Rt-1956-1114
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1956-10-27 |
| Publisert: | Rt-1956-1114 |
| Stikkord: | Besøksrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 123/1956 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen) mot B (overrettssakfører Nils Daae Rogstad - til prøve). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Eckhoff, Gundersen, Rode, Wold |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §41, Sportelloven (1938) §143 |
Dommer Hiorthøy: I separasjonssak mellom ektefellene A, X, og B, Stockholm, avsa Trondheim byrett 21. september 1954 dom med denne domsslutning:
«1. B og A, født F, separeres, ekteskapslovens §41.
2. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C, født xx.xx.1935 og D, født xx.xx.1949 med rett for B til å ha D hos seg inntil en måned hvert år.
3. B tilpliktes å betale A underholdsbidrag hver måned fra 1. september 1954 å regne med 250 norske kroner, hvorav kr. 100 gjelder henne personlig og kr. 150 barnet D.
4. B tilpliktes å erstatte statskassen saksomkostninger med 28 norske kroner innen 2 uker fra dommens forkynnelse.
5. B frifinnes for å erstatte A saksomkostninger.»
A påanket dommen til Frostating lagmannsrett for så vidt angår bestemmelsen under punkt 2 om at faren skulle ha rett til å ha sønnen D hos seg inntil én måned hvert år.
B påsto byrettens dom stadfestet, dog slik at bidraget til hustruen ble satt ned til kr. 50 pr. måned.
Side:1115
Lagmannsretten avsa 18. mai 1955 dom i saken med denne domsslutning:
«Fra og med 1957 kjennes B berettiget til å ha sin sønn D, født xx.xx.1949, hos seg i Stockholm en måned hvert år på betingelse av at han personlig henter gutten og bringer ham tilbake til hjemmet.
For 1955 og 1956 og for det tilfelle at B ikke gjør bruk av forannevnte rett, kjennes han berettiget til å ha gutten hos seg her i landet inntil en måned hvert år.
Ellers stadfestes byrettens dom i den utstrekning den er påanket. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A har innbrakt lagmannsrettens dom for Høyesterett og har nedlagt slik påstand:
«I. Frostating lagmannsretts dom av 18. mai 1955 oppheves for så vidt angår bestemmelsen om at B skal ha rett til å ha sønnen D hos seg én måned hvert år.
II. Det fastsettes en av Høyesterett nærmere bestemt rett for B til å besøke sønnen D i morens hjem.
III. B dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»
B har i tilsvaret påstått lagmannsrettens dom stadfestet, men har under forhandlingene for Høyesterett av formelle grunner formulert sin påstand slik:
«Fra og med 1957 kjennes B berettiget til å ha sin sønn D, født xx.xx.1949, hos seg i Stockholm en måned hvert år på betingelse av at han personlig henter gutten og bringer ham tilbake til hjemmet.
For det tilfelle at B ikke gjør bruk av forannevnte rett, kjennes han berettiget til å ha gutten hos seg her i landet inntil en måned hvert år.
B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Ved rettens beslutning er A i medhold av sportellovens §143 fritatt for rettsgebyrer m.v. samtidig som det er oppnevnt prosessfullmektig for henne, jfr. tvistemålslovens §423 annet ledds 1. punktum.
Med hensyn til de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det 23. mars 1956 holdt bevisopptak ved Trondheim byrett, der begge parter har avgitt forklaring. Saken foreligger for Høyesterett i vesentlig uforandret skikkelse.
Den ankende part har i ankeerklæringen anført følgende:
«Anken gjelder bestemmelsen om at B skal ha rett til å ha D hos seg inntil en måned hvert år.
Anken gjelder lovanvendelsen for så vidt det av lagmannsretten er fastsatt at B fra 1957 skal ha rett til å ta gutten til Stockholm. Det antas ikke å ha vært lovens mening at det skal kunne fastsettes hvorledes det skal forholdes med barn fra tidspunkt som ligger så vidt langt i framtiden og under forhold som man nå ikke vet noe om. Situasjonen kan være helt annerledes i 1957 enn nå både med hensyn til partene og D. Det må
Side:1116
være meningen at en skal innskrenke seg til å treffe bestemmelse for nærværende tid, idet det overlates til partene å begjære en annen ordning i framtiden om situasjonen - som man da kjenner - skulle tilsi det.
