LH-2000-20
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-26 |
| Publisert: | LH-2000-00020 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr. 99-626 A - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00020. |
| Parter: | Kjærende part: A, Lundenes (Prosessfullmektig: Advokat Frank I Hind, Tromsø). Kjæremotpart: B (B), v/styrets formann, Tromsø (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Nerdrum, Tromsø). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Nafstad. Lagdommer Peter M. Sellæg. Lagdommer Synnøve Nordnes |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §181, §52, §180 |
Saken gjelder saksomkostningsavgjørelse.
A tok 28 april 1999 ut stevning mot B med påstand om å få kjent oppsigelse av ham ugyldig, gjeninnsetting som skipsmekaniker på hurtigruteskip og erstatning for både økonomiske og ikke-økonomiske tap. B tok til gjenmæle og påsto seg frifunnet. As påstand om erstatning ble ved prosesskrift av 22 september 1999 presisert å være begrenset oppad til prinsipalt kr 150.000 og subsidiært - for det tilfelle at han ikke fikk gjeninntre i stilling - kr 450.000. Hvor mye av de påståtte beløp som skrev seg fra økonomisk tap og hvor mye som ble krevet i oppreisning, var ikke spesifisert. Nevnte påstander ble opprettholdt under hovedforhandling, dog slik at B også la ned subsidiære påstander vedrørende gjeninnsetting.
Nord-Troms herredsrett avsa 29 november 1999 dom med slik slutning:
«1. Oppsigelse av A er ugyldig, og han gjeninnsettes straks i sin tidligere stilling som skipsmekaniker hos B.
2. Troms Fylkes Dampskipsselskap AS betaler til A erstatning for økonomisk tap på NOK 60.000,-.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Selv om det ikke framgår av slutningen, framstår det som klart at B ble frifunnet i kravet om erstatning for ikke-økonomisk skade. Om saksforholdet for øvrig vises til herredsrettens dom.
A har rettidig påkjært slutningens post 3 og anført at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven og at det foreligger saksbehandlingsfeil.
Saksomkostninger kan tilkjennes etter tvistemålsloven §174 første ledd dersom søksmålet i det vesentlige har vunnet fram. Det er en saksbehandlingsfeil at herredsretten ikke har vurdert dette. Det vises til dom inntatt i Rt-1999-184 flg.
I og med at saksøker vant fullstendig på det punkt som utløste søksmålet - oppsigelsens gyldighet - skulle retten nærmere ha vurdert anvendelse av tvistemålsloven §174 annet ledd. Det vises også til forlikstilbud.
Det er feil av herredsretten å legge til grunn at saken må vinnes fullt ut for at saksomkostninger skal tilkjennes etter §174 første ledd. Selv om det skal utøves et visst skjønn, må skjønnsutøvelsen rette seg etter Høyesteretts utøvelse av skjønnet i tilsvarende saker, og kan ikke stå i sterk kontrast til avgjørelsen i Rt-1999-184 flg.
Han har nedlagt slik påstand:
«1. Nord-Troms herredsretts omkostningsavgjørelse i sak nr. 99-00626 A oppheves og hjemvises til ny behandling
2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med kr.7.500,- tillagt behandlingsgebyr.»
B viser til at saken er dels vunnet og dels tapt og at hovedregelen etter tvistemålsloven §174 første ledd er at partene skal bære hver sine omkostninger.
Retten har vid skjønnsmessig adgang til å tilkjenne helt eller delvis en parts omkostninger etter bestemmelsens annet ledd. B har ikke vunnet tvistepunkter bare av liten betydning. Det vises til at A ikke har fått medhold i sitt krav på erstatning for ikke-økonomisk skade. Han har heller ikke fått medhold i sitt krav om å bli inntatt som skipsmekaniker på hurtigruteskip. Det var heller ingen foranledning for retten å legge vekt på påstått forlikstilbud, og det var ikke slik at de vesentlige utgifter som var voldt ved saken refererte seg til punkter hvor B tapte. Vilkårene for å nytte unntaksreglene i §174 annet ledd forelå således ikke.
Omkostningsavgjørelsen til herredsretten må i sin begrunnelse supleres med momenter for øvrig angitt i domsgrunnene. Det vises til at herredsretten har funnet As opptreden i arbeidsforholdet som klanderverdig, slik at saken må ha framstått som tvilsom. Herrdsrettens begrunnelse for sitt resultat synes tilstrekkelig.
