LH-1993-14

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-12-03
Publisert:	LH-1993-00014
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hammerfest herredsrett nr 92-00108 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00014 A - Høyesterett HR-1994-00402 K: Anket til Høyesterett, nektet fremmet.
Parter:	Ankende part: A, 2230 Skotterud. (Prosessfullmektig: Advokat Geir Hovland, Møllergt. 12, 0179 Oslo). Ankemotpart: Måsøy kommune v/ordføreren, 9690 Havøysund. (Prosessfullmektig: Advokat Sven Rune Greni, Boks 1371 Vika, 0114 Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann, Lagdommer Ellen Mo, Ekstraordinær lagdommer Jon Fjalstad
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §42, Grunnskolelova (1969) §24, Arbeidsmiljøloven (1977) §62, §66, Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §180, §373, Grunnskolelova (1969), Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, §3-5, §3-6, §60

A ble i 1979 ansatt som rektor ved X barne- og ungdomsskole på Y i Måsøy kommune. Fra 1987 oppstod det samarbeidsproblemer mellom ham og de tre lærerne ved skolen, problemer som utviklet seg til en personalkonflikt som etterhvert involverte skolesjefen i kommunen. Saken gjelder den skatterettslige behandling av et vederlag utbetalt A i forbindelse med at han sluttet i stillingen våren 1989. Vilkårene for hans fratreden fremgår i det vesentlige av en avtale inngått 13. mars 1989, som lyder:

1. Rektor A tilbys et kontantbeløp på kr 350.000,- som skal dekke gjenkjøp av bolig/eiendom inkl. vedlikehold, moderniseringsutgifter og indeksreguleringer. Boligenhetens verdi anslås til kr 100.000,-. Beløpet inkluderer videre utgifter ved nyetablering og møbellagring.

2. A søker virkemiddelpermisjon fra 1. august 1989.

3. Dekning av faktiske flytteutgifter til nytt studiested/oppholdssted.

4. A sier etter eget ønske opp sin stilling med virkning fra 31. juli 1990.

5. A overlater aktiva i form av bolig/eiendom til kommunen fra 1. august 1989.

6. Arbeidsbekreftelse utstedes. Ordfører og rådmann brukes som referense ved jobbsøknad.

7. Representantene fra Skolenes Landsforbund anbefaler ovenstående protokoll som en avtale mellom A og Måsøy kommune.

8. Det forutsettes at ingen av partene (Måsøy kommune og A) tilføres ytterligere økonomiske forpliktelser enn de som her er avtalt.

9. Måsøy kommune tar forbehold om politisk vedtak til ovenstående protokoll. Avtalen ble inngått på et forhandlingsmøte der A var representert ved forbundsleder og forbundssekretær i Skolenes Landsforbund, mens kommunen var representert ved ordfører, rådmann og skolestyrets formann. A aksepterte avtalen samme dag, mens avtalen av kommunen ble endelig godkjent ved formannsskapets og kommunestyrets vedtak av henholdsvis 7. april og 12. mai 1989. A sa dernest opp sin stilling ved brev av 22. mai 1989. De endelige vilkår ble likevel noe endret. Dette har sammenheng med at A allerede 15. mars 1989 ble ansatt i ny stilling som leder av voksenopplæringen i Eidskog kommune. Klausulen om virkemiddelpermisjon ble derfor ikke aktuell og fratredelsestidspunktet ble fremskutt til 30. juni 1989. Partene avtalte dessuten at A skulle selge boligen selv, med den følge at kontantbeløpet i punkt 1 ble redusert til kr 250.000. Dette ble utbetalt A 26. mai 1989 uten at skattetrekk ble foretatt.

Ved ligningen for 1989 la Måsøy ligningskontor til grunn at beløpet i sin helhet var skattepliktig inntekt for A. Ligningsnemnda og overligningsnemnda kom ved vedtak av henholdsvis 20. februar og 29. mai 1991 til samme resultat. A reiste ved stevning til Hammerfest herredsrett den 28. november 1991 sak mot Måsøy kommune med påstand om at ligningen er ugyldig, og at kontantbeløpet er skattefri inntekt for ham. Herredsretten avsa 28. august 1992 dom med slik domsslutning:

1. Måsøy kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom.

Måsøy kommune har tatt til gjenmæle for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Havøysund 24.-26. november 1993.

Den ankende part møtte og ga forklaring. Kommunen var under ankeforhandlingen representert ved ligningssjef Jarl Asbjørn Ellingsen. I tillegg ble forklaring avgitt av ordfører Arvid Mathisen. For øvrig ble det ved personlig fremmøte eller telefonavhør avhørt syv vitner, hvorav to er nye for lagmannsretten, og foretatt dokumentasjon av skriftlig materiale som rettsboken viser. Saken står i vesentlig samme stilling som for herredsretten.

A har i korthet anført: Det erkjennes at utbetalingen er skattefri bare dersom beløpet utgjør erstatning for ikke-økonomisk skade, såkalt tort og svie, og A hadde et rettskrav på slik erstatning. Ligningsmyndighetene har - i likhet med herredsretten - med urette kommet til at disse vilkårene ikke er oppfylt. Som rektor hadde A et styrket stillingsvern i henhold til grunnskoleloven §24 nr 3. Han kunne ikke sies opp, men bare gis avskjed ("avskil") på grunn av "dugløyse" eller dersom han av andre grunner "ikkje var skikka" for stillingen. Formelt er A ikke oppsagt eller avskjediget. Han er imidlertid i dette tilfelle blitt presset ut av stillingen på en måte som reelt må sidestilles med en slik reaksjon.

