LG-1996-1015
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-21 |
| Publisert: | LG-1996-01015 |
| Stikkord: | Kjøpsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett Nr. 95-00298 - Gulating lagmannsrett LG-1996-01015. Anket til Høyesterett HR-1998-00024 A. |
| Parter: | Ankende part: Leverandørforbundet Lyd og Bilde (Prosessfullmektig: Advokat Øivind Fegth Knutsen, Oslo). Ankemotpart: Ådne Føreland (Prosessfullmektig: Advokat Sven Eriksrud, Oslo). Hjelpeintervenient: Forbrukerrådet (Prosessfullmektig: Advokat Sven Eriksrud, Oslo) |
| Forfatter: | Lagdommer Jacobsen, lagdommer Lunde, ekstraord. lagdommer, lagmann Danielsen |
| Lovhenvisninger: | Kjøpsloven (1988) §32, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §359, §6, §75, §13, §17, §21, §34, §84, Håndverkertjenesteloven (1989) |
Stavanger byrett avsa 4. desember 1995 dom med slik domsslutning:
"1. Nokia Consumer Electronic AS betaler til Ådne Føreland kr 723,50 - syvhundreogtjuetre 50/100 - med tillegg av 18 - atten -% årlig rente fra 15.10.93 til 31.12.93 og deretter 12 - tolv -% årlig rente til betaling skjer.
2. Nokia Consumer Electronic AS betaler til Ådne Føreland sakens omkostninger med kr 11.966 - elvetusennihundredeogsekstiseks.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker."
Etter at Stavanger byrett avsa dom har Leverandørforbudet Lyd og Bilde etter avtale med saksøker Nokia Consumer Electronic AS og med samtykke av motparten Ådne Føreland trådt inn i saken for Nokia. Bakgrunnen er at saken antas å reise prinsipielle spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak. Av samme grunn har Forbrukerrådet, som for byrettens behandling bisto Ådne Føreland, besluttet å erklære hjelpeintervensjon i saken, jfr. tvistemålsloven §75.
Leverandørforbundet Lyd og Bilde har erklært anke over byrettens dom idet det hevdes å være feil ved byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Ådne Føreland og hjelpeintervenient Forbrukerrådet har inngitt tilsvar hvor det hevdes at byrettens dom er riktig i resultatet.
Det bemerkes at ankende part søkte om tillatelse til å bringe anken direkte inn for Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §6 annet ledd, jfr. tvistemålsloven §359 første ledd. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 7. mai 1996 at anke direkte til Høyesterett ikke ble tillatt, men uttalte samtidig at anken hadde betydning utenfor den foreliggende sak. Leverandørforbundet Lyd og Bilde søkte deretter om førstelagmannens samtykke til anke for lagmannsretten uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Slikt samtykke ble gitt ved førstelagmannens beslutning av 7. juni 1996.
Gulating lagmannsrett holdt ankeforhandling i Stavanger 17. og 18. mars 1997. For ankende part møtte Arne Hvalby, formelt som vitne, og avga forklaring. Ankemotparten Ådne Føreland avga forklaring. Det gjorde også Anne Sofie Faye-Lund som representerte hjelpeintervenienten Forbrukerrådet. I tillegg ble det hørt ett sakkyndig vitne. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Ådne Føreland kjøpte i 1989 en videospiller hos ON & OFF AS i Stavanger. Etter en reklamasjon ble denne av butikken byttet ut i en ny videospiller type Salora SV 9600 den 21. oktober 1989. Det er enighet mellom partene at tvisten i nærværende sak, om mangel og rett til reklamasjon, relaterer seg kun til sistnevnte videospiller og med byttedato som kjøpsdato i kjøpsloven forstand. Det forhold at videospilleren er byttet ut får derfor ingen betydning for tvisten.
