Rt-1929-705

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-09-19
Publisert:	Rt-1929-705
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 19/2 s.a.
Parter:	Konsul Einar Wettre (eller nu hans dødsbo), disponent Magnus Christiansen og bankchef Olaf Evensen (advokat Magnus) mot Bjarne Bugge (advokat Nicolay L. Bugge).
Forfatter:	Dahl, Bonnevie, Hanssen, Bade, Boye, Reinholdt, Paulsen
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1910)

Dommer Dahl: Ved Oslo byretts dom av 22 desember 1926 blev i nærværende sak kjent for rett: «De innstevnte konsul Einar Wettre, disponent Magnus Christiansen og bankchef Olaf Evensen bør en for alle og alle for en til saksøkeren Bjarne Bugge, Rio de Janeiro, betale 55.204 milreis og 20 reis enten i denne myntsort eller i norsk mynt efter kurs paa betalingsdagen med 6 av hundrede i aarlig rente herav fra 20 november 1924, til betaling skjer, samt kr. 800 i saksomkostninger». - Et av rettens medlemmer stemte for, at Bjarne Bugge alene skulde tilkjennes erstatning efter skjønn optatt paa de innstevntes bekostning for hatte utlegg og arbeide i anledning av det ham meddelte opdrag. Han voterte derhos for ophevelse av sakens omkostninger.

Dommen er av konsul Einar Wettre, eller nu hans dødsbo, disponent Magnus Christiansen og bankchef Olaf Evensen paaanket til Høiesterett med paastand om, at appellantene frifinnes for Bjarne Bugges tiltale i saken og tilkjennes omkostninger for byretten og Høiesterett.

Innstevnte Bjarne Bugge har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At byrettens dom stadfestes og at appellantene in solidum tilpliktes at betale innstevnte sakens omkostninger for Høiesterett. Subsidiært 1: At appellantene konsul Einar Wettre (eller nu hans dødsbo), disponent Magnus Christiansen og bankchef Olaf Evensen in solidum tilpliktes at betale Bjarne Bugge hans utlegg 5204 milreis og 20 reis samt godtgjørelse for det arbeide, han efter deres opdrag har hatt med salg av fabrikken i Pernambuco og erstatning for det tap og den skade han i den anledning har lidt. Godtgjørelsen og erstatningen, der tilsammen ikke maa overstige 50.000 milreis eller det tilsvarende beløp i norske penger, fastsettes ved skjønn, som optas paa appellantenes bekostning, og det forannevnte beløp og skjønnsbeløpet forrentes med 6 av hundrede aarlig fra 20 november 1924. 2. At appellantene tilpliktes at betale Bjarne Bugge sakens omkostninger for byrett og Høiesterett.»

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til byrettens domsgrunner. For Høiesterett er fremlagt

Side:706

en del nye dokumenter, hvoriblandt enkelte telegrammer og skrivelser in extenso, som for byretten alene hadde vært fremlagt i utdrag. Jeg finner ikke, at saken ved de nye oplysninger er bragt i nogen vesentlig forandret stilling.

