Rt-1927-805
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1927-10-08 |
| Publisert: | Rt-1927-805 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 31/2 B s.a. |
| Parter: | Eidsvold almenningsstyre (advokat Rubach) mot frk. Gusta Jøndal, Ole Hansen Jøndalsvangen, Anton Vaaler, Hans Vaaler, Johan Olsen Jøndalsvangen og Hans O. Jøndal (advokat Ellestad). |
| Forfatter: | Lie, Bade, Hanssen, Bonnevie, Andersen, Borch, Berg |
| Lovhenvisninger: | Lov ang det benificerede Gods (1821), Norske Lov (1687) 3- |
Assessor Lie: Ved fire domme, avsagt 4 april 1921 av sorenskriveren i Eidsvold, blev henholdsvis Gusta Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen, Anton Vaaler og Ole Hansen Jøndalsvangen, Hans Waaler og Johan Olsen Jøndalsvangen samt Hans Olsen Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen frifundet for Eidsvold Almenningsstyres tiltale og sakens omkostninger ophævet.
Dommene blev stadfæstet ved fire domme av Oslo overret av 17 december 1923 under ophævelse av sakens omkostninger ogsaa for overretten.
Eidsvold Almenningsstyre har paaanket dommene til Høiesteret, hvor sakerne er procedert sammen i henhold til kumulationsbevilling. Overfor den ene indstevnte Johan Olsen Jøndalsvangen er appellen frafaldt av almenningsstyret. Appelbevilling for samtlige saker foreligger.
Almenningsstyret har i de fire saker nedlagt følgende paastande: 1. I saken mot Gusta Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen: «Principalt: At Eidsvold Bygdealmenning kjendes eiendomsberettiget til den under gnr 6 b nr. 1 liggende sætervold paa Jøndalsvangen, og at forpagtningsforholdet til Ole Hansen Jøndalsvangen kjendes ugyldig. Subsidiært: Gjentagelse av den principale paastand med følgende tilføielse: At indstevnte frøken Gusta Jøndal som eier av gnr 6 b nr. 1 kjendes berettiget til at fortsætte den tidligere bruk av sætervolden. I begge tilfælde: At indstevnte tilpligtes at betale appellantskapet sakens omkostninger for alle retter.»
2. I saken mot Anton Vaaler og Ole Hansen Jøndalsvangen: «Principalt: At Eidsvold Bygdealmenning kjendes eiendomsberettiget til den under gnr 8 b nr. 3 liggende sætervold paa Jøndalsvangen og at forpagtningsforholdet til Ole Hansen Jøndalsvangen kjendes ugyldig. Subsidiært: Gjentagelse av den principale paastand med følgende tilføielse: At indstevnte som eier av gnr 8 b nr. 3 kjendes berettiget til at fortsætte den tidligere bruk av sætervolden. I begge tilfælde: At indstevnte tilpligtes at betale appellantskapet sakens omkostninger for alle retter.»
3. I saken mot Hans Vaaler: «Principalt: At Eidsvold Almenningsstyre kjendes eiendomsberettiget til den under gnr 8 b nr. 1 liggende sætervold paa Jøndalsvangen. Subsidiært: Gjentagelse av den principale paastand med tilføielse: At indstevnte Hans Vaaler som eier av gnr 8 b nr. 1 kjendes berettiget til at fortsætte den tidligere bruk av sætervolden. I begge tilfælde: At indstevnte
Side:806
tilpligtes at betale appellantskapet sakens omkostninger for alle retter.»
4. I saken mot Hans O. Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen: «Principalt: At Eidsvold bygdealmenning kjendes eiendomsberettiget til den under gnr 4 b nr. 1 liggende sætervold paa Jøndalsvangen og at den med Ole Hansen Jøndalsvangen oprettede forpagtningskontrakt av 14 april 1902 kjendes ugyldig. Subsidiært: Gjentagelse av den principale paastand med følgende tilføielse: At indstevnte Hans Jøndal som eier av gnr 4 b nr. 1 kjendes berettiget til at fortsætte sin tidligere bruk av sætervolden. I begge tilfælde: At indstevnte tilpligtes at betale appellantskapet sakens omkostninger for alle retter.»
