LG-2000-1111

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-02-23
Publisert:	LG-2000-01111
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Haugesund byrett nr. 99-00449 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01111. Anken nektes fremmet til Høyesterett, HR-2001-00576.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trond Hjelde, Haugesund). Motpart: Karmøy kommune v/barneverntjenesten (Prosessfullmektig: Advokat Kommuneadvokat Lucie Christensen Berge, Koparvik).
Forfatter:	Lagdommer Midtgaard. Lagdommer Meyer. Byrettsdommer Bygstad. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1992) §4-19, §4-21, §6-3, §4-1

Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak etter barnevernloven §4-21 - om tilbakeføring av barn som er under offentlig omsorg, og spørsmål om samvær.

A er født xx.xx.1970. Hun er mor til B, født den **1989 og C, født den **1991. D er far til B og E er far til C. Guttene har bodd i fosterhjem på X siden den 1. desember 1995.

Barnevernet overtok omsorgen ved Fylkesnemndas vedtak av 13. november 1995. Vedtaket ble brakt inn for Haugesund byrett, som den 15. april 1996 avsa dom for at vedtaket opprettholdes. Saken ble anket til lagmannsretten som også opprettholdt vedtaket. Omsorgsplasseringen ble senere rettskraftig avgjort ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse hvor anken ble nektet fremmet.

Lagmannsretten går ikke nærmere inn på situasjonen da omsorgen ble tatt, men nevner at dette skjedde på et tidspunkt hvor A hadde det vanskelig. Hun var ung og hadde vært igjennom to vanskelige forhold. Først et ekteskap med D som var alkoholisert og voldelig, deretter et kortvarig samboerforhold til E. Sistnevnte ble mistenkt for seksuelle overgrep mot B i 1991. Etter dette flyttet han ut. I 1994 ble han igjen mistenkt for seksuelle overgrep, da mot sønnen C.

I 1998 reiste A tilbakeføringssak. Fylkesnemnda for sosiale saker fattet den 4. juni 1999 slikt vedtak:

«1. Begjæring om tilbakeføring av B, f. **89 og C, f. **91 tas ikke til følge.

2. A skal ha samvær med guttene 5 t hver fjortende dag.

5. D skal ha samvær med B 4 t en gang pr måned.

6. E skal ha samvær med C 8 t en gang pr måned.

Barneverntjenesten gis anledning til å sette inn tilsyn under samvær mellom guttene og deres fedre.»

Avgjørelsen ble brakt inn for Haugesund byrett av A og E. Psykolog Bjørn R. Austeid ble oppnevnt som sakkyndig. Byretten avsa den 16. mars 2000 dom med slik slutning:

«Fylkesnemdas vedtak av 04.06.99 sak nr. 99-00441 pkt. 1, 2 og 4 stadfestes.»

Det er ikke samsvar mellom de punkter byretten har stadfestet og Fylkesnemndas vedtak. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at det er punktene 1, 2 og 6 som er stadfestet, siden E var part i saken for byretten.

A har rettidig anket dommen til lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Haugesund den 6., 7. og 8. februar 2001. Det ble gitt partsforklaringer og avhørt 6 vitner. Den sakkyndige ga forklaring. Det vises ellers til rettsboken.

Lagmannsretten besluttet å ville snakke med B og C. Barna ønsket ikke å snakke med dommerne.

Da byretten hadde saken til behandling var A forlovet med F. Sommeren 2000 flyttet de sammen i Fs leilighet i Haugesund. I oktober 2000 fikk de et barn som heter G. Han er født med leppe- og ganespalte og klumpfot.

Psykolog Austeid ble reoppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Han har avgitt ny rapport hvor han konkluderer slik:

«Det er ikke noe samsvar mellom de reaksjonene B har kommet med i forhold til fosterhjemmet og det som faktisk har foregått. Men dette er ikke et spørsmål om sant eller usant men om psykologiske prossesser hos et barn som er glad i moren sin og som nok har et dårlig fundert selvbilde. Og som derav er sårbar for kritikk og påpekninger.