Jeg er i saken kommet til det samme resultat som det dissenterende medlem av byretten og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. I likhet med byretten antar jeg, at likvidasjonsstyret har handlet retsstridig ved at forholde Bjarne Bugge oplysning om, at fabrikken i Pernambuco ikke kunde selges uten samtykke fra Banco de Recife, idet denne bank hadde beslaglagt eller holdt eksekusjon i fabrikken. Det fremgaar av en skrivelse fra likvidasjonsstyret til banken av 28 november 1922, at styret allerede paa dette tidspunkt var bekjent med, at banken hadde foretatt beslagleggelse av fabrikken, og at styret hadde full forstaaelse av, at denne under disse omstendigheter ikke kunde avhendes uten med bankens samtykke. Jeg henviser herom til en bemerkning i nevnte skrivelse saalydende: «De maa være overbevist om, at vi ganske sikkert vil sette oss i forbindelse med Dem som en av de viktigste kreditorer, før vi endelig effektuerer salget av eiendommene i Pernambuco.» Den stedfundne beslagleggelse sees ogsaa at være bekreftet i en skrivelse fra banken til likvidasjonsstyret av 5 januar 1923, hvori banken ogsaa bemerker, at den ikke har til hensikt at sette selskapet under konkurs, «hvis De vil huske alltid at konsultere ogsaa oss, som De gjør med kreditorene i Europa». Efter det saaledes passerte, mener jeg, at det var en ubetinget plikt for likvidasjonsstyret at gi Bugge full oplysning om selskapets forhold til banken og dens heftelse paa eiendommen i forbindelse med det ham givne opdrag om at søke eiendommen avhendet. Likvidasjonsstyret kunde umulig være i tvil om, at saadan oplysning maatte være av vesentlig betydning for Bugges stilling til det givne opdrag og meget vel kunde være avgjørende for, om han overhodet vilde befatte sig med dette og paadra sig dermed forbundne utlegg og arbeide. Jeg mener derfor, at undlatelsen av at opfylle denne oplysningsplikt maa betegnes som en grov uaktsomhet fra likvidasjonsstyrets side, der maa medføre personlig ansvar for styrets medlemmer efter de almindelige rettsregler om erstatning for deliktmessig forhold. Det forekommer mig temmelig klart, at forøveren av et tilregnelig rettsbrudd ikke kan slippe fra sitt økonomiske ansvar for dette ved at paaberope, at han har handlet paa en annens vegne. Medlemmene av et selskaps styre staar saavidt skjønnes i saa henseende ikke i nogen særstilling, men maa personlig hefte for sine delikter, uansett om disse forøves ved inngaaelsen av kontrakter paa selskapets vegne.

Det neste spørsmaal i saken blir, om der fra Bugges side er utvist nogen uaktsomhet, som kan virke befriende for likvidasjonsstyret. Jeg kan ikke finne dette. Det har fra appellantenes side vært bebreidet Bugge, at han ikke fra først av har anstillet nærmere undersøkelse angaaende forholdet mellem det likviderende selskap og banken i Pernambuco. Jeg innser imidlertid ikke, at Bugge hadde nogen rimelig grunn eller opfordring til paa egen

Side:707

haand at foreta saadan undersøkelse, idet der for ham intet forelaa, som kunde berettige ham til at betvile, at likvidasjonsstyret var berettiget til at avhende fabrikken. Jeg er opmerksom paa, at Bugge, efter at salget av fabrikken allerede var bragt til avslutning ved Pernambucanas aksept av 6 mars 1923, under konferanse med Ommundsen (selskapets representant i Pernambuco) var gjort bekjent med, at denne ansaa det tilraadelig, at bankene i Pernambuco blev underrettet om avhendelsen. Jeg mener imidlertid, at Bugge har handlet fullt korrekt, naar han i denne anledning telegrafisk underrettet likvidasjonsstyret om Ommundsens opfatning og derefter overlot til styret at foreta det videre fornødne. Uten særlig mandat fra styret hadde Bugge efter min opfatning hverken opfordring eller berettigelse til personlig at sette sig i forbindelse med banken i denne anledning.

Det har videre fra appellantenes side vært lagt Bugge tillast, at han gikk med paa, at der i den med kjøperen oprettede kontrakt blev inntat en klausul om gjensidig konvensjonalbot for tilfelle av kontraktens misligholdelse. Jeg anser det visstnok tvilsomt, om Bugges vedtagelse av saadan konvensjonalbot paa selgerens vegne kan antas at ha ligget innenfor den ham meddelte, forøvrig meget omfattende salgsfullmakt, men finner det ikke nødvendig at avgjøre, hvorvidt Bugge har overskredet sin fullmakt, og hvilke følger en saadan overskridelse under andre omstendigheter kunde ha medført. Jeg finner det i ethvert fall avgjørende, at likvidasjonsstyret, efter at være underrettet om den i salgskontrakten inntatte klausul om konvensjonalbot, saa langt fra har benyttet sig herav til at annullere kontrakten, at styret meget mere ved sitt efterfølgende forhold maa antas stiltiende at ha ratihabert kontrakten, som den forelaa. Hertil kommer, at det under ingen omstendighet kan sies, at det skyldes inntagelsen i kontrakten av konvensjonalbotklausulen, at handelen ikke gikk i orden, men at dette utelukkende skyldes den Bugge ganske utilregnelige inngripen fra bankens side. Der er ingen grunn til at betvile, at handelen vilde gaat i orden uten ansvar for likvidasjonsstyret, hvis ikke banken hadde hindret salgets fullbyrdelse.

Jeg mener saaledes, at der ikke kan tilregnes Bugge nogen uaktsomhet med derav følgende ansvar, som paa nogen maate kan kompensere ansvaret for likvidasjonsstyrets rettsbrudd.

