Hopp til innhold

Rt-1923-596

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1923-06-02
Publisert: Rt-1923-596
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 59/1 B s.a.
Parter: Direktør C. H. Engelhardt (adv. C. A. Torstensen) mot brødrene Falch og direktør C. H. Engelhardts konkursbo (adv. Ludvig Nøstdal).
Forfatter: Bonnevie, Henry Larssen, Boye, Andersen, Christiansen, sorenskriver Sitje, Backer
Lovhenvisninger: Konkursloven (1863) §3


Ekstraordinær assessor Bonnevie: Angaaende nærværende saks gjenstand og nærmere omstændigheter henviser jeg til præmisserne for den av Aker skifteret den 18 november 1921 avsagte beslutning, hvorved direktør C. H. Engelhards bo av Lysaker, Bærum, blev tat under skifterettens behandling som konkursbo.

Denne beslutning er av Engelhardt ved stevning av 5 december 1921 paaanket til Høiesteret med saadan paastand: «1. At den paaankede kjendelse underkjendes, og at direktør C. H. Engelhardts bo ekstraderes ham til fri raadighet. 2. At direktør C. H. Engelhardt hos Brødrene Falch tilkjendes erstatning efter skjøn,

Side:597

optat paa Brødrene Falchs bekostning, for kreditspilde og andet tap som appellanten er paaført ved den i saken omhandlede konkursbegjæring og ved de av skifteretten ifølge samme foretagne skridt. 3. At appellanten hos Brødrene Falch tilkjendes procesomkostninger for Konkursretten og Høiesteret.»

Som motparter har Engelhardt stevnt konkursrekvirenterne Brødrene Falch samt konkursboet, som begge har avgit møte i Høiesteret og har nedlagt saadan paastand: «At skifterettens beslutning stadfæstes og Brødrene Falch og boet tilkjendes omkostninger ved Høiesteret.»

Med hensyn til det av Engelhardt reiste spørsmaal om litispendens bemerkes, at jeg ikke kan finde det tvilsomt, at den omstændighet, at der verserer særskilt sak for Høiesteret angaaende den fordring, som ligger til grund for konkursbegjæringen, ikke kan danne nogen processuel hindring for skifterettens selvstændige avgjørelse av spørsmaalet om fordringens eksistens i den utstrækning, som er nødvendig for besvarelsen av spørsmaalet om, hvorvidt betingelserne for aapning av konkurs er tilstede.

Det retskrav, som foreligger til prøvelse i nærværende sak er i virkeligheten helt forskjellig fra det, som er gjenstand for proces i den for Høiesteret indbragte men der endnu ikke procederte sak angaaende selve pengefordringen. I nærværende sak avgjøres bare det spørsmaal, hvorvidt brødrene Falch har retskrav paa at faa Engelhardts bo tat under konkursbehandling. At avgjørelsen av dette retskrav nødvendiggjør, at retten tar standpunkt til spørsmaalet om, hvorvidt rekvirenten har en fordring paa rekvisitus, medfører ikke, at avgjørelsen blir bindende med hensyn til det retskrav, som foreligger til paadømmelse i den anden sak, nemlig selve spørsmaalet om hvorvidt og i hvilken utstrækning brødrene Falch har penger tilgode hos Engelhardt. At det her dreier sig om helt forskjellige retskrav viser sig bl.a. deri, at der jo intet er iveien for, at samme skifteret, som har avgjort spørsmaalet om konkursaapning ut fra den forutsætning, at rekvirenten er kreditor, kan senere under konkursens gang ved fordringernes prøvelse og avgjørelse bygge paa den motsatte opfatning og fastslaa, at rekvirenten intet krav har.

Hvad sakens realitet angaar, er der tvil om hver især av de to betingelser for konkursaapning, som konkurslovens §3 opstiller, nemlig for det første om rekvisitus var insolvent ved konkursbegjæringens fremsættelse og for det andet om rekvirenten var kreditor. Hvad insolvensen angaar maa jeg med skifteretten anse det fuldt tilstrækkelig godtgjort ved den under 10 mars 1921 avholdte avsætningsforretning, at rekvisitus paa det tidspunkt ikke eiet ubeheftede aktiva, samtidig som han hadde adskillig gjæld. Og da Engelhardt intet har oplyst om, at hans økonomiske stilling er blit forbedret i tiden mellem avsætningen og konkursbegjæringen, maa jeg anse det ganske ubetænkelig at gaa ut fra, at Engelhardt ogsaa ved konkursens aapning var helt insolvent.