Basert på barnas omsorgsbehov og de ressursene som er tilgjengelig i opprinnelses familien, vil det være det beste for C og B å fortsatt bo i fosterhjemmet. For B vil dette kunne bli et problem da han nå aktivt har gått ut å tatt stilling til fosterhjemmet og gitt klart uttrykk for at han vil hjem til mor. Det er grenser hvor lenge både han og fosterhjemmet kan leve med en slik utrygghet. Jeg vil derfor anbefale mor om å akseptere fortsatt fosterhjemsplassering fram til hennes livssituasjon med et svært omsorgstrengende barn er mer avklart. B vil da kunne falle til ro å få brukt kreftene sine på psykososial vekst og utvikling.»

Ankende part, A, har i hovedsak anført:

Avgjørelsen skal rette seg etter barnets beste, jf barnevernloven §4-1.

Mor har i dag tilstrekkelig omsorgsevne. Barnas problemer i dag er ikke knyttet til mors manglende omsorgsevne. De har hatt 3 hovedproblem. Problem med å forstå hvorfor de bor i fosterhjem, eventuelle skader etter antatte seksuelle overgrep og samspillet mellom brødrene.

B har større psykologiske problemer enn C. Mor ser dette. Hun ser også at hennes fokus på C medførte sjalusi ut over det å få en lillebror. Omsorgsovertakelsen må sees i lys av den vanskelige situasjon hun befant seg i da.

Samspillet mellom barna er godt i dag. B har vært utsatt for de største påkjenningene. Dette må skyldes fars skremmende opptreden overfor ham.

Eventuelle mangler ved mors omsorgsevne kan kompenseres med hjelpetiltak. De hjelpetiltak barna har nå må videreføres hos mor.

Det anføres at B ikke kommer ut av den sterke lojalitetskonflikten har er i uten at tilbakeføring skjer. Han ønsker å flytte hjem. Det er vist til dom i Rt-1996-1203.

Ved tilbakeføring legger mor opp til at barna skal gå ut skoleåret der de nå bor. Det vil derfor bli en lang overgangsperiode.

Det bør åpnes for betydelig mer samvær. Det er viktig for B å vite at mor er akseptert. En innskrenkning nå når barna er så store gir signal om at mor ikke er ønsket.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

«I. Prinsipalt.

Karmøy kommunes omsorg for B, født **89, og C, født **91, oppheves og omsorgen tilbakeføres til mor A.

II. Subsidiært.

A skal ha slik samværsrett med sine 2 barn:

1. 2 besøk pr. måned, 2. hver helg, hvorav ett overnattingsbesøk fra fredag kl. 18.00 til søndag kl.18.00 og det andre besøket på dagtid lørdager og søndager hver dag i 8 timer.

2. 1 hel uke i sommerferien sammenhengende.

3. 1 uke i vinter- eller høstferie, første gang høstferien 2001.

4. I juleferien fra julaften kl. 12.00 til 3. juledag kl. 18.00.»

Ankemotparten, Karmøy kommune, har i hovedsak anført:

Etter barnevernloven §4-21 må det foretas en samlet og helhetlig vurdering av barna og mors situasjon. Barnevernloven bygger på det biologiske prinsipp under forutsetning av forsvarlig omsorg.

Grunnvilkåret er om situasjonen nå har endret seg slik at mor kan gi forsvarlig omsorg på kort og lang sikt.

Risikoen ved tilbakeføring må trekkes inn ved vurderingen. Det er vist til Rt-1989-520.

Dersom mor har tilstrekkelig omsorgsevne skal barna likevel ikke tilbakeføres dersom de har fått slik tilknytning som er omhandlet i barnevernloven §4-21. Det skal ikke tas sjanser ved tilbakeføring. Dersom lagmannsretten er i tvil, skal tilbakeføring ikke skje.

