Rt-1932-916

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-09-28
Publisert:	Rt-1932-916
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 44/2 s.a.
Parter:	Bestyrelsen for Dovreskogens bygdealmenning (advokat Henning Olsen) mot Anton P. Brænden m.fl. (advokat B. Eriksrud).
Forfatter:	Bonnevie, Aars, Boye, Broch, Borch, Bugge, Christiansen
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §123, LOV-1857-10-12, Skogloven (1863), Jordskifteloven (1882)

Dommer Bonnevie: Ved dom avsagt 19 juni 1922 innen Nord-Gudbrandsdal sorenskriveri - overrettssakfører Gude Furu som settedommer - blev kjent for rett: «Den av utskiftningsretten under 3 juli 1918 avsagte kjennelse om fremme av forlangendet om utskiftning av Dovreskogens bygdealmenning underkjennes, og tas dette forlangende ikke til følge. Sakens omkostninger opheves».

Denne dom blev 12 oktober 1925 stadfestet av Trondheims overrett likeledes under ophevelse av saksomkostningene. Overrettens dom er avsagt under dissens, idet et medlem av retten stemte for at den begjærte utskiftning over Dovreskogens Bygdealmenning skulde tillegges fremme.

Side:917

Dovreskogens Bygdealmenning ved dens bestyrelse har paaanket overrettens dom til Høiesterett og har her for retten nedlagt saadan paastand: «At utskiftningsrettens kjennelse av 3 juli 1918 stadfestes og at appellantskapet hos de innstevnte in solidum tilkjennes sakens omkostninger for alle retter».

De innstevnte har paastaatt overrettens dom stadfestet og appellantskapet tilpliktet at betale til de innstevnte sakens omkostninger for Høiesterett.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til underrettens og overrettens domsgrunner. Der er for Høiesterett fremlagt adskillige nye dokumenter, hvorav jeg nevner to tingsvidner til bruk for høiesterettssaken optatt innen Nord-Gudbrandsdals sorenskriveri 5-6 mars 1929 og 28 mai samme aar, og hvorunder et stort antall vidner blev avhørt. Videre nevner jeg en betenkning fra arkivkonsulent Gunnar Tank av 16 september 1931, samt et kart over Dovrebygden og tilstøtende trakter, hvor blandt annet Dovreskogens grenser er innlagt.

Jeg er kommet til samme resultat som overretten, og jeg kan i det vesentlige til tre den begrunnelse som er gitt av overrettens flertall. Jeg legger paa samme maate som overretten en avgjørende vekt paa spørsmaalet, hvorvidt Dovreskogens almenning maa antas oprinnelig og inntil dommen av 1724 at ha vært statsalmenning eller Kongens almenning. Jeg innrømmer at dette spørsmaal maa erkjennes at være adskillig tvilsomt, hvilket jo best har vist sig derigjennem at en autoritet paa almenningsrettens omraade som Tank i sin av mig foran nevnte betenkning av 1931 sees at ha skiftet mening om spørsmaalet, idet han nu i motsetning til det standpunkt han inntok i sin i 1916 trykte avhandling sees at finne at overveiende grunner taler for at Dovreskogens almenning ikke har vært statsalmenning. Jeg kan imidlertid for mitt vedkommende ikke finne at de momenter, som av Tank særskilt er fremhevet i hans siste betenkning til begrunnelse av hans endrede syn paa spørsmaalet, er tilstrekkelig overbevisende til at avsvekke vekten av de grunner som taler for at Dovreskogens almenning tidligere var statsalmenning, og at dommen av 1724 altsaa var uriktig, forsaavidt den gikk ut fra det motsatte og frakjente staten eiendomsretten til almenningen.

Idet jeg iøvrig som nevnt henholder mig til overrettens flertalls begrunnelse, stemmer jeg for stadfestelse av overrettens dom. Jeg finner det efter omstendighetene riktigst at saksomkostninger ikke tilkjennes for Høiesterett.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Aars: Jeg er kommet til samme resultat som overrettens førstvoterende.

Spørsmaalet om hvorvidt Dovreskogen er sameie eller bygdealmenning beror i første rekke paa om det kan fastslaaes at strekningen i kjent tid har vært statsalmenning. Hvis dette ikke kan fastslaaes, antar jeg at strekningen maa ansees som sameie. Jeg

Side:918

henviser forsaavidt til hvad der er uttalt av Meinich Olsen i hans bok Norsk Almenningsrett side 114 og det der citerte. Og efter min opfatning kan man ikke paa grunnlag av de oplysninger som foreligger i saken, med sikkerhet fastslaa at strekningen nogensinne har vært statsalmenning.

Av selve betegnelsen «Dovreskogens almenning» kan man ikke slutte noget bestemt, da ordet almenning ofte er brukt om strekninger hvor der utøves felles bruk, men som maa ansees som sameiestrekninger. Jeg henviser til Meinich Olsens bok side 113 og navnlig til Tank: Om betydningen av ordet bygdealmenning, side 22, hvorav det fremgaar at ordet bygdealmenning i Gudbrandsdalen ofte er brukt i betydningen bygdesameie. Videre henviser jeg til Tanks avhandling «Bidrag til fortolkning av bestemmelsen i lov av 13 mars 1882, §123 om, at almenninger ikke maa utskiftes» i «Norges Landbruk» 1916 side 354-355.