Hvad angaar spørsmaalet om rekvirentens kreditorstilling henviser jeg med hensyn til de nærmere omstændigheter til præmissene for de dokumenterte domme avsagt av sorenskriveren i Aker og av Kristiania overret henholdsvis under 21 september 1918 og 30 mai

Side:598

1921. Hovedspørsmaalet er her, hvorvidt forhandlingerne mellem Brødrene Falch og Engelhardt om sidstnævntes kjøp av D/S «Profit» resulterte i en virkelig bindende avtale, eller om det bare var kommet til forberedende forhandlinger. Jeg er med hensyn til dette spørsmaal kommet til samme resultat som overrettens flertal og kan i det væsentlige henholde mig til sammes begrundelse forsaavidt. Naar jeg saaledes gaar ut fra, at kontrakt var kommet istand, og at Engelhardt altsaa har gjort sig skyldig i kontraktbrud, følger herav, at Brødrene Falch har krav paa erstatning for det tap, som er dem paaført ved dette kontraktsbrud. Hvad tapets størrelse angaar har overretten i sin helhet lagt til grund den specifikation over tapspostene, som var fremlagt fra Brødrene Falchs side, og hvorefter det samlede tap av ham var beregnet til kr. 45.570.09; overretten har nemlig anseet de enkelte tapsposters rigtighet processuelt erkjendt.

Under nærværende sak har imidlertid Engelhardt for Høiesteret optat nærmere procedyre om hver især av tapspostene, idet han her kun erkjender rigtigheten av en enkelt post, stor kr. 517.50.

Jeg anser det tvilsomt, om Engelhardt ved sin procedyre har forspilt adgangen til nu at bestride rigtigheten av de enkelte tapsposter; men jeg maa anse det upaakrævet at avgjøre dette spørsmaal. Jeg mener nemlig, at det i realiteten maa ansees tilstrækkelig godtgjort, at i hvert fald en saa betragtelig del av det paastaatte tap virkelig er lidt, at det samlede tap kommer op i tusener av kroner. Det kan da i nærværende sak ikke komme i betragtning, om der kanske ikke kan siges at foreligge tilstrækkelig bevis for hver især av de av Brødrene Falch opførte tapsposter. Naar som her rekvisitus's absolute insolvens er paa det rene, og der intet foreligger om, at han har været tilsagt økonomisk støtte fra tredjemand til avvergelse av konkurs, maa det være tilstrækkelig til at berettige beslutningen om konkursaapning, at rekvirenten ved begjæringens indgivelse var kreditor for et ikke helt bagatelmæssig beløp.

Jeg voterer efter dette for, at den paaankede beslutning stadfæstes. Processens omkostninger for Høiesteret findes appellanten at maatte tilsvare.

Konklusion:

Skifterettens beslutning stadfæstes. I procesomkostninger for Høiesteret betaler direktør C. H. Engelhardt til brødrene Falch og direktør C. H. Engelhardts konkursbo kr. 600.

Ekstraordinær assessor Henry Larssen: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg skal alene fremhæve, at spørsmaalet om eksistensen av Brødrene Falchs fordring paa Engelhardt i nærværende sak selvfølgelig kun faar sin bedømmelse saa langt nødvendig til begrundelse av, hvorvidt der kan aapnes konkurs. Nogen domsavgjørelse av fordringen finder ikke sted. Jeg er enig med skifteretten, naar den ved spørsmaalet om konkursbegjæringens tilfølgetagelse efter det som i saa henseende forelaa for skifteretten ansaa Brødrene Falch som fordringshaver, og heri er der heller ikke oplyst senere at være indtraadt nogen forandring.

Side:599

Ekstraordinær assessor Boye: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med de tidligere voterende. Jeg skal alene tilføie, at det for mig har stillet sig tvilsomt, om der virkelig var kommet en handel istand som kan begrunde, at indstevnte Brødrene Falch er fordringshaver overfor appellanten - et spørsmaal, som i tilfælde vil finde sin avgjørelse ved den til Høiesteret paastevnte sak.

Efter det, som nu foreligger, har jeg imidlertid fundet for tiden at maatte gaa ut fra, at nævnte firma er fordringshaver.

