Rt-1962-464

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-05-19
Publisert:	Rt-1962-464
Stikkord:	Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 59
Parter:	Staten ved påtalemyndigheten (høyesterettsadvokat Axel Ramm) mot A (overrettssakfører Tore Sinding-Larsen - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Gaarder, Eckhoff, Roll Matthiesen, Wold
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Landssvikloven (1947), Foreldelsesloven (1896) §11, §12, §13, §1, Foreldelsesloven (1896), Straffeloven (1902) §36, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §101, §17, §3, §53, §55, §99, Landssvikanordningen (1944) §15, §36, §40, §43, Landssvikloven (1947) §21, §23, §7

Dommer Bendiksby: A var ved Brønnøy herredsretts dom av 25. juni 1946 dømt til å tåle inndragning til fordel for det offentlige av kr. 100 000 i medhold av straffelovens §36, jfr. landssvikanordningens §15. Etter at det i de følgende år hadde

Side:465

vært gjort flere forsøk på inndrivelse, som av forskjellige grunner ikke hadde ført frem, begjærte påtalemyndigheten ved politimesteren i Helgeland den 12. august 1958 utleggsforretning hos A for restansvaret etter dommen, kr. 99 405. I begjæringen ble utlegg krevet i en livrentepolise og 12 nærmere spesifiserte livspoliser i forskjellige selskaper. A protesterte mot at utleggsforretningen ble fremmet, idet han gjorde gjeldende at kravet etter dommen var foreldet.

Namsmannen i Brønnøy traff den 2. september 1958 følgende beslutning:

«Påtalemyndighetens begjæring av 12. august 1958 om utleggsforretning hos A avvises.»

Namsmannens begrunnelse var at kravet var foreldet.

Avgjørelsen ble påklaget til Brønnøy namsrett. Tvisten ble i medhold av tvangslovens §53 overført til behandling i søksmåls former.

Under saken ble spørsmålet om kravet var foreldet og spørsmålet om påtalemyndigheten hadde rett til å få utlegg for kravet i de nevnte poliser, av påtalemyndigheten brakt inn for retten med påstand om fastsettelsesdom i medhold av bestemmelsen i tvangslovens §55.

Brønnøy namsrett avsa den 29. juni 1959 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Det inndragningskrav som A ble ilagt ved Brønnøy herredsretts dom av 25. juni 1946 stort til rest kr. 99 405 er ikke foreldet.

2. Den utleggsforretning som er begjært ved begjæring av 12. august 1958 fremmes.

3. Påtalemyndigheten ved politimesteren i Helgeland har rett til å få utlegg i de poliser som er nevnt i utleggsbegjæringen av 12. august 1958.

4. I saksomkostninger betaler A til påtalemyndigheten ved politimesteren i Helgeland kr. 800.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Namsrettens dom ble av A påanket til Hålogaland lagmannsrett.

Lagmannsretten avsa den 18. juni 1960 dom med følgende domsslutning:

«1. Namsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens post 1 og 2.

2. Namsrettens dom oppheves for så vidt den har fastslått at politimesteren i Helgeland har rett til å få utlegg i følgende livspoliser:

O nr. 314638, nr. 315684 og nr. 313730 i Norske Forenede Livsforsikringsaktieselskap, nr. 132599 i Livsforsikringsselskapet Brage, nr. 192498 i Norske Folk, nr. 254569 og nr. 257263 i Det norske Livsforsikrings-Selskap Idun, nr. 225459, 235613, 238010 og 269635 i Livsforsikringsselskapet Gjensidige.

3. Staten ved påtalemyndigheten har rett til å få utlegg i As rettigheter etter følgende poliser: livspolise

Side:466

nr. 241112 og livrentepolise nr. 230215, begge i Livsforsikringsselskapet Gjensidige.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er påanket fra begge sider.

A har anket for så vidt angår post 1 i lagmannsrettens domsslutning, jfr. post 1 og 2 i namsrettens domsslutning, avgjørelsen om at inndragningskravet ikke er foreldet og at utleggsbegjæringen av 12. august 1958 blir å fremme. Hans anke omfatter også avgjørelsen om at påtalemyndigheten har rett til å få utlegg i As rettigheter etter livrentepolise nr. 230215 i Gjensidige, jfr. post 3 i lagmannsrettens domsslutning.

Staten ved påtalemyndigheten har anket over avgjørelsen i post 2 i lagmannsrettens domsslutning om, at namsrettens dom oppheves for så vidt den har fastslått at påtalemyndigheten har rett til utlegg i de livspoliser som er nevnt i denne post.

As påstand lyder:

«Prinsipalt:

1. Fullbyrdelsen i henhold til utleggsbegjæring av 12. august 1958 fra staten ved påtalemyndigheten innstilles, og avsetningsforretning av 15. september 1958 oppheves:

2. Det inndragningskrav som A ble ilagt ved Brønnøy herredsretts dom av 25. juni 1946, til rest kr. 99 405, er foreldet.

Subsidiært:

3. Punkt 2 og 3 i lagmannsrettens domsslutning, samt punkt 3 i namsrettens domsslutning oppheves, og spørsmålet om hva som kan være gjenstand for utlegg avvises fra namsretten.

Ytterligere subsidiært:

4. Påtalemyndigheten har ikke rett til å få utlegg i de poliser som er nevnt i utleggsbegjæringen av 12. august 1958, bortsett fra polise nr. 241112 i Gjensidige.