Heller ikke kan man dra nogen slutning fra den bruk som her har funnet sted, da det er oplyst at almenningen eies av samtlige bruksberettigede gaarder, og bruken kan derfor like godt være utslag av eiendomsrett som av almenningsrett.

Derimot skulde det tyde paa at Dovreskogen har vært statsalmenning, at fogden efter hvad der fremgaar av fogedregnskapene for 1678 og 1703, har bortbygslet plassene Statshaugen, Storlien og Stueflaaten, som alle laa i Dovreskogen, og at det blev utstedt kongeskjøter paa Statshaugen i 1679, paa Storlien i 1726 og paa Stueflaaten i 1727. Jeg finner imidlertid ikke at disse tre bortbygslinger og overdragelser i og for sig kan tillegges nogen avgjørende vekt. Som fremholdt av Meinich Olsen side 64 foreligger det flere eksempler paa at fogdene har utstedt bygselsedler paa strekninger som i virkeligheten har vært i privat eie. Og Tank, der - som av førstvoterende nevnt - i 1916 gikk ut fra at Dovreskogen maatte antas at ha vært Kongens almenning, er i sin betenkning av 16 september 1931 kommet til et annet resultat. Han uttaler: «Saavel før som etter dommen av 1724 maa man anta, at Dovreskogen har vært en felles eiendom og en incorporert pertinense - et felles sameie for gaardene i Dovre, idet der ikke finnes noget spor enten i rettssaker eller matrikler om, at skogen tidligere har vært inntatt og haandhevet som Kongens almenning». Og hvad spesielt angaar skyldsetningen av de tre plasser uttaler han: «Leser man dokumentene om disse tre plassers skyldsetning, erfarer man at disse dokumenter ikke utgjør noget bevis for, at Dovreskogen i 1679 og 1705 var Kongens almenning. Hvis den omstendighet at fogden paa Kongens vegne har oppebaaret landskyld av disse plasser, har innført dem i matrikul og jordebok og senere har latt dem selge, - dette er skjedd for at skaffe besitterne en hjemmel, som de ellers under de daværende forhold hadde vanskelig for at skaffe sig, og for at skaffe Kongen en inntekt, - skulde kunne ansees som bevis for, at Dovreskogen dengang var Kongens almenning, maatte det uttrykkelig fremgaa av dokumentene, at Dovreskogen paa den tid betraktedes som og behandledes som Kongens eiendom. Herom staar det imidlertid intet i dokumentene. Nogen besiktigelsesforretning overensstemmende med loven til oplysning

Side:919

om, hvem der eiet Dovreskogen er ikke avholdt. Fogden har uten videre innført plassene som Kongens eiendom, men noget varsel til mulige grunneiere er ikke utferdiget. Paa sameiernes vegne, der kunde tenkes at ville optre til forsvar for Dovreskogen, er ingen varslet og in har heller derfor optraadt i 1678 og 1705. Under disse omstendigheter kan disse salg av plasser ikke med rette anføres som bevis for annet enn, at besitterne og kjøperne av disse plasser har skaffet sig en hjemmel, som ved utløp av hevdstid maa ansees fullt tilstrekkelig». Som nytt dokument her for retten foreligger en utskrift av tinget paa Dovre den 9 mars 1705 vedkommende Stueflaaten og Storlien. Her er det protokollert: «Kom da for Retten Knud Stueflotten og Peder Storlien, som vedgich at di I forleden aar, hafver angifvet deris oprydede paa boende pladtzer. En hver av dem for Et Skindtz Skyld, eftersom di er fattige Folch der iche er af di vilkor der kunde bekoste Rettens betiendte lang vey med forsenschab derefter». Det fremgaar herav at nogen lovlig skyldsetningsforretning vedkommende disse plasser overhodet ikke er holdt.

