LG-1999-2115
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-21 |
| Publisert: | LG-1999-02115 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Tvangsfravikelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen namsrett nr. 1536/1998 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02115. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse opphevet, se HR-2000-00290. |
| Parter: | Kjærende part: 1. A, 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne Skutvik, Stavanger). Kjæremotpart: Staten v/Kemneren i Bergen. |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Voll. Lagmann Trovåg |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-14, §7-13, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, Ektefelleloven (1927) §11, Dekningsloven (1984) §2-10, §2-2, Ekteskapsloven (1991) §31, §11-7, §11-8, §3-3, §5-6, §7-1, §7-26 |
Saken gjelder krav om tvangsfravikelse av boligeiendom i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §11-14.
Etter begjæring fra Staten, v/Kemneren i Bergen - og på grunnlag av tinglyst utlegg til dekning av restskatt for 1990 - traff Bergen namsrett 24. februar 1999 beslutning om tvangssalg av ideell andel av den faste eiendommen gnr. 53 bnr. 41 i Bergen. B har hjemmel til eiendommen, mens ektefellen, A, er debitor for skattekravet. Kemneren fremmet 30. april 1999 begjæring om tvungen fravikelse av eiendommen og Bergen namsrett avsa 4. juni 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæring om tvungen fravikelse av gnr. 53, bnr. 41, tilhørende A og B tas til følge.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den kjennelse som avslutter tvangssalgssaken.»
Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett som 6 september 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Bergen namsretts kjennelse stadfestes.
2. Krav om erstatningsbolig tas ikke til følge
3. Spørsmål om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd.»
Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 5. november 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/ Kemneren i Bergen 4.680 - firetusensekshundreogåtte - kroner til B og A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
3. Spørsmålet om saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten utstår til den kjennelse som avslutter saken.»
Sakens dokumenter er etter dette returnert lagmannsrettens for fortsatt behandling.
Partenes anførsler er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse av 6 september 1999, men for oversiktens skyld refereres de på nytt.
B og A har i korthet gjort gjeldende:
Prinsipalt anføres at det ikke er grunnlag for tvangsfravikelse fordi A ikke er registrert eier av den ideelle andelen det er tatt utlegg i, jf. tvangsfullbyrdelseslovens (tvangsfullbyrdelsesloven) §7-13, første ledd annet punktum. Det kan ikke presumeres at han er eier, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-13, tredje ledd. B kjøpte eiendommen og finansierte det ved arv fra faren og låneopptak i Statens pensjonskasse. A betalte ikke noe og B var låntaker alene. Det ble ikke etablert noe sameie mellom ektefellene da eiendommen ble ervervet. B har senere betalt alle utgifter forbundet med eiendommen, herunder renter og avdrag på lån. Hennes inntekter har gjort det mulig å betjene disse utgiftene, mens A, som har hatt beskjedne inntekter, ikke har kunnet dekke utgifter. Det vises til utskrift for ligningen i 1997. Det er således ikke etablert et sameie gjennom deling av utgifter. Det er tilstrekkelig til å fravike presumsjonen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13. Derfor kan det ikke gyldig tas utlegg i eiendommen for krav som gjelder A. Dermed foreligger ikke tvangsgrunnlag, og det kan heller ikke avsies kjennelse for tvangsfravikelse. Det vises til Falkanger m.fl. «Tvangsfullbyrdelsesloven» side 334 flg. Reelle hensyn tilsier at utkastelse og tvangssalg ikke kan gjennomføres. Det er A, og ikke B, som har misligholdt pengekrav.
Skulle retten komme til at A eier en ideell andel, anføres subsidiært at vilkårene for fravikelse ikke er til stede, idet ingen av årsakene kreditor påberoper vil forsvinne om eiendommen fravikes. Fravikelse vil ikke gjøre salget lettere og opplysningene som er gitt, er ikke tilstrekkelig til fravikelse. Også her vises det til Falkanger m.fl.
Atter subsidiært gjøres gjeldende at B, i egenskap av sameier, har rett til å bebo eiendommen som eier av den ideelle halvdel det ikke er tatt utlegg i. Det er uten relevans at hun eventuelt må fravike eiendommen i egenskap av medlem av As husstand. A har på sin side rett til å bebo eiendommen i egenskap av medlem av Bs husstand.
Atter subsidiært gjøres også gjeldende at retten plikter å vurdere spørsmålet om erstatningsbolig når det fremsettes krav om dette. Slikt krav ble fremsatt av advokat Skutvik i prosesskriv til Bergen namsrett 28. april 1999. Til tross for at retten er kjent med kravet, hevder Bergen namsrett at kravet ikke er dokumentert. Når kravet er reist må retten ta det opp til vurdering, jf. dekningsloven §2-10. Dette må anses som en saksbehandlingsfeil. Det er lagt ned slik påstand:
«1. Bergen namsretts kjennelse datert 4. juni 1999 i sak nr. 98-01536 oppheves.