5. Avsetningsforretning av 15. september 1959 oppheves for så vidt det er gitt utlegg i de under 4 nevnte poliser.

I alle tilfelle:

6. A tilkjennes tilstrekkelige saksomkostninger for alle retter.»

Påtalemyndigheten har nedlagt følgende påstand:

«Namsrettens dom stadfestes, og staten ved påtalemyndigheten tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten og Høyesterett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til namsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. A har for Høyesterett frafalt anførselen om at inndragning etter landssvikloven bare kan inndrives ved utpantning, ikke ved utlegg; at kravet er foreldet er etter dette hans eneste innvending mot fremme av utleggsbegjæringen. I anledning av en bemerkning i lagmannsrettens domsgrunner er det fra påtalemyndighetens side presisert, at den i denne sak ikke gjør gjeldende som grunnlag for påstanden om rett til utlegg i As rettigheter etter livspolisene og livrentepolisen at hans disposisjoner over polisene er omstøtelige

Side:467

etter landssviklovens §23. Det er i denne forbindelse opplyst at det er anlagt særskilt sak mot A og dem som han har disponert over polisene til fordel for, med påstand om omstøtelse av disposisjonene.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Trondheim byrett til avhøring av vitnet Hans Hallstein Pedersen, som for øvrig også har gitt forklaring til bruk for lagmannsretten. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Det er etter det som er nevnt følgende 3 tvistespørsmål som foreligger til avgjørelse for Høyesterett:

1. Om inndragningskravet er foreldet.

2. Om namsretten hadde kompetanse til å avgjøre spørsmålet om påtalemyndigheten hadde rett til utlegg i As rettigheter etter livspolisene og livrentepolisen.

3. Om det er adgang til å gi utlegg for inndragningskravet i As rettigheter etter polisene.

Jeg behandler først spørsmålet om kravet er foreldet (A s anke).

As begrunnelse går her for det første ut på at foreldelsesfristen for krav etter en dom overhodet ikke kan avbrytes ved erkjennelse fra debitors side; han har i den forbindelse bl.a. gjort gjeldende at det fremgår av foreldelseslovens §13 at foreldelsesfristen for slike krav ikke avbrytes ved begjæring om tvangsforfølgning, og at det av dette må sluttes at erkjennelse fra debitors side heller ikke avbryter fristen.

Jeg er ikke enig i dette, og jeg kan i det vesentlige tiltre namsrettens og lagmannsrettens begrunnelse. Det er i foreldelseslovens §11 bestemt at foreldelsesfristen avbrytes ved erkjennelse fra debitor, jfr. også bestemmelsen i §1 første ledd. Loven har i §12, siste ledd bestemmelse om at en ny foreldelsesfrist begynner å løpe når det er vunnet dom for fordringen og at denne frist er 10 år, men det er ikke for dette tilfelle gjort noe unntak fra de nevnte alminnelige regler i §11 og §1, og jeg kan ikke se at loven gir holdepunkt for å oppstille noe slikt unntak. Jeg kan således ikke finne at dette kan utledes av bestemmelsene i §13, som jeg ellers ikke finner grunn til å gå nærmere inn på.

For det andre har A gjort gjeldende at han ikke har gitt noen erkjennelse som har avbrutt fristen. Han har i denne forbindelse hevdet at en erkjennelse som skal virke avbrytende, må gå ut på at debitor er forpliktet til å betale fordringen, men han har hele tiden bestridt at dommen, og dermed fordringen, er riktig.

Også på dette punkt kan jeg i det vesentlige tiltre namsrettens og lagmannsrettens begrunnelse.

Det forelå her en rettskraftig dom, altså en dom som kunne eksekveres uten hensyn til om A mente den var riktig eller uriktig. I et slikt tilfelle kan man ikke stille det krav til en erkjennelse at den må gå ut på at dommen er riktig. Det må være nok at debitor erkjenner at dommen består, og at han derfor er rettslig forpliktet til å betale domsbeløpet. At han mener at dommen er

Side:468

uriktig og urettferdig, og også gir uttrykk for dette, må være uten betydning.

Bedømmelsen av de erklæringer fra A som påtalemyndigheten har påberopt seg som bindende erkjennelser, må skje på bakgrunn av den situasjon som forelå da erklæringene ble avgitt. Jeg har allerede nevnt at dommen var rettskraftig, og nevner ytterligere at det verserte tvist mellom A og påtalemyndigheten om lovligheten av den utleggsforretning for kravet som var holdt den 30. januar 1954, da A sendte til Justisdepartementet det telegram av 23. desember 1955 som lagmannsretten har gjengitt, og som den har sett som en erkjennelse som har avbrutt foreldelsesfristen. Den nevnte sak var pådømt 2. april 1955 av Brønnøy herredsrett og var av A påanket til lagmannsretten da telegrammet ble sendt. Det er på det rene at A i den saken ikke hadde bestridt dommen eller sin forpliktelse til å betale etter denne. Når man ser forholdet på den her nevnte bakgrunn og videre har for øye det begivenhetsforløp som lagmannsretten har redegjort inngående for, mener jeg at det ikke kan være synderlig tvilsomt at det i telegrammet lå en tydelig erkjennelse fra A om at dommen av 1946 besto som en realitet han måtte bøye seg for, og at han var forpliktet til å betale det beløpet som sto til rest etter dommen.

På samme måte som lagmannsretten finner jeg ikke grunn til å gå inn på de øvrige erklæringer som er avgitt av A eller hans prosessfullmektiger, og som påtalemyndigheten har påberopt seg som erkjennelser fra hans side.

Når det gjelder konklusjonen, er jeg tilbøyelig til å tro at det ikke er adgang til å gi dom for at fordringen ikke er foreldet, og at den rette form ville være at fordringen består. Men da det ikke er fremsatt noen annen innsigelse mot fordringen enn at den er foreldet, har spørsmålet ingen reell betydning.

Som før nevnt, har A for Høyesterett ikke gjort gjeldende andre innvendinger mot fremme av utleggbegjæringen av 12. august 1958 enn at fordringen er foreldet. Påstanden om at begjæringen skal fremmes blir derfor å ta til følge.

