Rt-1935-96
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-02-22 |
| Publisert: | Rt-1935-96 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 35/1 s.a. |
| Parter: | Ragnvald Eugen Brynhildsen (advokat Einar Olavson) mot politibetjent Øystein Pedersen (overrettssakfører Vilhelm Borchsenius til prøve). Intervenient: Aker kommune (advokat E. Corneliussen). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Næss, Grette, Tønseth, Christiansen, Hanssen, Berg |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Motzfeldt: Den 4 oktober 1933 avsa hjelpedommeren i Aker med domsmenn saadan dom: «Politibetjent Øistein Pedersen frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke». Dommen var enstemmig i sitt resultat, men rettsformannen uttalte at han i motsetning til domsmennene ogsaa tant det godtgjort at Pedersen, efterat Brynhildsen hadde ophørt at gjøre motstand, har slaat med køllen, og han ansaa det ved veivokter Aarheims vidneprov for i høi grad sannsynliggjort at det er et kølleslag som har berøvet Brynhildsen øiet. Aarheim hadde nemlig først forklart sig om at Brynhildsen efter at være kommet ut fra Rigshospitalet hadde 2 a 3 pølser efter slag i hodet. En av strimene endte ved høire øie. Naar rettens formann allikevel kom til samme utslag som de øvrige var det fordi ha» ansaa Pedersen for at ha hatt grunn til at benytte køllen paa grunn av motstand.
Ragnvald Eugen Brynhildsen har paaanket dommen til Høiesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet - saavel rettsanvendelsen som den faktiske bedømmelse. I ankeerklæringen fremholdes de samme betraktninger som sees behandlet i herredsrettens dom.
Brynhildsen har faatt bevilling til fritagelse for rettsgebyrer for Høiesterett. Han har nedlagt saadan paastand: «1. Politibetjent Øystein Pedersen tilpliktes at betale Ragnvald Eugen Brynhildsen erstatning efter rettens skjønn inntil et beløp av kr. 15.000 for all den skade av enhver art som Brynhildsen har lidt og vil komme til at lide som følge av politibetjent Pedersens fremferd og arrestasjonen den 16 april 1932, 2. Politibetjent Øystein Pedersen tilpliktes at betale Ragnvald Eugen Brynhildsen en efter billighet avpasset pengesum for opreisning for tort og smerte og for annen skade av ikke økonomisk art. 3. Politibetjent Øystein Pedersen tilpliktes at betale det offentlige sakens omkostninger for herredsretten, deriblandt gebyrer som om saken ikke hadde vært beneficert. 4. Politibetjent Øystein Pedersen tilpliktes at betale Ragnvald Eugen Brynhildsen saksomkostninger for Høiesterett samt til det offentlige gebyrene for Sakens behandling og for mangfoldiggjørelse av utdraget».
Pedersen har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Til bruk for Høiesterett er det foretatt bevisoptagelse ved Aker herredsrett 4 og 14 juni 1934. Herunder er avhørt de samme vidner som for herredsretten. Videre foreligger en erklæring av 29 september 1934 fra professor Monrad-Krohn til sorenskriveren i Aker. Jeg hitsetter av denne: «De foreliggende
Side:97
oplysninger med hensyn til kronisk alkoholismus er motstridige. Paa basis av det foreliggende bedømmelsesmateriale kan jeg derfor kun si at kronisk alkoholismus eksisterer som en mulighet ved siden av den hodeskade som han er blitt utsatt for ved arrestasjonen. Hvilken av disse aarsaker som er den reelle lar sig ikke med sikkerhet avgjøre». I anledning av rettsformannens votum paa grunnlag av Aarheims vidneprov om de to «pølser» bemerker Monrad-Krohn: «Jeg finner da at burde gjøre opmerksom paa at den slags pølser eller strimer vel kan tenkes at være fremkalt ved slag mot trappekant under fall, og at den sannsynlighetsslutning som rettens formann har gjort, for en medisinsk bedømmelse maa ansees uhjemlet. For den objektive medisinske bedømmelse stiller det sig umulig at avgjøre paa grunnlag av det foreliggende bedømmelsesgrunnlag, om den beskadigelse som Brynhildsen har vært utsatt for, er fremkommet ved kølleslag eller derved at han er falt mot en trappekant, sten eller lignende».