2. Subsidiært pålegges Staten v/Kemneren i Bergen å skaffe B og A erstatningsbolig.
3. Staten v/Kemneren i Bergen tilpliktes å erstatte Bjørg og As saksomkostninger.»
Staten v/Kemneren i Bergen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vises til tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 jf. §5-6 og anføres at de kjærende parters innsigelser må avvises idet de må anses fremsatt for sent. De kjærende parter har ikke på noe tidspunkt fremsatt innsigelse av noen karakter.
Subsidiært anføres at presumpsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd kommer til anvendelse. Utlegg kan i utgangspunktet tas i ideell andel av fellesbolig ervervet under samlivet, som presumeres å ligge i sameie med mindre annet sannsynliggjøres. Det er ubestridt at boligen ble ervervet under samlivet, men for å sannsynliggjøre at sameie ikke foreligger påstås at eiendommen ble ervervet for midler debitors ektefelle brakte inn i ekteskapet eller fikk i gave kort tid etter. Påstanden er udokumentert og ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre eneeie i nevnte bestemmelses forstand. Til påstand om betydningen av at debitors ektefelle er hovedforsørger og har dekket utgifter til vedlikehold, vises det til at det også legges vekt på arbeid i hjemmet i forhold til hvem som skal anses å ha innbrakt formuesgode. Kjærende part har ikke fremlagt dokumentasjon, eller på annen måte sannsynliggjort, at dette utgangspunkt skal fravikes. Fremlagte oppgaver fra Statens pensjonskasse er ikke bevis for hvem som har betalt renter og avdrag, og de sannsynliggjør heller ikke noe.
Kjæremotparten viser til Rt-1996-1047 og anfører at det ved forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 er fastslått at hindring av salgsarbeidet som har årsak i mangel på helt nødvendig medvirkning fra saksøktes side faller inn under regelens anvendelsesområde. Noe annet ville være uforenlig med formålet regelen skal ivareta. Bergen namsrett la korrekt til grunn at kjærende parts absolutte mangel på medvirkning har vanskeliggjort salgsarbeidet, og at det er nærliggende fare for at passiviteten vil vedvare.
Avslutningsvis gjøres gjeldende at de kjærende parters anførsel om rett til fortsatt å bebo eiendommen i egenskap av medlem av sameiers husstand, må anses irrelevante i denne sammenheng, idet begge - i egenskap av sameiere - har plikt til å medvirke i salgsarbeidet i nødvendig utstrekning. Begge sameiere er saksøkt, og begges passivitet og absolutte mangel på medvirkning må anses som hindring for salgsarbeidet.
Kravet om erstatningsbolig er udokumentert, og etter rettspraksis må det forventes rimelig grad av aktivitet fra kjærende parts side, i forsøk på å skaffe seg selv en adekvat bolig. Det er ikke dokumentert noe som helst forsøk på å skaffe bolig. Det er lagt ned slik påstand:
1. Bergen namsretts kjennelse datert 04.06.99 i sak nr. 98-01536 stadfestes.
2. Krav om erstatningsbolig tas ikke til følge.
3. Staten v/Kemneren i Bergen tilkjennes saksomkostninger for namsretten med kr 1.500,- og for Gulating lagmannsrett med kr 1.500,-.
Lagmannsretten vil bemerke:
Namsretten tok begjæringen om tvangsfravikelse av eiendommen til følge, uten å vurdere innsigelsen vedrørende eierforholdet, under henvisning til at de var fremsatt for sent. Dette ble også lagt til grunn i lagmannsrettens forrige kjennelse, men Høyesteretts kjæremålsutvalg har fastslått at lagmannsrettens tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 er uriktig, fordi bestemmelsen ikke er til hinder for at det på dekningsstadiet fremsettes innsigelser som kunne ha gitt grunnlag for klage over utlegget. Lagmannsretten er bundet av rettsoppfatningen som ligger til grunn for Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse og innsigelsen, som kunne gitt grunnlag for klage over utlegget, anses derfor fremsatt i tide. Spørsmålet er om innsigelsen føre kan frem, eller om presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 må legges til grunn.
I dette tilfellet har hustruen hjemmel til eiendommen, mens ektefellens særgjeld danner grunnlag for utlegg og begjæring om tvangssalg. Lovens utgangspunkt, nedfelt i dekningsloven §2-2 jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd, er at det kan tas beslag, og utlegg, i det som tilhører skyldneren på beslagstidspunktet. Selv om det etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 første ledd bare kan tas utlegg i det som er i skyldnerens besittelse, eller er registrert på ham, gir §7-13 tredje ledd hjemmel til å ta utlegg i en ideell halvdel av ektefellenes felles bolig ervervet under samlivet, med mindre annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene er registrert som eier er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett. En ektepakt har heller ikke vært ansett tilstrekkelig som bevis for enerett, jf Rt-1993-1397, men det følger av Rt-1999-901, sammenholdt med Rt-1998-301, at så lenge det ikke forekommer tegn på at ektepakten ikke er reell skal den legges til grunn og presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 kommer da ikke til anvendelse.