Ekstraordinær assessor Andersen: Jeg er paa samme maate som andenvoterende i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Assessor Christiansen, ekstraordinær assessor sorenskriver Sitje og assessor Backer: Likesaa.

Av skifterettens beslutning:

Retten anser det ved den fremlagte utskrift av kontinuationsavsætningsforretning avholdt hos rekvisitus i hans bolig «Victoria» i Bærum den 10 mars dette aar sammenholdt med den fremlagte stevning av 4 mars dette aar og ved overretssakfører Andersens procedure paa det rene at rekvisitus idag er insolvent. Rekvisitus har protesteret mot at konkursbegjæringen tages tilfølge under paaberopelse av appellens suspensive virkning og reglerne om litis pendentis og paastaat saken avvist og sig tilkjendt kost og tæring.

Den 21 september 1918 blev der av sorenskriveren i Aker kjendt saaledes for ret: «Indstevnte direktør Engelhart bør til Brødrene Falch betale kr. 45,570.09 med 4 av hundrede i aarlig rente fra 27 december 1916 til betaling sker, samt i saksomkostninger kr. 500». Denne dom blev av rekvisitus appellert til Kristiania overret, hvor den den 30 mai dette aar blev stadfæstet, dog saaledes at omkostningerne for begge retter ophævedes. Ifølge fremlagt attest fra Høiesterets justiskontor er Kristiania overrets dom av 30 mai d.a. paaanket til Høiesteret ved stevning av 10 november.

Retten skal med hensyn til paastanden om avvisning paa grundlag av litis pendentis bemerke at det er almindelig antaget at exeptio litis pendentis ikke kan fremsættes mot konkurs. Retskravene for de ordinære underretter eller appeldomstoler er ikke identiske med retskravet ved begjæring om konkurs for konkursretten. Konkurslovens §3 utaler positivt at en kreditor kan dokumentere insolvens ved en avsætningsforretning, det kan med andre ord ogsaa antages at konkursloven selv forutsætter at der begjæres konkurs efter en fordring hvorom der ved anden domstol verserer proces.

Med hensyn til paastanden om, at appellens suspensive virkning utelukker at der kan fremsættes begjæring om aapning av konkurs i henhold til den appellerede dom paa samme maate som appel av dom stanser eksekution eller tvangsauktion efter samme skal retten bemerke at den ikke antar at den foreliggende begjæring i den forstand bygger paa den appellerte doms rigtighet at den ikke kan tages tilfølge i tilfælde av appel av dommen. Retten antar at begjæringen har sit grundlag i det faktum, at rekvirenten mener at ha noget til gode hos rekvisitus i anledning et salg av et skib til denne under den 12 september 1917, og spørsmaalet blir derfor om skifteretten paa grundlag av det forhold, som har været gjenstand for sak i underret og overret præliminært kan avgjøre at rekvirenten skal betragtes som fordringshaver i rekvisitus's bo og konkursbegjæringen

Side:600

derfor toges tilfølge. Efter gjennemgaaelse av den fremlagte underretsakt samt overretssakens dokumenter kommer retten til det resultat, at man maa anerkjende rekvirenten brødrene Falch som fordringshaver i direktør Engelharts bo paa grundlag av de salgsforhandlinger som i tiden før og til og med 12 september 1916 blev ført om D/S «Profit» - hvilket beløp rekvirenten har til gode er i denne forbindelse uten interesse.

Den rigtige avgjørelse av det foreliggende spørsmaal antages at bero paa den rigtige avveiningen av de krydsende hensyns relative styrke, paa den ene side hensynet til det urimelige i at man skal kunne bringes under konkurs av en kreditor som ved allerede verserende sak - in casu for Høiesteret - viser sig ikke at ha været ens kreditor - paa den anden side hensynet til det urimelige i at en kreditor hvis krav synes aabenbart rigtig ikke skulde ha anledning til at benytte sig av det retsmiddel som staar til alle kreditorers raadighet, nemlig aapning av konkurs. Det rigtige antages at være at konkursretten altid selv, efter det som foreligger, gjør sig op en forhaandsmening, om rekvirenten er kreditor eller ei; skulde det saa senere vise sig at denne avgjørelse desavueres av overordnet ret er dette ikke at betragte anderledes end naar skifteretten selv ved fordringernes prøvelse omgjør sin egen avgjørelse apriori ved begjæringens tilfølgetagelse, hvortil det antas paa det rene at skifteretten har adgang.