Jeg er kommet til samme utslag som herredsretten og kan i det vesentlige henholde mig til dens flertalls begrunnelse. Jeg tilføier at det er mulig at politibetjent Pedersen har gaatt noget videre enn strengt nødvendig, men det maa erindres at han maatte handle hurtig og ut fra situasjonen, saaledes som han hadde grunn til at se den efter det første optrin paa W. C. Jeg finner det efter de foreliggende oplysninger ikke godtgjort at Pedersen har optraadt uforsvarlig. Angaaende bevisene for skadens aarsak henholder jeg mig dessuten til hvad det er anført av professor Monrad-Krohn.
Jeg stemmer efter dette for at herredsrettens dom stadfestes, men antar at saksomkostningene for Høiesterett efter omstendighetene kan opheves.
Dom:
Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Næss: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg voterer for at den ankende parts paastand for en vesentlig del tas til følge.
Med hensyn til de foreliggende bevisligheter skal jeg bemerke at jeg ikke saaledes som herredsrettens flertall finner at kunne sette ut av betraktning de prov som er avgift av styrmann Larsen og hustru og korrespondent Nagell Erichsen. Det anføres i dommen at disse vidner kun har sett den aller siste del av arrestasjonen; men dette er efter min mening ikke riktig. Deres opmerksomhet er vakt ved at de hørte hundeglam, og jeg maa da gaa ut fra at de har vært til stede like fra det første optrin, da Brynhildsen falt ut for trappen foran huset efterat han hadde sparket til hunden som derved bragtes til at gjø. Naar jeg da betrakter bevislighetene i det hele har situasjonen efter min mening ikke berettiget den anvendelse av køllen som politibetjent Pedersen ved leiligheten har gjort. De første slag
Side:98
er saavidt jeg har forstaatt tildelt Brynhildsen efterat han var falt over ende paa marken, og det er da for mig klart at politibetjenten, der beskrives som en rolig koldsindig mann, burde ha forstaatt at han ikke kunde gjøre bruk av køllen. Det siste slag er efter Pedersens egen forklaring i en politirapport, som er dokumentert for Høiesterett, avgift 1 a 2 dager efter arrestasjonen, falt i anledning av at Brynhildsen, saaledes som Pedersen opfattet det, vendte sig med et angrep mot hunden, og saaledes som jeg har opfattet situasjonen, finner jeg heller ikke dette slag berettiget. Med hensyn til de slag som forøvrig tør være tildelt, er det ialfall paa det rene at de alle har vært rettet mot Brynhildsens rygg og nakke, skjønt politiinstruksens §50 inneholder følgende bestemmelse: «Det gjelder saavidt mulig at passe paa at man ikke tilføier nogen varig men med vaabenet. Slag med køllen bør derfor ikke rettes mot hodet, men mot kraveben, armer eller ben».
Jeg kan heller ikke efter hvad der foreligger, finne at det ikke er tilstrekkelig grunn til at anta at de saaledes tildelte slag har frembragt ialfall en vesentlig del av den skade som er forefunnet og nærmere beskrevet av professor Monrad-Krohn. Det er forefunnet foruten tap av det ene øie tillike en intrakraniell beskadigelse, d.v.s. beskadigelse inne i skallen. Det fremgaar av erklæringen at symptomene paa denne skade for en medisinsk bedømmelse ogsaa kan skrive sig fra Brynhildsens mulige alkoholisme, hvilket jeg imidlertid finner at kunne bortse fra paa grunn av de uttalte tvil i saa henseende. Hvad beviset for øieskaden angaar, vurderer jeg dette vesentlig paa samme maate som herredsrettens formann, idet jeg finner det sannsynlig at denne skade er tilføiet av Pedersen ved det siste slag med køllen, uten at jeg dog finner grunn til at gaa nærmere inn paa bevislighetene forsaavidt. Jeg finner nemlig ved fastsettelsen av den erstatning som jeg efter det foreliggende antar at Pedersen maa utrede, alene at burde ta hensyn til den skade som forøvrig er tilføiet Brynhildsen ved kølleslagene, hvorved Brynhildsens helbred maa antas for en vesentlig del at være blitt svekket. Da jeg efter konferansen vet at min mening er i mindretall, finner jeg ikke grunn til at inngaa nærmere paa skadens omfang, og jeg former ikke nogen konklusjon.