Også når det gjelder spørsmålet om namsrettens kompetanse til å avgjøre om det er adgang til å ta utlegg for kravet i As rettigheter etter polisene, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg nevner først at påtalemyndigheten i begjæringen av 12. august 1958 krevet utlegg i polisene, som alle var spesifisert i begjæringen, og denne påstand ble fastholdt under forretningen. Det er videre grunn til å presisere at påtalemyndigheten ved utleggsforretningen av 30. januar 1954 hadde krevet, og mot As protest fått utlegg i As rettigheter etter polisene. Denne utleggsforretning ble påklaget av A, og hans begrunnelse var bl.a. for livrentepolisens vedkommende at det ikke var adgang til å gi utlegg fordi den ikke hadde noen kapitalverdi, og for livspolisenes vedkommende - bortsett fra nr. 241112 i Gjensidige - at han hadde disponert over dem til fordel for

Side:469

henholdsvis sin mor og sin hustru, og at han derfor ikke lenger hadde noen rett til polisene som det kunne tas utlegg i. Innvendingene var altså de samme som Repppen nå gjør gjeldende. Utleggsforretningen av 1954 ble, som nevnt av lagmannsretten, stadfestet ved Brønnøy herredsretts dom av 2. april 1955, men A påanket dommen, og saken sto for lagmannsretten da utleggsforretningen i juni 1957 ble opphevet i medhold av bestemmelsen i tvangslovens §99. De før nevnte innvendinger ble av A gjort gjeldende under hele saken.

Jeg mener etter dette at de innvendinger som A nå gjør gjeldende mot at det gis utlegg i hans rettigheter etter polisene, også forelå ved namsmannens behandling av saken. Når da saken bringes inn for namsretten ved klage fra A, og namsretten i motsetning til namsmannen kommer til det resultat at forretningen skal fremmes, må den også kunne ta standpunkt til påstanden om utlegg i rettighetene etter polisene, og herunder også As innvendinger på dette punkt. En slik løsning medfører prosessøkonomiske fordeler, og jeg kan ikke se at den er i strid med tvangslovens system, som A har hevdet.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om det er adgang til å gi utlegg i As rettigheter etter polisene.

Jeg nevner først at A for Høyesterett ikke har reist noen innvending når det gjelder polise nr. 241112 i Gjensidige, idet han ikke har foretatt noen disposisjoner over denne. Statens påstand blir her å ta til følge uten videre.

Når det gjelder livrentepolisen, er hans innvending begrunnet med at den ikke har noen kapitalverdi som det kan gis utlegg i. Denne innvending kan ikke føre frem, og jeg finner det her tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse.

For de polisers vedkommende som A har disponert over til fordel for sin hustru, er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, idet jeg mener at As disposisjoner over polisene er ugyldige fordi de er foretatt i strid med disposisjonsforbudet i §6 i kgl. res. av 12. juni 1945.

A har her gjort gjeldende at dette forbud er bortfalt. Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt for dette. Forbudet er etter sitt innhold ikke begrenset i tid, og det er ikke opphevet.

Jeg kan heller ikke gi A medhold i hans annen anførsel om at forbudet ikke kan gis anvendelse overfor ham, fordi påtalemyndigheten har hatt anledning til å bruke, og faktisk har brukt, de ordinære inndrivelses- og sikringsmidler. Noen begrensning i denne retning kan ikke utledes av disposisjonsforbudets ordlyd. Forbudet ble utferdiget med hjemmel i §43 i landssvikanordningen, og formålet var etter denne bestemmelse «å oppspore eller sikre midler som antas å burde inndras eller å trenges til dekning av bøter eller erstatningsansvar». Forbudet var ment som et supplement til de vanlige inndrivnings- og sikringsmidler, det skulle gi en ekstra sikkerhet både mot rettslige og faktiske disposisjoner som kunne hindre inndrivningen. Men behovet for denne sikkerhet er til stede så lenge det ikke har lykkes å inndrive

Side:470

ansvaret. At det har vært tatt beslag og utlegg i rettighetene, kan ikke være til hinder for å anvende forbudet når disse skritt er blitt resultatløse.

Når det til slutt gjelder polise nr. 254569 i Idun, er forholdet at As mor, fru Thora A, ble oppnevnt som begunstiget i forbindelse med polisens tegning i 1943, og det er hevdet at meningen med denne disposisjon var at hun skulle få polisen til eiendom. Jeg lar det stå hen hva disposisjonen i virkeligheten gikk ut på - det har man heller ikke materiale til å avgjøre -, men disposisjonen er i hvert fall foretatt før disposisjonsforbudet ble gitt, og rammes da ikke av dette. Det er fra påtalemyndighetens side også gjort gjeldende at As disposisjoner over polisene - herunder disposisjonen til fordel for moren over den her omhandlede polise - var skrømtede. Jeg kan ikke se at dette er godtgjort. Noe annet grunnlag enn de her nevnte, er ikke gjort gjeldende av påtalemyndigheten for Høyesterett, og jeg kan da ikke se at påtalemyndighetens påstand kan tas til følge for denne polisens vedkommende. Spørsmålet om disposisjonen kan omstøtes foreligger, som nevnt, ikke i denne sak.

Namsrettens domsslutning, som påtalemyndigheten har påstått stadfestet, går ut på at påtalemyndigheten «har rett til å få utlegg» i As rettigheter etter polisene. Den samme form har lagmannsretten brukt i post 3 i sin domsslutning. Etter min oppfatning er denne form for vidtgående. Hva det skal gis utlegg i, må avgjøres av namsmannen når utleggsforretningen blir holdt. Det som her skal fastslåes er for livrentepolisens vedkommende at polisens spesielle art - at den er tegnet uten plikt til tilbakebetaling og derfor ikke har gjenkjøpsverdi - ikke er til hinder for at det tas utlegg i As rettigheter etter den, og for livspolisenes vedkommende at As disposisjoner over dem ikke hindrer utlegg. Jeg antar at konklusjonen bør formes i samsvar med dette.

A har i alt vesentlig tapt saken og må dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett. Derimot finner jeg ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. Den indragning stor 100 000 - ett hundre tusen - kroner, nå til rest 99 405 - nittini tusen fire hundre og fem - kroner, som A i henhold til straffelovens §36, jfr. landssvikanordningens §15, ble idømt ved Brønnøy herredsretts dom av 25. juni 1946, er ikke bortfalt ved foreldelse.

2. As innsigelse mot fremme av utleggsforretning i henhold til begjæring av 12. august 1958 på det grunnlag at inndragningskravet er foreldet, tas ikke til følge.

3. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den har opphevet namsrettens avgjørelse om at politimesteren i Helgeland har rett til å få utlegg i livspolise nr. 254569 i Det norske Livsforsikrings-Selskap Idun.