Kommunen hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for avskjed etter grunnskoleloven §24 nr 3, og for den saks skyld heller ikke etter den lempeligere norm for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven §60 nr 1. "Avskjeden" er derfor rettsstridig og A hadde krav på erstatning for ikke-økonomisk tap etter analogisk anvendelse av arbeidsmiljøloven §62 annet ledd eller §66 nr 5. Andre ansvarsgrunnlag for ikke-økonomisk tap er ikke aktuelle. Kontantbeløpet i avtalens punkt 1 var også av partene i realiteten ment som en slik erstatning. Utbetalingen er derfor skattefri. Saken er foranlediget av konflikten mellom A og de tre lærerne, B, C og D . A sier seg ikke uten skyld i denne, men mener at problemene i realiteten gjaldt bagateller. At konflikten ikke lot seg løse, må i det alt vesentlige tilskrives den omstendighet at lærerne ønsket å sette saken på spissen, med støtte fra Lærerlagets tillitsmann og skolesjef E. Det er kritikkverdig og illustrerende for skolesjefens holdning at hun gikk åpent ut med sitt syn på konflikten etter å ha avholdt møte kun med lærerne og uten å ha innhentet As syn. Da lærerne etter søknad ble overflyttet til andre skoler i løpet av vårsemesteret 1988, var det ikke lenger noen konflikt, og saken burde vært avsluttet. Likevel ble det fremmet personalsak for skolestyret, der skolestyret i møte 16. juni 1988 traff et vedtak som må oppfattes som en sterk reprimande av rektor. Ved Arbeidstilsynets mellomkomst ble det av rådmannen som overordnet arbeidsgiver fastsatt retningslinjer for samarbeidet mellom rektor og skolesjef. Skolesjefen fant imidlertid retningslinjene uakseptable. Sammen med pedagogisk konsulent ved skolekontoret gjorde hun i brev til Finnmark lærerlag gjeldende at hun ikke hadde tillit til rektor, og at konflikten nå var så fastlåst at én av de to parter måtte bort. Dette er bakgrunnen for det møtet rådmannen innkalte partene, deres organisasjoner og Arbeidstilsynet til 11. november 1988. Den ankende part legger avgjørende vekt på det som skjedde på dette møtet. Her uttalte rådmannen innledningsvis at konflikten, dersom partene ikke fant en løsning, måtte bli å forelegge de politiske myndigheter.

Han lot det komme klart til uttrykk overfor A at man i så fall ville stå overfor en avskjedssak, og at det etter hans oppfatning ville bli A som måtte gå.

A ble derfor stilt overfor et ultimatum. Det er noe misvisende når møtereferatet gir inntrykk av at det var Skolenes Landsforbund som fremsatte forslag om at A kunne være villig til å fratre på visse vilkår. Det riktige er at han - stilt overfor alternativet avskjed - sa seg villig til å vurdere en slik løsning, men slik at han ba om betenkningstid. Forhandlingene mellom partene ledet dernest til avtalen av 13. mars 1989. At A i realiteten ble oppsagt, er klart tilkjennegitt fra rådmannens side flere ganger. Det fremgår av hans innstilling til formannskapets vedtak, hans uttalelser i ettertid i tilknytning til ligningsbehandlingen, og hans forklaring for retten. I skattemessig henseende må utbetalingen til A bedømmes på samme måte som om avskjed var blitt foretatt.

Det er urimelig om den omstendighet at partene inngikk en avtale for å unngå belastningen ved en avskjedssak, skulle bli avgjørende for skattespørsmålet. Dersom A var blitt meddelt avskjed, kan det ikke være tvil om at dette ville vært rettsstridig. Dette har kommunens representanter erkjent. Sett i sammenheng med kommunens meget kritikkverdige behandling av konflikten ved X skole, en behandling som sett i det hele bærer preg av at man urettmessig har søkt å presse A fra stillingen som rektor, må dette gi ham krav på en betydelig erstatning for ikke-økonomisk tap. Hvilken betegnelse partene har gitt utbetalingen, er ikke avgjørende for skatteplikten. I dette tilfelle var skattespørsmålet ikke overveiet av partene. I realiteten var imidlertid utbetalingen på kr 250.000 ment som en erstatning for tort og svie. Dette har rådmannen bekreftet i uttalelser til ligningsmyndighetene. Fremtidig lønnstap inngikk ikke i beløpet. Det fulgte av den opprinnelige avtalens punkt 2 og 4 i sammenheng at A hadde krav på ett års lønn i tillegg til beløpet i punkt 1. Dessuten var det da endelig avtale ble inngått ved kommunestyrets vedtak 12. mai 1989, kjent for kommunen at A hadde fått en annen stilling, og at han ikke ville bli påført noe tap i fremtidig erverv. Kommunens standpunkt bekreftes dessuten av at det ikke ble foretatt skattetrekk.

Det er ikke plass for slike bevisbyrdebetraktninger herredsretten har anvendt.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Ligningen av A for inntektsåret 1989 oppheves.