Ekstraordinær dommer høifjellsdommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Tønseth: Jeg voterer for stadfestelse av herredsrettens dom, men vil tilføie at jeg har funnet bevis ført forat politibetjent Pedersen uten. nødvendighet har slaatt Brynhildsen med en kølle mens denne laa paa marken, en optreden som var baade utilbørlig og rettsstridig. Jeg bedømmer forsaavidt dette forhold paa samme maate som politimesteren, som herfor har tildelt ham advarsel.
Men jeg har i likhet med førstvoterende ikke kunnet finne at det er ført bevis for at det er disse slag som har vaert aarsak
Side:99
til skaden, hverken, skaden paa øiet eller den intrakranielle skade.
Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg tror annenvoterende har misforstaatt herredsrettens flertall, naar han uttaler at flertallet hadde satt ut av betraktning de vidneprov som var avgitt av Larsens og Nagell Erichsen. Flertallet sier bare at de ikke kan legge nogen avgjørende vekt paa disse vidneprov og begrunner det saavidt forstaaes med, at de bare har sett den aller siste del av arrestasjonen og derfor ikke kan ha rede paa hvor brutalt Brynhildsen har optraadt. Med den siste del av arrestasjonen forstaar de to episoden fra det øieblikk da Brynhildsen var tumlet over ende paa marken. Jeg forstaar flertallet saa at de mener at disse vidner ikke har faatt det fulle inntrykk av saken eller av optrinet, fordi de ikke har sett det fra begynnelsen av, nemlig optrinnet paa W. C. da Brynhildsen gjorde anfall paa politiet. Jeg skal ogsaa tilføie at det var noget mørkt, saaledes at det ikke er rimelig at disse vidner har kunnet følge optrinnet i alle dets detaljer saaledes som. Billington og frue, der var nærmere ved stedet.
Dommer Hanssen: Jeg er enig med dommerne Næss og Tønseth i at det er godtgjort at Pedersen har optraadt uforsvarlig og derfor rettsstridig ialfall ved at bruke køllen til gjentatte slag mot Brynhildsens rygg og nakke mens han laa paa bakken. En avgjørende støtte herfor mener jeg man har i den av dommer Tønseth nevnte avgjørelse av Pedersens overordnede, politimesteren i Aker. Efter prosedyren maa det ansees paa det rene at det i forbindelse med arrestasjonen blev tilføiet Brynhildsen en intrakraniell skade, og denne skade maa efter min mening være tilføiet ved et eller flere av de slag som Pedersen tilføiet Brynhildsen mens han laa paa marken og som var rettet mot nakken og da formentlig ogsaa har rammet bakhodet. Spørsmaalet om paa hvilken maate beskadigelsen av øiet er skjedd anser jeg derimot noget tvilsomt og drister mig derfor ikke til at anse det godtgjort at det er voldt gjennem Pedersens rettsstridige bruk av køllen. Jeg stemmer derfor, saavidt jeg har forstaatt i overensstemmelse med herr dommer Næss, for at Brynhildsen tilkjennes erstatning for det tap som er voldt ved den intrakramelle beskadigelse. At gaa inn paa spørsmaalet om erstatningens størrelse finner jeg unødvendig, da det er flertall for stadfestelse av herredsrettens dom.
I anledning av herr dommer Christiansens bemerkninger vil jeg fremholde, at den av ham hevdede forstaaelse av herredsrettens flertalls domsgrunner efter min mening er helt uforenlig med den uttrykksmaate som flertallet har benyttet. Hvis flertallet hadde ment at Larsens og Nagell Erichsen hadde sett alt hvad der passerte efterat Brynhildsen var kommet ned av trappen og ut paa marken, kunde de efter mitt skjønn umulig ha benyttet det uttrykk at de kun hadde «sett den aller siste del av arrestasjonen».
Side:100
Justitiarius Berg: Jeg er enig med herr dommer Christiansen. Da den advarsel politimesteren i Aker den 12 november 1932 gav Pedersen, er blitt nevnt under voteringen, vil jeg for fullstendighets skyld tilføre at han samtidig med advarslen uttrykkelig uttalte at han ikke har funnet bevis for at Brynhildsen er tilføiet skade ved slagene.