Det er ikke avgjørende at B har uttalt at han vil flytte til mor. Det er vist til Rt-1998-1702.

Det anføres at mor ikke kan gi barna forsvarlig omsorg. En tilbakeføring vil medføre alvorlige problemer for barna. Det må legges vekt på mors personlige egenskaper som er de samme i dag som tidligere. Hun er umoden og har ikke evne til å se barnas problemer. Det må sees hen til at det er barn med særlige omsorgsbehov. Det er usikkert om mors samboer vil kunne kompensere for mangler ved hennes omsorgsevne.

En tilbakeføring vil uansett medføre alvorlige problemer for barna. De har fått nær tilknytning til fosterhjemmet, skole og nærmiljø og er sårbare for et nytt brudd.

Når det gjelder samvær etter barnevernloven §4-19, må det sees hen til hva slags type plassering det er tale om. Det er her snakk om langvarig plassering.

Det vil være lite heldig med mer samvær. Barna bør få mer ro i fosterhjemmet. Det er en rekke personer som skal ha samvær. Både fedrene og besteforeldrene på mors side har samværsrett.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Fylkesnemndas vedtak av 04.06.99 sak nr. 99-00441 pkt. 1 stadfestes.

2. A gis rett til samvær med guttene 10 timer en gang pr måned.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder spørsmål om tilbakeføring av omsorg etter barnevernloven §4-21 første ledd, og dessuten spørsmål om samvær.

Byretten har, i sine bemerkninger, gjort rede for barnevernloven §4-21 og de rettslige utgangspunkt i slike saker. Lagmannsretten nøyer seg med å vise til dette, men nevner at avgjørelsen skal rette seg etter situasjonen i dag, og at vurderingen om tilbakeføring må skje særskilt for hver av guttene.

Lagmannsretten vil først kort redegjøre for barnas utvikling og situasjon i dag, og deretter for morens situasjon og generelle egenskaper som omsorgsperson.

Saken gjelder spørsmål om tilbakeføring av to gutter på henholdsvis 10 og 12 år som har bodd i fosterhjem siden de var henholdsvis ca 5 og 7 år.

Guttene er i dag godt integrert i skole- og fritidsmiljø der de bor. Det må legges til grunn at begge har hatt en positiv utvikling i den tiden de har bodd i fosterhjemmet. C har hatt behov for oppfølgning på skolen. I dag har han spesialpedagog og assistent. Læreren, som har hatt C siden han begynte i første klasse, forklarte for lagmannsretten at hun sjelden har sett slik faglig fremgang som hos C. En fremgang hun tilskrev god og tett oppfølgning fra fosterhjemmets side. Hun beskrev en elev som i dag er godt integrert i klassen.

Læreren til B har beskrevet ham som faglig flink, men svært urolig og ukonsentrert. Således er han en krevende elev. Han har ikke behov for ekstra oppfølgning på skolen. Også han er godt integrert i klassen. Begge guttene spiller fotball på fritiden. Særlig B utmerker seg her.

Fostermor har redegjort for at begge guttene er utrygge og trenger stor grad av struktur rundt seg. Guttene har forskjellig legning. Det mest iøynefallende er at særlig B har en sårbarhet, beskrevet bl.a av den sakkyndige, som medfører at han har stort behov for å bli sett, få kjærlighet og omsorg.

Den sakkyndige har testet begge guttene i forbindelse med den rapporten har utarbeidet for lagmannsretten. Han har gjort følgende vurdering av resultatene på CBCL og Vineland for C:

«Resultatene på Vineland og på CBCL gir klare holdepunkter for at C har konsentrasjon og oppmerksomhets vansker og lærevansker. Dette er gjennomgripende og kommet til uttrykk både hjemme og på skolen. Disse funnene er da også sammenfallende med PPT vurderinger og skolens forståelse av hans hjelpebehov. Han har omfattende hjelpetiltak på skolen.