I likhet med byrettens tredjevoterende finner jeg, at likvidasjonsstyrets ansvar for det begaatte rettsbrudd bare kan omfatte det tap, som er en adækvat følge av styrets rettsstridige forhold. Jeg kan ikke, saaledes som byrettens flertall synes at ha gjort, anse det av Bugge prinsipalt paastaatte provisjonskrav som nogen saadan adækvat følge av rettsbruddet. Dette vilde det alene ha vært, hvis man kunde gaa ut fra, at Bugge vilde ha optjent den paastaatte provisjon, hvis likvidasjonsstyret hadde opfylt sin oplysningsplikt, men jeg kan hverken finne det bevist eller sannsynliggjort, at salget vilde ha gaatt i orden, om Bugge fra først av var blitt gjort bekjent med nødvendigheten av at innhente bankens samtykke til avhendelsen. Idet jeg saaledes mener, at her ikke foreligger den nødvendige aarsakssammenheng mellem

Side:708

rettsbruddet og provisjonskravet, antar jeg, at likvidasjonsstyrets ansvar maa begrenses til erstatning for Bugges utlegg og spilte arbeide i anledning av det ham givne salgsmandat.

Det har fra Bugges side subsidiært vært hevdet, at erstatningen ogsaa maa omfatte den skade, han som følge av, at handelen gikk overstyr, har lidt i sitt erhverv ved tap av kunder og prestige. Jeg finner ikke grunn til at gaa nærmere inn paa dette krav, idet jeg, saaledes som forliksklagen er formulert, finner at der i ethvert fall ikke er pleiet forliksmegling om dette krav, som følgelig ikke kan paakjennes under nærværende sak. Mitt resultat blir saaledes, at Bugge alene kan tilkjennes erstatning for sine utlegg samt en skjønnsmessig godtgjørelse for sitt arbeide med salget av fabrikken.

Efter procedyren for Høiesterett er partene enig om, at den skjønnsmessige godtgjørelse efter dette domsutslag blir at fastsette av Høiesterett med en rund sum ansatt i kroner inklusive renter til idag. Jeg finner, at den samlede erstatning for utlegg og arbeide med renter som nevnt passende kan settes til 15000 kroner. Av dette beløp blir at tillegge renter fra idag efter en sats, som jeg mener bør bestemmes til 5 procent.

I betraktning av, at Bugge ikke naar frem med sin prinsipale paastand, finner jeg at han alene delvis bør tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett.

Efter det anførte stemmer jeg for saadan

Dom:

Einar Wettre, eller nu hans dødsbo, Magnus Christiansen og Olaf Evensen bør en for alle og alle for en betale til Bjarne Bugge kr. 15.000 med 5 av hundrede i aarlig rente derav fra idag til betaling skjer, og i saksomkostninger for byretten og Høiesterett kr. 1.000.

Dommer Bonnevie: jeg er enig med førstvoterende i, at det var uforsiktig av likvidasjonsstyret, at det ikke fra første stund ga Bugge full beskjed om bankens holdning. Ialfall efter mottagelsen av Bugges telegram av 23 mars burde likvidasjonsstyret sikret sig, at Bugge straks blev helt orientert med hensyn til det rettspant, som banken hadde erhvervet i fabrikken. Dette burde forøvrig likvidasjonsstyret paa sin side ha gjort allerede av hensyn til selskapets egne interesser i at faa handelen ordnet. Og det er mig vanskelig at forstaa hvorfor likvidasjonsstyret undlot dette. Jeg maa anta at likvidasjonsstyret har gaatt ut fra, at Bugge allerede var blitt tilstrekkelig orientert forsaavidt gjennem sine konferanser med Ommundsen, og likvidasjonsstyret har kanskje gaatt ut fra at Bugge paa grunn av Ommundsens oplysninger selv hadde satt sig i forbindelse med advokat Souza. Til forklaring av likvidasjonsstyrets holdning kan kanskje ogsaa tjene, at det med tydelighet fremgaar av sakens oplysninger, at likvidasjonsstyret paa grunnlag av uttalelser fra flere forskjellige advokater i Brasilien, deriblandt advokat Souza, har stolet paa, at det av Banco de Recife opnaadde rettspant var realiter verdiløst