De indstevnte har nedlagt følgende paastande: 1. I saken mot Gusta Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen: «Principalt: At frøken Gusta Jøndal som eier av gaarden gnr 6 b nr. 1 Jøndal i Eidsvold kjendes eiendomsberettiget til den i saken omhandlede hendes eiendom tilliggende plads eller løkke paa Jøndalsvangen og at frøken Gusta Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen frifindes for Eidsvold Almenningsstyres tiltale. Subsidiært: At overrettens dom stadfæstes. Atter subsidiært: At frøken Gusta Jøndals nævnte gaard kjendes berettiget til fremtidig fri bruk og benyttelse av nævnte plads eller løkke, deriblandt som jordbruk og beboelse aaret rundt og som husmandsplads, og i alle tilfælde: At frøken Gusta Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen tilkjendes saksomkostninger for Høiesteret hos Eidsvold Almenning.»
2. I saken mot Anton Vaaler og Ole Hansen Jøndalsvangen: «Principalt: At Anton Vaaler som eier av gaarden gnr 8 b nr. 3 Vaaler i Eidsvold kjendes eiendomsberettiget til den i saken omhandlede hans eiendom tilliggende plads eller løkke paa Jøndalsvangen og at Anton Vaaler og Ole Hansen Jøndalsvangen frifindes for Eidsvold Almenningsstyres tiltale. Subsidiært: At overrettens dom stadfæstes. Atter subsidiært: At Anton Vaalers nævnte gaard kjendes berettiget til fremtidig fri bruk og benyttelse av nævnte plads eller løkke, deriblandt som jordbruk og beboelse aaret rundt og som husmandsplads, og i alle tilfælde: At Anton Vaaler og Ole Hansen Jøndalsvangen tilkjendes saksomkostninger for Høiesteret hos Eidsvold Almenning.»
3. I saken mot Hans Vaaler: «Principalt: At Hans Vaaler som eier av gaarden gnr 8 b nr. 1 Vaaler i Eidsvold kjendes eiendomsberettiget til den i saken omhandlede hans eiendom tilliggende plads eller løkke paa Jøndalsvangen og at Hans Vaaler frifindes for Eidsvold Almenningsstyres tiltale. Subsidiært: At overrettens dom stadfæstes. Atter subsidiært: At Hans Vaalers nævnte gaard kjendes berettiget til fremtidig fri bruk og benyttelse av nævnte plads eller løkke, deriblandt som jordbruk og beboelse aaret rundt og som husmandsplads, og i alle tilfælde: At Hans Vaaler tilkjendes saksomkostninger for Høiesteret hos Eidsvold Almenning.»
4. I saken mot Hans O. Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen: «Principalt: At Hans O. Jøndal som eier av gnr 4 bnr 1 Jøndal i Eidsvoid kjendes eiendomsberettiget til den i saken
Side:807
omhandlede hans eiendom tilliggende plads eller løkke paa Jøndalsvangen og at Hans O. Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen frifindes for Eidsvold Almenningsstyres tiltale. Subsidiært: At overrettens dom stadfæstes. Atter subsidiært: At Hans O. Jøndals nævnte gaard kjendes berettiget til fremtidig fri bruk og benyttelse av nævnte plads eller løkke, deriblandt som jordbruk og beboelse aaret rundt og som husmandsplads, og i alle tilfælde: At Hans O. Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen tilkjendes saksomkostninger for Høiesteret hos Eidsvold Almenning.»
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstændigheter henviser jeg til de underordnede retters domsgrunde.
Av nye dokumenter for Høiesteret nævner jeg bl.a.:1. Utskrift av syns- og skjønsforretning avholdt 15 september 1925 paa Jøndalsvangen under administration av sorenskriveren i Eidsvold. 2. Utskrift av et tingsvidne optat 30 september 1925 i Eidsvold sorenskriveri. 3. Utskrift av et tingsvidne optat 15 oktober 1925 ved samme sorenskriveri.
Det er for Høiesteret paa det rene at de omtvistede sæterløkker ikke ligger «ind til» Pigeborg, som de indstevnte har hævdet for de underordnede retter, men paa selve Pigeborgs omraade.
Jeg kommer til et andet resultat end de underordnede retter.
