopes sedvane. Hakon Detalj AS må på sedvanerettslig grunnlag være forhindret fra ensidig å kunne avvikle pensjonsordningen. Det vises til at praksisen har vært entydig og vedvart over tid, på bakgrunn av en festet oppfatning om at arbeidstakerne hadde krav på den kollektive pensjonsordningen. Det foreligger riktignok et visst krav til felles forståelse mellom arbeidstaker og arbeidsgivere, men dette kravet kan ikke trekkes for langt. Hvor forpliktet til å videreføre ordningen bedriften mente seg i 1992, viste seg dessuten ved at de ansatte ved KBS fikk en særavtale som følge av fusjonen den gang. Denne særordningen, hvor de tidligere ansatte i KBS ble organisert som en egen enhet, var egnet til ytterligere å befeste oppfatningen av at pensjonsordningen var et krav de ansatte hadde på linje med egen lønn. Det vises for øvrig til Stein Evju, «Endring av tjenestepensjon m.v», side 54, hvorfra siteres:

«Det at der er etablert en ordning som faktisk innebærer et gode for arbeidstagerne, og at den er blitt anvendt i praksis, vil lett kunne lede til at arbeidsgiveren anses forpliktet - slik at ordningen ikke kan oppheves ensidig. Ved vurderingen av om det foreligger en plikt, vil det ha betydning om arbeidsgiveren har tatt forbehold mot å skulle anses forpliktet, ....., og hvordan ordningen har vært praktisert ....»

I angjeldende sak er det ikke tatt forbehold. Ordningen har som nevnt, vært praktisert på en måte som forplikter Hakon Detalj AS overfor de tidligere ansatte i KBS. Etter dette kunne Hakon Detalj AS ikke ensidig avvikle ordningen.

Atter subsidiært, dersom Hakon Nord AS hadde rett til å si opp avtalen påberopes at oppsigelsen ikke er i overensstemmelse med tariffavtalen §9. Etter bestemmelsen kan spesielle fordeler som er praktisert eller tilsagt den enkelte, ikke forringes i tariffperioden. Oppsigelsen i 1998 ble ikke effektuert og avtalen kan derfor pr. dato ikke sies å være oppsagt overfor de ansatte. Etter dette kan avtalen heller ikke sies opp før etter utløpet av inneværende tariffperiode.

Pensjonsordningen kunne videre ikke avvikles uten forutgående drøftelser med de ansatte. Det erkjennes at det skal mye til før oppsigelsen overfor forsikringsselskapet kan anses ugyldig på dette grunnlag alene, men saksbehandlingen har i dette tilfelle vært så vidt klanderverdig at den manglende saksbehandling i seg selv må være tilstrekkelig. Det vises til at de ansatte utelukkende ble informert om at avtalen var bortfalt, uten varsel og uten forutgående drøftelser.

Avslutningsvis bestrides at skatteloven §44 jf. TPS-forskriften, er til hinder for at pensjonsordningen videreføres etter fusjonen, eller at pensjonsforpliktelsen etter arbeidsmiljøloven kapittel 12, §73B nr 3 ikke overføres til ny innehaver, som påberopt av Hakon Detalj AS.

Riktignok vil en videreføring av pensjonsforsikringen for de innmeldte etter fusjonen, kunne få skatterettslige konsekvenser for Hakon Detalj AS, men skatteloven setter ingen skranke for slik videreføring. Etter TPS-forskriftene §1 og §4 jf. §6 nr. 3 kan dessuten Forsikringsrådet ved fusjon «lukke ordningen», slik at ordningen videreføres for dem som allerede er inkludert, uten å utløse skatteplikt for bedriften.