Side:709

for denne bank og derfor vilde bli frafalt naar det kom til stykket. Men samtidig som jeg her altsaa anser likvidasjonsstyrets fremgangsmaate som uaktsom, mener jeg, at Bugge i ganske stor utstrekning har sig selv at takke for, at han ikke tidligere blev helt orientert med hensyn til bankens panterettskrav og holdning forøvrig. Begge burde nemlig paa et tidligere tidspunkt enn skjedd satt sig i forbindelse med advokat Souza, saaledes som styret allerede i telegram av 15 mars hadde anbefalt ham i tilfelle av vanskeligheter, og spesielt burde han gjort dette før han den 10 april innlot sig paa at underskrive den foreløbige kontrakt paa den maate som skjedd. Han hadde først dagen i forveien den 9 april mottatt den skriftlige fullmakt eller rettere sagt en avskrift av den skriftlige fullmakt fra likvidasjonsstyret. Det er karakteristisk at Bugge fant at kunne underskrive den foreløbige kontrakt endog før han hadde mottatt den skrivelse av 16 mars fra likvidasjonsstyret som dette henviser til ved sin oversendelse av fullmaktsavskriften. Jeg citerer her ordlyden av likvidasjonsstyrets skrivelse av 19 mars saalydende (nytt dokument for Høiesterett): «Under henvisning til vårt ærbødige av 16 ds. tillater vi oss at oversende hermed den omhandlede fullmakt, hvilken desværre ikke blev ferdig til vedleggelse av vaart nevnte brev». Her henvises altsaa uttrykkelig til et tre dager forut avsendt brev, og Bugge maatte jo da være forberedt paa, at dette brev muligens inneholdt nærmere instrukser om bruken av fullmakten. Som nevnt mottok Bugge brevet av 19 mars med fullmaktsavskriften den 9 april, underskrev saa den foreløbige kontrakt den følgende dag 10 april, ennskjønt brevet av 16de ikke var kommet frem, og først nogen dager derefter den 14 april satte han sig første gang i forbindelse med advokat Souza, idet han sendte denne saalydende telegram: «Som mellemmann salget fabrikken Pernambucana og havende instruksjoner Kristiania henvende mig Dem ber jeg godhetsfullt telegrafere øieblikkelig standpunkt som Banco de Recife inntar. Fabrikken solgt og i tilfelle ikke-opfyllelse kontrakten ansvar den skyldige part 125 contos samt tap skade svar øieblikkelig og detaljert».

Det vil føre for langt nærmere at gaa inn paa en paavisning av Bugges egen uforsiktighet. Hvorvidt den saaledes av Bugge utviste uforsiktighet influerer paa hans eventuelle krav mot selskapet eller konkursboet, skal jeg ikke ta standpunkt til, ti i nærværende sak har vi bare at befatte oss med spørsmaalet om Bugges krav paa likvidasjonsstyrets medlemmer personlig, og efter min mening maa dette hans krav ansees uberettiget, selv om der ingen uaktsomhet hadde vært at legge Bugge tillast. Bugge forhandlet med likvidasjonsstyret som saadant og var klar over, at styret handlet paa selskapets vegne og mente at forplikte selskapet alene og ikke sig selv personlig. Det er da heller ikke i denne sak tvil om at likvidasjonsstyret virkelig var lovlig valgt og kunde forplikte og ialfall efter norsk rett virkelig forpliktet selskapet ved sin optreden. Har likvidasjonsstyret her handlet uaktsomt overfor Begge, saa har Bugge altsaa herigjennem faatt krav paa selskapet, idet dette hefter for likvidasjonsstyrets feil forsaavidt.

Side:710

Men for at gjøre et selskaps medlemmer personlig ansvarlig overfor en tredjemann maa der efter min mening kreves noget annet og mere enn, at styremedlemmene har vist en mangel paa aktsomhet og skjønnsomhet av den art, at den for selskapet som saadant medfører erstatningsplikt for kontraktsbrudd.

Jeg skal ikke gaa nærmere inn paa betingelsene for at styremedlemmene kan bli personlig ansvarlig overfor selskapets medkontrahenter. Det er selvsagt at de blir personlig ansvarlig for svikaktig adferd eller forsetlig kontraktsbrudd, men om den slags er der jo her ikke tale. Her dreier det sig bare om mangel paa omtanke, forsiktighet eller forretningsdyktighet. Styret handlet efter beste skjønn, og i et anliggende hvor deres interesser falt fullstendig sammen med Bugges. Følgerne av den forsømmelse som her kan bebreides dem, rammet ogsaa dem selv direkte.

