Rt-1962-1215
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1962-11-29 |
| Publisert: | Rt-1962-1215 |
| Stikkord: | Forsikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 211B/1962 |
| Parter: | M/K Skarvøy II's rederi v/Paulhard Skarvøy (høyesterettsadvokat Sverre Lied) mot M/S Windsors rederi v/Ingvald Slatlem (høyesterettsadvokat Henrik Ameln). |
| Forfatter: | Berger, Gaarder, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §452, Tvistemålsloven (1915), §26 |
Dommerne Berger, Gaarder og Bendiksby.
M/K Skarvøy II's rederi ved den korresponderende reder krevet bergelønn i anledning av hjelp ytet M/S Windsor under en farlig situasjon. Ved Kristiansund herredsretts uteblivelsesdom ble kravet kr. 25 000 tatt til følge.
I oppfriskningssaken påsto Windsors rederi avvisning begrunnet med at begge fartøyer var forsikret i gjensidige foreninger tilsluttet den såkalte Møreringen. Her hadde foreningene vedtektsbestemmelse om plikt til gjensidig hjelp, og at godtgjørelse i mangel av enighet skulle fastsettes av en nemnd. Herredsretten tok avvisningsbegjæringen til følge.
I kjæremålssaken for Frostating lagmannsrett trådte Skarvøy II's mannskap inn som part ved siden av rederiet. Lagmannsretten stadfestet under dissens herredsrettens kjennelse for så vidt angår kravet fra Skarvøy II's partredere. For så vidt angår kravet fra dem av mannskapet som ikke var partredere, ble herredsrettens kjennelse opphevet og saken hjemvist til fornyet behandling.
Lagmann Nissen uttalte som mindretall bl.a.:
«Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten, idet jeg finner at kjæremålet må tas til følge.
Jeg er enig med de tidligere voterende i at vedtektsbestemmelsen i §26 i Bud og Hustad gjensidige sjøassuranceforening om at godtgjørelsen for berging eller assistanse skal fastsettes av en nemnd, og den tilsvarende bestemmelse i Skarvøy II's forsikringspolise må tolkes som en tredjemannsrettshandel til fordel for alle de rederier hvis sjøforsikring er dekket i Møreringen. Hvorvidt også fartøyenes mannskap er bundet av bestemmelsen finner jeg etter mitt syn ikke nødvendig å ta standpunkt til.
Etter min mening må nemlig bestemmelsen i forholdet mellom de respektive rederier betraktes som en voldgiftsbestemmelse, idet den ikke utelukkende gjelder det interne forhold mellom rederiet og assurandøren. Avgjørende vil da etter min mening være om voldgiftsbestemmelsen tilfredsstiller kravene etter tvistemålslovens §452 annet ledd om at voldgiftsavtalen må inngåes skriftlig. Det er som sagt på det rene at voldgiftsbestemmelsen er inntatt både i vedtektenes og i polisens trykte tekst, men så vidt jeg kan se foreligger det ikke fra Skarvøys side noen skriftlig vedtagelse av klausulen. At Skarvøys reder har vært innkalt til
Side:1216
en generalforsamling, hvori bestemmelsen var vedtatt, at han aldri har protestert mot bestemmelsen, og at han ved sitt medlemskap og i sin egenskap av forsikringstager i gjerning muligens kan sies å ha vedtatt bestemmelsen, er for meg ikke avgjørende, fordi det loven krever ikke bare er vedtagelse, men skriftlig inngåelse av avtalen.
Etter dette stemmer jeg for at byrettens kjennelse oppheves, og at saken hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten. Etter mitt standpunkt i realiteten, må jeg stemme for at den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for begge retter».
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte bl.a.:
«Kjæremålsutvalget finner at herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser må oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten.
Som voldgiftsbestemmelse er den påberopte vedtektsbestemmelse i Skarvøy II's forsikringsselskaps vedtekter ikke holdbar, idet det ikke foreligger noen skriftlig vedtagelse av voldgift; for så vidt henvises til lagmannens bemerkninger i lagmannsrettens kjennelse».