Fra de innstevntes side er det sterkt paaberopt at Dovreskogen i matrikkelen av 1723 er innført som Kongens almenning. Men heller ikke paa dette moment finner jeg at kunne bygge noget. Mot denne matrikkel innkom der saa mange klager, at det ved reskript av 8 desember 1724 blev bestemt at det skulde ha sitt forblivende ved den gamle matrikkel. Jeg henviser herom til Meinich Olsen side 71 og Aubert: Bidrag til kunnskap om almenninger (utgitt av Tank) side 28. Imidlertid blev det igjen ved Rentekammerets skrivelser av 9 og 16 februar 1724 til fogdene i det søndenfjeldske bestemt, at matrikkelverket skulde tas til følge forsaavidt angaar de forhen skyldsatte eiendommer, jfr. Aubert ved Tank 1. c., og Dovreskogen vedblev at staa i matrikkelen helt til 1819. Men efter hvad der er anført hos Aubert ved Tank side 34 har Rentekammeret i matrikkelen efter ordene «Dovre Skogen» tilføiet: «Almuen av Dovre anneks tildømt i 1723 ved sorenskriverens dom». Og i en innberetning som foged Pram avgav 23 januar 1738 over «Kongens bortbeneficerte gods og almenningsskover» er Dovreskogen ikke medtatt. Jeg henviser til Aubert ved Tank side 54 følgende. Efter alt hvad der saaledes foreligger, mener jeg at man ikke kan trekke nogen sikker slutning av den omstendighet at Dovreskogen var tatt med som Kongens almenning i matrikkelen av 1723. Derimot synes matrikkelen av 1667 nærmest at peke i retning av at Dovreskogen paa den tid blev ansett for at høre til gaardene. Det er for alle de gaarder det her gjelder anført: «Skog til gaardsbruk». Om betydningen av dette henviser jeg til hvad Tank uttaler i sin betenkning av 16 januar 1931: «I matrikulen av 1667 staar ved alle disse gaarder i Dovre anført: «Skog til gaardsbruk». Denne bemerkning viser tydelig, at Dovreskogen ikke dengang ansaaes som almenning, men som gaardenes hjemrast, i hvilken de kunde ta og virkelig ogsaa tok det tømmer med videre, som de nødvendigvis behøvde til sine gaarder. Nogen annen skog enn den som fantes i Dovreskogen hadde disse gaarder ikke. Bemerkningen i matrikulen 1667 maa derfor nødvendigvis sikte til Dovreskogen».

Side:920

Naar jeg saaledes ikke antar at det er tilstrekkelig godtgjort at Dovreskogen i kjent tid har vært statsalmenning, mener jeg videre at man ikke kan fastslaa, at den har vært bygdealmenning. Paa dommen av 1724 kan dette ikke bygges. Den fastslaar at strekningen ikke er Kongens almenning, og det er ikke noget i dens begrunnelse som viser at meningen har vært at fastslaa at den var at anse som bygdealmenning - et begrep som man dengang ennu visstnok bare kjente i betydningen av en kongealmenning som laa til en bygd. I begrunnelsen betegnes skogen som hjemrast, og som almuens egen eller paaboende gaarders skog og eiendom, uttrykk som nærmest leder tanken paa sameie.

Naar jeg saaledes antar at Dovreskogen. fra gammel tid av har vært sameie for gaardene, kan jeg heller ikke anta at dette forhold senere er forandret som følge av at skogen siden 1860 er blitt behandlet som bygdealmenning og administrert som saadan. Dette kan henge sammen med at gaardbrukerne paa grunn av den sterke hugst som har funnet sted har funnet det hensiktsmessig at faa en slik ordning i stand, og selv om rettsforholdet kanskje har staatt uklart for dem, kan de dog ikke av den grunn nu være avskaaret fra at forlange utskiftning. Jeg nevner i denne forbindelse at uaktet «Bang og Reinli almenning» er sameie, er det dog i 1887 blitt approbert regler for dets forvaltning som om det var almenning, jfr. Rt-1913-320.

Efter hvad jeg har anført stemmer jeg for at utskiftningsrettens kjennelse stadfestes. Da jeg efter raadslagningen gaar ut fra at min mening ikke deles av rettens flertall former jeg ikke konklusjon.

Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Broch: Likesaa. Jeg bemerker alene at selv om man vil de paalegge de innstevnte bevisbyrden for at Dovreskogen engang har vært kongens almenning, kan man i et tilfelle som det foreliggende ialfall ikke stille disse krav for strenge. Jeg for min part tar ogsaa hensyn til at skogen efter bevislighetene fra langt tilbake og ialfall siden 1860 aarene faktisk har vært behandlet som almenning.

Konst. dommer Borch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg til trer ogsaa herr dommer Brochs bemerkninger.

Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Bugge: Jeg er enig med annenvoterende herr dommer Aars.

Dommer Christiansen: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Av underrettens dom:

- - - Retten skal bemerke, at partene under sin utvikling av de rettshistoriske forhold vedrørende Dovreskogen har drøftet disse under tre forskjellige avsnitt, tiden før dommen av 1724, fra denne tid og inntil lov 21 oktober 1857, samt den nyere tid. Denne iandeling vil ogsaa bli benyttet under avgjørelsen av de forskjellige rettsspørsmaal.

Side:921

Om tiden før 1724 foreligger faa oplysninger, og man vil være henvist til slutninger ut fra almindelige historiske forhold sett i sammenheng med dommen av 1724.

