Rt-1963-1019

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-10-12
Publisert:	Rt-1963-1019
Stikkord:	Navnerett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 104 B/1963
Parter:	1. Arvid Anker Nilssen, 2. Aage Anker Nilssen (høyesterettsadvokat Fred. von Krogh) mot Christian Anker (høyesterettsadvokat J.C Mellbye).
Forfatter:	Endresen, Nygaard, Leivestad, Mindretall: Roll Matthiesen, Skau
Lovhenvisninger:	Navneloven (1923) §16, §17, Navneloven (1923)

Dommer Endresen: Christian Anker reiste i 1958 sak for å få fastslått at Arvid Anker Nilssen ikke har rett til å bruke navnet Anker som slektsnavn i forbindelse med Nilssen, og at Aage

Side:1020

Anker Nilssen ikke har rett til å bruke navnet Anker overhodet. Oslo byrett avsa 23. oktober 1959 dom med denne domsslutning:

«Arvid Anker Nilssen og Aage Anker Nilssen frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Christian Anker påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 2. september 1961 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Arvid Anker Nilssen kjennes uberettiget til å bruke navnet Anker som del av sitt slektsnavn.

2. Aage Anker Nilssen kjennes uberettiget til å bruke navnet Anker.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten.»

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Arvid Anker Nilssen og Aage Anker Nilssen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«Arvid Anker Nilssen og Aage Anker Nilssen frifinnes.

Arvid Anker Nilssen og Aage Anker Nilssen tilkjennes hos Christian Anker saksomkostninger for alle retter.»

Christian Anker har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

De ankende parter tilpliktes å erstatte ankemotparten saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det 1. juni 1962 avholdt bevisopptak hvor Arvid Anker Nilssen, Aage Anker Nilssen og Christian Anker har avgitt forklaring. Ved samme bevisopptak er det - i tillegg til de tre vitneprov som var opptatt ved bevisopptak før ankeforhandlingen for lagmannsretten - opptatt forklaring av fire vitner hvorav to nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å gjøre nærmere rede for. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Jeg gjør imidlertid noen tilleggsbemerkninger for på enkelte punkter å klargjøre mitt syn.

Det er et vilkår for erverv av et slektsnavn etter navnelovens §16 at vedkommendes navn har vært brukt som slektsnavn fra før utferdigelsen av navneloven i 1923. Den bruk Arvid Anker Nilssen før navneloven gjorde av navnene Anker Nilssen i omgang og forretningsforbindelse med andre gikk imidlertid stort sett ikke utover hva han hadde rett til i kraft av at han ved dåpen hadde fått navnet Anker som fornavn. Heller ikke navnebruken i telefonkatalog og adressekalender i dette tidsrom indiserte overfor utenverdenen at han pretenderte å bruke Anker Nilssen som slektsnavn. Det eneste vesentlige avvik fra den rett som døpenavnet Anker hjemlet, var at Arvid Anker Nilssen i folketellingslister foruten sin hustru oppførte sine to sønner, født henholdsvis i 1918 og 1920, med fornavn og med gjentagelsestegn så vel under Anker som under Nilssen som begge var oppført ovenfor i listen som ledd

Side:1021

i hans eget navn. Som anført av lagmannsretten er dette imidlertid noe som har vært lite fremtredende overfor utenverdenen, og jeg kan i likhet med lagmannsretten ikke tillegge dette moment den betydning at det i seg selv skulle være tilstrekkelig til å markere en bruk av Anker Nilssen som slektsnavn. Jeg viser i denne forbindelse også til opplysningene i lagmannsrettens dom om folketellingslisten for 1925 som tyder på at navnebruken i folketellingslistene har vært mer tilfeldig. Bærerne av et rettsbeskyttet slektsnavn kunne også etter rettstilstanden før navneloven motsette seg at navnet uhjemlet ble brukt som ledd i et dobbelt slektsnavn. Når imidlertid Arvid Anker Nilssen i tiden før navnelovens utferdigelse bare brukte navnene Anker Nilssen på en måte som var i samsvar med hans rett til å bære navnet Anker som døpenavn, var medlemmer av slekten Anker avskåret fra å gripe inn overfor denne navnebruk. Det ville da etter min mening stride mot alminnelige rettsprinsipper om en slik navnebruk skulle gi grunnlag for navnehevd etter navnelovens §16, smlgn. her - fra et helt annet rettsområde - grunnsetningene i den tingsrettslige hevdslære om at ingen kan hevde mot sin atkomst og - i forbindelse med reglene om snikhevd - om at bruken må ha gitt seg kvalifiserte utslag. Det ville i tilfelle være et rettserverv som bærerne av det beskyttede slektsnavn ikke kunne verge seg mot, idet det alene ville bero på brukerens subjektive oppfatning om navnebruken skulle innebære bruk av et dobbeltnavn som slektsnavn eller bruk av døpenavn i forbindelse med det opprinnelige slektsnavn. Som lagmannsretten er jeg derfor kommet til at bruken av navnene Anker Nilssen i dette tilfelle ikke kan sees som tilstrekkelig uttrykk for at navnet Anker er brukt som del av slektsnavn all den stund det ikke ved anvendelse av bindestrek eller på annen utvetydig måte fremgår at det virkelig foreligger bruk av navnene som slektsnavn.