Fusjon er virksomhetsoverdragelse, og arbeidsmiljøloven §73B nr 3 må ved fusjon suppleres av aksjeloven, herunder aksjeloven §13-2. Hvis som anført av motparten, det foreligger motstrid mellom de to bestemmelsene, er det aksjelovens bestemmelser som har fortrinnsrett. Det vises til «Nemko-dommen», Rt-1999-977, og til arbeidsrettens dom av 12. februar 2001 i sak mellom partene, hvor Hakon Detalj AS bestred at selskapet var bundet av tariffavtalen for så vidt gjaldt stillingskategoriene ved kjøpesenteret ved KBS Leangen. På samme måte som de er bundet til tariffavtalen er de bundet til å fortsette den kollektive pensjonsordningen etter fusjonen. Om dette vises også til uttalelse fra lovavdelingen i Justisdepartementet av 18. august 1995. Etter lovavdelingens oppfatning kan det ikke være tvilsomt « 

at ved en eventuell motstrid mellom de rettsvirkninger av en virksomhetsoverdragelse som følger av aksjelovens fusjonsregler og de rettsvirkninger som følger av arbeidsmiljøloven §73B nr 3, må aksjelovens regler gå foran.»

Enkelte av de ankende parter, Wenche Flatval, Hilde Marie Holand, Nina Sætereng, Sissel Marie Stormyr og Siv Jannicke Weiseth, var ikke tilmeldt ordningen på fusjonstidspunktet. Det kan imidlertid ikke være et vilkår for å bli inkludert i ordningen, at de ansatte oppfylte vilkårene for tilmelding på avviklingstidspunktet. De nevnte hadde en berettiget forventning om å bli tilgodesett når de fylte vilkårene, som var knyttet til alder og ansiennitet.

Ellinor Bakken, Anita Oddny Bergdal, Janne Oddny Bjørngård, Toril Hammer Dahl, Eva Kristin Drageid, Geir Finstad, Merethe Finstad, Vigdis Fjølstad, Wenche Flatval, Anina Grønlie, Thordis Karin Haugen, Torunn Helgesen, Hilde Marie Holand, Eli Holm, Anne Helen Iversen, Inger Margrethe Iversen, Nina Iversen Douvros, Ann Helen Kristiansen, Merete Kvam, Ann Grøtting Larssen, Mona Markussen, Petter G. Mathisen, Line Rimol, Anja Strøm, Nina Sætereng, Signe Sæther, Tove Janne Sæther, Hege Søbstad, Solveig Selnes, Karin Sjøhagen, Randi Elise Sjøvold, Bjørg Grete Skåren, Margaretha Skjørestad, Sissel Marie Stormyr, Ingrid Tronsen, Celeste V.O. Uthaug, Siv Jannicke Weiseth og Hege Aune har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt

1. Hakon Detalj AS v/styrets leder er forpliktet til å videreføre ordningen med kollektiv pensjonsforsikring med virkning fra 17.12.99 for følgende ansatte med samme innhold.

Ellinor Bakken, Anita Oddny Bergdal, Janne Oddny Bjørngård, Toril Hammer Dahl, Eva Kristin Drageid, Geir Finstad, Merethe Finstad, Vigdis Fjølstad, Wenche Flatval, Anina Grønlie, Thordis Karin Haugen, Torunn Helgesen, Hilde Marie Holand, Eli Holm, Anne Helen Iversen, Inger Margrethe Iversen, Nina Iversen Douvros, Ann Helen Kristiansen, Merete Kvam, Ann Grøtting Larssen, Mona Markussen, Petter G. Mathisen, Line Rimol, Anja Strøm, Nina Sætereng, Signe Sæther, Tove Janne Sæther, Hege Søbstad, Solveig Selnes, Karin Sjøhagen, Randi Elise Sjøvold, Bjørg Grete Skåren, Margaretha Skjørestad, Sissel Marie Stormyr, Ingrid Tronsen, Celeste V.O. Uthaug, Siv Jannicke Weiseth og Hege Aune.