2. Ved ny ligning legges til grunn at erstatning på kroner 250.000,- fra Måsøy kommune ikke er skattepliktig inntekt.

3. A tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Måsøy kommune har i korthet anført:

Ligningsmyndighetene har med rette ansett hele kontantbeløpet på kr 250.000 for å være skattepliktig inntekt for A.

Skattereglene ble endret i 1992. Også etter de regler som gjaldt for 1989 var imidlertid utgangspunktet at utbetalinger fra arbeidsgiver til arbeidstaker i forbindelse med avslutningen av et arbeidsforhold, er skattepliktig inntekt i henhold til skatteloven §42 første ledd. De unntak man i praksis har akseptert, er ikke aktuelle her.

Vilkårene for skattefrihet er i korthet at det foreligger et erstatningsgrunnlag, at det er lidt en ikke-økonomisk skade eller varig tap/reduksjon av fremtidig ervervsevne og at det er årsakssammenheng mellom den erstatningsbetingende situasjon og skaden. Ingen av disse vilkårene er oppfylt.

Kommunen har prinsipalt anført at det ikke foreligger noe ansvarsgrunnlag for ikke-økonomisk tap. A har verken formelt eller reelt blitt oppsagt eller avskjediget, og han hadde derfor ikke noe rettskrav på erstatning for ikke-økonomisk skade i medhold av arbeidsmiljøloven §62 annet ledd eller §66 nr 5. Bestemmelsene kan ikke anvendes analogisk i tilfeller hvor arbeidstakeren selv har sagt opp. Sluttfasen avviker i dette tilfelle vesentlig fra en oppsigelse. Rådmannen gjorde et seriøst forsøk på å få løst problemene. Retningslinjene som ble innført som prøveordning på møtet 20. september 1988 var uttrykk for dette. Da partene igjen møttes 11. november 1988 for å evaluere prøveordningen, måtte rådmannen konstatere at konflikten mellom rektor og skolesjef fremdeles virket helt fastlåst. Det var derfor korrekt å minne om at konflikten i mangel av en løsning i minnelighet, eventuelt måtte bli å forelegge de politiske myndigheter. Hvilken utgang den i så fall ville få, sto åpent. Det var Skolenes Landsforbund som på As vegne foreslo at han kunne være villig til å fratre under visse betingelser, riktignok slik at han ønsket betenkningstid.

A var ikke stilt overfor noe ultimatum. Illustrerende er skolesjef Es forklaring. Hun var overrasket over forslaget og hadde inntil det ble fremsatt, nærmest tenkt seg at det ble hun som måtte slutte. Rådmannens forklaring for retten om hva som eventuelt kunne blitt alternativene til en minnelig ordning, kan ikke tillegges noen avgjørende vekt. Det dreier seg om svar på hypotetiske spørsmål i ettertid. Skolenes Landsforbund bekreftet forslaget ved brev av 25. november 1988. Dette resulterte i korrespondanse om vilkårene før man på møtet 13. mars 1989 kom til enighet om en avtale om avvikling av arbeidsforholdet. Dette kan ikke likestilles med en oppsigelse eller avskjed. Det er særlig vist til Hålogaland lagmannsretts dom av 4. september 1992 (Utvalget 1992 1170). Kommunen har ikke gjort gjeldende at vilkårene for å avskjedige A faktisk var til stede etter grunnskoleloven §24 nr 3. Dersom retten skulle komme til at det foreligger en reell oppsigelse eller avskjed, anføres imidlertid subsidiært at A ikke i medhold av arbeidsmiljøloven §62 annet ledd eller §66 nr 5 ville hatt krav på erstatning for ikke-økonomisk tap. Det må være riktig å legge betydelig vekt på den måte arbeidsforholdet ble avviklet på. Ved at man kom frem til en løsning i minnelighet ble A spart for den belastning som ligger i å bli formelt avskjediget. Om betydningen av dette er det vist til Hålogaland lagmannsretts dom av 4. mai 1993 (Utvalget 1993 1104). Den psykiske belastning A er påført, skyldes hovedsakelig konflikten, og den hadde han en betydelig del av ansvaret for. Som selvstendig anførsel har kommunen også gjort gjeldende at beløpet på kr 250.000 ikke utgjorde erstatning for tort og svie. Slike uttrykk er ikke brukt under forhandlingene eller i den avsluttende avtaletekst. Det ble fra As side fremmet krav om gjenkjøp av bolig og dekning av lønn i en permisjonstid. Kravet i brev av 13. februar 1989 var på 2 års lønn, mens kommunen hadde tilbudt ett. Det erkjennes at avtalen av 13. mars 1989 er uklar. Etter kommunens oppfatning innebærer den imidlertid at A ble tilkjent et beløp i størrelsesorden 2 års lønn, men slik at ett års lønn skulle søkes refundert av staten i henhold til ordningen med virkemiddelpermisjon. Kommunen hadde fått positive signaler fra Skoledirektøren i Finnmark om en slik måte å gjøre det på. Man var på kommunens side ikke da avtalen ble inngått, klar over at A hadde søkt - og var innstilt som nr 1 til - stillingen i Eidskog. At han ble ansatt fikk kommunen først endelig kjennskap til etter kommunestyrets behandling. Kontantbeløpet på kr 250.000 må anses dels som en kompensasjon for mulig tap i fremtidig erverv, dels som en avfinnelsessum eller plaster på såret fordi han måtte flytte og etablere seg et annet sted. Betegnelsen er likegyldig så lenge det ikke dreier seg om noen erstatning for påført ikke-økomomisk skade. Rådmannens betegnelse av beløpet som erstatning for tort og svie, kan ikke tillegges noen vekt. Uttalelsene er avgitt i tilknytning til ligningsbehandlingen. Rådmannens forklaring under ankeforhandling har for øvrig illustrert at ordbruken er upresis. Behandlingen av skattetrekksspørsmålet er uten betydning. Som et generelt synspunkt har kommunen gjort gjeldende at eventuell bevistvil må løses i As disfavør, idet skattyteren har bevisbyrden for at vilkårene for skattefrihet er oppfylt. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom - pkt. 1 - stadfestes.

