Rt-1960-1391
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1960-09-06 |
| Publisert: | Rt-1960-1391 |
| Stikkord: | Pensjonskassens fremleggelsesplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 211 B/1960 |
| Parter: | Statens pensjonskasse (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot A (høyesterettsadvokat Paul Røer). |
| Forfatter: | Bahr, Bendiksby, Leivestad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §204, §252, §249, §250, §384, §403 |
Dommerne Bahr, Bendiksby og Leivestad.
Cand. jur. Håkon Stendal hadde vært politikonstabel i Oslo politi, men var i 1937 blitt invalid etter en tjenesteulykke. I 1939 ble det innvilget ham full pensjon av Oslo kommunale
Side:1392
pensjonskasse, og denne pensjon fikk han ubeskåret til Statens pensjonskasse overtok utbetalingen i 1957. Da ble den nedsatt med 50 % under henvisning til Stendals andre inntekter. Stendal reiste søksmål mot blant andre Statens pensjonskasse med krav om pensjon eller erstatning. Han provoserte pensjonskassen til å legge frem under saksforberedelsen en innstilling fra administrerende direktør til møte i pensjonskassens styre 26. mars 1957. Under henvisning til at innstillingen var et internt notat ble provokasjonen nektet etterkommet.
Oslo byrett avsa kjennelse om at pensjonskassen ikke pliktet å fremlegge innstillingen.
Eidsivating lagmannsrett kom til et annet resultat og avsa kjennelse om fremleggelse.
Lagmannsretten uttalte blant annet:
«Etter tvistemålslovens §250 kan et skriftlig bevis som er i en parts besittelse kreves fremlagt når det ikke inneholder noe som parten etter reglene om vitnesbyrd ville være utelukket fra eller fritatt for å gi forklaring om. Man finner ikke at noen av lovens utelukkelses- eller fritagelsesgrunner foreligger i nærværende tilfelle. Det ville også kunne lede til betenkelige resultater om den ene part i en prosess skulle være fritatt for å fremlegge dokumenter av betydning for saken når fremleggelse ikke vil kunne utsette staten eller almene interesser for skade og det heller ikke er tale om krenkelse av noen taushetsplikt, jfr. tvistemålslovens §204 annet ledd.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at den administrative sedvanerettsregel eller praksis som gjelder hos oss, at den offentlige forvaltnings dokumenter i alminnelighet ikke er «offentlige», - jfr. Forvaltningskomitéens (Wold-komitéens) innstilling side 124 flg. - bare refererer seg til spørsmålet om den som vedkommende forvaltningssak gjelder, eller almenheten, skal ha rett til å bli kjent med innholdet av slike dokumenter, og ikke til det spørsmål vi her står overfor, nemlig spørsmålet om plikt til å legge frem dokumentene i en rettstvist for domstolene. Dette siste spørsmål må, slik som antatt av lagmannsretten, løses på grunnlag av de prosessuelle regler om plikt til å legge frem skriftlig bevis, regler som i hovedsaken går ut på at fremleggelsesplikt består i tilsvarende utstrekning som det ville foreligge plikt til å avgi vitneforklaring om det som dokumentet inneholder, jfr. tvistemålslovens §249 flg. Utvalget er også enig med lagmannsretten i at noen endring i gjeldende rett på det punkt det her er tale om, ikke synes tilsiktet ved Forvaltningskomitéens lovforslag (sitert av regjeringsadvokaten).
Det som her er sagt om fremleggelsesplikten i rettergang, må - slik som lagmannsretten går ut fra - i prinsippet få anvendelse også for så vidt angår interne arbeidsdokumenter, innstillinger, notater o. l. av den art det er tale om i denne sak. En annen ting er at slike dokumenter - som fremholdt av
Side:1393
regjeringsadvokaten - kan inneholde, og regelmessig vil inneholde, stoff som ikke vil ha noen betydning som bevis i rettssak, f. eks. rettslige betraktninger, overveielser til begrunnelse av administrative skjønnsavgjørelser, forslag fra underordnede til overordnede osv. Men om så måtte være tilfelle medfører det etter Utvalgets mening ikke at dokumentet i dets helhet kan kreves unntatt fra fremleggelse. Situasjonen kan nemlig være den, at dokumentet, foruten slikt stoff av ikke bevismessig art, også inneholder materiale som har karakteren av bevis - ting som vedkommende tjenestemann i tilfelle ville måtte forklare seg om som vitne - i den rettstvist som foreligger til behandling. Etter det som er fastslått i lagmannsrettens kjennelse legger Utvalget til grunn, at så er tilfelle i nærværende sak for så vidt angår det referat som innstillingen eller notatet inneholder av telefonsamtalen med Oslo kommunale pensjonskasse.
I en slik situasjon antas fremleggelsesplikten å kunne kreves begrenset til den del av dokumentets innhold som danner bevis i saken; det blir med andre ord spørsmål om en delvis fremleggelse i samsvar med bestemmelsen i tvistemålslovens §252 annet ledd.
Bortsett fra dette punkt - som lagmannsretten ikke har vært inne på - kan Utvalget ikke se at det er noe å bemerke ved lagmannsrettens lovtolkning, således heller ikke ved dens tolkning av tvistemålslovens §204.
Spørsmålet om å anvende tvistemålslovens §252 annet ledd, i dette tilfelle er som nevnt ikke drøftet av lagmannsretten, og Utvalget finner at den påkjærte kjennelse av den grunn bør oppheves i henhold til samme lovs §384 nr. 5, jfr. §403 annet ledd for at lagmannsretten kan overveie denne side av saken.»