Skolen registrerer mer eksternaliserings- og internaliseringsproblemer enn det de gjør i fosterhjemmet. Dette indikerer at han er avhengig av de rammene som omgir ham for at han skal fungere godt. På skolen er det flere mennesker, mere uro og mindre oversiktlig enn hjemme. Hans kognitive forutsetninger er da ikke gode nok for å mestre denne komplekse situasjon, og han reagerer på dette med en rekke symptomer av både emosjonell og atferdsmessig karakter.

Vineland resultatene er noe dårligere enn i 1999. Det er på det sosiale området at utviklingen synes å stanse noe opp. Dette er noe vi ofte finner hos fosterbarn som har hatt det vanskelig tidlig i livet, og som har hatt mange brudd i nære relasjoner. Går vi inn og ser på råskårene ser vi at han har økt sine ferdigheter på alle de undersøkte områdene, men at han sammenlignet med sine jevnaldrende ikke har hatt en aldersadekvat utvikling.»

B er vurdert slik:

«Resultatene på Vineland og på CBCL indikerer at B har gode evner, mange ressurser og relativt få registrerte problemer og vansker. Det er imidlertid en del bekymringsfulle trekk. B har tendenser til både emosjonelle og atferdsmessige problemer. Videre er hans sosiale ferdigheter svake i forhold til hans ressurser. Sammenligner vi Vineland fra 1999 med Vineland tatt 2001, ser vi at det går framover på alle områder når vi sammenligner B med seg selv. Men sammenligner vi B med andre barn på samme alder, så er han i ferd med å sakke akterut i forhold til dem når det gjelder sosiale ferdigheter. Dette er bekymringsfullt når vi vet at puberteten er den alderen hvor kravet til å forstå sosiale spilleregler øker mest.

Min kliniske erfaring med fosterbarn gir meg en hypotese om at ytre tilpasning i barneårene kan kamuflere indre følelsesmessige vansker og vansker med sosial tilpasning. Og at mange av disse barna har relasjonsforstyrrelser og manglende psykologisk problemløsningsevne. Men at dette ikke ses før barna er blitt så gamle at de skal stå mer på egne bein.»

Samlet sett legger lagmannsretten som nevnt til grunn at guttene har hatt en god utvikling i fosterhjemmet, men at de begge har et særlig omsorgsbehov, hver på sin måte. Av dette følger at en fortsatt positiv utvikling setter store krav til omsorgen både på det følelsesmessige og det praktiske plan.

Som nevnt innledningsvis har mor flyttet sammen med F og de har fått et barn sammen. Mors situasjon rent ytre sett fremstår som mer stabil enn tidligere. Hun har fast arbeid og er etablert med ny familie.

Hovedinnvendingen mot mor er fremdeles at hun er umoden og har manglende evne til å se barnas behov og prioritere disse foran egne behov. Lagmannsretten legger til grunn at det har skjedd en viss modning hos mor i løpet av de årene som er gått fra omsorgsovertakelsen. Således må hun ansees å være i stand til å ha omsorg for barn i sin alminnelighet. Det avgjørende i denne saken er om hun kan gi disse guttene, med de særlige omsorgsbehov de har, forsvarlig omsorg. Lagmannsretten er kommet til at så ikke er tilfelle.

Sammen med sin nye samboer har hun i dag ansvaret for et lite barn som i fremtiden vil måtte gjennomgå operasjon og annen medisinsk oppfølgning. Dette vil legge beslag på mye av hennes tid og energi. Lagmannsretten har ikke noe sikkert å bygge på i vurderingen av om F vil representere en støtte for henne i omsorgen for guttene og som sådan tilføre omsorgen en positiv dimensjon.