2. Måsøy kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men med en annen begrunnelse.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at spørsmålet om skatteplikt for utbetalingen til A må avgjøres etter de reglene som gjaldt før endringsloven av 18. desember 1992 nr 136. Det ble da tilføyet et nytt annet punktum i skatteloven §42 første ledd, hvoretter vederlag til arbeidstaker i forbindelse med opphør av arbeidsforhold i henhold til avskjed, oppsigelse eller avtale med arbeidsgiver er skattepliktig inntekt.

Også etter de regler som kommer til anvendelse i nærværende sak, er imidlertid utgangspunktet at utbetalinger fra arbeidsgiveren ved opphør av arbeidsforholdet er skattepliktig inntekt for arbeidstakeren som fordel vunnet ved arbeid i medhold av skatteloven §42 første ledd. Etter etablert rettspraksis gjelder imidlertid det unntak at erstatning eller oppreisning for ikke-økonomisk skade, såkalt tort og svie, er skattefri inntekt i den utstrekning skattyteren hadde et rettskrav på slik erstatning.

Unntaket for erstatning for varig tap eller reduksjon i arbeidsevnen er ikke aktuelt her. Som ansvarsgrunnlag for ikke-økonomisk tap har A påberopt reglene i arbeidsmiljøloven §62 annet ledd eller §66 nr 5 om erstatning for henholdsvis usaklig oppsigelse eller urettmessig avskjed. Slik erstatning kan, uten at bestemte tilleggsvilkår gjelder, også omfatte kompensasjon for ikke-økonomisk skade. Andre mulige ansvarsgrunnlag for ikke-økonomisk skade er ikke påberopt og synes heller ikke aktuelle i denne saken. Som rektor i grunnskolen hadde A et sterkere stillingsvern enn det som følger av arbeidsmiljøloven alminnelige regler. En slik tjenestemann kan ikke sies opp, men kan i medhold av grunnskoleloven §24 nr 3 første ledd avskjediges av skolestyret dersom han viser "dugløyse" eller av andre grunner ikke er skikket for stillingen.

Disse vilkårene er klart mindre strenge enn for avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1. Erstatningsregelen i §66 nr 5 kommer imidlertid til anvendelse også ved urettmessig avskjed etter grunnskoleloven. Rektor A ble ikke formelt avskjediget fra sin stilling, men har gjort gjeldende at han ble presset til å slutte på en måte som reelt må likestilles med en oppsigelse eller avskjed. Det er anført at erstatningsreglene i arbeidsmiljøloven §66 nr 5 eller §62 annet ledd i en slik situasjon må gis tilsvarende (analogisk) anvendelse.

Lagmannsretten finner det mest treffende å knytte drøftelsen til §66 nr 5, idet spørsmålet er om arbeidsforholdet er brakt til opphør på en måte som reelt må sidestilles med en avskjed etter grunnskoleloven §24 nr 3 første ledd.

Denne problemstillingen er etter lagmannsrettens oppfatning av avgjørende betydning for resultatet. Herredsretten synes i sine premisser å ha gitt A medhold i at det reelt forelå en avskjed som ville gitt ham krav på erstatning for ikke-økonomisk tap. Domsgrunnene er imidlertid ikke helt klare på dette punkt, og det er mulig herredsretten ikke tar definitivt standpunkt til spørsmålet. Herredsrettens resultat er begrunnet med at utbetalingen på kr 250.000 ikke var en erstatning for "tort og svie", men var ment å dekke brutto lønn i ett år og faktiske utgifter i forbindelse med studiepermisjonen.