Alt tatt i betraktning finner jeg, at om man enn maa si at styret handlet uaktsomt, kan det ikke være berettiget at betrakte deres forsømmelse som grov uaktsomhet. Som forholdet laa an, finner jeg det da for mitt vedkommende lite tvilsomt, at det her vilde være urimelig at statuere personlig erstatningsplikt, uten at jeg finner det nødvendig at si noget mere om hvorvidt der i andre tilfelle enn grov uaktsomhet kan bli spørsmaal om personlig ansvar for styremedlemmene overfor tredjemann paa grunnlag av kontraktsbrudd. Jeg vil kun gjøre den bemerkning, at jeg anser det tvilsomt om rettspraksis vil komme til at anerkjenne erstatningsplikt i kontraktsforhold for styremedlemmene personlig i saa vid utstrekning som dr. Augdahl synes at gaa ut fra i sin bok om aktieselskaper side 364.

Jeg stemmer efter dette for appellantenes frifinnelse. Jeg vil iøvrig bemerke, at det forekommer mig ialfall særdeles tvilsomt om den feil eller forsømmelse som er begaatt og som er lagt likvidasjonsstyret til last, virkelig har paaført Bugge noget tap. Det forekommer mig at meget taler for den antagelse, at Bugge, selv om han f.eks. i februar eller begynnelsen av mars var blitt satt fullstendig inn i forholdet til banken, allikevel vilde ha fortsatt sitt arbeide for at faa kontrakten i orden, og at hans arbeide og utlegg kunde blitt det samme som det nu blev. Jeg antar visstnok, at arbeidet vilde vært forgjeves og strandet paa bankens motstand, men jeg finner det meget rimelig, særlig efter advokat Souzas uttalelser, at det paa det tidspunkt maatte fortone sig for Bugge som nærliggende, at bankens motstand maatte kunne overvinnes gjennem forhandling, og at han derfor vilde fortsatt at arbeide med saken.

I betraktning av at appellantene efter byrettsdommen forgjeves har tilbudt forlik mot at betale en saavidt stor avfindingssum som 7000 kroner, finner jeg at appellantene bør tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett.

Da jeg efter konferansen gaar ut fra at jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusion.

Dommer Hanssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg skal alene i anledning av dissensen bemerke, at det her ikke er tale om ansvar for selskapets undlatelse

Side:711

av at opfylle en almindelig kontraktsmessig forpliktelse, men om ansvar for skade, som avviklingsstyret har voldt ved rettsstridig forhold bestaaende i, at styret, skjønt det kjente til, at Banco de Recife hadde lagt beslag paa fabrikken i Pernambuco, overdrog til Bugge at selge denne, uten at gi beskjed om bankens stilling. For mig staar det som klart, at naar medlemmene av et almindelig styre eller et likvidasjonsstyre i et aktieselskap volder tredjemann skade gjennem tilregnelig rettsbrudd av denne art, maa det være styremedlemmene personlig som i første rekke er de ansvarlige, mens selskapets mulige ansvar først kommer i annen rekke.

Dommer Bade: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.

Dommer Boye: Jeg har funnet saken adskillig tvilsom. Jeg har imidlertid ikke kunnet konstatere at likvidasjonsstyrets medlemmer har optraadt saaledes, at de kan idømmes personlig ansvar, og jeg kan forsaavidt i det vesentlige og resultatet slutte mig til annenvoterende.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Reinholdt: Som hr. dommer Hanssen.

Dommer Paulsen: Likesaa.

Av byrettens dom:

Fabricia de Papel Pernambucana A/S blev i 1916 stiftet her i landet med formaal at anlegge og drive papirfabrikker ved Pernambuco i Brasilien. Da selskapet hadde bygget en fabrikk derute var imidlertid hele aktiekapitalen medgaatt, hvorhos selskapet hadde paadratt sig betydelig gjeld saavel her i landet som til en bank i Pernambuco, Banco de Recife, som selskapet skyldte 840.000 kroner. - - -