Da det ingen oplysning formentlig finnes om at Dovreskogen eller nogen del av denne strekning har vært optatt og besiddet av private eiere, synes de beste grunner at maatte tale for at Dovreskogen har vært kongen tilhørende som almenning» et forhold som maa antas utsprunget fra enevoldskongedømmets tilegnelse av retten til alle tidligere ikke tilegnede strekninger. Like sikkert kan man anta at de opsiddere som dengang fantes antagelig for det meste paa bygselbruk, tok i kongens almenning det de behøvde til gaardsfornødenhet For riktigheten av at opfatte Dovreskogen oprinnelig som kongens almenning taler de i 1679 og 1726 utstedte kongeskjøter paa det i Dovreskogen beliggende bygselbruk Statshaugen, anpart av gaarden Storlien og rydningsplassen Stueflaatten, likesom det her kan nevnes at det ennu tilværende kirkegods synes at være en levning av kongens tilhørende eiendom i Dovre. Matrikulen av 1723 opfører som kongens tilhørende 11 gaarder og 3 rydningsplasser. Denne matrikul nevner Dovreskogen som et kongen tilhørende almenningsbruk av Dovre annexalmue.

Da Dovreskogens rettsforhold senere utvilsomt maa grunnlegges paa dommen av 1724, vil det iøvrig neppe ha nogen selvstendig betydning, hvad man antar som dens karakter av almenning eller privat eiendom før denne dom. - - -

Foranledningen til dommen av 1724 var at en del av almuen i Dovreskogen hadde hugget endel sagtømmer til tross for tidligere forbud og derfor blev stevnet av fogden, der nevner Dovreskogen som almenning. Ved en under saken fremlagt høiesterettsdom av 1720 var avgjort at Dovre annex hadde sin egen bygdealmenning og blev denne almenning tilkjent «Dofre annexes beboere til fællig bruk, og berettigelse derudi». Det er formentlig en av de første ganger man støter paa betegnelsen bygdealmenning. En rekke vidner har forklart sig om almuens bruk til deres fornødenhet, og at Dovreskogen tilhørte almuen til dens gaarder, - likesom de paa fogdens spørsmaal har svart at det aldri tidligere har vært solgt sagtømmer i bygden. De møtende bønder har ogsaa forklart det benyttede uttrykk bygdealmenning i dommen av 1724 derhen at Dovreskogen tilhørte dem i «almindelighet eller tilsammen og endnu uskift dennem imellem». Paa grunnlag av dommen fra 1720 og vidnenes forklaringer er da kjent for rett at «almuen av Dofre annex bliver Dofreskogen til deres bøigde-lav tilhørende og raadig som forhen».

Ved denne dom er eiendomsretten til Dovreskogen tilkjent almuen, men da den er tilkjent almuen paa grunnlag av dens almenningsbruk, synes det rimelig at det er som almenning. Selve eiendomsretten er altsaa fra kongen ført over til almuen, der skal ingen innskriden kunne skje fra statens side overfor almuens bruk. Det er riktig at man paa den tid ikke kjente bygdealmenning som rettslig begrep, og man hadde ingen lovbestemmelser om dem. Men dette kan ikke være til hinder for at der ved dommen etablertes en ordning med hensyn til Dovreskogen som kanskje direkte var var medvirkende til senere tiders fikseren av bygdealmenningene og de lovregler som blev gitt for deres forvaltning. Naar almuen tilkjentes eiendomsretten, og almenningsbruken fortsatte som før, maa det ogsaa være unødvendig at drøfte, hvorvidt eiendomsretten kan sies at være gaatt over gjennem hevd. - - -

Side:922

Almuens bruk i Dovreskogen har sikkert efter dommen av 1724 artet sig paa samme maate som før, idet de har tatt til sine gaardes fornødenhet

Under et i 1756 optatt tingsvidne har bøndene forbeholdt sig bygdealmenningen som deres gaardes underliggende mark og eiendom, hvilket fornemmelig var Dovreskogen. - - - Foged Lyng bruker i sin innberetning av 1800 betegnelsen Dovreskogens alminding. Under aastedssaker i 1810 og 1817 sees benyttet av citantene uttrykket Dovre skovs sameie, i dommen Dovre skogs alminding. Adskillig vekt synes at maatte legges paa at der under matrikuleringen i 1819 av distriktskommisjonen er opført «Dovreskougens Alminding benyttedes i fellesskap av Dovres almue», likesom der senere ogsaa blev opkrevet skatt m.v. for den. Dens egenskap av bygdealmenning synes herved at maatte være sterkt fremholdt, da man paa den tid maatte ha almuens eiendomsrett til Dovreskogen ganske paa det rene. Mot forlangendet av utskiftning av Dovreskogen 1832 blev ingen innsigelse fremsatt, men blev man uenige om omfanget av utskiftningen, og efter stiftsoverrettsdom av 1834 lot man hele utskiftningen falle, uten at man kjenner grunnen hertil. Denne utskiftning var forlangt i henhold til lov 17 august 1821 der intet forbud inneholder mot almenningers utskiftning, og da der synes at ha hersket enstemmighet om delingens hensiktsmessighet har ikke spørsmaalet sameie eller almenning vært drøftet. Imidlertid har stiftsoverretten i 1834 gaatt ut fra at Dovreskogen var almenning, idet den tilkjenner appellantene havnerett ut fra bestemmelsen i 3-12-3 om enhvers rett til seter og fedrift i den almenning der ligger til hans bygdelag. En i 1832 avholdt takstforretning over gaarden Akerjordet nevner, at den tar brenne og tømmer i Dovreskogens almenning, hvilket synes direkte at tyde paa almenningsbruk.