Jeg tilføyer at jeg ikke tillegger det noen selvstendig betydning som bevis for at Arvid Anker Nilssen hadde antatt navnet Anker som ledd i sitt slektsnavn at han ikke lot sine barn få navnet Anker i dåpen, idet han ville gått frem på samme måte om det var hans mening at barna overhodet ikke skulle bære navnet Anker. Utad er dette moment ikke egnet til å markere at han brukte Anker som ledd i slektsnavn.

Da det her dreier seg om et tvilsomt spørsmål av prinsipiell betydning, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Som byretten finner jeg å måtte legge til grunn at Arvid Anker Nilssen har brukt navnet Anker som første ledd i et dobbelt

Side:1022

slektsnavn fra 1911. Jeg slutter meg i det vesentlige til det som er anført herom av byretten, idet jeg tilføyer at det for meg er et viktig moment ved bedømmelsen, at Arvid Anker Nilssen ikke lot sine sønner døpe med navnet Anker. Da sønnene er født i 1918 og 1920, hadde han etter de dagjeldende regler adgang til å la dem få navnet Anker i dåpen. At han unnlot dette, ser jeg som et klart uttrykk for at han fant det unødvendig fordi han da selv brukte Anker Nilssen som slektsnavn og derfor gikk ut fra at sønnene fikk samme navn.

Jeg er enig med byretten i at den omstendighet at Arvid Anker Nilssen selv hadde fått Anker som døpenavn ikke kan være til hinder for hevd. Han kan ikke stå svakere enn han ville ha gjort om han ikke var døpt med navnet Anker. Og når han i hevdstid selv har brukt dobbeltnavnet på alle de måter det har vært mulig og naturlig for ham, må dette etter min mening være en tilstrekkelig bruk etter navnelovens §16. Jeg kan ikke se at det er hjemmel i loven for å kreve at han skulle ha foretatt særskilte og markerte tiltak for utad å fremheve sin bruk av navnet.

Jeg er videre enig med byretten i at Arvid Anker Nilssen har vært i god tro og at denne gode tro har vært aktsom. Jeg slutter meg også her i det vesentlige til byrettens begrunnelse. Jeg henviser videre til det jeg før har sagt om den adgang han hadde til i 1918 og 1920 å gi sine sønner navnet Anker som døpenavn. Unnlatelsen herav viser etter min mening at han var i god tro med hensyn til sin rett til å bruke Anker Nilssen som slektsnavn. Jeg fremhever til slutt at det ikke er spørsmål om navnet Anker alene - det er kombinasjonen Anker Nilssen det er tale om, og Arvid Anker Nilssen hadde Anker-navnet fra sin mor. Hensett hertil og hensett til den uklarhet som hersket på navnerettens område frem til loven av 1923, kan jeg ikke innse at det kan bebreides ham at han ikke utviste aktivitet ved å foreta undersøkelser da han i 1911 opptok det lovlig ervervede mellomnavn som del av sitt slektsnavn.

Jeg stemmer for at byrettens dom stadfestes. Jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen, dog slik at jeg ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om Arvid Anker Nilssen har vist tilstrekkelig aktsomhet når det gjelder navnebruken. Etter min mening er det avgjørende at Arvid Anker Nilssen før navneloven ikke utad har brukt navnene Anker Nilssen som slektsnavn på en så klar og konsekvent måte at bruken kan danne grunnlag for navnehevd etter lovens §16.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Dommer Skau: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Roll Matthiesen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes resultat.

Side:1023

Av byrettens dom (dommer Alf W. Østensen):

Saken gjelder om disponent Arvid Anker Nilssen har rett til å bruke navnet Anker som slektsnavn i forbindelse med Nilssen og om Aage Anker Nilssen har rett til å bruke navnet Anker i det hele tatt.

Disponent Arvid Anker Nilssen er født xx.xx.1892. Hans foreldre var sogneprest Hans Nikolai Nilssen og hustru Dorothea, født Anker. Navnet Anker fikk Arvid Anker Nilssen ved dåpen.

Grosserer Aage Anker Nilssen er født xx.xx.1920. Han er sønn av Arvid Anker Nilssen. Han fikk i dåpen bare navnet Aage.