I juli 1921 besluttet selskapet at tre i likvidasjon for at avvikle i henhold til aktielovens regler. - - - Som likvidasjonsstyre blev valgt konsul Einar Wettre, disponent Magnus Christiansen og bankchef Olaf Evensen, og styret fortsatte arbeidet med at faa fabrikken solgt, likesom Banco de Recife gjentagne blev underrettet om stillingen, uten at banken kom med nogen protest mot den besluttede likvidasjon eller mot salg av fabrikken. - - - I skrivelse av 5 januar 1923 meddelte banken, at da der var blitt handlet helt bak dens rygg og den hadde faatt vite, at fabrikken skulde selges, hadde banken tatt pant i fabrikken for at hindre, at den skulde bli solgt uten bankens vidende. I skrivelse til banken av 31 januar 1923 uttalte styret, at det ikke kunde gi samtykke «til den av Dem iverksatte beslagleggelse av fabrikkanlegget, fordi derved de øvrige kreditorer kan bli skadelidende», og derfor hadde styret bemyndiget sin advokat Souza til at foranledige selskapet konkurs, «hvis De ikke finner at ville frafalle beslagleggelsen, som efter vaar opfatning ikke er lovlig». I telegram av 5 februar 1923 til banken meddeler styret, at det underhandler med et koncern, som er interessert i kjøp av fabrikken, «men før vi gir dem opsjon, vil vi gjerne motta fra Dem en antydning om hvilken pris De som en av hovedkreditorene vil anbefale akseptert». Herpaa svarer banken, at den for øieblikket ikke vil si sin mening herom, men gaar med paa hvilketsomhelst forslag om pris, saafremt den faar sin fordring paa 20.000 pund betalt prompt.

Mens styret forhandlet med koncernet kom det i forbindelse med Bjarne Bugge i Rio. - - - Den 3 mars telegraferer Bugge, at han har faatt

Side:712

saadant fast bud, og den 6 mars svarer styret, at det akcepterer budet samt bekrefter samme dag at ha solgt til Klabin Irmaos & Cia. og ber om at mest mulig blir innbetalt kontant. Da kjøperne nu - heter det videre - har besiktiget anlegget «skulde nu alt være klart», og fabrikk-kontoret vil bli tilskrevet om salget og at det har at følge ordres fra kjøperne. Samtidig henviser styret Bugge at konferere med advokat Souza, hvis tvilsomme spørsmaal skulde dukke op. Efter Bugges anmodning sender styret ham den 15 mars «power of attorney» og henviser paanytt for tilfelle av vanskeligheter til advokat Souza, der dagen efter av styret blir underrettet om salget samtidig som styret uttaler haab om, at salget kan bli fullført uten at banken blander sig i det. Den 23 mars telegraferer Bugge til styret, at forretningen er positivt bragt i orden og tilføier: «Ommundsen anser det tilraadelig at underrette bankerne i Pernambuco», hvortil styret svarer, at det allerede har telegrafert til Souza, som vil sette sig i forbindelse med banken. Den 28 mars blev deponert endel av kjøpesummen 125 contos, saaledes som det var betinget i salgsavtalen, og den 11 april ber Bugge om at faa dokumenter og erklæringer, som trenges i anledning av salget og nevner, at der behøves bevis for, at der ikke eksisterer «mortgage or lien» paa fabrikken, og at der ikke finnes eksekusjoner eller lignende, som kan øve innflydelse paa de eiendeler som er tilbudt tilsalgs og yderligere telegraferer han samme dag, at han forstaar, at banken ennu ikke har samtykket i salget, samt at fabrikken er solgt fri for «claim», og at intet forbehold er tatt paa vegne av selgerne, som paa sin side i likhet med kjøperne er ansvarlig for 125 contos, nemlig en tiendedel av kjøpesummen, og skadeserstatning, hvis ikke salget opfylles. Paa kjøpernes forlangende herom hadde nemlig Bugge maattet gaa med paa det. Herpaa svarer igjen styret den 13 april at banken absolutt ingen rett har til at reise vanskeligheter, da den staar paa samme fot som alle andre kreditorer og ber Bugge henvende sig til Souza, hvad Bugge den 14 april telegraferer til styret, at han har gjort.

Den 10 april blev der undertegnet en foreløbig kontrakt med kjøperne om salget, og den 27 april blev den endelige kontrakt som Bugge paa forhaand hadde forelagt advokat Souza, undertegnet. Nogen ordning med Banco de Recife opnaaddes imidlertid ikke, og dagen efter den endelige kontrakts underskrift blev efter Souzas begjæring konkurs aapnet, idet man haabet derigjennem at opnaa rettens godkjennelse av salget. Imidlertid gikk det ikke saaledes som man hadde tenkt, idet retten omstødte salget, da den fant at kontrakten var en nullitet.