Slik lagmannsretten ser det, står man her overfor to spørsmål som kaster gjensidig lys over hverandre. Avtalens innhold - med vilkåret om kontantsum i punkt 1 som et hovedelement - inngår for det første som viktig moment ved vurderingen av om A reelt ble avskjediget. Hvis man kommer til at så ikke er tilfelle, hadde han ikke noe rettskrav på erstatning for ikke-økonomisk skade, og det er uten ytterligere betydning hva partene har ment med beløpet. Hvis man derimot kommer til at A må anses avskjediget på en måte som ga ham krav på slik erstatning, vil dette i neste omgang også prege bedømmelsen av utbetalingen. Selv om det ikke er utelukket å statuere skatteplikt med den begrunnelse at beløpet var erstatning for lønnstap og utgifter, slik herredsretten har gjort, har en slik forståelse avgjort formodningen mot seg. Det synes under den gitte forutsetning nærliggende å anse iallfall en vesentlig del av beløpet som skattefri erstatning for ikke-økonomisk tap. Før man går nærmere inn på den konkrete bedømmelse av saksforholdet, finner lagmannsretten det hensiktsmessig å redegjøre noe nærmere for sitt syn på det rettsspørsmål som er reist: Rekkevidden av arbeidsmiljøloven §66 nr 5 og mulighetene for å anvende denne bestemmelsene utenfor sitt direkte anvendelsesområde. Man har i norsk rett ikke noe alminnelig ansvarsgrunnlag for ikke-økonomisk tap. Som helt dominerende hovedregel gir erstatningsansvar på lovfestet eller ulovfestet grunnlag bare dekning for skadelidtes økonomiske tap. De unntak lovgivningen oppstiller er alle knyttet til spesielle vilkår, som bestemmelsene om oppreisning for enkelte grove personlige krenkelser i skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6, og såkalt ménerstatning for varig og betydelig skade av medisinsk art iht samme lovs §3-2. Også arbeidsmiljøloven §62 annet ledd og §66 nr 5 er særlige ansvarsgrunnlag for ikke-økonomisk tap. I utgangspunktet har det formodningen mot seg at positivrettslige unntaksregler som dette kan gis anvendelse utenfor det område som følger av ordlyden. Den ankende part har gjort gjeldende at As erstatningsrettslige stilling må bedømmes som om han rent faktisk var blitt avskjediget iht grunnskoleloven §24 nr 3 første ledd, ettersom dette sannsynligvis ville blitt utfallet dersom han ikke hadde fratrådt i henhold til avtalen. Lagmannsretten finner ikke et slikt resonnement avgjørende. Arbeidsmiljøloven §66 nr 5 har gjort urettmessig avskjed til nødvendig vilkår for å bli tilkjent erstatning for ikke-økonomisk skade. At arbeidtakeren selv har sagt opp sin stilling, innebærer ikke bare en formell, men også en reell forskjell. Han har da ikke vært utsatt for den infamerende krenkelse å bli avskjediget.

Det vises til den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Hålogaland lagmannsretts dom 4. september 1992 for så vidt gjelder hovedanken, gjengitt i Utvalget 1992 1170 flg på 1175. Dommen er påanket, men for hovedankens vedkommende er den ved Kjæremålsutvalgets kjennelse av 3. desember 1992 nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1. Man har eksempler i rettspraksis på at skattytere som selv har sagt opp sin stilling har fått medhold i at en utbetaling fra arbeidsgiveren helt eller delvis må anses som skattefri erstatning for ikke-økonomisk tap. Det dreier seg imidlertid om situasjoner hvor arbeidsgiveren har stilt arbeidstakeren overfor et rent ultimatum med trusel om umiddelbar oppsigelse eller avskjed. Et eksempel gir byrettsdommen i Utvalget 1985 368. I andre tilfelle kan det være mest nærliggende å se det slik at arbeidstakeren allerede er meddelt muntlig avskjed, men at han som ledd i en forliksløsning i stedet gis anledning til å si opp selv. Frostating lagmannsretts dom i Utvalget 1991 119 kan ses under en slik synsvinkel. Hålogaland lagmannsretts dom i Utvalget 1993 1104 gjelder også et tilfelle hvor sluttresultatet ble at arbeidstakeren sa opp selv, men hvor dette skjedde som ledd i en forliksløsning etter at han først var meddelt endringsoppsigelse. En mer utførlig redegjørelse for underettspraksis er ikke av betydning for avgjørelsen. Etter lagmannsrettens oppfatning må en utvidelse av det direke anvendelsesområde for erstatningsreglene i arbeidsmiljøloven §62 annet ledd og §66 nr 5 iallfall holdes innenfor snevre grenser og reserveres for situasjoner som ligger så nær opp til en formell oppsigelse eller avskjed at belastningen for arbeidstakeren - og dermed det reelle grunnlag for å yte kompensasjon for ikke-økonomisk skade - er vesentlig likeartet. Om enkelte underrettsavgjørelser skulle kunne tas til inntekt for et mer liberalt syn, er dette ikke avgjørende for lagmannsrettens standpunkt. Lagmannsrettens syn innebærer at anvendelsesområdet for arbeidsmiljøloven erstatningsregler er snevrere enn anført av den ankende part. Dette får også betydning for vurderingen av As fratreden.

For lagmannsretten er det ikke av betydning for avgjørelsen å foreta noen detaljert redegjørelse for konflikten mellom A og lærerne eller mellom A og skolesjefen. Selv om en del av konflikten er belyst under ankeforhandlingen gjennom dokumentasjon og forklaringer, gir heller ikke bevisførselen grunnlag for å foreta en definitiv plassering eller fordeling av skyld og ansvar.

Hensyn tatt til hvilke problemstillinger som er avgjørende for løsningen av det skattespørsmål som er sakens egentlige tvistegjenstand, ville det også vært uforholdsmessig å tilrettelegge bevisførselen med dette for øye. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å bemerke: Konflikten mellom A og kommunens skoleadministrasjon, representert først og fremst ved skolesjef E, var på det tidspunkt rådmannen ved Arbeidstilsynets mellomkomst ble involvert i september 1988, meget alvorlig og fastlåst. Etter at de tre lærerne ved X våren 1988 var blitt overført til andre skoler i kommunen, var konflikten mellom A og disse isolert sett løst, selv om det etter lagmannsrettens oppfatning vanskelig kan anses uberettiget av kommunens administrasjon å nære en viss frykt for at nye samarbeidsproblemer kunne oppstå mellom A og andre lærere i fremtiden.