Den 7. september 1993, nærmere 4 år etter levering, ble videomaskinen innlevert til reparasjon. Reparasjonen ble foretatt av ON & OFF Service AS i det selger i mellomtiden var gått konkurs, men noen av de tidligere ansatte i ON & OFF AS hadde fått arbeid i dette firma. Partene er i saken enige om at dette ikke får betydning for den kjøpsrettslige tvist. Verkstedet reparerte maskinen til totalkostnad av kr 723,46. Reparasjonen bestod i utskifting av videomaskinens "IR-mottager" hvilket enkelt sagt er sensoren på videomaskinen som oppfatter det infrarøde lys som fjernkontrollen sender ut. Selve delen som ble skiftet ut kostet kr 83,- eksklusive merverdiavgift.
Allerede ved innlevering til reparasjonen var Føreland oppmerksom på en artikkel i Forbrukermagasinet hvoretter det kunne være en mulighet for rett til å reklamere og å få videospilleren utbedret for selgers regning, jfr 5-års regelen i kjøpsloven §32 tredje ledd. Reparatøren som ble spurt kunne ikke ta stilling til dette og Føreland lot likevel videospilleren reparere og betalte siden regningen. Etter reparasjonen var Føreland i telefonisk kontakt med representant for produsenten Nokia hvor krav om reklamasjon ble avslått. Føreland tok deretter kontakt med Forbrukerrådet som siden har assistert ham i hans reklamasjonskrav. Etter en del korrespondanse frem og tilbake, endte det hele med at tvisten ble brakt inn for Forbrukertvistutvalget som traff vedtak 5. desember 1994 hvor Føreland ble gitt medhold i sitt reklamasjonskrav. Forbrukertvistutvalgets vedtak bygget på at når produsent/selger ikke har kunnet påvise eller sannsynliggjøre at feilen ved videospilleren skyldes enkeltkomponenter som er spesielt utsatt for slitasje og ikke kan påregnes å ha samme levetid, dvs fem år eller mer, så foreligger en sterk presumsjon for en mangel som også var tilstede ved levering, jfr kjøpsloven §17 og §34 nr 1.
Etter Forbrukertvistutvalgets vedtak, reiste Nokia sak for Stavanger byrett som 4. desember 1995 avsa dom i Førelands favør slik domsslutningen er gjengitt foran.
Ankende part, Leverandørforbundet Lyd og Bilde, ved advokat Øivind Feght Knutsen, har i hovedtrekk anført:
Det bestrides at forarbeidene til kjøpsloven §32 tredje ledd gir grunnlag for å fortolke inn en sterk presumsjon for at feil som oppstår i et produkt før utløpet av 5-års fristen skyldes en iboende mangel som var til stede ved risikoens overgang. Forbrukertvistutvalgets praksis på dette området er i strid med kjøpslovens system og dette er en av hovedgrunnene til at saken fremmes, for å få en bindende rettslig avgjørelse som både Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget må respektere. Bakgrunnen for 5-års fristen var at flertallet i justiskomiteen ikke ønsket noen fristbegrensning på reklamasjonsretten i forbrukerforhold slik at foreldelsesreglene avgjorde når det var for sent å reklamere, dvs maksimum 13 år. Dette motsatte mindretallet i komiteen seg, og foreslo i stedet en 5-års ytre frist for relamasjon dersom varen var ment å skulle vare vesentlig lenger enn 2 år. Mindretallets forslag ble siden vedtatt som lov. Den uttalelse som mindretallet kom med i innstillingen fra justiskomiteen må sees på som et lite gjennomtenkt utspill som nærmest bare var et slags støtteargument for at man skulle godta en 5-års frist. Uttalelsen kan ikke vektlegges ved tolkingen av §32 tredje ledd. Senere lovarbeider, som bygger på kjøpslovens system hva reklamasjoner og forbrukerkjøp angår, viser også at det ikke har vært meningen i realiteten å innføre 5-års garanti i kjøpsforhold for forbrukervarer som er ment å vare vesentlig lenger enn 2 år. Dersom dette blir resultatet vil det få vesentlige negative følger for forbrukeren i form av høyere priser.