Paa sine anmodninger til styret om at faa den betingede provisjon av salget og sine utlegg dekket, - han hadde bl.a. foretatt forskjellige reiser for at faa salget iorden, - møtte Bugge avslag. Styret anbefalte ham at henvende sig til advokat Souza for at faa sitt krav «notert» i konkursboet. - - - Fordringen er ikke engang anerkjent som almindelig konkursfordring. - - -

Bugge mener at styret har gjort sig skyldig i grov uaktsomhet ved den maate det overfor ham har optraadt paa, og at det maa være ansvarlig. Styret visste allerede lenge før det kom i forbindelse med Bugge, at Banco de Recife mente at ha prioritert krav paa selskapet, og at banken aktet at benytte sin rett til at ha et avgjørende ord med hensyn til salget og allikevel holder styret Bugge i uvidenhet herom og endogsaa utstyrer ham med fullmakt, som uttrykkelig sier, at fabrikken er fri for hypoteker, og at hele kjøpesummen skal betales kontant. Var han blitt underrettet om stillingen,

Side:713

som den virkelig var, hadde han ikke innlatt sig paa at søke denne handel formidlet. Hvis paastandsbeløpet ikke skulde bli tatt tilfølge paastaar han sitt tilkommende fastsatt ved skjønn paa de innstevntes bekostning. - - -

De innstevnte har anført. - - - Før salgskontrakten med Klabin oprettedes, var Bugge satt i kundskap om Banco de Recifes stilling. Allerede hans telegram av 23 mars til styret om Ommundsens raad at bankene underrettedes, og altsaa lenge før baade den foreløbige og endelige kontrakt var undertegnet, viser at han hadde faatt beskjed, og dertil kommer at han saa tidlig som 15 mars var blitt henvist til advokat Souza. Naar han allikevel undertegnet kontrakten, saa var det fordi han ogsaa mente, at banken ikke kunde hindre salget, og han - som kjent med forholdene derute - maatte bedre enn styret herhjemme kunne bedømme forholdet. Bugge visste derfor vel - mener de innstevnte, hvad han innlot sig paa, og naar det ikke gikk, faar han selv bære følgerne. - - - I den kjennelse, hvori retten ophever salgskontrakten, statuerer den, at kontrakten med Klabin er en nullitet og altsaa ab initio ugyldig, men videre statuerer retten, at Bugge ikke hadde fullmakt til at inngaa paa skadeserstatningsklausulen og dette paaberopes ogsaa som grunn til kontraktens underkjennelse. Der er saaledes ingen for de kontraherende parter bindende avtale kommet istand, likesom kommisjonæren - som kjent med forholdet paa forhaand - har vært vidende om det usikre ved kontraktens opfyllelse, og begge disse betingelser for at provisjonskravet her ikke kan fremsettes er altsaa tilstede. Hvis Bugge - anfører de innstevnte videre - hadde faatt istand en lovlig kontrakt, saa hadde ogsaa boet maattet anerkjenne hans krav som massekrav, men det blev avvist av boet nettop under henvisning til at kontrakten ikke var lovlig. Naar de innstevnte mente, at Bugges krav var rettmessig og haapet, at det vilde bli anerkjent, saa fremkom disse uttalelser, forinnen boet var blitt bekjent med dommen og derfor gikk ut fra, at et lovlig salg var istandbragt av Bugge, og under denne forutsetning var det styret mente, at han hadde krav paa boet. - - -

Jeg mener at Bugge bør tilkjennes provisjonen og faa sine utlegg dekket.