Det er ikke opplyst at ektepakt er opprettet, men Forsbergs har, for å sannsynliggjøre at eiendommen er hustruens eneeie, lagt frem kopi av gjeldsoppgaver fra Statens pensjonskasse for perioden 1987 til 1998, samt kvittering for betalte renter og avdrag pr. mai 1999. Videre er opplyst at B, i motsetning til ektefellen, både har hatt tilstrekkelige inntekter og faktisk har utredet alle utgifter ved eiendommen, uten at dette er underbygget ved annet enn henvisning til utskrift av ligningen for 1997.
Den fremlagte dokumentasjon viser at B står som låntaker i Statens pensjonskasse, men etter lagmannsrettens vurdering er ikke dette alene tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at hun også er eneeier av eiendommen. Med mindre det er opprettet særeie, er hovedregelen at det som erverves under samlivet og tjener til ektefellenes felles bruk - som boligen - blir sameie, jf ekteskapsloven §31 annet og tredje ledd, og tidligere lov om ektefellers formuesforhold §11. For så vidt gjelder eierforholdet, har det ikke betydning hvem som betaler. Det er vanlig at ektefeller har felles - eller blandet - økonomi, og ulønnet innsats i hjemmet skal tillegges vekt ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendelen. Det vises her til ekteskapsloven §31 tredje ledd der dette eksplisitt fremgår. Selv om hustruen - etter det opplyste - her har hatt høyere inntekter enn ektefellen, må hans innsats i og for hjemmet også tillegges betydning.
Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at eiendommen eies av B alene. Det er derfor ikke grunnlag for å fravike presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Det innebærer at det kan tas utlegg i eiendommen for As særgjeld i form av skattekrav. Utlegget er med andre ord gyldig. Dermed kan det danne grunnlag både for beslutning om tvangssalg og eventuell begjæring om tvangsfravikelse.
Dette leder over til spørsmålet om vilkårene for tvangsfravikelse foreligger. Tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 første ledd gir adgang til å bestemme at fast eiendom som er besluttet solgt, skal fravikes under tvangssalget. Kriteriene er at det foreligger nærliggende fare for at eiendommen ellers vil bli forringet, eller salgsarbeidet vanskeliggjort. Det siste alternativet er aktuelt her.
Namsretten har besluttet tvangssalg - uten at dette er påkjært særskilt - og et grunnvilkår for å beslutte tvangsfravikelse er dermed til stede. Namsretten fant også at Forsbergs absolutte mangel på medvirkning hadde vanskeliggjort salgsarbeidet, slik at vilkårene for tvangsfravikelse var til stede. Ut fra de opplysninger som foreligger i saken, er lagmannsretten enig med namsrettens vurdering av Forsbergs forhold. Riktignok skal tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 først og fremst gi mulighet til fravikelse i tilfeller der saksøkte aktivt hindrer salgsarbeidet, men det fremgår av Rt-1996-1047 at bestemmelsen også kan anvendes i tilfeller der hindringen skyldes manglende medvirkning fra saksøktes side.
Den dokumentasjon som er lagt frem viser at medhjelper, advokat Stavenes, flere ganger har tilskrevet Forsbergs for å få opplysninger om eiendommen, uten å få svar. Det er videre opplyst at advokat Stavenes har vært i kontakt med advokat Skutviks kontor for å få nødvendig informasjon gjennom ham, men heller ikke det førte frem. Dette viser at Forsbergs ikke har ytet slik medvirkning som må anses nødvendig for salgsarbeidet. Forsbergs har heller ikke senere gitt uttrykk for at de vil samarbeide med medhjelper.
Lagmannsretten, som legger til grunn at Forsbergs fortsatt vil forholde seg passive, finner det overveiende sannsynlig at salgsarbeidet vil bli lettere dersom eiendommen fravikes, idet medhjelper da vil få tilgang til boligen uavhengig av deres medvirkning. Lagmannsretten er således enig med namsretten i at vilkårene for tvungen fravikelse av eiendommen i utgangspunktet er til stede. Med hensyn til A er det utvilsomt grunnlag for å beslutte tvangsfravikelse for hans ideelle halvdel av eiendommen. En slik beslutning vil også omfatte B, i egenskap av husstandsmedlem. Det vises her til Falkanger m.fl. «Tvangsfullbyrdelsesloven bind II» s 584 der det fremgår at beslutning om tvangsfravikelse overfor saksøkte, også får virkning i forhold til dem som er varslet etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-8, og overfor husstandsmedlemmer. B er varslet i medhold av nevnte bestemmelse, og blir derfor omfattet av beslutningen. For øvrig innebærer varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-8 at B blir bundet av tvangssalget i den forstand at det vil kunne kreves tvangsfullbyrding direkte overfor henne. Det vises her til Ot.prp.nr.65 (1990-1991) s 211.