Arvid Anker Nilssen vokste opp i Halden. Han tok examen artium der i 1910 og gjennomgikk en handelsskole. Mens han gikk på skole i Halden brukte han bare navnene Arvid og Nilssen. Da han begynte i forretningslivet, besluttet han å ta opp bruk av navnet Anker. Han har siden benyttet navnet Arvid Anker Nilssen. Han flyttet til Oslo høsten 1911, da han 6. oktober tiltrådte en stilling i kullfirmaet A. Jacobsen & Co. Han har siden bodd i Oslo.

Aage Anker Nilssen har hele sitt liv brukt dette navnet. - - -

Saksøkeren har i det vesentlige fremholdt:

Saksøkte nr. 1 hadde da han ble født et slektsnavn, Nilssen, som var brukt i flere generasjoner. Han har som hjemmel for å bruke Anker Nilssen som slektsnavn påberopt å ha hevdet navnet i henhold til navnelovens §16. Det samme gjør saksøkte nr. 2. Vilkårene for navnehevd foreligger imidlertid ikke. Det er de saksøkte som må bevise at de foreligger.

Vilkåret om at navnet har vært brukt som slektsnavn foreligger ikke. Det er spesielt i bymiljø meget vanlig å bruke sin mors pikenavn ved siden av slektsnavnet til individualisering. Men ingen faller på at man, når morens pikenavn benyttes, står overfor en endring av slektsnavnet. At saksøkte nr. 1 har betonet sin mors pikenavn - som var ett av hans døpenavn - er i full overensstemmelse med norsk navnebruk og medfører ikke at morens pikenavn får karakteren av slektsnavn for ham. Dette har relasjon til den regel i norsk rett at man gjennom hevd kan bli rettighetshaver uten hjemmel, men ikke i strid med sin hjemmel. For så vidt vises til Thomles: Norsk Navnerett side 81 og til Lundhs kommentarutgave av navneloven. Bruken må fremtre i sin form som urettmessig. Fra 1911 til 1946 har saksøkte nr. 1 ikke foretatt seg noe som kunne få hans navnebruk til å fremtre som urettmessig. De dokumenter de saksøkte har fremlagt viser ikke at saksøkte nr. 1 har brukt Anker Nilssen som slektsnavn. Han må bevise at han fra før navnelovens ikrafttreden selv har presentert kombinasjonen som sitt slektsnavn i motsetning til sitt fornavn. Undersøkelser som saksøkeren har foretatt viser at i Oslo Adressebok er etternavnet for saksøkte nr. 1 angitt til Nilssen fra og med 1912 til og med 1945. Først i 1946 er han oppført som «Anker Nilssen, Arvid». I telefonkatalogen for Oslo er han oppført fra 1926. Fra 1926 til 1940 som Nilssen, A. Anker, i 1941 som Nilssen, Arvid Anker og i 1946 og senere så vel som «Nilssen, Arvid Anker» som «Anker Nilssen, Arvid». I «Studentene» fra 1910 er han oppført under «Nilssen, Arvid Anker».

Saksøkte nr. 2 er første gang ført opp i Adresseboken for 1951 og da som «Anker Nilssen, Aage». Han er første gang ført opp i telefonkatalogen i 1941 og da som «Anker Nilssen, Aage». I katalogen for 1952 er han oppført som «Anker Nilssen, Aage» og «Nilssen, Aage Anker» og slik er

Side:1024

han også oppført senere. Før 1. juli 1950 kunne abonnenter med dobbeltnavn selv bestemme hvordan de ville ha sitt navn i katalogen.

De nevnte eksempler viser at slektsnavnet Nilssen er blitt ført som etternavn og Arvid Anker som fornavn inntil 1946 da Anker Nilssen er blitt brukt som slektsnavn. - - -

Saksøkte nr. 1 kan ikke ha vært uvitende om at den vanlige fremgangsmåte når det gjaldt å skifte navn, var å søke navnebevilling. Hans to brødre gjorde det i den periode som først og fremst kommer i betraktning. En søkte i 1915 bevilling til å anta navnet Pharo som var båret av hans tippoldefar. En annen søkte i 1919 om å anta navnet Anker-Nilssen med bindestrek som familienavn. Denne søknad ble avslått med den begrunnelse at Anker i utpreget grad er et rettsbeskyttet navn. Dette var antagelig kjent for saksøkte nr. 1. Søknaden viser i ethvert fall at det var kjent innen det familiemiljø det gjelder at det krevedes bevilling til en navneforandring. Det er her tale om et vel utviklet og høyt kultivert miljø som etter norske forhold representerer en meget høy standard både sosialt og kunnskapsmessig. Faren hadde som sogneprest befatning med navn. At navnet Anker var et rettsbeskyttet navn kunne han ikke være i tvil om. Hans eventuelle gode tro kan ikke ha vært aktsom. Den gode tro må ha vært til stede i fulle 20 år. Navneloven som kom i 1923 gjorde det ganske klart at enhver forandring i slektsnavnet krevet bevilling. Den gode tro må sees i lys av utviklingen på navnerettens område slik at det må kreves mer og mer.