Efterat utskiftningen i 1832 eller de nærmeste følgende aar blev stillet i bero synes der fra de bruksberettigedes side at ha vært drevet den rene rovhugst, da almenningen formentlig hadde begynt at vise sig utilstrekkelig for alles behov. Noget forsøk paa at stanse dette kan ikke sees at være gjort, og saalenge enhver kun holdt sig til sitt gaardsbehov, og utøvet sin almenningsrett, synes man at ha savnet midler til en bedre forvaltning. Man synes derfor straks at ha grepet til den hjelp, den nye almenningslov av 1857 bød til at raade bod paa disse tilstander.

Hvad ovenfor er fremholdt, synes alt at bestyrke opfatningen av at man efter 1724 har utøvet sin eiendomsrett til Dovreskogen som ren almenningsbruk, og har erkjennelsen av Dovreskogens karakter av bygdealmenning vokset eftersom man stadig bestemtere fikk festnet dette begrep.

Ordningen efter loven av 1857 kan derfor ikke paa noget punkt sees at ha vakt dissens som noget nytt. Man fant straks lovens regler direkte anvendelige, og dertil nødvendige for Dovreskogens forvaltning til felles beste. - - - Maaten hvorpaa man har gaatt frem synes med bestemthet at tyde paa at man har følt sig bundet av lovens bestemmelser som for almenningsskoger er præceptoriske. Saavel bestyrelsens andragende om approbasjon, som departementets innvilgelse herav synes at maatte opfattes som en tilkjennegivelse av at Dovreskogen var en almenning, idet man neppe vilde ha kunnet innrette sig paa denne maate for sameiestrekninger med bindende virkning for de i disse berettigede. Saavel bruksreglene efter loven av 1857 som de senere efter skogloven av 1863 utarbeidede regler fremtreder som typiske regler for almenningsforhold, og styrets

Side:923

forestilling til departementet av 1865 hviler helt og holdent paa erkjennelsen av Dovreskogens karakter av bygdealmenning. - - -

Dovreskogen har saaledes i over 60 aar uavbrutt vært undergitt og forvaltet efter lovens regler for bygdealmenning, og der finnes heller ikke tidligere noget, som agjørende taler imot at den siden dommen av 1724 rettelig maa ansees som saadan under hensyn til bygdens bruk av den. Utskiftningslovens forbud mot utskiftning av almenninger vil derfor ogsaa maatte være avgjørende for Dovreskogens skjebne. - - -

Av overrettens dom:

- - - Saken angaar det spørsmaal, om den saakalte Dovreskogens bygdealmenning er et sameie for visse gaarder paa Dovre, eller om den kan antas at være en bygdealmenning, for hvilket siste tilfelle utskiftning efter lovens §123 ikke vil kunne anvendes. Mens Landbruksdepartementet er mest tilbøielig til at anse strekningen som en bygdealmenning, der som saadan ikke er gjenstand for utskiftning, er de forfattere, som vites at ha behandlet dette spørsmaal kommet til det resultat, at strekningen er et sameie. Saaledes uttaler daværende stipendiat L. M. B. Aubert i en artikkel i Morgenbladet for 14. april 1863, hvorav avskrift er fremlagt, at Dovreskogen - samt Fagerlien - «fra gammel tid er anerkjent som privat sameie for større eller mindre deler av bygden.» I en under saken fremlagt avhandling, kfr. akten side 129 flg., hevder arkivkonsulent Tank, at Dovreskogen oprinnelig helt eller delvis har vært en statsalmenning, og at den ved hevd ifølge N.L. 3-12-2 er gaatt over til at bli et sameie for en rekke gaarder i bygden, idet den for flere aarhundrer siden har tapt sin karakter av almenning. Det er av Tank oplyst, at sogneprest Olafsen i «Jordfællesskap og sameie» ogsaa antar, at strekningen er et sameie. I en til Landbruksdepartementet avgitt betenkning av 1917 uttaler enn videre regjeringsadvokat Lous: «Det er litet tvilsomt, at denne skogstrekning er et almindelig sameie for et vist antall gaarder. Den i 1724 avsagte dom og det senere forløpne tidsrum avgir et uangripelig grunnlag for sameieforholdet Naar strekningen benevnes «bygdealmenning» er det en levning av det oprinnelige rettsforhold, at den var en kongealmenning, hvori bygden hadde bruksrett, idet den oprinnelige betydning av nevnte betegnelse, som bekjent, nettop var en saadan almenning. «Kongealmenning» pekte paa eierforholdet, og «bygdealmenning» paa brukerforholdet. Nogen oplysning om, at strekningen har vært kongealmenning has forøvrig ikke utenfor hvad benevnelsen antyder. -»