Subsidiært for dette punkt - adgangen til å ta gutten til Stockholm - mener jeg lagmannsrettens avgjørelse er uheldig og urimelig for gutten og anker også for så vidt. Det ville virke særdeles oppskakende på gutten om han skulle sendes fra tilvante forhold til ukjente folk og miljø i Sverige. Det er opplyst at B f. t. har hybelleilighet der. En kan tenke seg til hvilket tilsyn og pass det kan bli. B er etter mange års fravær fra Norge nesten ukjent for D og har ingen kvinnelig hjelp som med kyndighet kan ta seg av barnet.
At B skal ha rett til å ha gutten hos seg en måned hvert år her i landet synes under de foreliggende omstendigheter også uforenelig med hensynet til barnet. B har ingen fast bopel her og har ved seneste anledninger bodd på hotell uten hjelp til pass og tilsyn av barn i D's alder. Jeg anker også på dette punkt.
Jeg mener lagmannsrettens dom i de påankede punkter bør oppheves og at det i stedet fastsettes at B skal ha rett til å besøke D i mitt hjem. Det har fra min side ikke vært lagt noen hindring i veien for besøk.»
Ankemotparten har i tilsvaret bl.a. anført:
«B må som far i dette tilfelle ha rimelig krav på å kunne se sin sønn hos seg. Det er forholdene som har tvunget B til å etablere seg i Sverige, og det er ikke opplyst noe under saken som skulle tyde på at han ikke er vel skikket til å ta hånd om sønnen i den fastsatte besøkstid.
I og med at domstolene etter sikker rettspraksis har adgang til å fastsette besøksrett, må det også slik som lagmannsretten her har gjort kunne utformes nærmere regler om gjennomføringen av besøksretten. I og for seg var det vel overflødig av lagmannsretten å utskyte det første samvær til 1957, men det kan ikke skjønnes at en anke over den en gang trufne ordning fra fru A's side kan føre fram. Endrer forholdene seg, får man falle tilbake på de alminnelige regler om justering som vedkommende lov inneholder.
B mener seg på ethvert vis å kunne ta forsvarlig hånd om gutten under dennes opphold i Sverige, likesom B vil kunne passe sin sønn om han velger under ferieopphold å ha gutten hos seg her i landet.
Den ordning at faren bare skal kunne besøke sin sønn i morens hjem er ikke tilfredsstillende.»
Jeg bedømmer saksforholdet på samme måte som lagmannsretten, og er i samsvar med dette kommet til det resultat at ankemotpartens påstand i prinsippet må gis medhold.
Som følge av tidsforløpet har anken over lovanvendelsen ikke lenger aktuell betydning. Jeg bemerker imidlertid at det etter min mening ikke er noen rettslig feil når lagmannsretten
Side:1117
har utsatt iverksettingen av besøksretten i Stockholm til sommeren 1957. Noen begrensning av myndighetenes handlefrihet i denne henseende kan ikke utledes av lovgivningen og heller ikke av reglene om besøksretten slik som de er utviklet gjennom praksis. Tvert imot må det erkjennes at det under særlige omstendigheter kan være praktisk og formålstjenlig at samkvemsadgangen blir ordnet på denne måte.
Med hensyn til spørsmålet om besøksrettens innhold kan jeg i det vesentlige vise til lagmannsrettens domsgrunner. Jeg er enig i at det etter det opplyste må antas å ville være til beste for barnet at det så tidlig som overhodet forsvarlig blir etablert kontakt mellom far og sønn. Og jeg kan ikke finne at det er godtgjort eller sannsynliggjort særlige omstendigheter som gjør det betenkelig å gå med på at dette, som naturlig er, skjer under besøk i farens hjem i Sverige, eller eventuelt i Norge, men utenfor guttens hjem hos moren. Jeg nevner i denne forbindelse at det fremgår av den ankende parts forklaring at gutten visstnok er noe nærtagende, men at han ellers er som andre barn.