Side:471

4. As innvendinger mot at det ved utleggsforretning i henhold til begjæringen av 12. august 1958 tas utlegg i de poliser som er nevnt i utleggsbegjæringen - unntatt den foran under pkt. 3 nevnte polise nr. 254569 i Det norske Livsforsikrings-Selskap Idun - tas ikke til følge.

5. I saksomkostninger for Høyesterett dømmes A til å betale til staten ved påtalemyndigheten 3 500 - tre tusen fem hundre - kroner.

6. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff og Roll Matthiesen: Likeså.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er også i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dog mener jeg at heller ikke A s innvending mot at det tas utlegg i polise nr. 254569 i Idun bør tas til følge. Jeg legger da til grunn at A da polisen ble tegnet i 1943, innsatte sin mor, Tora A, som begunstiget. Noen annen disposisjon over polisen hadde han derimot etter min mening ikke foretatt i 1945 da disposisjonsforbudet av 12. juni samme år ble gitt. De øvrige disposisjoner med hensyn til denne polise som er nevnt i saken, er alle foretatt etter at disposisjonsforbudet ble gitt, og jeg setter dem derfor ut av betraktning. Jeg legger da til grunn at polisen ved frigjøringen var As eiendom, og da disposisjonsforbudet gjelder også for denne polise, mener jeg at det må være adgang for staten til å søke dekning i polisen.

Av namsrettens kjennelse (sorenskriver Erling Koppang): - - -

Retten skal bemerke: - - -

Retten finner at foreldelse av en dom så vel som andre fordringer kan avbrytes ved erkjennelse. Hverken formålet med loven, dens ord eller systematikk kan begrunne den antagelse at foreldelsesfristen for et krav som det er vunnet dom for ikke kan avbrytes ved skyldnerens erkjennelse av domskravet overfor kreditor. Det finnes krav som etter form og innhold er direkte tvangsgrunnlag, jfr. tvangslovens §3 nr. 6, og det er innlysende at slike krav kan erkjennes med den følge at tvangskraften består og foreldelse ikke inntrer. Selv om dommen har fastslått kravet uten at debitor har villet erkjenne noen forpliktelse, kan man ikke trekke den slutning at erkjennelse ikke kan ha noen mening. Domsformen bare fastslår kravet, og det er intet i veien for at debitor senere etter at dom er falt erkjenner kravet. Hvilke motiver han kan ha for erkjennelsen spiller ingen rolle. Om han gjør det for å hale tiden ut og kanskje i det håp at kreditor vil gå trett er for erkjennelsens foreldelsesavbrytende virkning etter loven helt likegyldig. Under ingen omstendigheter kan en trekke den slutning av forholdet mellom debitor og kreditor etter at det er falt dom, at skyldnerens erkjennelse ikke avbryter foreldelsesfristen.

Side:472

Fristspørsmålet kan heller ikke sees å volde noen spesiell vanskelighet. Den vil i dette tilfelle være 10 år.

Når retten er kommet til det resultat at en erkjennelse er fristavbrytende også for domskrav, blir det spørsmål om saksøkte har erkjent kravet. Retten finner at dette ikke kan være tvilsomt. I skriv til Justisdepartementet av 16. mai 1953 har saksøkte søkt om nedsettelse av kravet. En slik søknad inneholder en erkjennelse av kravet. Det samme kan sies om søknaden av 17. mars 1955 som er sendt av saksøktes prosessfullmektig etter spesiell fullmakt om å inngå forlik med staten. Enn tydeligere går erkjennelsen frem av telegrammet av 23. desember 1955 til Justisdepartementet hvor saksøkte søker om utsettelse av den betalingsfrist han hadde påtatt seg. Så vidt en har forstått var det kommet til enighet mellom saksøkte og Justisdepartementet om en nedsettelse av domskravet med en betalingsfrist for saksøkte til 1. januar 1956. I dette telegram ber saksøkte om at betalingsfristen forlenges til 1. april 1956 og denne betalingsutsettelse har departementet gått med på.

Saksøkte har anført at det er en felle når departementet har innlatt seg i forhandlinger med saksøkte om en nedsettelse av domskravet og påberoper seg disse forhandlinger som en erkjennelse. Retten betrakter en slik anførsel som helt grunnløs. Det er saksøkte som har innledet forhandlingene ved søknader om nedsettelse. Det sto ham fritt for å betale uten å innlate seg på forhandlinger. Gjelden var på det rene og ikke omtvistet.

Retten kan heller ikke være enig i at erkjennelsen kun skal omfatte det beløp som departementet hadde gått med på at fordringen kunne nedsettes til. Erkjennelsen av å skylde gjelder hele domsbeløpet. Det var ikke noen tvist om dettes størrelse. Det er vist til dom i RG. side 843 for 1950. Denne dom gjelder imidlertid det forhold at det var tvist om selve fordringens størrelse, og da kunne erkjennelsen ikke omfatte mer enn hva debitor hadde tilbudt å betale.

Retten finner at saksøkte så vel i ord som i handling ved sin atferd overfor departementet har erkjent sin plikt til å betale, og at hans søknad om utsettelse med betalingsfristen er en klar erkjennelse som virker fristavbrytende. Saksøkerens påstand under punkt 1 tas derfor til følge, idet retten finner at saksøkeren har en rettslig interesse i å få fastslått ved dom at domskravet fremdeles består.

Da retten finner at domskravet fremdeles har tvangskraft vil saksøkerens påstand under punkt 2 bli tatt til følge.

I saksøkerens utleggsbegjæring av 12. august 1958 var det i begjæringen krevet utlegg i visse bestemte poliser og en livrentepolise. På grunn av at namsmannen fant at tvangsgrunnlaget var foreldet ble det i hans beslutning ikke tatt stilling til om utlegg kunne tas i de i begjæringen nevnte poliser. Under forretningen avslo saksøktes prosessfullmektig å oppgi noe til utlegg.