Selv om det skulle være en slik sterk presumsjon som ankemotparten hevder, får det i nærværende sak liten betydning i det det hevdes at det etter en bevisvurdering må konstateres at det her ikke var noen kjøpsrettslig mangel ved videospilleren. Selve IR-mottageren utgjør en liten del av videospilleren, og kjøpers forventning kan ikke med rimelighet sies å dekke at spilleren i alt og ett skal virke funksjonsfritt i så lang tid som her. Det må være påregnelig med slike mindre reparasjoner når spilleren har virket i nærmere 4 år.
Subsidiært anføres at selv om det er grunnlag for reklamasjon overfor selger, kan kjøper ikke kreve regress fra importør/produsent, jfr kjøpsloven §84 annet ledd. Om det foreligger en mangel mellom kjøper og selger, betyr det ikke at det må bedømmes som mangel mellom selger og importør/produsent. Det bestrides at det her foreligger et "tilsvarende krav". For ordens skyld presiseres at det ikke anføres at reklamasjonen er fremsatt for sent eller at det får betydning at reparasjonen ble foretatt av annen enn selger uten at importør/produsent på forhånd ble kontaktet. På grunn av sakens prisipielle karakter nedlegges ikke påstand om saksomkostninger.
Ankende part nedla slik påstand:
"Leverandørforbundet Lyd og Bilde frifinnes."
Ankemotparten, Ådne Føreland og hjelpeintervenient Forbukerrådet, har i fellesskap ved advokat Sven Eriksrud i hovedtrekk anført:
Prinsipalt hevdes det at det må legges til grunn som bevist at videospilleren hadde en mangel ved levering som realiserte seg våren 1993 ved at Føreland ikke lenger kunne bruke fjernkontrollen som følge av svikt i IR-mottageren. Det vises til at videospilleren ble brukt mindre enn vanlig. Plassering på samme sted som TV-apparatet viser at ytre pårvirkninger ikke kan være årsak til svikten, TV-mottakeren har også IR-mottaker som fungerer tilferdstillende. Særlig vektlegges den sakkyndiges vitneprov for lagmannsretten. I følge den sakkyndige var det mer enn 90% sannsynlighet for at svikten skyldes en mangel som var latent tilstede ved levering, en såkalt iboende mangel. Når fjernkontrollen ikke kunne nyttes, kunne heller ikke funksjonen for forhåndsinnstilling av opptak ved videospilleren nyttes. Dette må være utenfor det en kjøper må kunne forvente av en vare som skal vare i mange år. Den sakkyndige viser til at IR-mottagerne bør kunne vare i 30 år. Videospilleren er udiskutabelt et produkt som er ment å vare vesentlig lenger enn 2 år, dvs over 5 år.
Subsidiært anføres at forarbeidene til kjøpsloven §32 tredje ledd viser at det var meningen at det skulle være en sterk presumsjon for at feil som oppstår innen 5-årsfristen for reklamasjon skyldes en iboende mangel, dvs en mangel som var latent tilstede ved levering. Dette er ikke mer enn en bevisregel, hvor bevisbyrden legges på selgeren. Selgeren har ikke kunne påvise noen forhold ved Førelands bruk av videospilleren som årsak til svikten, og det må da følge av bevisbyrdereglene, når man er i tvil om årsaken, at det har vært en latent mangel i spilleren allerede ved levering. Det følger av vanlige rettskildeprinsipper at uttalelser fra justiskomiteen, særlig når forslaget ble vedtatt, må tillegges vekt ved lovtolkingen.
Det følger av kjøpsloven §84 annet ledd at forbrukeren kan gjøre sitt krav gjeldende overfor selgers hjemmelsmann, såkalt springende regress. Kravet Føreland har overfor selger er et tilsvarende krav selger ville kunne hatt overfor importør/produsent. Det må være klart at en slik mangel, hvor fjernkontroll ikke kan nyttes og forhåndsinnsilling av innspilling heller ikke kan nyttes, er en kjøpsrettslig mangel også mellom selger og importør/produsent og at mangelen har vært tilstede helt fra videospilleren ble produsert.
Ankemotparten nedla slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Leverandørforbundet Lyd og Bilde dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å erstatte Ådne Førelands saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12% rente fra forfall og til betaling skjer.