Subsidiært

Hakon Detalj AS v/styrets leder er forpliktet til å videreføre tidligere kollektiv pensjonsforsikring som en individuell pensjonsforsikring med virkning fra 17.12.99 for følgende ansatte:

Ellinor Bakken, Anita Oddny Bergdal, Janne Oddny Bjørngård, Toril Hammer Dahl, Eva Kristin Drageid, Geir Finstad, Merethe Finstad, Vigdis Fjølstad, Wenche Flatval, Anina Grønlie, Thordis Karin Haugen, Torunn Helgesen, Hilde Marie Holand, Eli Holm, Anne Helen Iversen, Inger Margrethe Iversen, Nina Iversen Douvros, Ann Helen Kristiansen, Merete Kvam, Ann Grøtting Larssen, Mona Markussen, Petter G. Mathisen, Line Rimol, Anja Strøm, Nina Sætereng, Signe Sæther, Tove Janne Sæther, Hege Søbstad, Solveig Selnes, Karin Sjøhagen, Randi Elise Sjøvold, Bjørg Grete Skåren, Margaretha Skjørestad, Sissel Marie Stormyr, Ingrid Tronsen, Celeste V.O. Uthaug, Siv Jannicke Weiseth og Hege Aune.

Atter subsidiært

1. Hakon Detalj AS beslutning om avvikling av pensjonsordning er ugyldig ovenfor følgende arbeidstakere:

Ellinor Bakken, Anita Oddny Bergdal, Janne Oddny Bjørngård, Toril Hammer Dahl, Eva Kristin Drageid, Geir Finstad, Merethe Finstad, Vigdis Fjølstad, Wenche Flatval, Anina Grønlie, Thordis Karin Haugen, Torunn Helgesen, Hilde Marie Holand, Eli Holm, Anne Helen Iversen, Inger Margrethe Iversen, Nina Iversen Douvros, Ann Helen Kristiansen, Merete Kvam, Ann Grøtting Larssen, Mona Markussen, Petter G. Mathisen, Line Rimol, Anja Strøm, Nina Sætereng, Signe Sæther, Tove Janne Sæther, Hege Søbstad, Solveig Selnes, Karin Sjøhagen, Randi Elise Sjøvold, Bjørg Grete Skåren, Margaretha Skjørestad, Sissel Marie Stormyr, Ingrid Tronsen, Celeste V.O. Uthaug, Siv Jannicke Weiseth og Hege Aune.

I alle tilfelle

2. Hakon Detalj AS v/styrets leder dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.»

Hakon Detalj AS har i det vesentlige anført:

Fordi det overtakende selskapet ikke hadde kollektiv pensjonsordning måtte pensjonsordningen etter forskriftene §14 første ledd 2. punktum, avvikles og pensjonsordningens midler, herunder premiefondet, fordeles og anvendes til fripoliser til medlemmene i samsvar med plan godkjent av Kredittilsynet. Dette er gjort. Fripolisene er delt ut og ordningen avviklet i tråd med forskriftens bestemmelser.

Det ville følgelig ikke vært adgang for Hakon Detalj AS til å videreføre pensjonsordningen. Riktignok ga TPS-forskriften §6 pkt 3 en viss mulighet til å «lukke» pensjonsordningen etter samtykke fra Forsikringsrådet. Men, Hakon Detalj AS hadde ingen mulighet til å pålegg Forsikringsrådet å gi slikt samtykke. Domstolene kan for øvrig heller ikke gi dom for at Forsikringsrådet skal samtykke. Det er derfor ikke riktig som anført av de ankende parter at en videreføring av pensjonsordningen utelukkende har skatterettslige konsekvenser for bedriften. TPS-forskriftene setter en skranke for slik videreføring.

Uansett bestrides at bedriften på kontraktsrettslig grunnlag er forpliktet overfor de ansatte til å videreføre ordningen.

Det faktum at selskapet årlig har utstedt pensjonsoppgave til den enkelte arbeidstaker er ikke i seg selv et rettsstiftende moment. Forsikringsselskapene plikter å sende ut årlige pensjonsoppgaver til de som er tilgodesett etter ordningen. Plikten foreligger uavhengig av om medlemmene kan utlede et krav om slik forsikring av forsikringstakeren eller ikke.

Av de 115 medlemmene som på avviklingstidpunktet var tilmeldt ordningen, hadde 21 en passus i sin arbeidsavtale om «fri tilleggspensjon ....». Det synes å ha vært tilfeldig om opplysningen er tatt med eller ikke. Bedriften har aldri benyttet ordningen i rekrutteringsøyemed, forhandlingsøyemed eller som et tema i forbindelse med ansettelse. Ordningen har aldri vært behandlet verken konkret i enkelttilfeller eller på tillitsvalgtnivå.