Hovedproblemet var imidlertid at konflikten med lærerne avfødte en personkonflikt mellom rektor A og skolesjef E. At så skjedde, må for en vesentlig del tilskrives en uriktig håndtering av saken i den innledende fase fra Es side, hvor det spesielt var uheldig at hun markerte støtte til en rekke av lærernes konkrete ankepunkter mot A uten å først å ha drøftet saken med ham på en skikkelig måte. As egen måte å forholde seg til konflikten med lærerne på og hans form i sin videre kontakt med skolesjefen, forverret imidlertid klimaet og medvirket til at forholdene etterhvert utviklet seg til å bli ganske utålelige. De lokale tillitsmenn fra Skolenes Landsforbund og Norsk Lærerlag synes heller ikke å ha medvirket på noen konstruktiv måte høsten 1987 og våren 1988. Konflikten gikk sterkt ut over virksomheten ved kommunens skolekontor. I praksis ble det svært vanskelig for skolesjefen å utøve sitt overordnede pedagogiske ansvar og forvaltningsansvar for X skole på en forsvarlig måte. Dette var i korthet situasjonen da rådmannen innkalte partene, deres organisasjoner og Arbeidstilsynet til møte 11. november 1988. At alvoret i situasjonen ble foreholdt partene ved rådmannens henvisning til at man i mangel av en løsning i minnelighet ville måtte bringe saken inn for de politiske myndigheter, er ikke unaturlig. I dette lå at både rektor A og skolesjef E som ledd i en slik prosess måtte være forberedt på at deres stillinger ville bli vurdert. Når rådmannen i henhold til møteprotokollen ba begge parter om å trekke seg tilbake med sine organisasjoner med sikte på å fremme forslag til hvordan konflikten videre skulle håndteres, var det etter lagmannsrettens oppfatning ment - og ble også oppfattet som - et initiativ med sikte på å klarlegge om noen av dem kunne være villige til å slutte i sin stilling. Selv om vilkårene for avskjed eller oppsigelse ikke er til stede, er det ikke noe i veien for at arbeidsgiveren gjennom avtale løser en situasjon hvor bedriften er tjent med at en ansatt fratrer, men hvor loven oppsigelsesvern ikke gir grunnlag for å oppnå dette ved en ensidig disposisjon. Slike avtaler kan ha gode og legitime grunner for seg. At såvel rektor A som skolesjef E opplevde denne situasjonen som meget ubehagelig, og at de følte seg under press, er det ikke noe å si på. I og med at konflikten i første rekke skyldtes alvorlige personlige motsetninger, var det imidlertid ikke unaturlig at et slikt initiativ ble tatt fra rådmannens side.

Rådmannens initiativ medførte i henhold til protokollen at Skolenes Landsforbund på vegne av A fremsatte et forslag til mulig løsning av konflikten. Dette er gjengitt slik:

Motivet med forhandlingene er å finne en løsning.

Forbundet fremmer forslag om permisjon for sitt medlem rektor A. Forslaget inkluderer at boligspørsmålet må løses (Gjenkjøp). Forslaget tilsier videre en brukbar løsning personlig økonomisk løsning for medlemmet. (Stipend, lønn, e.l.). Det dreier seg ikke om noe endelig forslag, men snarere om et tilkjennegivende av at A kunne være villig til å vurdere en slik løsning. Dette fremgår av at Skolenes Landsforbund ønsket betenkningstid, og at skriftlig svar fra forbundet skulle fremmes innen 28. november 1988 med sikte på å komme i gang med forhandlinger. Ved brev av 25. november 1988 bekreftet Skolenes Landsforbund at man var interessert i å gå inn på det skisserte forslaget til en minnelig løsning under forutsetning av at partene kom frem til enighet om betingelser man kunne anbefale overfor A. Det er i brevet deretter uttalt:

Vi vil i denne omgang bare gi vårt bekreftende svar på løsningsmodellen, som vi mener bl.a. bør inneholde betingelser om studiepermisjon med lønn, kjøp av As hus slik at han ikke skal lide noe tap samt ha økonomisk mulighet og grunnlag til å etablere seg annet sted, og at Måsøy kommune i attest og ved eventuelle henvendelser fra mulige arbeidsgivere uttaler seg nøytralt og saklig om As arbeid i kommunen. Brevet slutter med en oppfordring til kommunen om å fremkomme med signaler om hvilke betingelser kommunen kunne tenke seg å gå inn på. Dette skjedde ved rådmannens brev av 1. februar 1989. Brevet inneholder følgende forslag til løsning:

- gjenkjøp av boligen med de forutsetninger som ligger i kjøpeavtalen. Dette tilsier gjenkjøp til samme pris som kommunen solgte boligen for med tillegg av indeksøkninger og dokumenterte vedlikeholds- og moderniseringsutgifter.

- dekning av lønn i inntil ett år (det til enhver tid gjeldende regulativ for rektor ved dette skoleslaget). Forutsetningen er videreutdanning el.l.

