RG-1961-458
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1960-12-30 |
| Publisert: | RG-1961-458 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 30. desember 1960 i kjæremålssak nr. 34/1959 B |
| Parter: | Einar Vik (overrettssakfører Markus Andresen) mot Statens vegvesen v/vegsjefen i Nordland. |
| Forfatter: | Lagmann Sigmund Walen, lagdommerne Astrup Rindahl, Hans M. Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, Veiloven (1912), §148, §153, §178, Domstolloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §29 |
Ved ekspedisjon til Steigen herredsrett av 22. oktober 1959 har gårdbruker Einar Vik, Lagmannsvik i Hamarøy, påklaget til herredsretten en beslutning av et lensmannsskjønn om fremme av et skjønn etter veiloven, og samtidig subsidiært begjært overskjønn over det etterfølgende skjønn som ble avholdt av lensmannen i Hamarøy med skjønnsmenn den 15. august 1959. Da det var på det rene at Einar Vik hadde oversittet de frister som i lovgivningen er satt for å anvende disse rettsmidler, begjærte han ved ekspedisjon av samme dag oppreisning mot fristforsømmelsene.
Steigen herredsrett avsa den 21. november 1959 kjennelse med slik slutning:
«Klage av 22. oktober 1959 og oppreisningsbegjæring av samme dag fra overrettssakfører Markus Andresen på vegne av Einar Vik i sak mellom ham og Statens vegvesen v/vegsjefen i Nordland tas ikke til følge.
Denne kjennelsen har Einar Vik ved kjæremålserklæring av 2. desember 1959 påkjært til Hålogaland lagmannsrett.
Saksforholdet går frem av herredsrettens kjennelse.
Einar Vik har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:
Herredsretten har tatt feil når den har antatt at Statens
Side:459
veivesen v/veisjefen i Nordland har partsevne til å begjære lensmannsskjønn i saken. Det er i saker av denne art staten ved vedkommende departement som har partsevne.
Det utales videre i kjæremålserklæringen:
«I begjæringen om oppreisning har jeg anført at den kjærende part kom tilbake fra Narvik søndag 15. september. Denne anførsel står for min egen regning, idet det den kjærende part opplyste til meg var at han kom tilbake fra Narvik samme dag som søksmålsfristen løp ut. På grunnlag av lensmannens brev av 30.august 1957 hadde jeg feilaktig bygget på at kjæremålsfristen løp ut 15. september, og at den kjærende part derfor kom tilbake fra Narvik denne dag. Da kjæremålsfristen løp ut den 27. september, kom han imidlertid tilbake fra Narvik denne dag og postla begjæringen om overskjønn dagen etter, altså en dag for sent, jfr. brev av 19. november 1959 fra lensmannen i Hamarøy.
Den kjærende part hevder at herredsretten har tatt feil når den bygger på at manglende kjennskap til oppreisningsadgangen ikke omfattes av uttrykket «etter at det ble anledning til det» i domstollovens §154 første ledd. En legmann som ikke biståes av sakfører har ikke anledning til å søke oppreisning før han får kjennskap til at oppreisningsinstituttet eksisterer.
Jeg bemerker for øvrig at herredsrettens avgjørelse står i strid med den oppfatning som er gjort gjeldende av lagdommer Loe i Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 6. januar 1958 i sak nr. 37/1957 B.»
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
«1. Oppreisning gis og skjønnet nektes fremmet.
2. Statens Vegvesen tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Statens veivesen v/veisjefen i Nordland har tatt til gjenmæle i anledning av kjæremålet. I et prosesskrift til lagmannsretten av 15. desember 1959 uttaler veisjefen:
«En er enig med Steigen herredsrett i at manglende kjennskap til oppreisningsinstituttet ikke omfattes av uttrykket «etter at det ble anledning til det» i domstollovens §154 første ledd. Ved å gi domstollovens §154 en slik slagvidde som antydet av den kjærende part, gir en mulighet for en urimelig uthuling av prosesslovgivningens regelverk om frister som generelt sett vil være alle parter til skade. Om en i den konkrete sak har med en lekmann å gjøre eller en profesjonell jurist antas således ikke å kunne tillegges utslagsgivende vekt, idet også en lekmann - når han først kommer opp i en rettssak - plikter å skaffe seg nødvendig kjennskap til «spillets regler». Unnlater han dette, får han i tilfelle gjøre det på egen risiko.
En viser for øvrig til Steigen herredsretts kjennelse av 21. november d. å. og til vegvesenets prosesskrift til Steigen herredsrett 18. november d. å.»
Motparten har lagt ned slik påstand:
«1. Steigen herredsretts kjennelse av 21. november 1959 stadfestes.
Side:460
2. Den kjærende part tilpliktes å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten vil først måtte avgjøre om begjæringen om oppreisning er for sent fremsatt i relasjon til bestemmelsen i domstollovens §154 første ledd.
Den 28. august 1957 skrev Einar Vik et brev til lensmannen i Hamarøy. I dette brevet, som synes å være postlagt samme dag, ga han uttrykk for at han var misfornøyet med den erstatning som var fastsatt i lensmannsskjønnet, og forlangte overskjønn avholdt. Det er mellom partene på det rene at dette brevet er postlagt og således mottatt av lensmannen etterat fristen for å begjære overskjønn var utløpet. Lensmannen sendte brevet av 28. august tilbake til Einar Vik med en påtegning om at fristen var oversittet med 1 dag. Lensmannen har i et brev til Steigen herredsrett av 19. november 1959 meddelt at han ikke kan finne at det er tatt gjenpart av denne påtegning. Det er således ikke nærmere opplyst hvilken ordlyd påtegningen hadde. Det må dog legges til grunn at den ikke inneholdt noe utover opplysningen om at fristen for å begjære overskjønn var oversittet. Fra Einar Viks side foreligger det intet i saken før den 22. oktober 1959, da overrettssakfører Markus Andresen på hans vegne innsender klagen til herredsrett og fremkommer med sin begjæring om oppreisning.
Det må ansees på det rene at Einar Vik iallfall senest gjennom lensmannens påtegningsskrivelse ble klar over den feil som kunne danne grunnlaget for en begjæring om oppreisning. Spørsmålet blir imidlertid at det kan sies at den kjærende part først den 17. oktober 1959 fikk anledning til å fremsette begjæring om oppreisning. Denne dag konsulterte Einar Vik overrettssakfører Andresen om saken. Det er fra den kjærende parts side uimotsagt hevdet, at han først gjennom sin samtale med overrettssakfører Andresen ble kjent med reglene i domstolloven om oppreisning.
Lagmannsretten har funnet det spørsmål som her reiser seg meget tvilsomt. Man antar således at lovens uttrykk «anledning» ikke kan undergis en altfor streng tolkning. Man viser på dette punkt til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1958-634. Lagmannsretten har imidlertid funnet at Einar Vik, som hadde besluttet seg til å begjære overskjønn, og som kjente den feil han hadde begått, hadde all oppfordring til innen rimelig tid å undersøke hvilke mulige midler lovgivningen i en slik situasjon måtte stille til hans disposisjon. Det kan diskuteres om ikke lensmannen i sin påtegningskrivelse burde ha underrettet Vik om den mulige adgang til å begjære oppreisning. Man har dog funnet at Vik på sin side hadde rimelig grunn til selv å foreta undersøkelse, enten ved å forespørre lensmannen eller ved, som han ca. 2 år senere gjorde, å rette henvendelse til en sakfører. Lagmannsretten er således kommet til det resultat at Einar Vik på et langt tidligere tidspunkt enn den 17. oktober 1959 har hatt anledning til å fremsette begjæring om oppreisning.
Begjæringen om oppreisning er etter dette fremsatt for sent.
Side:461
Dette resultat medfører at Einar Viks klage og hans subsidiære begjæring om overskjønn må bli å avvise som for sent fremsatt.
Lagmannsretten er etter dette i realiteten kommet til det samme resultat som herredsretten. Man antar imidlertid at man ikke, som herredsretten, i konklusjonen kan bruke den form at klagen og begjæringen om oppreisning forkastes, idet dette ordvalg gir uttrykk for en realitetsbehandling av så vel oppreisningsbegjæringen som klagen.
Lagdommer Rindahl er, når det gjelder tolkningen av domstollovens §154 første ledd, enig i det syn som er kommet til uttrykk i lagmann Nissens og lagdommer Fagerengs votum i kjennelse, tatt inn i RG-1952-363 flg. Som flertallet bygger jeg på at Vik først under sin samtale med overrettssakfører Andresen 17. oktober 1959 fikk kjennskap til adgangen til å søke oppreisning mot fristforsømmelsen. Jeg finner ikke at det foreligger opplysninger som kan gi grunnlag for å bebreide ham at han ikke ved tidligere henvendelse til lensmann eller sakfører har skaffet seg rede på dette ekstraordinære rettsmiddel. Jeg antar derfor å måtte legge til grunn at det ikke i lovens forstand var anledning for ham til å søke oppreisning, før han fikk vite om adgangen til det.
Underskjønnet ble forkynt for Vik gjennom anbefalt brev, og etter domstollovens §178 annet ledd var derfor lovlig forkynnelse foretatt ved Viks mottagelse av brevet. Det er av Viks prosessfullmektig antatt at brevet, som ble postlagt 30. august 1957, ble mottatt allerede dagen derpå, men dette er bare en antagelse. Lensmannen har imidlertid git Vik en uriktig orientering om fristens beregning. Han er riktig gjort kjent med at fristen for å begjære overskjønn er 2 uker fra forkynnelsen, men det er opplyst at denne ansees utført «2 uker fra i dag da dette brev er postlagt» - altså 2 uker fra 30. august 1957. Etter denne opplysning utløp fristen således fredag 27. september 1957. Viks begjæring om overskjønn er imidlertid datert og postlagt 28. september 1959 - altså 1 dag for sent. I begjæringen om oppreisning har Viks prosessfullmektig oppgitt at Vik, som var formann for et feltspattbrudd i Lagmannsvik og dessuten drev som gårdbruker ved siden av, hadde meget vanskelig for å komme fra sitt arbeid, og at han dessuten - før han begjærte overskjønn - ville oppsøke det lokale priskontor i Narvik. Når det videre er opplyst at han kom tilbake fra Narvik søndag 15. september og postla begjæringen om overskjønn 16. september 1957, må iallfall opplysningen om postleggingen skyldes en misforståelse fra prosessfullmektigens side. Det er etter min mening klart at fristforsømmelsen kan legges Vik til last, og jeg er tilbøyelig til å anta at fristforsømmelsen må ansees som forsettlig, fordi Vik har vært på det rene med fristens utgangspunkt og lengde slik som det ble meddelt ham ved lensmannens brev av 30. august 1957. Under enhver omstendighet kan jeg ikke finne at det i denne sak foreligger særlige omstendigheter som taler for at oppreisning gis. Jeg legger da særlig vekt på at det er gått over 2 år siden underskjønnet ble holdt.
Side:462
Jeg stemmer etter dette for at begjæringen om oppreisning ikke tas til følge.
Lagmannsretten er enig i herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.
Einar Vik har etter dette forgjeves anvendt kjæremål over herredsrettens kjennelse. Lagmannsretten har imidlertid funnet saken så tvilsom at man er av den oppfatning, at Einar Vik må sies å ha hatt fyldestgjørende grunn til å se også en avgjørelse av lagmannsretten. Sakens omkostninger blir derfor å oppheve også for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd, jfr. §172, 2. ledd.
Kjennelsen er enstemmig, hvor ikke annet er sagt.
Slutning:
Einar Viks klage og hans subsidiære begjæring om overskjønn avvises fra herredsretten.
Sakens omkostninger oppheves for begge retter.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Baug):
På vegne av gårdbruker Einar Vik, Lagmannsvik i Hamarøy, har overrettssakfører Markus Andresen, Fauske, den 22. oktober 1959 sendt til Steigen herredsrett klage og begjæring om overskjønn over lensmannsskjønn avholdt den 15. august 1957 av lensmannen i Hamarøy med skjønnsmenn. Samtidig har han begjært oppreisning mot oversittelse av fristen for å begjære overskjønn.
Klagen gjelder at Statens veivesen v/veisjefen i Nordland opptrådte som saksøker under lensmannsskjønnet. Det var derfor etter klagerens mening en feil av lensmannen at han tok skjønnsbegjæringen til følge, for det riktige skulle ha vært at Staten v/Samferdselsdepartementet opptrådte som part, og partsevne er en absolutt prosessforutsetning.
Oppreisningsbegjæringen er begrunnet med at Einar Vik mottok utskrift av lensmannsskjønnet den 31. august 1957. I tiden etterpå hadde han vanskelig for å komme bort fra sitt arbeid og han oppsøkte det lokale priskontor i Narvik før han bestemte seg for om han ville begjære overskjønn. Han kom hjem fra Narvik søndag den 15. september 1957, og postla overskjønnsbegjæringen den 16. september 1957, hvilket bare var en dag for sent hvis man regner den 31. august 1957 som utgangspunkt for fristen til å begjære overskjønn. - - -
Retten skal bemerke at lensmannen i Hamarøy har meddelt i brev til retten av 19. november 1959, at forkynnelsen av lensmannsskjønnet ble foretatt ved anbefalt brev postlagt 30. august 1957, med underretning om at forkynnelsen ansåes utført 2 uker fra 30. august 1957. I brev av 28. september 1957 forlangte Einar Vik overskjønn. - - -
Da lensmannen i Hamarøy sendte utskriften av lensmannsskjønnet til Einar Vik den 30. august 1957 skrev han: «Fristen for å begjære overskjønn er 2 uker fra forkynnelsen. Denne anses utført 2 uker fra idag da dette brev er postlagt.» Etter rettens mening skulle lensmannen ha skrevet at «forkynnelsen ansees utført den dag De mottar brevet, senest to uker fra idag da dette brev er postlagt», jfr. domstollovens §178 annet ledd.
Side:463
Forkynnelsen kunne foregå gjennom anbefalt brev, jfr. skjønnslovens §29 annet ledd. Dersom Einar Vik mottok brevet den 31. august 1957 slik som overrettssakfører Markus Andresen antar, løp fristen for å begjære overskjønn ut den 14. september 1957, jfr. domstollovens §148, 2. ledd. Men i betraktning av at lensmannen feilaktig hadde gitt Einar Vik underretning om at forkynnelsen ansåes utført 2 uker fra den 30. august 1957, altså den 13. september 1957, må man etter rettens mening i dette tilfelle regne med at fristen løp ut den 27. september 1957. Lensmannen har opplyst at Einar Viks krav om overskjønn er datert den 28. september 1957, altså 1 dag etter utløpet av fristen.
Dersom det er riktig at Einar Vik kom tilbake fra Narvik den 15. september 1957, har han altså ventet ytterligere i 2 uker før han skrev begjæring om overskjønn. Under disse omstendigheter finner retten at Einar Vik ikke har gjort det sannsynlig at forsømmelsen ikke kan legges ham til last, og retten finner heller ikke at det ellers er særlige omstendigheter som taler for oppreisning, jfr. domstollovens §153. Hertil kommer at etter domstollovens §154 må begjæringen om oppreisning fremsettes innen en måned etterat det ble anledning til det, eller hvis den opprinnelige frist var kortere, innen en frist av samme lengde som den. Fra klagerens side er det anført at han først den 17. oktober 1959 da han oppsøkte overrettssakfører Markus Andresen fikk kjennskap til at det kunne begjæres oppreisning. Men etter rettens mening omfattes manglende kjennskap til oppreisningsadgangen ikke av uttrykket «etter at det ble anledning til det» i domstollovens §154 første ledd. Det er nå forløpet mer enn 2 år fra lensmannsskjønnet. - - -