Saksøkeren har krevet dom for at påtalemyndigheten har rett til å få utlegg i de poliser som er nevnt i utleggsbegjæringen. Han hevder å ha en rettslig interesse av å få fastslått at utlegg kan tas i polisene. Saksøkte hevder at når namsmannen ikke har tatt stilling til spørsmålet, savner namsretten kompetanse til å avgjøre spørsmålet.

Retten finner å kunne avgjøre at påtalemyndigheten gis rett til å få

Side:473

utlegg i polisene. Det er hele utleggsforretningen som er påklaget, bl.a. at det ikke er gitt utlegg i polisene. At namsmannen på grunn av at han fant at tvangsgrunnlaget var foreldet ikke kunne fremme utleggsforretningen, kan ikke være til hinder for at namsretten som klageinstans kan ta denne side av utleggsforretningen opp til drøftelse og avgjørelse. Om en underordnet instans viser fra seg et spørsmål som den etter sitt resultat ikke behøver å ta standpunkt til, kan en overordnet instans etter anke eller klage ta dette spørsmål opp til realitetsavgjørelse.

De innsigelser som saksøkte har gjort gjeldende er at inndragning etter landssvikloven skal inndrives ved utpantning og ikke ved utlegg. Om dette spørsmål kan retten innskrenke seg til å vise til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 27. oktober 1951, Rt. side 1087. Det foreligger en klar rettsavgjørelse her og innsigelsen forkastes.

Det samme gjelder innsigelsen om at det bestrides at det er adgang til å ta utlegg i en livrentepolise som er tegnet uten tilbakebetaling. Også her kan retten innskrenke seg til å vise til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 22. oktober 1951, Rt. side 833. Det må være uten betydning om polisen er tegnet uten tilbakebetaling. Polisen har imidlertid en viss kapitalverdi som vil kunne bestemmes etter retningslinjer som er opptrukket i Forsikringsrådets skriv av 28. september 1946 til Gjensidige. Dette skriv er inntatt som dok. 1 ad 8 i sak nr. A. 15/1954 for Brønnøy herredsrett og påberopt under hovedforhandlingen.

Videre er det bestridt at det kan gis utlegg i polise nr. 254569 i Idun hvor Thora A, saksøktes mor, er innsatt som ugjenkallelig begunstiget ved polisens tegning i 1943. Også i dette tilfelle kan retten innskrenke seg til å vise til kjennelse av Høyesterett i plenum av 16. februar 1949, Rt. side 224.

Endelig bestrides det at det er adgang til å ta utlegg i poliser hvor saksøktes hustru er oppnevnt, enten som begunstiget eller ugjenkallelig begunstiget. Dette gjelder poliser nr. 313730, 314638 og 315684 i Norske Forenede og poliser nr. 225459, 235613, 238010 og 269653 i Gjensidige. Oppnevnelsen av begunstiget til disse poliser er skjedd så sent som 26. januar 1954, og det må da være klart at inndragning kan skje i disse poliser hvor oppnevnelsen av begunstiget er skjedd lang tid etterat overdrageren har gjort seg skyldig i det forhold som har medført ansvaret.

Skulle det senere under fullbyrdelsen reise seg hindringer mot at polisenes gjenkjøpsverdi blir utbetalt saksøkeren, er det et spørsmål som da må få sin avgjørelse. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Carl Tank og Astrup Rindahl og sorenskriver Håvard Nesheim):

- - -

Saksforholdet er i korte trekk følgende:

A hadde i 1945 følgende livspoliser:

Gjenkjøpsverdi

1. januar 1953.

Polise nr. O. 314638 kr. 5 000 Norske Forenede kr. 3 646,-

» » 315684 » 10 656 » » » 8 674,-

» » K. 313730 » 5 000 » » » 4 086,-

» » 132599 » 5 000 Brage » 3 625,40

Side:474

Polise nr. 192498 » 4 998 Norske Folk kr. 3 057,-

» » 254569 » 18 585 Idun » 12 221,10

» » 257263 » 5 000 » » 4 589,90

» » 225459 » 14 990 Gjensidige » 8 994,90

» » 235613 » 5 000 » » 4 589,65

» » 238010 » 2 000 » » 1 631,12

» » 241112 » 3 000 » » 2 446,68

» » 269635 » 25 000 » » 14 252,98

Polisene hadde etter hva der er opplyst i politimesterens utleggsbegjæring en samlet gjenkjøpsverdi pr. 1. januar 1953 på kr. 71 814,73. Polisene er alle utstedt i tidsrommet mellom 17. juni 1942 og 3. april 1945. Endelig hadde han en livrentepolise nr. 230215 i Gjensidige utstedt 4. november 1942. Premien ble avgjort en gang for alle pr. 9. oktober 1942 med en engangsinnbetaling på kr. 40 140. Da polisen ble tegnet uten tilbakebetalingsplikt, har den ingen gjenkjøpsverdi. Samtlige poliser ble i 1945 gjort til gjenstand for beslag i henhold til landssvikanordningens §36. Etter anordningens §40 har slikt beslag samme rettsvirkning som utlegg. Etter begjæring av A ble beslaget opphevet ved Brønnøy namsretts kjennelse av 27. mars 1954, idet begjæring om dekning ikke var fremsatt innen den frist som er nevnt i tvangsfullbyrdelseslovens §99. Kjennelsen er rettskraftig. Den 17. mars 1947 stillet A gjennom Norske Forenede Livsforsikringsaktieselskap til disposisjon for Erstatningsdirektoratet kr. 3 995, som ifølge dettes kvittering av samme dag ble anvendt til dekning av bot med kr. 3 945 og saksomkostninger med kr. 50. Det var tidligere beslaglagt kr. 500 i kontanter og et radioapparat til en verdi av kr. 150 hos A. Av det samlede beløp kr. 650 ble kr. 55 anvendt til dekning av resten av boten, som etter dommen av 25. juni 1946 utgjorde kr. 4 000, og resten kr. 595 ble av Erstatningsdirektoratet ansett som avdrag på inndragningsansvaret. Det foreligger ingen opplysning om at dette skjedde etter As anmodning, eller om at det i denne anledning ble sendt noen underretning til ham. Den 30. november 1948 ble det etter begjæring av Erstatningsdirektoratet holdt utpantningsforretning hos A for resten av inndragningsansvaret kr. 99 405 + utpantningsgebyr. Utpantning ble tatt i de forannevnte poliser. Den ble av A innbrakt til prøvelse ved Brønnøy herredsrett, som ved dom av 12. september 1952 opphevet utpantningsforretningen, fordi begjæring om utpantning ikke var fremsatt innen den frist som er nevnt i tvangsfullbyrdelseslovens §101. Samme dag som herredsrettens dom ble avsagt, ble det for A forkynt et varsel fra politimesteren i Helgeland om tvangsfullbyrdelsen, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §17. I henhold til dette påkrav ble det den 6. oktober 1952 og 25. februar 1953 holdt utleggsforretninger hos A i de samme poliser. Disse utleggsforretninger ble begge opphevet av formelle grunner ved namsrettens kjennelse av 23. oktober 1953. De nærmere omstendigheter i denne forbindelse er ikke opplyst for lagmannsretten, idet partene er enige om at de er uten betydning for avgjørelsen av nærværende sak. I mellomtiden hadde A ved skrivelse av 16. mai 1953 søkt Justisdepartementet om nedsettelse av inndragningen. Han redegjør i søknaden for dommen av 25. juni 1946 og størrelsen av restansvaret, og hevder at en tvangsinndrivelse vil føre med seg at hans økonomiske grunnlag helt og holdent blir rykket bort,