Efter de foreliggende oplysninger finder jeg, at man maa gaa ut fra, at Pigeborg før auktionssalget i 1838 var en del av den daværende Eidsvold Statsalmenning og undergit dennes retsforhold. Under hensyn til hvad der ellers er oplyst kan jeg ikke i den omstændighet, at Pigeborg var særskilt skyldsat, nemlig ved en forretning av 1756, se noget uttryk for, at det blev behandlet som et særskilt eiendomsomraade, som ikke hadde den sedvanlige almenningskarakter. Heller ikke lægger jeg nogen vegt paa, at det blev solgt av statsmyndigheterne paa en tid, da det var forbudt ved lov at sælge statsalmenninger. Det bevismoment, som man efter omstændigheterne vilde ha kunnet finde heri til støtte for den opfatning, at Pigeborg ikke dengang var nogen del av Eidsvold Statsalmenning, taper efter oplysningernes stilling forøvrig sin betydning. Statsmyndigheternes holdning forklares naturlig av, at de ikke har hat tilstrækkelig kjendskap til de faktiske forhold. Paa de hold, som stod forholdene nærmest, er det tydelig nok, at man ikke har delt statsmyndigheternes opfatning. Forsaavidt kan jeg nævne, at en av opsidderne paa gaarden Jøndal, som selv hadde sæterret i Pigeborg, som var medlem av Eidsvolds formandskap, og som hadde i opdrag av formandskapet at kjøpe Pigeborg paa auktionen for alle gaardbrukere paa østsiden av Vormen, lot tilføie retsboken før opropet fandt sted, at «da nærværende eiendom er en del av almenningen, saa forbeholdt han vedkommende gaardeieres bruksret». Under disse omstændigheter mener jeg, at man maa fastslaa, at Pigeborg ved salget i 1838 til de bruksberettigede i Eidsvold Statsalmenning efter de foreliggende retsforhold blev bygdealmenning. Der er ogsaa dokumentert flere oplysninger, som viser at Pigeborg baade i den nærmeste tid efter salget og senere er betragtet paa denne maate av kjøperne, og det er paa det rene, at det efter salget i 1851 av den øvrige del av Eidsvold
Side:808
Statsalmenning til de bruksberettigede altid er blit administrert som bygdealmenning sammen med denne og begge omraader som et samlet almenningsomraade.
Efter sakens oplysninger maa jeg videre lægge til grund, at opsidderne paa Jøndal og Vaaler ikke som paaberopt av de indstevnte har hat eiendomsret til sine sæterløkker i Pigeborg fra gammel tid. Herom henviser jeg i det væsentlige til, hvad underretten har anført. Der er efter min mening ikke hjemmel for at anta andet, end at løkkerne bare er blit optat og benyttet av opsidderne til sæterbruk i medhold av bestemmelsen i N.L. 3-12-3, uten at nogen eiendomsret til løkkerne har knyttet sig dertil for opsidderne, og at forholdet i saa henseende ikke hadde undergaat nogen forandring omkring eller lidt før 1860, da den i saken omhandlede omlægning av løkkernes drift blev paabegyndt.
Fremdeles kan jeg ikke gi de indstevnte medhold i, at Eidsvold Almenningsstyre har anerkjendt opsiddernes eiendomsret til løkkerne. Det sees vistnok, at skiftende almenningsstyrer efter Pigeborgs overgang til bygdealmenning i lang tid, ialfald tildels, har hat den opfatning, at opsidderne hadde en saadan eiendomsret, men dette kan ikke under de foreliggende omstændigheter tillægges nogen betydning som et særskilt retsstiftende moment.