Passusen var uansett utelukkende ment som en orientering om at en slik ordning fantes, og ikke som noe dispositivt utsagn som forpliktet arbeidsgiveren. Denne oppfatningen styrkes av at ordningen etter ordlyden i arbeidsavtalene var begrenset til og av «bedriftens regler for kollektiv pensjon». Etter bedriftens regler kunne ikke den enkelte arbeidstaker utlede noe krav om at ordningen skulle fortsette. Bedriftens rett til ensidig å endre avtalen eller til å si opp denne, viste seg blant annet i oktober 1992. Da foretok KBS vidtrekkende endringer i forsikringsavtalen som vesentlig svekket fordelene for medlemmene etter avtalen. Det vises blant annet til at pensjonen ble begrenset fra livstids pensjon til maksimalt fylte 77 år. Medlemmene stilte seg verken da eller senere tvilende til at bedriften hadde en slik rett.

Informasjonsskrivet høsten 1994, som ble vedlagt årsoppgaven, om endret forfallsdag og informasjonsskrivet av januar 1998 til klubben ved tillitsvalgte, om opphør av ordningen, er på samme måte utelukkende av informativ karakter. Informasjonen gir ikke grunnlag for å fastslå at bedriften hadde påtatt seg noen forpliktelse overfor den enkelte til å fortsette med kollektiv forsikring. Snarere tvert i mot.

Kravet om at bedriften på avtalerettslig grunnlag er bundet overfor de ansatte, kan dessuten utelukkende gjelde for de 9 ankende parter som hadde en slik passus i sin arbeidsavtale.

Det bestrides videre at bedriften på sedvanerettslig grunnlag er forpliktet til å fortsette ordningen. For at det skal foreligge en sedvanerettslig forpliktelse, må det foreligge en fast praksis over en viss lengde. Praksisen må ha sin bakgrunn i den tro at det var en rettsregel som ble fulgt. Ingen av partene i denne saken har forholdt seg til pensjonsordningen som en rettslig forpliktelse for arbeidsgiveren overfor arbeidstakerne. Som nevnt endret arbeidsgiveren, Lars Sjømo, forsikringsavtalen i 1992. Endringene omfattet en vesentlig reduksjon av fordelene etter pensjonsordningen. Hans adgang til å foreta slik endring har aldri vært bestridt.

Det blotte faktum at bedriften har hatt en pensjonsordning i 21 år er verken i seg selv eller sammen med øvrige momenter i saken, tilstrekkelig til å forplikte bedriften til å fortsette med ordningen.

Etter dette måtte bedriften ensidig kunne avvikle ordningen på et hvilket som helst tidspunkt.

Dersom det skulle foreligge en forpliktelse overfor de ansatte er denne forpliktelsen uansett bortfalt som følge av oppsigelse. Oppsigelsen av ordningen ble foretatt mer enn to måneder forut for starten på en ny tariffperiode. Selv om denne påståtte to-månedersfristen ikke skulle vært overholdt påberopes imidlertid at det ikke stilles særlige krav til oppsigelsestidens lengde. Det medfører ingen ugyldighet at avtalen blir sagt opp nærmere utløpsdatoen av tariffperioden. Selv om det skulle være saksbehandlingsfeil i denne saken, har det dessuten ingen betydning for resultatet.

Selv om oppsigelsen hadde vært foretatt på et annet tidspunkt og selv om det hadde vært forhandlinger forut for avviklingen, ville ikke dette medført at pensjonsordningen fortsatte.

Dersom lagmannsretten skulle komme frem til at Hakon Detalj AS etter avtale med arbeidstakerne var forpliktet til å ha en kollektiv pensjonsforsikring ville den uansett bortfalt i forbindelse med fusjonen. Det vises til arbeidsmiljøloven §73B siste ledd hvor det fremgår at rettigheter til ytelse i forbindelse med pensjonsordningen ikke overføres til ny arbeidsgiver. Det må etter dette være riktig å fortolke aksjeloven §13-2 innskrenkende slik at ordlyden i bestemmelsen ikke omfatter pensjonsforpliktelsene. Et annet resultat ville føre til at det ville være tilfeldig om pensjonsforpliktelsen fulgte med eller ikke, idet overdragelsens form ville være avgjørende for resultatet. Hensynet til konsekvens i rettssystemet tilsier derfor at arbeidsmiljøloven §73B får gjennomslag.