Side:475

samtidig som han påberoper seg «at det offentlige allerede har inndradd statsobligasjoner for minst kr. 53 888 som på ulovlig måte og uten min medvirkning var registrert til fordel for andre personer, mens jeg i strid med lagmannsrettens kjennelse ble holdt i fengslig forvaring». Søknaden førte ikke til noe resultat. Etterat det den 14. januar 1954 var forkynt for A nytt varsel i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §17, ble det den 30. s. m. holdt ny utleggsforretning. Ved denne fikk påtalemyndigheten utlegg i de rettigheter A måtte ha som forsikringstager, forsikringshaver eller forsikringsmottager overfor selskapene i henhold til polisene. Forretningen ble påklaget av A, og etterat saken var overført til søksmåls former, avsa Brønnøy herredsrett den 2. april 1955 dom hvoretter utleggsforretningen ble stadfestet. Herredsrettens dom ble av A påanket til Hålogaland lagmannsrett. Under saken var han representert av overrettssakfører Hallstein Pedersen. Denne fikk i forbindelse med sitt engasjement som prosessfullmektig også i oppdrag å forsøke å komme til en minnelig ordning med det offentlige. I den anledning utstedte A den 15. mars 1955 en fullmakt, hvoretter overrettssakfører Pedersen ble bemyndiget til å inngå forlik på hans vegne vedrørende hans «ansvar til Erstatningsdirektoratet», og ved brev til Justisdepartementet av 17. mars 1955 søkte overrettssakfører Pedersen på As vegne om nedsettelse av inndragningsansvaret. Det er i søknaden redegjort for innholdet av dommen av 25. juni 1946 og for størrelsen av inndragningsansvaret. Overrettssakfører Pedersen hadde også noen konferanser i departementet. Søknaden resulterte i at Justisdepartementet ved skrivelse av 17. august 1955 til statsadvokaten for prissaker m.v., Tromsø, meddelte og ba A underrettet om at departementet etter fornyet behandling av saken fant å burde nedsette inndragningsbeløpet til kr. 70 000 på betingelse av at A medvirket til oppgjøret, så betaling kunne finne sted innen 1. oktober s. å. Sommeren 1955 hadde høyesterettsadvokat W. R. Kolderup overtatt As parti i den ankesak som verserte for Hålogaland lagmannsrett. Også han fikk i oppdrag å være behjelpelig med å søke en ordning istandbrakt. Etter advokat Kolderups anmodning forlenget departementet betalingsfristen til 1. januar 1956. Advokat Kolderup anbefalte A å godta departementets tilbud om nedsettelse av inndragningsbeløpet mot betaling innen nevnte frist, og A tok skritt til å skaffe penger ved å søke om lån i Brønnøy sparebank. Den 23. desember 1955 sendte A sålydende telegram til Justisdepartementet:

«Nedsatt inndragning A Brønnøysund betalingsfrist 1. januar 1956 for kort grundet utlånsvansker i banken stop Lånepapirer undertegnet av meg levert namsmannen stop Utsettelse betalingsfrist søkes til 1. april 1956 Telegrafsvar = A = Herved bevitnes at A innvilget lån kr. 39 000 og stillet utsikt mulig lån kr. 32 000 i 1956 begge mot pant i utlagte poliser långiver Brønnøy sparebank lensmannen i Brønnøy Underskriften bekreftes Sande telegrafass.»

Det er opplyst at telegrammet resulterte i at betalingsfristen ble forlenget i overensstemmelse med søknaden. Imidlertid fant det ikke sted noe oppgjør innen utløpet av den forlengede frist, og ved skrivelse av 9. juli 1956 meddelte politimesteren i Helgeland A at ankesaken for lagmannsretten ville bli krevet fremmet uten «ytterligere