For øvrig skal jeg bemerke at jeg ved vurderingen av de momenter som kan tale for eller mot at besøksretten utformes etter ankemotpartens ønske, har lagt vesentlig vekt på at de tidligere retter har kunnet bygge sin avgjørelse på et umiddelbart inntrykk av partene, som begge har møtt og forklart seg for retten.
Jeg antar at det bør presiseres i dommen at retten er begrenset til ett, sammenhengende, årlig samvær av inntil én måneds varighet, enten i Sverige eller i Norge eller delvis i det ene og delvis i det annet land.
Under hensyn til de særlige forhold i saken antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
dom:
B kjennes berettiget til å ha sin sønn D, født xx.xx.1949, hos seg på ett besøk i skoleferien hvert år - enten i sitt hjem i Sverige eller her i landet. Besøket kan vare inntil en måned, og besøksretten er betinget av at B personlig henter sønnen og bringer ham tilbake til hans hjem hos moren.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gundersen, Rode og Wold: Likeså.
Av byrettens dom (dommer P. Hjelm-Hansen):
Konditormester B, født xx.xx.1909 i X og A, født xx.xx.1908 i Y, inngikk ekteskap i X 16. januar 1932. Det er to barn i ekteskapet, C, født xx.xx.1935 og D, født xx.xx.1949. - - -
Side:1118
For så vidt gjelder datteren, som snart fyller 19 år, er opplyst at hun har stilling som stenograf med lønn kr. 530 pr. måned og således er i stand til å forsørge seg selv. Hun ber hjemme hos moren. Retten legger til grunn at hun fortsatt vil oppholde seg i X, iallfall til hun blir myndig, og det stemmer best med hennes eget tarv at foreldremyndigheten tilkjennes saksøkeren.
Også sønnen, som er 5 år gammel, bor hos saksøkeren. Saksøkte reiste til Sverige kort tid etterat sønnen ble født og har senere sett ham 3 ganger, i 1951 under et besøk av sønnen og moren i Sverige og i 1952 og 1953 under opphold han hadde i X. Saksøkte bor f. t. på hybel i Stockholm, men mener han om ikke lenge vil kunne få leilighet. I likhet med saksøkeren har han ikke tanke på noe nytt ekteskap og han akter i tilfelle av at han får medhold i sin påstand å ansette barnepike til sønnen. - - -
Om sine egne økonomiske kår har saksøkte opplyst at han mener at disse, som i flere år har vært dårlige, vil bedre seg. Etter å ha arbeidet som konditormester kjøpte han i november 1953 et konditori hvor han har 13 mennesker i sitt arbeid. Hans lønnsinntekt i 1953 inntil nevnte kjøp var svenske kr. 7800. Han har ikke kunnet angi hva konditoriet vil kaste av seg, men han er tilfreds med utviklingen. Han har ingen formue i Sverige, men har måttet stifte gjeld. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ottar Stene og E. Midelfart og hjelpedommer Birger Kolstad):
- - -
Lagmannsretten skal bemerke:
Det legges etter B's partsforklaring til grunn at han fremtidig vil bli besatt i Stockholm, der han driver konditorvirksomhet. Han har nå skaffet seg en mindre leilighet i det hus hvor konditoriet er.
Man finner at det vil være til fellesbarnet D's beste at det blir etablert adgang til en viss direkte kontakt mellom far og sønn. I betraktning av guttens alder - han har nylig fylt 6 år - og i betraktning av at far og sønn på grunn av førstnevntes opphold i Stockholm har sett forholdsvis lite til hverandre, finner man at B ikke bør gis rett til å ha gutten hos seg i Stockholm før sommeren 1957. Gutten vil da ha et års skolegang bak seg og vil måtte antas å være i stand til å innrette seg i uvante omgivelser. - - -
Side:1119