Hakon Detalj AS har nedlagt slik påstand:

«1. Trondheim byretts dom stadfestes, med det tillegg at de ankende parter betaler forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum av kr 134.034,-, som Hakon Detalj AS ble tilkjent i saksomkostninger i byretten, fra byrettens dom ble forkynt den 23. mars 2001 til betaling skjer.

2. Hakon Detalj AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.»

Hjelpeintervenienten, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har i det vesentlige anført:

Hjelpeintervenienten tiltrer anførslene til Hakon Detalj AS. Det var avtalerettslig adgang til å endre ordningen. Ordningen falt dessuten uansett bort som følge av fusjonen. Det vises til arbeidsmiljøloven §73B.

Pensjonsordningen er en spesiell fordel som ikke kan sies opp i løpet av tariffperioden, jf. tariffavtalen §9. Etter praksis må den spesielle fordelen sies opp med minst to måneders varsel før ny tariffperiode. Ut over denne praksis foreligger det ingen krav til saksbehandlingen.

Bedriften sa i tråd med tariffavtalen opp ordningen i april 1998.

Subsidiært må bedriftens memorandum til ansatte i Hakon Nord AS og i Hakon Meny Nord AS av 18. mai 1999 anses som en oppsigelse. De ansatte ble da uttrykkelig gjort oppmerksom på at dagens kollektive pensjonsordning ikke ville følge med i det nye selskapet.

Avslutningsvis tiltrer hjelpeintervenienten også Hakon Detalj AS syn på at arbeidsmiljøloven §73Bb må ha fortrinnsrett i forhold til aksjeloven, hvis retten skulle komme til at det foreligger motstrid mellom bestemmelsene.

Hjelpeintervenienten har nedlagt slik påstand:

«1. Trondheim byretts dom stadfestes, med det tillegg at de ankende parter betaler forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum av kr 41.400,-, som HSH ble tilkjent i saksomkostninger i byretten, fra byrettens dom ble forkynt den 23.02.2001 til betaling skjer.

2. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

De ankende parter har nedlagt påstand om at Hakon Detalj AS er forpliktet til å videreføre ordningen med kollektiv pensjonsforsikring med virkning fra 17. desember 1999. Lagmannsretten stiller seg tvilende til om retten har adgang til å avsi dom med en slik slutning. Det vises til Hakon Nord AS i desember 1999 ble innfusjonert i et selskap som ikke hadde kollektiv forsikringsordning.

Etter forskriftene om private tjenestepensjonsordninger i henhold til skatteloven §44 første ledd, bokstav k, §4 nr 1, skal pensjonsordningen «omfatte alle arbeidstakere...», og pensjonsplanen for det nye foretaket skal etter sammenslutningen oppfylle kravet til forholdsmessighet mellom pensjonene, jf. forskriftens §6. Forsikringsrådet kan etter §6 nr 3 fravike bestemmelsen ved sammenslutning av bedrifter, men det foreligger etter bestemmelsen ikke noen plikt for Forsikringsrådet til å fravike bestemmelsen ved fusjon. Etter dette må det legges til grunn at hovedregelen etter forskriften er at pensjonsordningen i foretaket som inngår i sammenslåingen skal avvikles og pensjonsordningens midler fordeles. Det vises til Ot.prp.nr.47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon s 189 og s 190, hvorfra siteres:

«Skal foretaket etter sammenslåingen ikke ha en pensjonsordning for de ansatte, kommer i utgangspunktet §14 første ledd 2. punktum i 1968-reglene til anvendelse. Pensjonsordning i foretak som inngår i sammenslåingen skal da avvikles ....»

Lagmannsretten kan ikke se at retten har hjemmel til å fravike ordningen og kan derfor heller ikke pålegge selskapet å videreføre denne.