Det kunde efter den holdning som banken inntok overfor likvidasjonsstyret ikke være tvil om, at banken vilde legge sig bort i, og søke at hindre ethvert salg, saalenge den ikke fikk sin fordring dekket eller fikk en ordning med styret, og banken sier selv, at den for at sikre sig hadde tatt pant i fabrikken likesom styret efter korrespondansen at dømme ogsaa er paa det rene med at banken har tatt pant i eller har beslaglagt fabrikken. Det sees av advokat Souzas redegjørelse til et av styrets medlemmer av 12 januar 1925 at han - naturligvis paa foranledning av styret og i anledning av denne bankens holdning - holdt paa at faa istand en ordning med banken, da han «til sin forbauselse» fikk telegram fra styret av 16 mars om at fabrikken var solgt og han meddeler, at han svarte den 29 mars, at fabrikken ikke kunde selges for øieblikkelig levering uten bankens bifall. Foruten at styret altsaa var paa det rene med den hindring som vilde bli reist mot salget og gjennem sin representant stod i begrep med at treffe en ordning for at faa hindringen fjernet, hadde styret som det fremgaar av korrespondansen selv forsikret banken om, at det vilde sette sig i forbindelse med den, forinnen endelig salg effektuertes. Men under disse omstendigheter burde ikke styret ha gaatt til salg uten videre, som det her gjorde, og det burde ihvertfall straks eller samtidig med, at det gav Bugge

Side:714

salgsopdraget, ha satt ham inn i stillingen, saa han visste, hvad han hadde at rette sig efter og om nødvendig kunde ha satt sig i forbindelse med banken, hvad der i det hele tatt synes mig forbausende, at styret kunde undlate.

Der foreligger intet som gir grunn til at forkaste Bugges benektelse av, at han kjente til stillingen. - - - Det var det naturlige for ham at overlate til styret at bringe bankene underretningen, og der var ennu ingen vanskeligheter opstaatt eller for Bugge tenkelige, som skulde bringe ham til at henvende sig til Souza før dette var nødvendig saaledes som styret hadde instruert ham. Det maa ogsaa i denne forbindelse bemerkes, at kjøpernes faste bud allerede den 6 mars blev godtatt ved styrets aksept, likesom styret intet gjorde for at stanse Bugge i hans videre arbeide for at faa handelen endelig effektuert og hans undertegnelse av kontraktene selv lenge efter at Souza den 29 mars hadde sagt fra, at fabrikken ikke kunde selges. Det var med styrets vidende og vilje, at Bugge fortsatte at arbeide med salget helt til det siste, og styret maa da være ansvarlig herfor overfor ham, selvom Bugge da var blitt bekjent med forholdet.

Der foreligger ikke under saken oplysninger som gir grunn til at karakterisere den brazilianske domstols kjennelse saaledes som de innstevnte har gjort, men uansett dette, saa kan det jo ikke være tvil om at det er de innstevntes eget forhold som avgjørelsen er bygget paa og som ogsaa har foranlediget Bugge til at handle saa at si i blinde. Var han blitt underrettet om stillingen, som den virkelig var, kunde utfallet blitt et annet, eller han kunde ha undlatt at innlate sig paa affæren, og ihvertfall vilde han da ha arbeidet paa eget ansvar. Saaledes som styret optraadte overfor ham, hadde han ingen grunn til at føle sig usikker med hensyn til salgskontraktens opfyllelse, og han kan ikke lide for, at det virkelig istandbragte salg senere gikk overstyr. - - -

Jeg mener, at dette styrets forhold overfor Bugge er i den grad uaktsomt, at dets enkelte medlemmer, naar Bugge som her intet har opnaadd i boet, maa bli ansvarlig for det tap og den skade han har lidt og altsaa, for hans tilkommende. - - -

Otto Wærnes.

I det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

L. Ustvedt

Jeg er enig i, at de innstevnte ved sitt forhold maa være ansvarlige likeoverfor citanten og kan forsaavidt i det vesentlige henholde mig til førstvoterendes begrunnelse, men antar, at den derved begrundede forpliktelse ikke omfatter den citanten tilsagte provisjon.

Naar søksmaalet er rettet mot de innstevnte personlig, uaktet de ved sitt opdrag til citanten har handlet paa likvidasjonsboets vegne, kan citantens krav ikke være begrunnet ved kontrakt, men alene ved delikt. Det kan derhos ikke finnes godtgjort, at det var de innstevntes skyld, at den avsluttede kontrakt gikk overstyr. De innstevntes skyld bestaar kun i, at de fikk citanten til at arbeide for salg uten at de i tide gjorde ham opmerksom paa de omstendigheter, som muligens kunde stille sig iveien for gjennemførelsen. Herav antas at maatte følge, at citanten ikke kan kreve noget yderligere enn en skjønnsmessig fastsatt godtgjørelse for det arbeide, som han efter de innstevntes opdrag har hat foruten erstatning for havte utlegg i henhold til opdraget - - -

M. Ebbell.