Side:476

forhaling», og at saken ikke ga anledning til forhandling av noen som helst art. Omtrent samtidig ble lagmannsretten underrettet om at påtalemyndigheten ønsket saken fremmet, idet A ikke hadde oppfylt de vilkår som var satt for å forlike saken. Etterat advokat Kolderup hadde fått frist av lagmannsretten til å bringe fortgang i saken, sendte han den 11. august 1956 en søknad om at nedsettelsen av inndragningsbeløpet fremdeles måtte bli stående ved makt til tross for oversittelsen av betalingsfristen. Det er i søknaden fremholdt at det ikke skyldtes A, men den långivende banks vanskeligheter som følge av situasjonen på lånemarkedet at fristen ble oversittet. Ved skrivelse av 7. november 1956 til politimesteren i Helgeland meddelte Justisdepartementet at det fant fortsatt å kunne opprettholde nedsettelsen av inndragningsbeløpet til kr. 70 000, under forutsetning av at A innen 20. s. m. frafalt sin anke i den verserende lagmannsrettssak og av at beløpet ble betalt innen 1. januar 1957. Den 4. desember 1956 underrettet departementet A om at det fremsatte tilbud måtte bli å betrakte som bortfalt, idet denne ikke hadde godtatt departementets betingelse om å frafalle ankesaken. Ved Brønnøy namsretts kjennelse av 15. juni 1957 ble utleggsforretningen av 30. januar 1954 opphevet og A gjeninnsatt i besittelsen av de utlagte ting. Begrunnelsen var at begjæring om dekning ikke var fremsatt innen den i tvangsfullbyrdelseslovens §99 nevnte frist. Kjennelsen ble stadfestet ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 17. august 1957. Deretter ble den ankesak som verserte i anledning av Brønnøy herredsretts dom av 2. april 1955 hevet som gjenstandsløs. Ved brev av 9. april 1958 anmodet Justisdepartementet politimesteren om å gjøre ny fortgang med inndrivning av ansvaret, og dette resulterte i en begjæring om utleggsforretning av 12. august 1958, som danner foranledningen til nærværende sak.

Mens de forannevnte tvister og forhandlinger om nedsettelse av inndragningsansvaret pågikk, foretok A en del disposisjoner over polisene.

Ved skrivelser til livsforsikringsselskapene Norske Forenede, Brage og Norske Folk av 12. september 1952, meddelte A at han oppnevnte sin hustru B som begunstiget ved de fem poliser han hadde i disse selskaper. A har opplyst at han ved samme anledning også oppnevnte hustruen som begunstiget ved ytterligere fem poliser i selskapene Idun og Gjensidige uten at dette er legitimert. I en bekreftelse av 13. januar 1954 gir A uttrykk for at han overfor begunstigede gir eller har gitt avkall på enhver rett til å disponere over forsikringene etter ovennevnte poliser. Det foreligger ingen opplysning om at selskapene ved denne anledning ble underrettet om disse ugjenkallelige begunstigelser. De nevnte 10 poliser er den 19. april 1958 påført påtegninger undertegnet av A, hvorved han stadfester at han den 12. september 1952 oppnevnte sin hustru som begunstiget. Han stadfester likeledes den nevnte fellesbekreftelse av 13. januar 1954 og fraskriver seg enhver rett til og etter samtlige 10 poliser, og bekrefter at Ragnhild A er overdradd disse som eiendom. På polisene med Norske Forenede inneholder påtegningen dessuten en bemerkning om at valuta er mottatt. Ved skrivelser av 21. april 1958 underrettet overrettssakfører Frøsland på As vegne selskapene om påtegningene. Polise

Side:477

nr. 254569 i Idun ble allerede ved utstedelsen 26. januar 1943 påført påtegning om at As mor C ble oppnevnt som begunstiget. I brev av 10. oktober 1952 til overrettssakfører Frøsland meddelte fru C at hun hadde fått polisen til eiendom av sin sønn, og ba ham ivareta hennes interesser i anledning av at det var tatt pant i polisen for sønnens ansvar overfor det offentlige. Etter morens død 4. januar 1954 underrettet A den 27. s. m. Idun om at polisen skulle overføres til hennes arvinger, idet moren tidligere hadde fått den overdradd mot vederlag. Ved påtegning på polisen av 19. april 1958 ble polisen overdradd Tora As arvinger til eiendom. Over polise nr. 241112 i Gjensidige er det ikke foretatt noen disposisjoner. Det samme gjelder livrentepolise uten tilbakebetalingsplikt nr. 230215 i Gjensidige. - - -

Lagmannsretten bemerker at statens prosessfullmektig under ankeforhandlingen har opplyst at straffelovens ikrl. §28 i. f. ikke hevdes å ha anvendelse på inndragning i landssviksaker, hvor det foreligger dom for kravet. Dette er så vidt skjønnes i henhold til en fra det offentliges side godtatt praksis. Det godtas derfor at inndragningskravet vil være foreldet, dersom det ikke finnes bevist at foreldelsesfristen er avbrutt ved erkjennelse.

Når det gjelder spørsmålet om foreldelse, er lagmannsretten enig med namsretten.

Man finner det ikke tvilsomt at foreldelsesloven er slik å forstå at også foreldelsen av en fordring som har sitt grunnlag i en dom, kan avbrytes ved erkjennelse. Det foreligger ikke tilstrekkelig grunnlag for å stille slike fordringer i noen annen stilling enn andre fordringer. Lagmannsretten vil for så vidt dette spørsmål angår tiltre namsrettens begrunnelse, og finner det for øvrig tilstrekkelig å henvise til Agder lagmannsretts dom av 7. april 1959 i ankesak nr. 101/1958. Spørsmålet blir da om A innen foreldelsesfristen har erkjent kravet. Den avskrivning som Erstatningsdirektoratet den 17. mars 1947 foretok på kravet med kr. 595, kan neppe ansees foreldelsesavbrytende. Mer tvilsomt er det om søknadene av 16. mai 1953 og 17. mars 1955 kan tillegges denne virkning. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette, idet man finner det helt klart at A senest ved sitt telegram av 23. desember 1955 har erkjent kravet. Telegrammet tilkjennegir tydelig at han anså seg forpliktet til å betale det reduserte inndragningsansvar. Når han ba om å få betalingsfristen forlenget til 1. april 1956, var dette kun fordi han ennå ikke hadde fått ordnet seg med det nødvendige lån. Det fremgår av advokat Kolderups brev til departementet av 11. august 1956 - og er ikke motsagt av A - at søknaden om forlengelse av betalingsfristen ble innvilget av departementet. Man vil i denne forbindelse også henvise til den vitneforklaring som ble avgitt for Oslo byrett den 11. mai d. å. av As daværende prosessfullmektig, høyesterettsadvokat W. F. R. Kolderup. Denne bekrefter at det kom i stand en ordning som gikk ut på at A innen den 1. april 1956 skulle betale kr. 70 000, og han skrev i den anledning til Hålogaland lagmannsrett og meddelte at den verserende ankesak (vedk. utleggsforretningen av 30. januar 1954) ville bli forlikt. Det må etter dette være klart at A har godtatt den ordning at han skulle få slippe med å betale kr. 70 000, under forutsetning av at betaling fant sted innen 1. april 1956.