3. Leverandørforbundet Lyd og Bilde dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å erstatte Forbrukerrådets saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12% rente fra forfall og til betaling skjer."
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, dog med en noe annen begrunnelse. Om den faktiske side av saken kan vises til lagmannsrettens fremstilling foran sammenholdt med beskrivelsen som byretten har gitt i sine premisser. Mellom partene er det i hovedsak enighet om den faktiske side med unntak for det som fremgår av anførslene.
Lagmannsretten finner etter en konkret bevisvurdering at det ved videospilleren forelå en mangel som i kjøpsrettslig forstand var latent i videospilleren ved leveringen og som ga seg utslag i at IR-mottakeren sviktet da spilleren var noe under 4 år gammel. Det vises til at spilleren kun har vært nyttet til såkalt vanlig hjemmebruk, og slik saken er opplyst, heller i mindre utstrekning enn normalt ved at hovedformålet har vært å ha en videospiller tilgjengelig når barnebarna var på besøk. Forøvrig ble den nyttet en del til å ta opp programmer mens Føreland var opptatt i andre gjøremål, program som da kunne sees senere. Dette sammenholdt med den sakkyndiges vurdering hvor det ble fremhevet som mer enn 90% sannsynlig at en feil som her var oppstått måtte skyldes en latent mangel allerede fra produksjonen, fører for lagmannsretten til den konklusjon at der har vært en mangel, som i kjøpsrettslig forstand ofte benevnes en iboende mangel, og at denne har vært tilstede ved risikoens overgang, jfr kjøpsloven §13 jfr §21. Mangelen kan ikke sies å være uvesentlig. Det er en sentral funksjon ved en moderne videospiller at fjernkontrollen fungerer, likeså at funksjonen for forhåndsprogrammering av opptak fungerer, noe som på denne maskinen ikke var mulig å operere uten fjernkontrollen.
Lagmannsretten kommer videre til at reklamasjonen kan gjøres gjeldende mot tidligere salgsledd, jfr kjøpsloven §84 annet ledd. For lagmannsretten står det som klart at mangelen må ha vært tilstede allerede fra spilleren ble produsert, og den er av en slik art at den kunne vært gjort gjeldende også mellom selger og foregående salgsledd. Det må ligge innenfor både kjøpers og selgers forventningsbilde at en så relativt sentral enhet som fjernkontrollen virker tilfredstillende, og selv om svikten skjer i en mindre del av IR-mottakeren og delen i seg selv er liten og ikke særlig kostbar, har det resultert i en samlet reparasjonskostnad på over 10% av videospillerens utsalgspris på den tid spilleren var ny.
Sentralt for både byretten og lagmannsretten har stått spørsmålet om det etter kjøpsloven §32 tredje ledd kan utledes en sterk presumsjon for mangel når det oppstår feil i et forbrukerprodukt før 5-års reklamasjonsfristen er utløpt. Lagmannsretten har forståelse for at partene har et sterkt behov for å få en rettslig avklaring av dette. Men lagmannsretten er likevel i noen tvil om det er grunnlag for å ta dette opp til avgjørelse i sin fulle bredde etter det konkrete grunnlag lagmannsretten foran avgjør foreliggende tvist på. Lagmannsretten har hva dette angår delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommer Lunde og ekstraordinær lagdommer, lagmann Danielsen, bemerker at man vanskelig kan se at den uttalelse som fremkommer i justiskomiteens innstilling; Innst.O.nr.51 (1987-88) side 12, fra mindretallet i justiskomiteen, kan oppfattes slik at man den gang ønsket helt å endre det innarbeidede system som kjøpsretten hadde bygget på med hensyn til mangelsvurdering og bevisproblematikken i den forbindelse. Det ville i praksis bety at man nærmest innførte en 5-års garanti slik Forbrukertvistutvalget tolker bestemmelsen i lys av uttalelsen fra mindretallet i komiteen. Situasjonen er aktuell bare for de tilfeller det er bevistvil. I så måte synes også ankemotparten for lagmannsretten å distansere seg noe fra Forbrukertvistutvalgets kategoriske