- ordinær sikring av den ansatte i permisjonsåret (forsikringer o.l. etter kommunens regelverk)

- dekning av flytteutgifter til nytt studie sted/oppholdssted.

- rektor sier opp sin stilling med virkning fra 01. juli 90, men fratrer stillingen senest innen 30. juni 89 og flytter fra kommunen innen nevnte dato.

Forslaget ble besvart av Skolenes Landsforbund ved brev av 13. februar 1989, der det ble fremsatt motforslag. Det er skåret over samme lest som kommunens tilbud, men inneholder krav om dekning av lønn i en permisjonstid på 2 år.

Partene møttes deretter til avsluttende forhandlinger i Havøysund 13. mars 1989 og kom da til enighet om den avtalen som er gjengitt innledningsvis. Denne avslutningsfasen skiller seg klart fra en avskjedssituasjon, og det virker umiddelbart kunstig å vurdere det vederlag A ble tilkjent under synsvinkelen erstatning som følge av en urettmessig avskjed. Vederlaget inngår som en integrert del i en samlet avtale og utgjør et viktig vilkår for at A var villig til å slutte frivillig. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til partenes uenighet om tolkningen av avtalen. Det virker mest nærliggende å betegne kontantbeløpet som en avfinnelsessum som inneholdt elementer både av "plaster på såret" for A i forbindelse med at han sluttet i stillingen og måtte flytte fra Måsøy, og dekning av merkostnader ved å etablere seg et annet sted. Det er nok også tatt et visst hensyn til at A kunne bli påført tap i fremtidig erverv etter permisjonstiden på ett år, men dette elementet synes å ha vært mindre fremtredende. Den omstendighet at kommunen, etter at det var klart at A hadde fått ny stilling og ikke ville bli påført noe lønnstap, ikke tok initiativ til reforhandling av avtalens punkt 1, tyder på at dette momentet iallfall ikke er blitt tillagt nevneverdig vekt av kommunen. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at rådmannen må ha fått nødvendig kunnskap om stillingen i Eidskog senest på et møte med A 14. april 1989, etter formannskapets, men før kommunestyrets behandling av avtalen. De slutninger som kan trekkes på grunnlag av møteprotokollen av 11. november 1988 og de etterfølgende forhandlinger frem til avtalen av 13. mars 1989 tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at man ikke står overfor noe grensetilfelle. De opplysninger som er kommet frem om den rolle rådmann Schulstad har spilt i prosessen, ikke minst gjennom hans egen vitneforklaring under ankeforhandlingen, hans utsagn i innstillinger til formannskap og kommunestyre, og hans uttalelser under ligningsbehandlingen, gir imidlertid grunn til å anta at A ble utsatt for et sterkere press enn bevisførselen for øvrig tyder på.

Spørsmålet om han ble stilt overfor et ultimatum av en slik karakter at han reelt må anses å ha blitt avskjediget, krever derfor en noe mer nyansert drøftelse. Det er noe uklart hvor sterke signaler rådmannen kom med allerede på møtet 11. november 1988. Skolesjef E har forklart at initiativet fra Skolenes Landsforbund kom som en overraskelse, og at hun inntil dette tidspunkt nærmest hadde trodd at utgangen på konflikten ville bli at hun måtte slutte. A har på sin side forklart at rådmannen til ham uttalte at en behandling av saken på det politiske plan med stor sannsynlighet ville resultere i at han måtte gå og at E ble sittende. Lagmannsretten legger til grunn at det forholder seg slik. Uttalelsen kan meget vel ha falt direkte overfor A uten at E hørte den. Den er også i samsvar med det man kan konstatere som rådmannens oppfatning. Således heter det i hans innstilling til formannskapets behandling av avtalen 7. april 1989 bl.a.:

Kommunens politiske- og administrative ledelse har dessverre ikke funnet andre løsninger enn at det inngås forlik. I motsatt fall ville en måtte si opp rektor og da få en arbeidsrettssak som konsekvens. Rådmannen har for lagmannsretten bekreftet at dette var hans oppfatning. Han har imidlertid samtidig erkjent at kommunen ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å avskjedige A etter grunnskoleloven §24 nr 3, og at Kommunenes Sentralforbund bestemt frarådet et slikt skritt. Han har likevel forklart at han tror han ville gått inn for å fremme avskjedssak for skolestyret i det håp at A i en eventuell rettssak ikke ville få stillingen tilbake, men kun bli tilkjent erstatning. Slike betraktninger er også kommet til uttrykk i hans brev til LOs juridiske avdeling av 18. februar 1991.

Rådmannens uttalelse i møte med ligningssjefen 15. januar 1991 hvoretter kommunens initiativ til forliket med A nærmest måtte betraktes som en oppsigelse, som han antok var usaklig, må forståes på bakgrunn av opplysningene ovenfor. Premissene for karakteristikken synes å å være at A sluttet etter initiativ fra kommunen i en situasjon hvor man ikke hadde grunnlag for å avskjedige ham, men hvor det likevel fremstod som en nærliggende mulighet at avskjedssak ville bli reist.