På samme måte stiller lagmannsretten seg tvilende til om den i dom kan pålegge Hakon Detalj AS å videreføre tidligere kollektiv pensjonsforsikring som en individuell pensjonsforsikring. En slik ordning krever uansett hjemmel. Lagmannsretten kan ikke se at den kollektive pensjonsavtalen pålegger selskapet en slik plikt, og finner heller ikke andre grunnlag for en slik påstand. Denne påstanden synes dessuten å være tuftet på erstatningsrettslige betraktninger uten at det er nedlagt påstand om erstatning.

Det er for lagmannsretten unødvendig å komme nærmere inn på spørsmålet fordi lagmannsretten i denne saken enstemmig, men på forskjellig grunnlag, er kommet frem til at Hakon Nord AS ensidig kunne si opp den kollektive avtalen.

Flertallet, lagdommerne Nina Mår Tapper og Arve Rosvold Alver, ekstraordinær lagdommer Sverre Dragsten, meddommerne Per Christian Stubban og Karin Fredriksen er kommet til samme resultat som byrettens formann og viser til formannens begrunnelse.

Forsikringsavtalen i 1978 som etablerte den kollektive pensjonsordningen, ble inngått mellom daværende arbeidsgiver og forsikringsselskapet. Det er på det rene og ubestridt at arbeidstakerne ikke var del i avtalen, og heller ikke på avtaletidspunktet kunne utlede noen rettigheter av denne. Spørsmålet i saken er om arbeidstakerne på et senere tidspunkt gjennom en dispositiv handling fra arbeidsgiver, eller gjennom sedvane har opparbeidet seg en rett etter avtalen.

Flertallet har kommet til at så ikke er tilfelle.

Ordningen ble etablert i 1978 uten forutgående avtaler eller drøftelser med de ansatte. De ansatte synes overhodet ikke å ha vært orientert om ordningen utover pensjonsoppgaven som årlig ble utstedt til arbeidstakerne. Ordningen var ikke gjenstand for drøftelser ved ansettelse og heller ikke gjenstand for behandling ved lokale drøftelser om lønn eller annen godtgjørelse. De ansatte har aldri bidratt til ordningen ved egen innbetaling.

Fra sommeren 1994 begynte den ansvarlige for regnskapsavdelingen i tidligere KBS, Magne Sunde, ved nyansettelser å innta en passus i arbeidsavtalen om fri tilleggspensjon. Etter hans forklaring for lagmannsretten og byretten, skrev han ordningen inn i arbeidsavtalen som en ren orientering, uten tanke på å forplikte bedriften utover avtalen mellom forsikringsselskapet og bedriften. Flertallet kan ikke se at denne passusen alene eller sammen med øvrige holdepunkter skulle tilsi at den kollektive pensjonsforsikringen var en del av arbeidsavtalen. Det legges i denne sammenheng avgjørende vekt på at det til tross for ordlyden i arbeidsavtalen, ikke er holdepunkter i saken for at ordningen fremsto som en del av vederlaget for arbeidet. Det vises til at ordningen aldri ble drøftet som en del av arbeidsvilkårene, heller ikke som en del av lønnsforhandlinger ved ansettelse eller senere. De ansatte ble ikke oppmerksom på ordningen før etter at bindene arbeidsavtale var inngått. Flere av dem som hadde passusen i sin arbeidsavtale, synes etter bevisføringen for lagmannsretten, ikke å ha vært oppmerksom på ordningen før de senere fikk sin første årlige pensjonsoppgave.

Flertallet kan heller ikke se at det er sedvanerettslig grunnlag for at pensjonsforpliktelsen skulle være en del av arbeidsavtalen. Det er ikke holdepunkter i saken for at arbeidstakerne på noe tidspunkt har vært av den oppfatning at arbeidsgiveren skulle være rettslig forpliktet til å holde dem kollektivt forsikret i henhold til 1978-avtalen. KBS foretok i oktober 1992 ensidig og uten å informere de tilgodesette etter avtalen, vesentlige endringer i den kollektive pensjonsordningen. Spesielt skal nevnes at grensen for utbetaling av alderspensjonen ble endret fra tidligere inntil død til høyst fylte 77 år. Det vises til tillegg til avtale av 22. juli 1978 hvor tidligere punkt 4a utgår og erstattes av nevnte ordning. Dette er ikke bestridt at selskapet hadde rett til å endre avtalen på denne måten uten å informere de tilgodesette. Som nevnt har ordningen aldri vært tema mellom arbeidsgiver og arbeidstaker verken kollektivt eller individuelt. Forutsetningen som nå påberopes, om at den kollektive pensjonsforsikringen skulle være av permanent karakter har derfor ikke tidligere, før dette saksanlegg, kommet til uttrykk overfor arbeidsgiveren.