Side:478

Han må ha vært fullt klar over at dersom betalingsfristen ble oversittet, måtte han betale det fulle restbeløp. Dette hadde høyesterettsadvokat Kolderup tydelig forklart ham i brev av 7. oktober 1955. Telegrammet må på denne bakgrunn forståes derhen, at A ikke bare erkjente sin forpliktelse til å betale kr. 70 000 i henhold til et forlik, men også sin forpliktelse til å betale det hele beløp dersom betalingsfristen ble oversittet. Risikoen for tap ved en slik oversittelse må under den foreliggende situasjon helt ut påhvile A. Lagmannsretten er således kommet til det resultat at inndragningskravet ikke er foreldet, idet ny foreldelsesfrist etter foreldelseslovens § li er begynt å løpe fra 23. desember 1955.

Lagmannsretten er enig med ankemotparten og namsretten i at landssviklovens §21, jfr. §7, ikke er til hinder for at indrivelse av inndragningsbeløp kan skje ved utlegg, og finner det for så vidt tilstrekkelig å henvise til namsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten er videre under en viss tvil kommet til at namsretten måtte være kompetent til å ta standpunkt til spørsmålet om staten er berettiget til å få utlegg i As rettigheter i de poliser saken gjelder. Dette spørsmål hadde tidligere vært oppe og blitt avgjort ved Brønnøy herredsretts dom av 2. april 1955 i forbindelse med klage over den senere opphevede utleggsforretning av 30. januar 1954, hvorved det var blitt tatt utlegg i As rettigheter etter de nevnte poliser. Under forretningen den 2. september 1958 ble det på nytt fremsatt krav om slikt utlegg. Tvisten var fremdeles aktuell, men namsmannen unnlot da å ta standpunkt til den, fordi han fant at kravet var foreldet. Namsretten har ment at om namsmannen har vist spørsmålet fra seg fordi han etter sitt resultat ikke behøvet å ta standpunkt til det, utelukker ikke det at den som overordnet instans etter klage kan ta spørsmålet opp til realitetsavgjørelse. Hvis namsmannen var kommet til et annet resultat, ville innsigelsene mot at polisene kunne gjøres til gjenstand for utlegg utvilsomt være kommet opp og blitt avgjort, og man må regne med at de vil komme opp når tvangsforretning på nytt blir fremmet. Prosessøkonomiske grunner skulle da tilsi at namsretten måtte kunne ta spørsmålet opp til behandling i forbindelse med den foreliggende klage. Lagmannsretten er enig med namsretten i at den under disse omstendigheter måtte være berettiget til å ta standpunkt til spørsmålet.

Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne gi staten medhold i påstanden om, at det skal avsies dom for at staten er berettiget til å få utlegg i de poliser som A ved påtegninger av 19. april 1958 har overdradd til fru B og Cs arvinger. Det er hevdet at disse overdragelser er ugyldige fordi de strider mot disposisjonsforbudet av 12. juni 1945. Dette er gitt i medhold av landssvikanordningens §43, som gir hjemmel for å fastsette forskrifter som finnes nødvendige for å oppspore eller sikre midler som antas å burde inndras eller å trenges til dekning av bøter eller erstatningsansvar. Lagmannsretten er kommet til det resultat at det offentlige ikke kan falle tilbake på dette disposisjonsforbud, når det som i dette tilfelle har vært anvendt ordinære inndrivelsesmidler og disse ikke har ført frem. Hensikten med disposisjonsforbudet må ha vært å gi det offentlige anledning til å hindre urettmessige disposisjoner, inntil man hadde fått anledning til å sikre inndrivelsen gjennom anvendelse av de ordinære regler om tvangsfullbyrdelse.

Side:479

Den videre utvikling etterat ordinære tvangsmidler var anvendt, må være undergitt de regler som etter tvangsfullbyrdelsesloven gjelder for det sikringsmiddel som er valgt.

Det har fra statens side vært prosedert på at As overdragelse av polisene til sin hustru og sin mors arvinger er ugyldige fordi de er overdradd på skrømt. Lagmannsretten finner riktignok at det er atskillig som taler for at så er tilfelle, men man er dog kommet til at det i denne sak ikke er ført tilstrekkelig bevis i så henseende. Det kan i den forbindelse nevnes at den avgjørende og endelige overdragelse fant sted ved påtegninger på polisene den 19. april 1958. På dette tidspunkt var utleggsforretningen av 30. januar 1954 opphevet, og A var gjeninnsatt i besittelse av polisene. Før påtegningen fant sted, hadde A gjennom overrettssakfører Hallstein Pedersen gjort henvendelse til tid ligere direktør for Erstatningsdirektoratet, høyesterettsadvokat C. A. Gulbranson med forespørsel om disposisjonsforbudet fremdeles gjaldt. Ved skrivelse av 5. mars 1958 uttalte advokaten at disposisjonsforbudet måtte ansees bortfalt i et slikt tilfelle.

Det er anført at transaksjonene under enhver omstendighet må kunne omstøtes i medhold av landssviklovens §23. Lagmannsretten er enig i dette, men det må være klart at spørsmålet om å omstøte transaksjonene i forhold til mottagerne av polisene ikke kan avgjøres i denne sak.

Derimot må staten gis medhold i påstanden om at den er berettiget til å få utlegg i As rettigheter etter livspolise nr. 241112 i Gjensidige, idet denne polise ikke er omfattet av overdragelsen. Likeledes må staten ha rett til å få utlegg i As rettigheter etter livrentepolise nr. 230215 i samme selskap. Det er i denne forbindelse fra ankemotpartens side anført, at den omstendighet at det dreier seg om en livrentepolise uten rett til tilbakebetaling ved død, er til hinder for at den kan være gjenstand for utlegg. Lagmannsretten er ikke enig i dette og kan for så vidt angår dette spørsmål tiltre namsrettens begrunnelse. - - -

Side:480