Spørsmaalet blir dernæst, om opsidderne ved den bruk av løkkerne, som er foregaat fra omkring 1860 eller lidt før, har hævdet eiendomsret til dem eller dog ret til fri bruk av dem, altsaa en bruk som ikke bare indskrænker sig til den gamle sæterbruk. Jeg anser det godtgjort, at sæterdriften ophørte omkring det nævnte tidspunkt, nemlig fordi den ikke længere fandtes hensigtsmæssig eller regningssvarende som led av gaardsdriften, og at løkkerne senere kontinuerlig er blit drevet som almindelig jordbruk, dels ved husmænd, dels gjennem bortforpagtning, og med beboelse aaret rundt paa de fleste av dem. Imidlertid finder jeg ikke, at der er tilstrækkelig grund til at opfatte denne bruk som uttryk for utøvelse av en eiendomsraadighet. Det har ved bedømmelsen av forholdet i dette punkt avgjørende betydning, hvorledes bruken objektivt seet er egnet til at fremstille sig utadtil, overfor almenningsstyret, og ut fra dette synspunkt mener jeg at der ikke med rimelighet behøver at ligge mere i bruken end, at den indeholder en utnyttelse av opsiddernes stilling som brukere til avløsning av den gamle bruk, som ikke længere tilfredsstillet rationelle driftshensyn, omend en saadan forandret bruk ikke var hjemlet ved den foreliggende bruksretsadkomst. Det er altsaa en bruksoverskridelse, ikke en eiendomsraadighet, som efter min mening objektivt nærmest gir sig tilkjende i den nye bruk. Jeg henviser som støtte for denne opfatningsmaate til de betragtninger, som Høiesteret har anvendt særlig i dom i Rt-1911-465. Hvad angaar den av overretten paaropte høiesteretsdom i Rt-1917-848, behandler den et saksforhold, som er helt forskjellig fra det her foreliggende, nemlig en bruk av et stykke almenningsgrund solgt til en fremmed, som ikke stod i noget bruksretsforhold til almenningen, men utøvet sin bruk i henhold til en eiendomsadkomst.
Side:809
Derimot finder jeg at maatte gi de indstevnte medhold i, at opsidderne paa Jøndal og Vaaler ved den omhandlede nye bruk av løkkerne har hævdet ret til bruk av dem som almindelig jordbruk enten personlig eller gjennem andre og med beboelse aaret rundt paa den maate som bruken gir uttryk for. Jeg mener særlig, at den gamle bruksadkomsts indskrænkede omfang under de foreliggende omstændigheter ikke kan danne nogen hindring for, at bruken tillægges denne retsstiftende virkning.
Det har været berørt under procedyren for Høiesteret, om opsidderne i tilfælde ogsaa maa ansees at ha hævdet ret til at benytte sin adgang til at aavirke i brændselsøiemed m.v. i almenningen i det utvidede omfang, som omlægningen av løkkedriften kræver, men efter de knappe oplysninger, som foreligger om, hvorledes bruken i saa henseende har været utøvet, og efter parternes stilling under procedyren til dette spørsmaal finder jeg det rettest at det ikke blir avgjort i nærværende sak.
Efter hvad jeg har fremholdt, finder jeg, at min opfatning kan komme til uttryk i en konklusion, som gaar ut paa en anerkjendelse av Eidsvold Almennings eiendomsret til løkkerne, men samtidig paa en forkastelse av kravet om at bortforpagtningen av løkkerne kjendes ugyldig for de løkkers vedkommende, hvor der foreligger en bortforpagtning som nu er omtvistet. Hvad det sidstnævnte punkt angaar, vil jeg fremhæve, at den bruk, som bortforpagtningen omfatter, ikke efter sakens oplysninger kan sees at gaa videre end, at den falder indenfor rammen av den bruk, som jeg finder at de indstevnte har hævdet ret til. Jeg bemerker særskilt, at naar appellen er frafaldt overfor Johan Olsen Jøndalsvangen, er det efter hvad der er oplyst, fordi han ikke længere har den forpagtning som han har hat av en av løkkerne.
Processens omkostninger finder jeg grund til at ophæve ogsaa for Høiesteret.
Konklusjon:
Eidsvold Almenning kjendes eiendomsberettiget til de under saken omtvistede sæterløkker. Iøvrig bør Gusta Jøndal, Anton Vaaler, Hans Olsen Jøndal og Ole Hansen Jøndalsvangen for Eidsvold Almenningsstyres tiltale fri at være. Processens omkostninger for alle retter ophæves.
Assessor Bade: I det væsentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Assessorerne Hanssen, Bonnevie, Andersen, ekstraordinær assessor overretsassessor Borch og assessor Berg: Likesaa.