Av herredsrettens dom:
Om aftenen den 16 april 1932 blev Ragnvald Brynhildsen arrestert av politibetjent Øistein Pedersen og politibetjent Carlot Søberg. Brynhildsen hevder at han under arrestasjonen av Pedersen blev tilføiet skade som Pedersen maa være ansvarlig for. Brynhildsen paastaar at han blev unødig brutalt behandlet av Pedersen. Han mistet derved sitt høire øie og blev paaført hjernerystelse. - - -
Brynhildsen har forklart følgende: Om eftermiddagen den 16 april hadde han sammen med Andreas Johnsen drukket 3-4 drammer. Efterat han hadde forlatt Johnsen gikk han innom kafe Schjerven hvor han drakk 3 a 4 halve bokkøl. Han erkjenner at han blev en del paavirket av hvad han drakk, men han var ikke overstadig beruset. Han gikk derefter hjemover. Paa veien blev han overtalt av diare og gikk derfor innom Ullernchausseen 118 for at gaa inn paa W.C., og Brynhildsen kan ikke bestemt erindre hvor lenge han opholdt sig paa W.C. Han har anført at det godt kan hende at han satt der 1/2 times tid. Da han var ferdig og skulde gaa ut igjen, møtte han i døren politibetjentene Pedersen og Søberg. Søberg hadde en sint schæferhund med sig. Efterat han hadde vekslet nogen ord med Søberg fløi hunden paa ham og bet ham i laaret. Brynhildsen blev redd og sparket efter hunden. Han blev derpaa dradd ut og av Pedersen tilføiet et kjeveslag. Han tomlet at paa gaardsplassen, hvorefter han reiste sig op og begynte at bruke munn. Pedersen trakk da køllen og gikk løs paa Brynhildsen og tildelte ham en rekke slag over hode og nakken saa han til slutt falt over ende. Selv efter at han laa paa marken uten at gjøre den ringeste motstand, fortsatte Pedersen at slaa ham. Brynhildsen hevder at han merket at et av slagene rammet øiet og at det gjorde svært ondt. Han mener ogsaa at han erindrer at han hørte en eller annen rope til politibetjenten: «Slaa ikke mannen ihjel». Brynhildsen mistet bevisstheten og vaaknet ikke op før han var kommet i arresten og blev tilsnakket av en politibetjent den følgende morgen. Han blev da bragt til Rikshospitalet hvor han laa i 9 dager. Man forsøkte først at sy øiet igjen, men tilfellet var haapløst og øiet blev derfor tatt ut. Brynhildsen hevder at han en 5-6 maaneders tid var daarlig efter den medfart han hadde faatt. Spesielt klager han over at hans hukommelse er blitt svekket og han lider ogsaa av anfall av hodepine og søvnløshet. Efter de foreliggende oplysninger i saken mener Brynhildsen at han ogsaa er blitt slaatt av Pedersen efter at han hadde mistet bevisstheten. Han har forsaavidt henvist til de vidneprov som blandt annet er avgift av styrmann Torbjørn Larsen og fru Larsen samt av korrespondent Nagel Eriksen. Han mener at Pedersen har handlet forsettlig eller i et hvert fall grovt uaktsomt. - - - Pedersen har overtraadt politiinstruksens §32, 49 og 50. Av politimester Søhr i Aker er Pedersen ogsaa tildelt en advarsel for unødig at ha benyttet køllen til at slaa Brynhildsen, idet denne laa paa bakken. - - -
Side:101
Pedersen har forklart at han ved 24-tiden den 16 april blev opringt fra Ullernchausseen 118 med beskjed om at der var en del slusker som forsøkte at trenge sig inn i huset. Sammen med politibetjent Søberg og dennes hund begav Pedersen sig til stedet. Man undersøgte først haven, men kunde der ikke finne nogen. Til slutt tant man at det var en mann inne paa W.C. Døren blev lukket op og Brynhildsen blev anmodet at komme ut. Brynhildsen steg imidlertid op paa klosettet og hoppet derfra rett i brystet paa Pedersen, samtidig som han sparket ham i underlivet. Pedersen gav da Brynhildsen et slag under kjeven saa han tomlet ut i gaarden. Brynhildsen var imidlertid straks oppe igjen og fortsatte at gaa angrepsvis til verks. Pedersen fant det da nødvendig at bruke køllen. pxynhildsen blev slaatt ned. Han laa da paa knærne og hendene, ferdig til at springe op igjen. Pedersen maatte da gi ham et par slag til for at holde ham nede. Under denne del av bataljen var Søberg ikke til stede. Hunden var blitt rasende, og for at beskytte Brynhildsen