De kjærende parter har anført at B, i kraft av sin sameierett, ikke kan tvinges til å fravike eiendommen. Det vil i så fall innebære at ektefellene likevel unngår tvangsfravikelse av eiendommen mens arbeidet med tvangssalget pågår. En slik løsning er tilsynelatende i dårlig samsvar med de hensyn som ligger bak denne presumsjonsregelen, og som skal sikre særkreditorene adgang til å søke dekning i eiendeler som er innbragt av ektefellene i fellesskap. Riktignok er det bare tatt utlegg i - og tvangssalg besluttet for - en ideell halvdel av boligeiendommen, men B er varslet og blir, som nevnt, bundet av tvangssalget. Selv om hennes halvdel ikke skal selges, plikter hun å medvirke til at medhjelper får nødvendig bistand i forbindelse med salgarbeidet. Det har hun ikke gjort. I stedet har hun obstruert dette, hvilket kan tale for at også hun - i egenskap av sameier - bør omfattes av beslutningen om tvangsfravikelse. For øvrig kan hun unngå tvangsfravikelse ved å yte nødvendig medvirkning.
Lagmannsretten er i tvil om tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 kommer til anvendelse på sameiere. Bestemmelsen, som er en nyskapning i norsk rett, har ingen parallell til presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd, og lagmannsretten kan, utfra lovens forarbeider, ikke se at denne problemstillingen ble drøftet da loven ble gitt. Lagmannsretten har heller ikke funnet rettspraksis der tilsvarende spørsmål har vært oppe. Derimot fremgår det av Falkanger m.fl. s 584 at tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 ikke gir hjemmel for å beslutte at en leietaker skal fravike. Det forhold at sameiere, og særlig sameiere som også er husstandsmedlemmer, ikke nevnes kan tilsi at de kommer i en annen stilling enn leietakere. Utfra en helhetsvurdering, og under adskillig tvil, finner lagmannsretten at de beste grunner taler for å la tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 komme til anvendelse overfor B, i egenskap av sameier i boligen.
Konklusjonen blir etter dette at det er grunnlag for å beslutte tvangsfravikelse av boligen. Spørsmålet er om kjæremotparten skal pålegges å skaffe erstatningsbolig, jf tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 siste ledd. Bjørn Forsberg har både personlig og gjennom sin advokat, fremmet krav om erstatningsbolig, men namsretten meddelte i brev til advokaten 6 mai 1999 at kravet ikke ville bli tatt til følge.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for å ta kravet om erstatningsbolig til følge. Forsbergs ble ved brev 8. desember 1999 - i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §11-7 - gjort oppmerksom på reglene i dekningsloven §2-10 om erstatningsbolig. Det ble samtidig opplyst at det var en forutsetning at de gjorde hva de evnet for å skaffe erstaningsbolig. Forsbergs har verken opplyst eller fremlagt noen form for dokumentasjon som viser hva de har gjort for å skaffe erstatningsbolig, og heller ikke i kjæremålet er det opplyst noe om dette. Da kan ikke kjæremotparten pålegges å skaffe erstatningsbolig, jf bl a Rt-1993-894. Lagmannsretten kan ellers ikke se at anførselen om saksbehandlingsfeil kan føre frem, og er enig med namsretten som ikke fant grunnlag for å ta kravet om erstatningsbolig til følge.
Kjæremålet har vært forgjeves og pkt. 1 i namsrettens kjennelse må stadfestes, samtidig som kravet om erstatningsbolig ikke tas til følge.
Når kjæremålet har vært forgjeves er utgangspunktet at kjærende parter, i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven §180 første ledd, skal ilegges omkostningene ved sakens behandling i høyere instans. Avgjørelsen har imidlertid bydd på så mye tvil at lagmannsretten finner at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å gjøre unntak fra denne erstatningsplikten. For øvrig har saksomkostningsspørsmålet tidligere vært utsatt, men lagmannsretten finner at det - for så vidt gjelder saksomkostninger knyttet til spørsmålet om tvangsfravikelse - ikke bør utsettes ytterligere. Etter dette tilkjennes ikke saksomkostninger verken for namsrett eller lagmannsrett.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Bergen namsretts kjennelse av 4. juni 1999 pkt, 1 stadfestes.
2. Krav om erstatningsbolig tas ikke til følge.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for namsretten eller for lagmannsretten.