Av underrettens dom:
Denne sak gjælder ett som jordbruk benyttet grunstykke, som efter almenningsstyrets mening er en almenningssæter, tilliggende Hans O. Jøndals gaard Jøndal, gnr 4, bnr 1, i Eidsvoll, og som saaledes formenes at være almenningens eiendom, og alene at kunne benyttes som sæterbruk. Hans O. Jøndal har ikke villet erkjende dette, idet han gjør gjældende, at han selv er eier. - - -
Side:810
Samtidig med nærværende sak har almenningsstyret anlagt lignende saker vedkommende 3 andre grundstykker eller løkker, støtende til eller liggende like ved heromhandlede og som i likhet med denne av almenninsstyret formenes at være almenningen tilhørende. Ogsaa disse 3 saker er anlagt mot en i almenningen bruksberettiget gaardbruker, som paastaar sig eiendomsberettiget, og mot en forpagter, som av gaardeieren er overdraget bruken. - - -
Sin paastand under post 1 - den, som ligger til grund for de følgende paastandsposter - bygger almenningsstyret paa, at de omtvistede grundstykker eller løkker ligger i en del av Eidsvoll bygdealmenning, som fra gammel tid gaar under betegnelsen «Pigeborg», og at de oprindelig har været sæterløkker til sæterbruk, som de saksøkte gaardbrukeres gaarder tidligere hadde sammesteds. Om Pigeborg forklares nærmere, at den hadde været almenningsplads i den daværende Eidsvoll statsalmenning, men at den i 1838 - efter som bygselledig at være faldt tilbake til almenningen - blev solgt til de i almenningen bruksberettigede og derved gik over til at bli bygdealmenning, likesom den øvrige del av statsalmenningen blev bygdealmenning ved salg i 1851 til de bruksberettigede. - - -
Naar løkkene nedenfor i utdraget benævnes pladser og de angivne brukere husmænd, er dette overensstemmende med de av vidnerne brukte benævnelser. - - -
Retten er ikke enig i, at Pigeborg er en del av Eidsvoll bygdealmenning.
Angaaende Pigeborgs salg i 1838 henvises til utskriften av det den 16 februar 1842 tinglæste skjøte. Det vil derav sees, at Pigeborg var en staten tilhørende bygselledig, særskilt skyldsat gaardpart, og at den blev solgt ved offentlig auktion overensstemmende med loven om de benefiserte gods av 20 august 1821 «til Ole Hansen Jøndal paa egne og øvrige medlemmer av Eidsvold præstegjælds formandskab, deres vegne, forsaavidt de boe paa østsiden av Vormen elv.» Nu sees det av utdrag av proposition av 1851 om salg av Eidsvold statsalmenning at Pigeborg laa i denne statsalmenning, og at de, som var bruksberettiget i statsalmenningen og til hvem den solgtes, var gaardbrukerne i den paa østre side av Vormen liggende del av Eidsvoll. Av bilag 1 synes videre at fremgaa, at de formænd fra østsiden, som fik skjøte paa Pigeborg, hadde latt de øvrige bruksberettigede i almenningen faa andel i kjøpet rimeligvis ved den i dokumentet nævnte forening av 27 og 28 november 1838. De, som blev delagtig i kjøpet av Pigeborg var altsaa de samme, som var bruksberettigede i statsalmenningen. Men naar almenningsstyret mener, at Pigeborg herved blev bygdealmenning, er dette urigtig. Saalænge Pigeborg var bortbygslet, var Pigeborg selvfølgelig unddraget de i almenningen bruksberettigedes benyttelse, og da Pigeborg blev bygselledig, faldt Pigeborg ikke derved tilbake til at bli en del av statsalmenningen, isaafald kunde den nemlig ikke blit solgt, da salg av statsalmenning var forbudt ved §38 i lov av 20 august 1821 og først igjen blev tillatt ved lov av 25 august 1848. Eiendommen blev da heller ikke - saaledes som bestemt for statsalmenninger - solgt for en ved takst fastsat sum, men som oven nævnt efter loven om det benefiserte gods ved auktion og med paahefte av jordavgift m.v. Pigeborg blev altsaa ved salget i 1838 ikke bygdealmenning, men sameie for kjøperne og den, de lot faa andel i kjøpet - - -
Naar retten saaledes efter ovenstaaende kommer til det resultat, at Pigeborg ikke er en del av Eidsvoll almenning, saa er heller ikke de
Side:811
omtvistede løkker almenningssætre eller deler av den, og da brister grundlaget for almenningsstyrets søksmaal. De saksøkte maa følgelig bli at frifinde.