Ut fra domsakten av 1724 har begge parter heftet sig ved uttrykk, som kan være gjenstand for forskjellig forstaaelse. Det rette synes dog at være, at strekningen ved denne dom er fastslaatt at være et sameie. Almuen hadde dengang hugget til salgs i skogen. Dette blev gjennem fogden paatalt av det offentlige, som paastod, at strekningen var en kongen tilhørende almenning. Almuen møtte ved sine tillitsmenn paa tinget og fremholdt, at «den paastefnte Skov Dofre Skoven kaldet, har alletiider ligget til deres Gaarde som een Ejendom.» Videre uttales der fra almuens side, at den «agter at bevise, at Dofre Skoven er deres felledz og Sameie Skov» - og at «Dofre Skoven er Deres Felledz eller uskifte Skov» -. Fogden synes ogsaa at ha hatt den opfatning, at almuens paastand gaar ut paa et sameie. Fogden uttaler nemlig i sitt tilsvar: «Nu vil vel Contra

Side:924

Citariterne foregive at Dofre Skiv ikke er Alminding, men Deres fælledz Ejendoms Skov -». I selve dommen av 1724 uttales blandet annet, at Dovreskogen «er almuens Egen eller deres paaboende Gaarders Skov og Eiendom.» Saavel i dommen som under forhandlingene for øvrig er ogsaa brukt ordet «Bøigde-Alminding» som betegnelse for den omhandlede strekning. Jeg maa imidlertid i den forbindelse henvise til Taranger Rt-1906-5-7, hvorefter man i det 18de aarhundres rettssprog har brukt ordet bygdealmenning som betegnelse for et bygdesameie. Sammesteds uttaler ogsaa Taranger, at Dovreskogen er et sameie.

Jeg mener altsaa, at dommen av 1724 har fastslaatt strekningens karakter som et sameie. De oplysninger, som foreligger, peker i retning av, at strekningen tidligere har vært en kongealmenning. Dette har ogsaa vært fremholdt fra de innstevntes side. Men noget salg eller nogen overdragelse fra kongen til bygden har, efter hvad der er paa det rene, aldri funnet sted. Det maa saaledes være gjennem hevd, at forandringen i eierforholdet er opstaatt. Men da det vel maa være en sikker setning, at en kongealmenning aldri gjennem hevd kan gaa over til at bli en bygdealmenning, tvinges man til den slutning, at overgangen fra det tidligere rettsforhold «kongealmenning» har funnet sted gjennem hevds utøvelse fra de enkelte opsittere med det resultat, at strekningen er erhvervet som sameie for de samme opsittere. Er man først paa det rene hermed, kan det ingen avgjørende betydning tillegges, om der ved senere bruksutøvelse i strekningen og ved strekningens forvaltning kan paavises omstendigheter, som nærmest er egenartet, hvor det gjelder en almenning. Gjennem hevden er almenningsforholdet utslettet, og dette kan ikke reetableres gjennem tilfeldige foreteelser, ved overgrep med hensyn til bruken eller ved disposisjoner, som synes at staa i strid med et sameies karakter. Derfor kan heller ikke strekningens forvaltning i henhold til almenningsloven av 1857 tillegges nogen vekt.

Selv om man gaar ut fra, at strekningen tidligere ikke har vært kongealmenning, et spørsmaal, hvorom der ikke foreligger avgjørende oplysninger, maa resultatet bli det samme. Et oprinnelig privat sameie mellem de enkelte gaarders opsittere maa nemlig da ha formodningen for sig.

Jeg kommer efter dette til samme resultat som utskiftningsretten. - - - Olaf Smedal.

Jeg kommer til samme resultat som underretten.

Ved dommen av 4 juli 1724 maa det ansees avgjort, at den omprosederte skogstrekning Dovreskogen ikke er konge- eller statsalmenning. Som nærmere utredet av arkivar Tank mener jeg imidlertid, at formodningen maa være for, at Dovreskogen oprinnelig har vært statsalmenning. Hvad der har bevirket dette eierskifte, som er fastslaatt ved dommen, stiller sig uklart. Det kan tenkes, at dommen skyldes en misopfatning fra dommerens side av skogstrekningens rettslige karakter. Men det kan ogsaa tenkes, at dommeren har bygget paa den utøvede bruk, altsaa paa en slags hevd. Jeg finner det ikke nødvendig at gaa nærmere inn paa disse spørsmaal. Hvad der tvistes om, er nemlig, om dommen maa forstaaes saaledes, at Dovreskogen er ansett at tilligge de enkelte gaarder eller bruk som et sameie, eller om skogstrekningen skal ansees at tilligge bygden eller bygdelaget som saadant. Dette spørsmaal kan saavidt jeg skjønner ikke avgjøres paa grunnlag av selve dommen. Denne maa i og for sig ansees uklar; videre synes forholdet at være, at de som har optraadt paa almuens vegne

Side:925

ikke har hatt full forstaaelse av de rettslige spørsmaal som forelaa; almuens representanter sees saaledes at ha henvist til høiesterettsdom av 9 april 1720; denne dom gjelder Joramo almenning og har ikke avgjort hvem der var eier av denne almenning. Og dernest maa det antas, at de offentlige myndigheter, som har deltatt i behandlingen av den under 4 juli 1724 paadømte sak ikke har hatt oversikt over de rettslige spørsmaal, spesielt om eiendomsforholdet; kfr. Tanks skrift: Om betydningen av ordet bygdealmenning, side 47-48.

Under disse omstendigheter mener jeg, at man maa legge til grunn at Dovreskogen oprinnelig har vært statsalmenning; og videre se hen til de faktiske oplysninger, som er fremkommet ved vidneførslene i den sak, som er avsluttet ved dommen av 4 juli 1724. Og disse vidneprov viser, mener jeg, at bruken og utnyttelsen av Dovreskogen har skjedd paa den maate, som er karakteristisk for almenninger. Med andre ord vil dette si, at der ikke kan paavises bruk, som viser at Dovreskogens utnyttelse har undergaatt nogen endring. Det eneste, som kan synes at trekke i motsatt retning er den i 1723 foretatte hugst til salg. Men dette maa antas at være et enestaaende tilfelle og denne hugst kan derfor ikke godtas som grunnlag for bedømmelsen av Dovreskogens rettslige stilling, likesom dommen ikke er bygget paa denne hugst.

Efter det anførte mener jeg at kunne fastslaa, at dommen av 1724 ikke har avgjort, at Dovreskogen var sameie for de bruksberettigede gaarder; og da maa det antas, at Dovreskogen vedblev at være almenning. Da det ved dommen blev avgjort, at staten ikke var eier, maa følgen bli, at Dovreskogen senere maa antas at ha tilligget bygden eller bygdelaget, at den altsaa maa bedømmes som bygdealmenning. I denne forbindelse vil jeg paapeke, at dommen av 1724 i sin konklusjon uttaler, at Dovreskogen skal være almuen og bygdelaget tilhørende. Men uttrykket bygdelag eller almuen kan neppe ansees ensbetydende med eierne av de gaarder, som fra tid til annen hadde utøvet bruk i skogstrekningen. Og videre vil jeg henvise til, at Joramo almenning har gaatt over fra statsalmenning til bygdealmenning, uaktet der ikke foreligger nogen dom for, at den ikke lenger var statsalmenning, kfr. Tank l. c. side 45-48 og Aubert i U. J. L. VIII side 126-7.

Hvad angaar tidsrummet efter dommen av 1724 og inntil aarene omkring 1860, da man fikk almenningsloven av 12 oktober 1857 og skogloven av 22 juni 1863, foreligger der forskjellige oplysninger, saaledes matrikuleringer, dommer osv. Men disse oplysninger er neppe i og for sig avgjørende for det omtvistede spørsmaal. Dovreskogen sees snart benevnt sameie, dels almenning og undertiden almenningssameie. De oplysninger, som foreligger om bruken i skogstrekningen, synes imidlertid at trekke i retning av, at det er almenningsbruk, som har været utøvet. Og i ethvert fall foreligger der ikke noget, som godtgjør at Dovreskogen var sameie, eller at den er gaatt over til sameie. Appellanten har her blandt annet henvist til et tingsvidne i Lesje, optatt 6 juli 1756. Ved at gjennemgaa dette tingsvidne viser det sig imidlertid, at Dovreskogen under tingsvidnet er stillet stillet i klasse med Joramo almenning, begge beliggende i det daværende Lesje prestegjeld. Joramo almenning, som jeg allerede foran har nevnt, var visstnok i 1756 bygdealmenning og har ogsaa senere vært ansett som saadan. Nogen grunn til at anta, at Dovreskogens rettslige stilling var en annen, synes ikke at foreligge. Jeg bemerker i denne forbindelse,

Side:926

at underretten synes at henføre høiesterettsdom av 9 april 1720 til Dovreskogen; det rette er, at dommen gjelder Joramo almenning.

Videre sees appellanten at henvise til den i 1832 innledede utskiftning og de i anledning av samme avsagte dommer. Her vil jeg bemerke, at jeg ikke kan anse forhandlingene under utskiftningsforretningen eller dommene som avgjørende for det heromhandlede tvistespørsmaal. Forholdet er nemlig, at under utskiftningen var der tvist om maaten, hvorpaa utskiftningen skulde fremmes; mens spørsmaalet om Dovreskogen var sameie eller almenning ikke forelaa til drøftelse eller avgjørelse.

Hvad tidsrummet mellem 1724 og ca. 1860 angaar, vil jeg spesielt peke paa, at der ingen oplysninger foreligger om, at der er foretatt salgshugst; under underrettssaken er det tvert imot uttalt av almenningens vedkommende, at der i de siste 100 aar ikke kjennes hugst til salgs, se skrivelse fremlagt 11 juni 1921. Dette forhold finner jeg at burde tillegge særlig vekt; spesielt vil jeg peke paa, at det nevnte forhold synes at utelukke, at der trekkes analogi fra Bagn og Reinli almenning; denne siste almenning er omhandlet i Rt-1913-318 og Rt-1918-374.

Forsaavidt angaar tiden efter ca. 1860 er det paa det rene, at Dovreskogen er behandlet som bygdealmenning. Fra appellantens side hevdes, at dette har vært en frivillig sak; de bruksberettigede har ønsket, anføres det, at undergi sameiestrekningen Dovreskogen de regler, som efter lovene av 1857 og 1863 var gjeldende for bygdealmenninger. Efter min mening kan forholdet ikke anskues paa denne maate. Der finnes, saavidt skjønnes, ikke nogen antydning, som viser, at de bruksberettigedes opfatning har vært, at ordningen var frivillig. De forhandlinger, som er ført, de utarbeidede vedtekter og disses innhold viser tvert imot, at opfatningen den hele tid har vært, at Dovreskogen var bygdealmenning. Denne opfatning har faatt sitt uttrykk saavel med hensyn til administrasjon som med hensyn til utøvelse av hugstrett i de siste 60 aar. Og dette forhold maa efter min mening tillegges avgjørende vekt. I denne forbindelse vil jeg ikke undlate at nevne, at almenningsstyrets formann i en skrivelse, fremlagt i underretten 29 oktober 1921, har gjort gjeldende, at de bruksberettigede delvis har handlet, som om Dovreskogen ikke var almenning. Skrivelsen er imidlertid benektet; men selv om det forholder sig som i skrivelsen anført, kan jeg ikke tillegge den handlemaate, som er nevnt i skrivelsen, nogen avgjørende betydning.

I henhold til hvad jeg foran har anført, og idet jeg iøvrig henviser til underrettsdommens premisser, blir det mitt resultat, at Dovreskogen maa ansees som bygdealmenning. Det følger da av utskiftningslovens §123, at den forlangte utskiftning maa nektes fremme. - - - Harald Tessem.

Jeg er med annenvoterende enig i, at det ved dommen av 1724 ikke kan ansees bindende avgjort annet enn, at eiendomsretten til Dovreskogen ikke tilhørte kongen (staten), men tilhørte bygdelaget eller almuen. Visstnok forekommer der i premissene uttalelser, som viser, at dommeren har vært tilbøielig til at anta, at strekningen ikke har vært kongens almenning, idet det anføres, at kongens almenning «gemenlig» er beliggende enten til fjells eller avsides fra bygden, men at Dovreskogen ligger i bygden straks omkring og imellem gaardene. Men jeg har dog betenkelighet ved at slutte derav, at dommen avgjør dette spørsmaal med bindende virkning for eftertiden og for nærværende saks parter. Spørsmaalet, hvorvidt bygdelaget eiet strekningen som en almenning og underkastet reglene for

Side:927

almenningsbruk eller som et almindelig sameie i nutidens forstand, er et spørsmaal, som saavidt skjønnes, ikke med bindende virkning som res judicata kunde avgjøres i en rettssak mellem staten og de angivelige eiere. Og de uttrykk, hvori dommens konklusjon er avfattet («at Almuen av Dofre Annex bliver Dofre Skoven til deres Bøigde-Lav tilhørende og raadig som forhen»), maa nærmest sies at tyde paa, at dommeren heller ikke har villet avgjøre mere enn bygdelagets eiendomsrett. Men selv under en motsatt forstaaelse kan dommen efter min mening ikke ansees for mere enn et bevis, som kan motbevises. Og forsaavidt vil den aapenbare svakhet ved dommens begrunnelse ha sin betydning. Naar der da spørres, om Dovreskogen i sin tid har vært almenning i lovens forstand («statsalmenning») finner jeg med de foregaaende voterende overveiende grunn til at anta dette. Jeg legger særlig vekt paa, at det under nærværende sak er dokumentert skjøter fra kongen paa gaarder og plasser beliggende innen Dovreskogens grenser, saaledes paa Stads-Hougen av 1697, paa Storlien av 1726 og paa Stueflatten som uttrykkelig betegnes som rydningsplass, av 1727. Ved dommen av 1724 har da staten tapt sin eiendomsrett, men derved er ikke bygdelagets rettsforhold til strekningen blitt anderledes forandret enn at bygdelaget foruten at være bruksberettiget, da ogsaa har erhvervet statens rettigheter, paa samme maate som ved en almennings salg til bygdelaget. Hvad den følgende tid inntil 1859 angaar, er jeg med annenvoterende enig i, at oplysningene ikke viser, at der er inntraadt nogen forandring, og for tiden fra 1859 av maa det ansees paa det rene, at strekningen helt ut har vært behandlet efter reglene for bygdealmenninger. Jeg finner med annenvoterende at dette siste er et moment av betydelig vekt og er endog ikke utilbøielig til at anta, at der herved med alle vedkommendes stiltiende samtykke er skapt en rettstilstand som nu ikke ensidig kan rokkes av nogen av dem. Idet jeg derhos i det vesentlige kan tiltre annenvoterendes begrunnelse kommer jeg likesom han til det resultat, at Dovreskogen er at anse som en bygdealmenning og følgelig efter den gjeldende utskiftningslovs §123 undtatt fra utskiftning, saa at den forlangte utskiftning maa nektes fremme. Jeg er enig i processomkostningenes ophevelse.

Beichmann.