uttalelser om at dette er en sterk presumsjonsregel. Ankemotparten synes å helle mer til den oppfatning at det mer er tale om en bevisbyrderegel. Lagmannsrettens flertall er av den oppfatning at noen sterk presumsjonsregel ikke ble innført ved vedtakelsen av kjøpsloven og dens §32 tredje ledd. Uttalelsen fra komiteens mindretall må heller sees på mer som et støtteargument for å få gjennomslag for det som syntes være hovedpoenget; å få innført en absolutt reklamasjonsfrist på 5 år ved forbrukerkjøp i motsetning til ikke å ha noen frist for reklamasjon slik flertallet i komiteen ønsket. Selve mangelsvurderingen og beviskrav i denne henseende kan det ikke sees det har vært meningen å endre på. Dette støttes også når en ser på lovforarbeidene til en rekke lover som er vedtatt, eller er under forberedelse, i kjølvannet av kjøpsloven av 1988 hvor man til dels opererer med samme sondring mht reklamasjon i forbrukerforhold. Når det settes en absolutt frist for ting eller tjenesteresultater som skal vare vesentlig lenger enn 2 år, er det intet i forarbeidene som tilsier den tolking Forbrukertvistutvalget har lagt seg på og som Forbrukerrådet hevder er gjeldende rett. I de tilfeller hvor det uttrykkelig er sagt noe om dette er resultatet heller omvendt, se som eks forarbeidene til håndtverktjenesteloven, Ot.prp.nr.29 (1988-89) side 42 første spalte nederst, hvor det presiseres at det er forbrukeren dvs kjøperen som må sannsynliggjøre at feil forelå på det rettslige relvante tidspunkt. Det vises på samme side, andre spalte nederst, at man ønsker tilsvarende reklamasjonsfrister som ved kjøp. Lagmannsrettens flertall finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse forhold.
Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Jacobsen, finner det for sitt vedkommende unødvendig å gi uttrykk for noen oppfatning for så vidt angår presumsjonsspørsmålet, som etter det grunnlag anken avgjøres på er uten betydning for saken.
Anken har etter dette vært forgjeves. Ankende part, og også hjelpeintervenienten, har ønsket å se en avgjørelse av et prinsipielt viktig rettslig spørsmål, men etter det grunnlag lagmannsretten har avgjort tvisten på kan ikke lagmannsretten se at det foreligger noen slike særlige omstendigheter at den som anker forgjeves bør fritas for omkostningsplikten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankende part tilpliktes derfor å erstatte motparten deres omkostninger.
Advokat Sven Eriksrud har innlevert omkostningsoppgave for lagmannsrettens behandling med kr 115300,- hvorav salær utgjør kr 99000,-. Advokat Feght Knutsen har på vegne av sin part protestert mot størrelsen på salærkravet. Lagmannsretten finner at salærkravet er for høyt. Det bemerkes at saken for lagmannsretten står i samme stilling som for byretten, det er i det vesentlige enighet om faktum i saken, de rettslige spørsmål er riktignok omtvistede, men ikke av en slik art og tilgjengelighet at det nødvendiggjør særlig omfattende undersøkelser. Dette må og sees i lys av av at ankeforhandlingene varte i to dager. Samlet sett fører dette til at lagmannsretten passende finner å sette salærdelen av omkostningskravet til kr 50000,- som nødvendige omkostninger i saken for å få den betryggende utført, jfr tvistemålsloven §176. Det tilkjennes etter dette kr 66300,- samlet i omkostninger for lagmannsretten.
For herredsretten ble Ådne Føreland tilkjent omkostninger med kr 11966,- alt sammen utgifter i det det ikke ble krevet honorar til prosessfullmektig. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig med slik dissens for domsgrunnene som fremgår av premissene.
Domsslutning:
1) Stavanger byretts dom 4 desember 1996 stadfestes.
2) I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Leverandørforbundet Lyd og Bilde til Ådne Føreland og Forbrukerrådet, begge ved advokat Svein Eriksrud, kr 66300,- kronersekstisekstusentrehundre 00/100 innen to - 2- uker fra forkynnelse av denne dom.