maatte Søberg binde hunden et annet sted haven. Søberg kom nu til stede. Brynhildsen lovet at opføre sig ordentlig. Han reiste sig op og man undersøkte om han hadde vaaben paa sig. Søberg begav sig saa avsted for at løse hunden. Mens Søberg stod bøiet over hunden vilde Brynhildsen fare løs paa ham. Pedersen blev dradd ned i retning av Søberg. Brynhildsen forsøkte at sparke efter Søberg og for at forhindre en ulykke gav Pedersen ham da et eneste slag av køllen saa Brynhildsen gikk over ende. Derefter blev Brynhildsen ført til Vækkerø politistasjon. Pedersen hevder saaledes at Brynhildsen har gjort voldsom motstand da han skulde arresteres og at det derfor var nødvendig for ham at bruke køllen. I tilfelle Brynhildsen har mistet øiet under bataljen er det hans egen skyld. Pedersen benekter imidlertid at det er nogen av de slag som han har gift Brynhildsen som har truffet øiet. - - -
Rettens flertall, de to domsmenn, finner at Pedersen maa bli at frifinne, idet det ikke kan bebreides Pedersen at han har optraadt som han har gjort. De finner ikke at kunne legge nogen avgjørende vekt paa den forklaring som er avgift av Brynhildsen. Efter de vidneprov som blandt annet er avgift av agent Billington og dennes hustru og politibetjent Søberg maa Brynhildsen paa forskjellige punkter ha forklart sig uriktig. Av Billington er det forklart at han av frøken Norderhang som ogsaa bodde i Ullernchausseen 118 blev anmodet om at faa fjernet Brynhildsen. Billington forsøkte at snakke Brynhildsen til rette og faa ham til at gaa. Brynhildsen vilde imidlertid ikke fjerne sig. Han forsøkte at trenge sig inn i leiligheten og optraadte i det hele tatt brutalt. Billington mente at Brynhildsen hadde vært paa døren minst 25 ganger. Flere ganger hadde han hørt at Brynhildsen tumlet over ende i trappen og likeledes at han falt i haven. Til slutt saa Billington sig nødsaget til at tilkalle politiet. Han saa ikke optrinnene paa W.C., men saa at bande Brynhildsen og politibetjentene kom tomlende ut derfra. Han saa videre at Brynhildsen blev slaatt av den ene politibetjent, men fant ikke at denne optraadte brutalt. Senere vilde Brynhildsen ikke følge med til bilen, men vilde bortover mot hunden som stod bundet i haven. Billington mener at Brynhildsen ikke var bevisstløs da han blev kjørt bort. - - - I samme retning som Billington har dennes hustru forklart sig. - - -
Efter disse vidneforklaringer finner domsmennene det godtgjort at Brynhildsen har optraadt meget brutalt og at Pedersen derfor har vært
Side:102
nødt til at gripe til køllen. I tilfelle Brynhildsen har mistet eiet under bataljen - herfor er det dog ikke ført noget fyldestgjørende bevis maa denne ulykke tilskrives Brynhildsens egen optreden. Domsmennene finner ikke at kunne legge nogen avgjørende vekt paa de vidneprov som er avgift av styrmann Larsen og hustru og korrespondent Nagel Eriksen. Disse vidner har kan sett den aller siste del av arrestasjonen og hadde derfor ikke rede paa hvor brutalt Brynhildsen hadde optraadt. For dem kunde det derfor muligens se ut som om Pedersen optraadte unødig haardhendt.
Da domsmennene finner at Brynhildsen har hatt grunn til at la saken komme for domstolene, er de enige om at sakens omkostninger bør opheves.
Rettens formann er under nogen tvil kommet til samme resultat som domsmennene. Det maa ansees godtgjort at Brynhildsen til at begynne med har gjort motstand og at det derfor har vært nødvendig for Pedersen at benytte køllen. Efter de vidneprov som er avgift av styrmann Larsen og hustru og Nagel Eriksen, finner rettens formann det imidlertid ogsaa godtgjort at Pedersen efterat Brynhildsen hadde ophørt at gjøre motstand, har slaatt med køllen. Ved veivokter Aarheims vidneprov ansees det for i høi grad sannsynliggjort at det er et kølleslag som har berøvet Brynhildsen øiet. - - - Til tross for dette er rettens formann enig med domsmennene i at Pedersen maa bli at frifinne. Som nevnt maa Pedersen ansees for at ha hatt grunn til at benytte køllen paa grunn av Brynhildsens motstand. - - -