Mor har flere samboerforhold bak seg. I tillegg til de forhold hun hadde til guttenes fedre, var hun etablert i et samboerforhold til en mann da saken var oppe for retten i 1995/96. Både sistnevnte forhold og forholdet til F ble etablert ved at hun flyttet inn hos samboeren. Lagmannsretten ser en viss usikkerhet i spørsmålet om stabiliteten i det forholdet mor nå lever i. En tilbakeføring vil være forbundet med betydelig risiko for skadevirkninger dersom forholdet til F ikke holder, noe som antakelig vil medføre at hun og barna må flytte. Forholdet til F har riktignok vart i noen år, men de har bare bodd sammen siden høsten 2000. F har ikke egne barn fra tidligere, og det gjenstår å se hvordan de vil takle de utfordringer de nå står overfor i forhold til det barnet de har sammen. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det ikke forsvarlig å foreta en tilbakeføring nå.

Guttene har særlige behov både for omsorg og kjærlighet og for struktur i hverdagen. Slik lagmannsretten ser det er det ikke mulig å etablere hjelpetiltak som kan skape tilfredsstillende forhold.

Det spørsmål som da reiser seg er om Bs alder, hans uttrykte ønske om å flytte til mor og den lojalitetskonflikt han åpenbart befinner seg i, bør tillegges slik vekt at han på tross av de vurderinger lagmannsretten har gjort med hensyn til mors omsorgsevne, tilbakeføres til henne.

Etter barnevernloven §6-3 skal det legges vekt på hva barnet mener når det har fylt 12 år. Dette innebærer ikke at barnets mening uten videre skal følges. Det vises bl.a til Rt-1998-1702.

Lagmannsretten har forstått det slik at Bs lojalitetskonflikt har kommet til uttrykk, eventuelt forsterket seg, i tiden etter byrettsdommen. Antakelig i løpet av det siste året.

Den sakkyndige mener at utfallene og kritikken mot fosterhjemmet, og Bs ønske om å flytte til mor, ikke er entydig.

Det må legges til grunn at B kjenner til den pågående tilbakeføringssaken, og er opptatt av å støtte mor. Slik lagmannsretten ser det antas lojalitetskonflikten å være forsterket i og med at det har utviklet seg et avvisende og kjølig forhold mellom mor og fosterforeldre. Begge parter har forklart seg om dette. Såvidt lagmannsretten forstår har dette fått utvikle seg i forbindelse med at mor og F, og mors foreldre, møter på fotballkamper hvor guttene spiller. Både mor og fosterforeldrene har gitt barnevernet melding om at de opplever det problematisk å møtes ved disse anledninger. Barnevernet har ikke gjort noe konkret med dette. Etter lagmannsrettens mening bør det, med kyndig hjelp og veiledning både til mor og fosterhjem, kunne skapes trygge og gode forhold omkring disse begivenhetene. Etter all sannsynlighet vil Bs lojalitetskonflikt bli vesentlig dempet når denne saken er over og det skapes ro omkring møtene mellom mor og fosterforeldrene. Det er derfor lagmannsrettens oppfatning at Bs utsagn om at han ønsker å bo hos mor ikke kan tillegges avgjørende betydning.

Når det gjelder samværsrett, jf barnevernloven §4-19, er lagmannsretten kommet til at det nå bør etableres overnattingssamvær. Guttene har fått en bror som de bør bli kjent med. Dette tilsier at samværene bør være av en viss varighet. Lagmannsretten har kommet til at det bør være samvær fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag hver tredje helg. Det forutsettes at mor tilpasser samværene til guttenes fritidsaktiviteter. Slikt helgesamvær krever derfor at mor utviser fleksibilitet i forhold til fosterhjemmet.

Hensett til guttenes alder og fritidsaktiviteter som utøves i helgene, bør barnevernet muligens ta opp til vurdering de øvrige samværsordninger som er etablert.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Fylkesnemmdas vedtak av 4. juni 1999 punkt 1 stadfestes.

2. A skal ha samvær med B og C hver tredje helg fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag.