RG-1981-136
| Instans: | Frostating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1980-05-30 |
| Publisert: | RG-1981-136 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 30. mai 1980 i sak nr. 18/1980 A |
| Parter: | Nils Erstad m.fl. (advokat Oddvar Fosaas) mot Sunndal kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Odd Larhammer). |
| Forfatter: | Lagdommerne Sverre Dragsten, Odd Nørstebø, lagmann Mats Stensrud |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54, Tvistemålsloven (1915) §144, §172, §176, §179, §180, §181, §384, §28, §2, §42 |
Nordmøre herredsrett fastsatte i skjønnet som ble avhjemlet den 25. januar 1980 omkostningene til kr. 22 000. Det er i skjønnsslutningen pkt. 3 bestemt:
«Sunndal kommune v/ordføreren betaler til h.r.advokat Knut Lassen, Oslo, 22 000,- - tjuetotusen - kroner.»
Advokat Oddvar Fosaas har på vegne av de parter han representerte under skjønnet, Nils Erstad m.fl., ialt 29 parter, i rett tid, ved kjæremål av 25. februar 1980 påkjært skjønnsrettens omkostningsavgjørelse til Frostating lagmannsrett og lagt ned slik påstand:
«1. Nordmøre herredsretts omkostningsfastsettelse i skjønn av 25.01.80 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Sunndal kommune betaler saksomkostninger for lagmannsretten i anledning kjæremålssaken.»
Sunndal kommune har ved tilsvar av 4. mars 1980 tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand:
«1. Nordmøre herredsretts omkostningsfastsettelse i skjønn av 25.1.1980 stadfestes.
2. Sunndal kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
De kjærende parter, Nils Erstad m.fl., som i tillegg til kjæremålserklæringen av 25/2 1980 har innsendt prosesskrifter av 12/3 1980 og 1/5 1980 har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er feil i saksbehandlingen at omkostningsoppgaven ikke er referert, helt eller delvis, i skjønnsrettens omkostningsavgjørelse. Kravet om dekning av saksomkostninger er en påstand nedlagt på vegne av hver og en av partene under skjønnet, og denne erstatningspost må anses på samme måte som de fremsatte påstander forøvrig. Det vil utvilsomt være feil om skriftlig fremsatte erstatningspåstander for grunn, skade og ulempe m.v. ikke blir referert av skjønnsretten, og tilsvarende må det representere feil i saksbehandlingen når skjønnsretten helt har utelatt å referere det fremlagte spesifiserte krav på erstatning for omkostningene til juridisk og teknisk bistand. Kravet til skjønnsgrunner må her være det samme som for selve skjønnet, jfr. skjønnslovens §28, smh. tvistemålslovens §144, pkt. 3 og 4. Det er også - hevdes det - vanlig praksis ved skjønn at omkostningsoppgaven refereres under omkostningsavgjørelsen. Dette er i alle fall fast praksis i de tilfeller der eksproprianten fremsetter innsigelser mot noe punkt i omkostningsoppgaven slik det er gjort i den foreliggende sak. De kjærende parter har for så vidt vist til flere skjønn som fremlegges for lagmannsretten.
Skjønnsretten har ikke foretatt noen nærmere spesifikasjon av salær til prosessfullmektigen, av utlegg til dennes reise etc. og utlegg til andre for teknisk bistand etc.
Skjønnsretten har funnet at de samlede utgifter, kr. 9 915, er «uforholdsmessig høye» og at salærkravet «virker uforholdsmessig høyt ansatt», men retten har ikke befattet seg med hvilken del av utgiftene eller salærkravet som overskrider det som må anses nødvendig. Det
Side:138
er derfor ikke mulig å se hvor meget av det samlede fradrag på kr. 8 163 som refererer seg til utlegg og hvor meget til salærkravet.
Det fremgår heller ikke hvilken del av utgiftene som skjønnsretten ikke har funnet legitimert. Dersom det hadde vært ønskelig med ytterligere spesifikasjoner/legitimasjoner enn gitt ved brev av 7. juni 1979, burde disse ha vært innhentet særlig da det i brevet er tilbudt ytterligere dokumentasjon som måtte finnes nødvendig. Brevet er overhodet ikke nevnt i premissene.
Skjønnsretten har etter de kjærende parters mening gjort seg skyldig i feil i saksbehandlingen ved ikke å ha nyttet tilgjengelige opplysninger som må antas å ha betydning for omkostningsavgjørelsen, og avgjørelsen er ikke tilstrekkelig begrunnet. Dette er forhold som faller innen rammen av tvistemålslovens §181 annet ledd.
Videre gjøres det gjeldende at omkostningsavgjørelsen, på grunn av det mangelfulle grunnlag den er truffet på, er vilkårlig og sterkt urimelig. Det er i den anledning vist til at den av skjønnsretten foretatte reduksjon utgjør nærmere 30 % av det samlede honorarkrav.
Foranlediget av anførsler fra Sunndal kommune vedrørende engasjement av advokat fra Oslo og bruk av egen bil, har de kjærende parter bemerket at skjønnsretten ikke har tatt stilling til om disse spørsmål skal tillegges noen betydning når det gjelder utgifter til reiser og reisefravær.
Sunndal kommune, som foruten tilsvaret, har innsendt prosesskrift datert 1. april 1980, har overfor lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Skjønnet gjaldt en strekning på ca. 12 km og omfattet 31 takstnumre, hvorav advokat Fosaas representerte 29. Bortsett fra at advokat Fosaas umiddelbart før hovedforhandlingen fremla et prosesskrift (datert 26. april 1979) med en del bilag og påstander for de saksøkte han representerte, var det ingen saksforberedelse av betydning før skjønnsforhandlingene. Hverken faktisk eller rettslig bød skjønnet på særlige problemer.
Skjønnsretten pliktet å prøve om de oppgitte utgifter og det beregnede salær var nødvendige utgifter, jfr. skjønnslovens §54, som var påberopt fra kommunens side. Skjønnsretten står her overfor en utpreget skjønnsmessig avgjørelse. Det den kan bygge på er omkostningsavgjørelser i likeartede skjønn. Ut fra en slik vurdering har skjønnsretten funnet at de oppgitte omkostninger ligger for høyt, og det kan ikke kreves at skjønnsretten gir noen detaljert begrunnelse for en reduksjon til passende størrelse. Det forelå her ikke forhold som tilsa at grunneierne på kommunens bekostning engasjerte advokat fra Oslo. Den nødvendige juridiske bistand kunne skaffes lokalt, og de merutgifter som påløp ved engasjement av prosessfullmektig fra Oslo, bør grunneierne selv betale. Når reiseutgiftene og salær for kontorfravær er blitt så høye, skyldes det åpenbart at advokat Fosaas har benyttet bil i forbindelse med reise til Sunndalsøra. Hvis han hadde tatt tog til Oppdal og videre buss derfra, eller fly til Kristiansund/Molde og buss derfra, ville både reiseutgiftene og kontorfraværet ha blitt betydelig mindre. Vilkåret for at omkostningsavgjørelsen skal kunne oppheves, er at lagmannsretten finner at avgjørelsen er «i strid med loven», jfr.
Side:139
tvistemålslovens §181 annet ledd. Lagmannsretten har ikke kompetanse til å overprøve det skjønn herredsretten har utøvet når den har funnet grunnlag for å redusere salærkravet.
Det er åpenbart ingen feil ved skjønnsgrunnene at omkostningsoppgaven ikke er referert i sin helhet, selv om denne er omtvistet. At oppgaven ikke er referert, er i alle fall ikke noen feil som kan antas å ha hatt betydning for resultatet, jfr. tvistemålslovens §384. Skjønnsretten bemerker at omkostningsoppgave er fremlagt, og de oppførte beløp for utgifter og salær er korrekt angitt. Oppgaven ble kommentert i kommunens prosesskrift av 21. mai 1979, og advokat Fosaas har i brev til retten av 7. juni 1979 nærmere begrunnet salærkravet og de oppførte utgifter. Det er ingen grunn til å anta at ikke skjønnsretten har vurdert det som er anført i brevet da avgjørelsen i omkostningsspørsmålet ble truffet. Etter kommunens mening er skjønnsgrunnene ikke utilstrekkelige for så vidt angår omkostningsavgjørelsen.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må tas til følge.
Når omkostningsoppgaven ikke legges til grunn for omkostningsavgjørelsen, må skjønnsretten gi en nærmere begrunnelse for at de i oppgaven oppgitte utgifter finnes å være høyere enn det som antas å være «nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken»,jfr. skjønnslovens §54 første ledd. Det må gis slik begrunnelse at det kan ses at skjønnsretten har anvendt nevnte lovbestemmelse på riktig måte.
Det er her fremlagt en spesifisert omkostningsoppgave, skjønnslovens §2 jfr. tvistemålslovens §176.
Utgiftene er i oppgaven oppgitt under 2 hovedposter. Punkt 3 omfatter prosessfullmektigens egne utgifter til reise m.v. og post 5 omfatter utgifter til teknisk bistand og grunneierrepresentant. Hvis skjønnsretten hadde funnet det nødvendig med ytterligere legitimasjoner, kunne det ha vært bedt om det.
Skjønnsretten har gitt uttrykk for at utgifter til avdelingsleder Karl Stokke (punkt 5, 1) og utgifter til grunneierrepresentant (punkt 5, 5) ikke kan ses å ha vært nødvendig. For øvrig er det bare sagt at de oppgitte utgifter er funnet å være «uforholdsmessig høye», samt at de bare er delvis legitimert. Det er ikke sagt hvorfor de oppgitte utgifter er funnet å være for høye, og hvor stor del av disse kan anses som nødvendige utgifter.