Rådmannens forskjellige utsagn er ikke klare og etterlater et nokså merkverdig inntrykk. Hans betraktninger i ettertid om hva som eventuelt kunne blitt utfallet i den hypotetiske situasjon at man ikke kom til enighet, er etter lagmannsrettens oppfatning i dette tilfelle dessuten av relativt perifer betydning for avgjørelsen. Hvorvidt A reelt ble avskjediget, må primært avgjøres ved en vurdering av situasjonen slik den fremstilte seg 11. november 1988, sett i sammenheng med de etterfølgende forhandlinger frem til inngåelsen av avtalen. Forklaringen bekrefter As opplevelse av å være satt under et ikke ubetydelig press på møtet 11. november. Han hadde grunnlag for å anse sin stilling truet i den forstand at en avskjedssak ble foreholdt ham som en aktuell mulighet.

Etter lagmannsrettens oppfatning er imidlertid ikke dette tilstrekkelig til at As fratreden rettslig sett kan sidestilles med en avskjed. Han var ikke stilt overfor et slikt ultimatum med trussel om umiddelbar avskjed som i rettspraksis er sidestilt med formell avskjed. Rådmannens initiativ representerte ikke noe definitivt skritt, men innledningen til en prosess som eventuelt kunne resultere i en avskjed, men hvor resultatet ikke var gitt på forhånd. Det er et moment av vekt at initiativet ikke er tatt av en person eller organ med kompetanse til å meddele avskjed på arbeidsgiverens vegne. Etter grunnskoleloven §24 nr 3 er det skolestyret som må treffe vedtak om avskjed av rektor, og med adgang til mindretallsklage til skoledirektøren i fylket. Til tross for de tanker rådmannen ifølge sin forklaring gjorde seg om dette, og de slutninger som kan trekkes av skolestyrets tidligere befatning med konflikten, ville det være et langt lerret å bleke før en avskjed eventuelt ville være en realitet.

Mulighetene for avskjed har nok på flere måter satt sitt preg på innholdet av avtalen. For A har dette vært en medvirkende årsak til at han gikk med på denne løsningen. På den annen side kan heller ikke utsiktene ved å fortsette som rektor under de rådende forhold ha fortonet seg som særlig lyse. Bevisførselen gir holdepunkter for å anta at selve den belastning den langvarige konflikten medførte, var en del av bakgrunnen for at A var villig til å slutte. For kommunen var kontantbeløpet på kr 250.000 ingen ubetydelig sum. Kommunestyrets vedtak viser at man måtte selge kommunal eiendom og bryte regnskapsbestemmelser for å finansiere det. At kommunen var villig til å strekke seg så langt, reflekterer nok både hvor alvorlig man så på konflikten, og at man ikke regnet med å ha grunnlag for avskjed.

Rådmannens betegnelse i brev til ligningskontoret av 7. desember 1990 av beløpet delvis som en erstatning for tort og svie, er etter hans forklaring under ankeforhandlingen ikke brukt med noe presist meningsinnhold, men står nærmest som en motsetning til kompensasjon for lønn eller konkrete utgifter. Lagmannsretten kan ikke se at karakteristikken i dette tilfelle er egnet til å styrke anførselen om reell avskjed. En sammenlignende vurdering av konsekvensene for A av å fratre henholdsvis etter den inngåtte avtale og etter en avskjed, bekrefter etter lagmannsrettens oppfatning at forskjellene er fremtredende. En avskjed ville hatt en helt annen negativ virkning på As faglige omdømme og utsikter på arbeidsmarkedet i skolesektoren og måtte formodes å innebære en vesentlig større personlig belastning for ham.

Den ankende part har fremholdt som urimelig at As skattemessige stilling skal bli svekket som følge av at man valgte en løsning på konflikten som for alle parter innebar en mindre belastning enn en avskjedssak. Argumentasjonen er imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning ikke treffende. As skattemessige stilling er avledet av hans erstatningsrettslige posisjon. Ved den løsning partene valgte ble A spart nettopp for den belastning som etter loven er vilkåret for å få erstatning for ikke-økonomisk skade. Lagmannsretten er etter dette kommet til at arbeidsforholdet ikke er brakt til opphør på en måte som ga A krav på erstatning for ikke-økonomisk skade.

Ligningsmyndighetene har derfor med rette lagt til grunn at utbetalingen er skattepliktig inntekt for ham. Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skal den ankende part tilpliktes å erstatte kommunens saksomkostninger med mindre retten på grunn av særlige omstendigheter finner å burde frita ham for erstatningsplikten. Avgjørelsen har på bakgrunn av rådmannens rolle, slik den er beskrevet ovenfor, ikke fremstått som utvilsom. Resultatet har imidlertid etter en samlet bedømmelse av bevisene under ankeforhandlingen, sett i sammenheng med den rettsoppfatning dommen er basert på, ikke frembudt en slik grad av tvil at denne isolert sett ville gi grunnlag for å frita den ankende part for omkostningsansvaret. I betraktning av de utsagn rådmannen som kommunens øverste tjenestemann avga under ligningsbehandlingen om de sentrale vurderingstemaer av betydning for skatteplikten, må A imidlertid anses å ha hatt fyldestgjørende grunn til domstolsprøving av ligningsmyndighetenes avgjørelse, herunder også å søke herredsrettens dom overprøvet. Saksomkostninger blir derfor ikke tilkjent for noen instans. Dommen er enstemmig.

Slutning : 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.