Det kan etter bevisførselen ikke være tvil om at arbeidsgiveren har ment seg ubundet overfor de tilgodesette. Avtalen med forsikringsselskapet i 1978 ble sannsynligvis inngått som et nødvendig ledd i å skaffe selskapet et lån. Ordningen synes fra begynnelsen og gjennomgående, å ha fungert på siden og uavhengig av selskapets avtaler med de ansatte.

Denne oppfatningen styrkes av at klubben ved tillitsvalgte Petter Mathisen, ikke reagerte da han i begynnelsen av 1998 ble informert om oppsigelsen av ordningen. Det vises til brevet av 27. januar 1998 fra daværende daglig leder i Hakon Nord AS til tillitsvalgte hvorfra siteres:

«VEDR: Oppsigelse særavtale/særordning/spesielle fordeler - Personforsikringer

1. Landsoverenskomsten §9. jf. §16.2

2. Hovedavtalens §8.

...................

For ordens skyld sier vi derfor med virkning fra 01.04.98 opp de eksisterende særavtaler/særordninger/spesielle fordeler vedrørende personforsikringer for medarbeiderne i vår bedrift for forhandlinger om tilpasning til konsernets personforsikringspolitikk i forbindelse med lønnsoppgjøret for 1998.»

Uavhengig av om bedriften var direkte forpliktet overfor den enkelte ansatte til å holde dem kollektivt forsikret, så var selskapet etter landsoverenskomsten forpliktet til å si opp fordelen i tråd med bestemmelsene i denne overenskomsten. Det vises til at den kollektive forsikringsordningen var praktisert over tid i bedriften. I denne sammenheng vil lagmannsretten utelukkende peke på at tillitsvalgte mottok informasjonen uten innsigelser.

Med avgjørende vekt på arbeidsavtalens ordlyd har mindretallet meddommer Tove Stokdal og meddommer Terje Sørdal kommet til at den kollektive forsikringsordningen var en del av den individuelle arbeidsavtalen for Janne Oddny Bjørngård, Merete Kvam, Ann Grøtting Larssen, Mona Markussen, Anja Strøm, Tove Janne Sæther, Hege Søbstad og Hege Aune. Bedriften har imidlertid på saklig grunnlag sagt opp avtalen innen to måneders fristen i landsoverenskomsten og bedriften må derfor bli å frifinne. Heller ikke mindretallet finner holdepunkter for at bedriften overfor de ansatte har forpliktet seg til ikke å si opp avtalen, og fusjonen er en saklig grunn til å si opp denne. Det forhold at det tok noe tid før avtalen ble sagt opp til oppsigelsen ble effektuert kan ikke endre på denne vurderingen.

Etter dette er retten enstemmig kommet til at arbeidsgiveren ensidig hadde rett til å avvikle pensjonsordningen og Hakon Detalj AS må bli å frifinne.