I omkostningsoppgaven er det under punkt 1 oppgitt den tid som har medgått for advokaten til forberedende arbeide, og under punkt 2 er satsene for salærberegningen oppgitt. Skjønnsretten har ikke gitt uttrykk for om den oppgitte tid er mer enn det som er funnet å være nødvendig, eller om det er de ved beregningen anvendte satser som anses for å være for høye og eventuelt i strid med vanlige salærnormer, jfr. Rt-1963-1390. Det er alene sagt at «det stipulerte salær virker uforholdsmessig høyt ansatt.»
Det fremgår ikke av omkostningsavgjørelsen hva som er tilkjent som salær, og hva som er tilkjent til dekning av andre utgifter, jfr. tvistemålslovens §179 første ledd, 2. setning, jfr. skjønnslovens §2. Skjønnsretten har «hensett til antall takstnummer og de problemer skjønnet kan sies å reise», funnet «at omkostningene samlet kanfastsettes til kr. 22 000». Bortsett fra at det er sagt at de oppgitte utgifter
Side:140
til avdelingsleder Karl Stokke og grunneierrepresentanten er funnet å være unødvendige, kan det ellers ikke ses på hvilket grunnlag skjønnsretten har fraveket omkostningsoppgaven, og på hvilken måte omkostningene er fastsatt. Premissene er således ikke tilstrekkelige til at det kan ses om omkostningsavgjørelsen er i samsvar med skjønnslovens §54, jfr. tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5, jfr. §181 annet ledd. Avgjørelsen må derfor bli å oppheve og hjemvise til herredsretten til ny behandling, jfr. Rt-1970-1539.
Det tilføyes med foranledning i anførsel fra de kjærende parter at det ikke i og for seg er noen feil ved saksbehandlingen at den fremlagte omkostningsoppgave ikke er referert i skjønnsgrunnene. Det som kreves er at det fremgår at det er tatt hensyn til det som er oppgitt i oppgaven, at intet i denne er oversett og at det i det hele fremgår hvordan skjønnsretten har fastsatt hva som er nødvendige utgifter slik dette må forstås etter skjønnslovens §54 første ledd.
Kjæremålet har ført frem, og Sunndal kommune må etter tvistemålslovens §1802. ledd, jfr. §172 første ledd, pålegges å betale de kjærende parter v/advokat Oddvar Fosaas sakens omkostninger for lagmannsretten. Omkostningsoppgave er ikke innlevert. Omkostningsbeløpet settes til kr. 1 380, herav kr. 180 for utlegg.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Nordmøre herredsretts skjønn av 25. januar 1980 oppheves for så vidt gjelder omkostningsavgjørelsen, punkt 3 i skjønnsslutninger og saken hjemvises for så vidt til herredsretten til ny behandling.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse betaler Sunndal kommune til de kjærende parter ved advokat Oddvar Fosaas 1 380 - ettusentrehundreogåtti - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.
- - -
Av herredsrettens dom (sorenskriver Stian Sørlie m/skjønnsmenn):
Saksomkostninger:
I medhold av skjønnslovens §42 første ledd må saksøkeren bære de lovbestemte utgifter ved skjønnet etter oppgave fra retten.
De saksøkte har møtt med prosessfullmektig og har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger.
H.r.advokat Knut Lassen v/advokat Oddvar Fosaas, Oslo, meldte seg under saksforberedelsen som prosessfullmektig for samtlige saksøkte. Det var 31 takstnummer, men for 2 av disse, nemlig takstnr. 15 og takstnr. 23, ble det ikke nedlagt påstand, jfr. seksjon 9 i advokat Fosaas' prosesskrift av 25. april 1979. Det ble heller ikke under prosedyremøtet av advokat Fosaas nedlagt påstand for så vidt angår disse parter. Man antar derfor at advokat Fosaas har representert 29 av de 31 partene under skjønnet. De to saksøkte som i så fall ikke har vært representert av prosessfullmektig har ikke legitimert å ha hatt utgifter i anledning skjønnet.
I medhold av skjønnslovens §54 finner skjønnsretten at de saksøkte som har møtt med advokat må få erstattet sine utgifter til juridisk bistand.
Side:141
Advokat Fosaas har fremlagt omkostningsoppgave hvorav det fremgår at de samlede utgifter er angitt til kr. 9 913,-, mens salæret er beregnet til kr. 20 250,-. Retten finner at de oppgitte utgifter er uforholdsmessig høye. Likeledes som det stipulerte salær virker uforholdsmessig høyt ansatt. For så vidt angår utgiftene er de bare delvis legitimert. Utgiftene til egen grunneierrepresentant kan ikke ses å ha vært nødvendige, heller ikke utgiftene til avdelingsleder Karl Stokkes generelle vurderinger.
Hensett til antall takstnummer og de problemer skjønnet kan sies å reise, finner man at omkostningene samlet kan fastsettes til kr. 22 000,-. Beløpet tilkjennes advokaten direkte.
Skjønnet er enstemmig.
Slutning:
- - -
3. Sunndal kommune v/ordføreren betaler til h.r.advokat Knut Lassen, Oslo, 22 000,- - tjuetotusen - kroner.
- - -