- - - Selv om imidlertid rettens antagelse: at løkkene ikke er deler av tidligere almenningssætre, ikke skulde holde stik, eller det maatte findes, at retten er gaat utenfor procedyren ved paa dette grundlag at frifinde de saksøkte, formenes de at maatte bli at frifinde paa grundlag av, at de ved den disposition, som er godtgjort i over 60 aar at være utøvet over løkkene, maa antages at ha erhvervet eiendomsret til løkkene ved hævd. - - -
Av overrettens dom:
- - - Førstvoterende deler underdommerens opfatning av spørsmaalet, om hævd kan sies at foreligge og henviser til den i underretsdommen givne fremstilling av denne del av saken. Jeg lægger vegt paa, at det er en utenfor sæterrettigheterne liggende bruk av sæterløkkene, som paastaaes hævdet av de indstevnte. Efter oplysningerne maa det antages, at vanlig sæterdrift er ophørt omkring 1860. At havnegangen har været brukt til hest og ungfæ i sommertiden kan ingen forandring gjøre. Men selve sæterhusene, sætervangene og sæterløkkene har været tat i bruk paa en fra sæterretten helt forskjellig maate, de er helt bebygget og beboet aaret rundt som husmandsplads under gaarden. Denne bruk av sæterløkkene kan jeg ikke finde at være i strid med adkomsten (sæterretten). Ved ophør av sæterrettens utøvelse har de tidligere brukere tiltat sig en anden benyttelse av sætervang og sæterløkker. I den fremlagte skyldsætningsforretning av 1756, side 22, beskrives sætervangen saaledes, at den «ikke er av større godhet end derpaa kan avles nogle faa læs hø.» Da sæterbruken ca. 100 aar senere ophørte synes opdyrkningen at være betydelig større, og det er rimelig, at det for gaardeieren har fremstillet sig som en naturlig ting, at ingen vilde motsætte sig at de - til gjengjæld for det arbeide, der var nedlagt i opdyrkningen - istedetfor til sæterbruk overlot sætervang og løkker til beboelse og videre opdyrkning for folk, som vilde bo der aaret rundt. Dette maatte fremstille sig som en saa naturlig ting, at de nye eiere, der netop paa auktion hadde kjøpt sæterstrækningen, ingen indvending derimot har gjort.
Det maa for almenningsstyret ha manifesteret sig som et «ydre faktum», der «stod i strid med sæterretten» at sætervang og løkker anvendtes som husmandsplads. Gjelsviks tingsret side 313, note 34 og side 109, note 24. Men desuagtet har almenningsstyret ikke skredet ind mot denne bruk før nu og git alle vedkommende grund til at staa i den gode tro, at bruken var retslig begrundet og anerkjendt. Forholdet maa nærmest sammenlignes med det, som omhandles i høiesteretsdommen om Morstadsæteren i Gran, Rt-1917-848, hvor sæterløkkene blev tat i bruk for fast beboelse.
Der foreligger ingen oplysninger om forholdet mellem de daværende og de nuværende eiere av de gaarde, som tiltok sig at bortsætte løkkene. Jeg er nærmest tilbøielig til at slutte mig til Gjelsviks opfatning av sukcessionens betydning for den gode tro (Tingsret side 313, note 35). Men da jeg antar, at allerede de, som besad gaardene, da bruksutøvelsen begyndte, var i god tro og ikke handlede mot sin adkomst ved at ta sæterløkkene i bruk paa en helt anden maate end før, finder jeg ikke grund til at gaa mere ind herpaa.
Side:812
Det kan være spørsmaal om det ikke er blot retten til bruk som husmandspladse, som er hævdet eller ialfald erhvervet ved alders tids bruk, mens proprieteten fremdeles tilhører eierne av den hele sæterstrækning saaledes, at post 1 i appellantskapets paastand kunde bli at ta tilfølge, selv om frifindelse fandt sted, forsaavidt angaar post 2. Dertil antar jeg dog, at der efter appellantskapets procedyre ikke kan være adgang. I post 1 er lagt en betydning, som utelukker den bruk av pladsen, som omhandles i post 2. Jeg mener imidlertid, at indstevntes frifindelse i begge poster ikke nødvendigvis maa medføre en anerkjendelse av, at indstevnte Hans O. Jøndal betragtes som eier av pladsen, saa han kan forlange den utskilt av Pigeborg skyld og frit avhænde den til hvem han vil og bruke den, som han vil. Spørsmaalet om fuld og uindskrænket eiendomsret er ikke reist av indstevnte og kan jeg derfor ikke finde det rigtig at træffe avgjørelse herom under denne sak. - - -
E. Holtan. Kr. Fleischer. J. Soldan.