De ankende parter har tapt saken fullstendig. Saken har ikke fremstått som tvilsom og de tapende parter pålegges å betale saksomkostninger i henhold til tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostninger fra Hakon Detalj AS er krevet med 121.484 kroner hvorav 107.261 kroner utgjør salær, og fra hjelpeintervenienten med 79.000 kroner, hvorav 73.440 kroner utgjør salær. De ankende parter har kommet med innsigelser til oppgaven og vist til at beløpet er for høyt. Under tvil er lagmannsretten kommet frem til at omkostningene til advokat Skard var nødvendige for å få saken betryggende utført. Ved vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på at saken som omfatter 38 ankende parter, gikk over to dager i lagmannsretten, utdragsmaterialet utgjorde samlet i størrelsesorden 700 sider, og saken er fra de ankende parters sides vidløftiggjort for lagmannsretten ved at nye anførsler knyttet til landsoverenskomsten er trukket inn. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det skulle være nødvendig for hjelpeintervenientens å ha omkostninger i den størrelsesorden som oppgitt. Det vises til at hjelpeintervenienten rolle for lagmannsretten fremsto som beskjeden, hvilket anførslene også skulle gi utrykk for. Lagmannsretten reduserer etter dette salæret med 20.000 kroner, til 53. 440 kroner. Det skal ikke beregnes merverdiavgift av beløpet overfor motparten fordi HSH er registrert avgiftspliktig.

Omkostningene er vurdert isolert i forhold til den enkelte ankesak, dog slik at lagmannsretten ikke har funnet noen grunn til å skille omkostningsbelastningen for den enkelte part. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Hege Aune skal belastes med 1/38 av omkostningen til Hakon Detalj AS og hjelpeintervenienten, hvilket utgjør henholdsvis kr 3.200 kroner og 1.553 kroner.

I saksomkostningsavgjørelsen for byretten gjøres ingen endring, heller ikke slik at påstanden om dom for tillegg med forsinkelsesrente tas til følge.

Domsslutning i sak LF-2001-366 A:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter Ellinor Bakken, Anita Oddny Bergdal, Janne Oddny Bjørngård, Toril Hammer Dahl, Eva Kristin Drageid, Geir Finstad, Merethe Finstad, Vigdis Fjølstad, Wenche Flatval, Anina Grønlie, Thordis Karin Haugen, Torunn Helgesen, Hilde Marie Holand, Eli Holm, Anne Helen Iversen, Inger Margrethe Iversen, Nina Iversen Douvros, Ann Helen Kristiansen, Merete Kvam, Ann Grøtting Larssen, Mona Markussen, Petter G. Mathisen, Line Rimol, Anja Strøm, Nina Sætereng, Signe Sæther, Tove Janne Sæther, Hege Søbstad, Solveig Selnes, Karin Sjøhagen, Randi Elise Sjøvold, Bjørg Grete Skåren, Margaretha Skjørestad, Sissel Marie Stormyr Ingrid Tronsen, Celeste V.O. Uthaug, Jannicke Weiseth og Hege Aune betaler til Hakon Detalj AS én for alle - alle for én - samlet 118.284 - etthundreogattentusentohundreogåttifire - kroner - innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall og til betaling skjer.

3. De ankende parter Ellinor Bakken, Anita Oddny Bergdal, Janne Oddny Bjørngård, Toril Hammer Dahl, Eva Kristin Drageid, Geir Finstad, Merethe Finstad, Vigdis Fjølstad, Wenche Flatval, Anina Grønlie, Thordis Karin Haugen, Torunn Helgesen, Hilde Marie Holand, Eli Holm, Anne Helen Iversen, Inger Margrethe Iversen, Nina Iversen Douvros, Ann Helen Kristiansen, Merete Kvam, Ann Grøtting Larssen, Mona Markussen, Petter G. Mathisen, Line Rimol, Anja Strøm, Nina Sætereng, Signe Sæther, Tove Janne Sæther, Hege Søbstad, Solveig Selnes, Karin Sjøhagen, Randi Elise Sjøvold, Bjørg Grete Skåren, Margaretha Skjørestad, Sissel Marie Stormyr Ingrid Tronsen, Celeste V.O. Uthaug, Jannicke Weiseth og Hege Aune betaler til hjelpeintervenienten én for alle - alle for én - Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon v/advokat Magne Mjaaland 57.447 - femtisjutusenfirehundredeogførtisju - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall og til betaling skjer.

Domsslutning i sak LF-2001-00369 A:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Hege Aune betaler til Hakon Detalj AS 3.200 - tretusentohundre - kroner - innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall og til betaling skjer.

3. Hege Aune betaler til hjelpeintervenienten Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon v/advokat Magne Mjaaland 1.553 - ettusenfemhundreogfemtitre - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall og til betaling skjer.