Selskapet har lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger.»
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Det bemerkes at kjæremålet er erklært med hjemmel i tvistemålsloven §181 annet ledd, og at rettens kompetanse er begrenset til å prøve om herredsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven.
Herredsretten har begrunnet sin omkostningsavgjørelse slik:
A er ikke tilkjent erstatning for ikke økonomisk tap. Saken er således å anse som dels vunnet og dels tapt, jf. tvistemålsloven §174 første ledd.
Dette innebærer som et utgangspunkt at hver av partene skal dekke sine omkostninger. Retten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §174.
I sin realitetsavgjørelse vedrørende kravet om erstatning for ikke-økonomisk skade heter det blant annet:
A har opptrådt klanderverdig i arbeidsforholdet, men de forhold som er lagt til grunn for oppsigelsen er ikke tilstrekkelig til å anse den som saklig. Oppsigelsen har ikke vært helt grunnløs, og retten finner at det ikke er så mye å legge Rederiet til last at det gir grunnlag for å tilkjenne erstatning ut over det økonomiske tap.
Det er ikke bestridt at saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter reglene i tvistemålsloven §174. Det synes dog som at den kjærende part mener at denne bestemmelses første ledd, til tross for sin klare ordlyd, kan gi hjemmel for å tilkjenne omkostninger når en sak i det vesentlige er vunnet. Eventuell tilkjenning av omkostninger etter tvistemålsloven §174 vil alltid måtte skje etter unntaks-bestemmelsene i annet ledd, slik som også i den påberopte dom inntatt i Rt-1999-184 flg. Hovedregelen er at partene skal bære hver sine omkostninger, og dette framgår av bestemmelsens første ledd.
Den kjærende part har lagt ned påstand om og ikke vunnet fram med et krav om erstatning for ikke-økonomisk skade - oppreisning. Saken er da ikke vunnet fullstendig, jf Schei, Tvistemålsloven, 2 utgave s 561, annet hele avsnitt.
Det framgår av dommen at herredsretten har vurdert unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §174 annet ledd, men ikke funnet dem anvendelige. Det konkrete skjønn som i denne sammenheng er utøvet, kan lagmannsretten ikke prøve. Herredsrettens premisser lest i sammenheng, er tilstrekkelige til at lagmannsretten kan konstatere at den har lagt riktig vurderingstema til grunn.
Herredsrettens premisser er knappe, men det stilles ikke store krav til begrunnelse for anvendelse av lovens hovedregel, herunder hvorfor ikke lovens unntaksbestemmelser nyttes, jf Schei s 571 note 5 første avsnitt. Begrunnelsen for omkostningsavgjørelsen må også vurderes i lys av rettens begrunnelse i de materielle spørsmål.
I og med at den kjærende part har vunnet fram på vesentlige punkter i sitt søksmål, deriblant fått kjent oppsigelsen av seg ugyldig, kan det framstå som mindre rimelig at han ikke skal få dekket noen av de kostnader som han er blitt påført for å hevde sin rett. Imidlertid kan ikke lagmannsretten, sett hen til den kjærende parts påstand for herredsretten, se at herredsrettens skjønnsutøvelse framtrer som vilkårlig, uforsvarlig eller klart urimelig.
Omkostningsavgjørelsen kan ikke ses å være i strid med loven eller dens system, og kjæremålet blir å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves og spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten reguleres av tvistemålsloven §180 første ledd. Retten finner at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at A bør fritas for erstatningsplikten. I og med at han i det vesentlige vant fram for herredsretten, finner en det rimelig at han fikk prøvet om herredsrettens skjønnsutøvelse var så tvilsom at han burde få prøvet dens forsvarlighet. Det kan i denne sammenheng også bemerkes at det foreligger et klart medansvar for motparten for den konflikt som førte til rettssaken.
Da det er nedlagt påstand om saksomkostninger med et salær på kr 7.500 fra As prosessfullmektig, antar retten at dette er det krav advokat Hind mener at A skal betale i salær for inngivelse av kjæremålet. I og med at kravet åpenbart ikke står i forhold til det arbeid som er nedlagt, eller nødvendig arbeid for å få saken betryggende utført, gjøres A oppmerksom på at han i medhold av tvistemålsloven §52 innen én måned fra kjennelsen ble avsagt kan begjære rettens fastsettelse av det honorar han skal betale prosessfullmektigen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.