Saksøkte nr. 2's eneste mulige grunnlag for å påstå at Anker Nilssen er hans slektsnavn er hevd, som etter navnelovens §16 annet ledd må baseres på hans fars hevd. Hans bruk av Anker som en del av hans etternavn faller derfor med farens krav om å kunne bruke navnet som etternavn.

Interesseavveiing har etter navneloven ikke noen plass ved avgjørelse av navnesaker. Konsekvensene av en dom i saksøkerens favør er for øvrig meget beskjedne for saksøkte nr. 1. - - -

Rettens syn:

Det er ikke omtvistet mellom partene og ansees på det rene at saksøkeren er berettiget til å anlegge sak til hevdelse av hans slekts rett til navnet Anker.

Det er ikke hevdet i saken at Arvid Anker Nilssen var berettiget til å ta i bruk navnet Anker som en del av sitt etternavn i 1911, kun at han har hevdet rett til det i henhold til navnelovens §16. Det første spørsmål som foreligger er da om Arvid Anker Nilssen har benyttet Anker som slektsnavn sammen med Nilssen fra 9. februar 1923 og i 20 år, og det annet om han i tilfelle har gjort dette i god tro. Aage Anker Nilssens rett til slektsnavnet Anker Nilssen antas etter navnelovens §16 annet ledd å være avhengig av om faren har hevdet det.

Det første spørsmål besvarer retten bekreftende, idet en finner at han har brukt navnet Anker som første ledd i et dobbelt slektsnavn fra 1911. En bygger først og fremst på de dokumenter hvori Arvid Anker Nilssen uttrykkelig selv har betegnet Anker som en del av sitt tilnavn i motsetning til sitt fornavn, nemlig skjemaene for folketellingene i 1918 og 1922. I det første av disse er Anker Nilssen angitt som hans tilnavn og hustruens tilnavn er oppgitt til det samme ved gjentagelsestegn på neste linje. I det annet skjema er Arvid Anker Nilssens tilnavn angitt

Side:1025

på samme måte, og ved gjentagelsestegn er de to tilnavn oppført så vel for hustruen som for de to sønnene Per Arvid, født 1918, og Aage født 1920. Tydelig bruk av de to navn som etternavn - slektsnavn - har en også i dødsfallsannonse av 6. januar 1918 undertegnet Hjørdis Anker Nilssen og A. Anker Nilssen. Videre har retten lagt stor vekt på forklaringene fra de to vitner John Necker og Ragnvald Sommerfeldt som begge har hatt stadig kontakt med saksøkte nr. 1 fra de lærte ham å kjenne. Den første har forklart at han har kjent Arvid Anker Nilssen fra 1913 og altid har betraktet Arvid som hans fornavn og Anker Nilssen som hans etternavn. Den annen har kjent Arvid Anker Nilssen fra 1907 og har forklart at denne konsekvent har brukt etternavnet Anker Nilssen fra et tidspunkt han mener å kunne sette til 1911. Vitnene har da også brukt Anker Nilssen som etternavn for saksøkte nr. 1. Et viktig moment er at Arvid Anker Nilssen har benyttet Anker Nilssen som etternavn for sine barn helt fra fødselen av.

I en rekke av de dokumenter de saksøkte har påberopt er Anker Nilssen brukt på en måte som etter sammenhengen naturlig forutsetter at det er tale om bruk av kombinasjonen som slektsnavn. En nevner attest av 16. februar 1917 fra A. Jacobsen & Co. som innledes med: «Herr A. Anker Nilssen har vært osv.» og hvor det videre i teksten heter: «kunne anbefale Herr Anker Nilssen», videre bryllupstelegrammer av 21. desember 1917 adressert til brudeparet Anker Nilssen, håndskrevet ansøkning til A/S Christiania Kul- og Vedbolag fra A. Anker Nilssen, kontrakt med J. W. Cappelen av 21. august 1926, husleiekontrakt av 19. september 1928 og kontrakt med Oslo Gassverk av 1931, alle tre signert A. Anker Nilssen. Dokumenter fra den etterfølgende tid viser at Arvid Anker Nilssen har fortsatt den etablerte navnebruk.

Vedkommende det synspunkt at man ikke kan hevde et dåpsnavn som del av et slektsnavn fordi man «ikke kan hevde mot sin hjemmel» bemerkes, at den omstendighet at Arvid Anker Nilssen fikk navnet som døpenavn ikke kan være til hinder for hevd, men bare har den betydning at det vanskeliggjør bevisføringen for at navnet har vært brukt som første ledd av et dobbelt slektsnavn og ikke bare som fornavn eller såkalt «mellomnavn».

Vedkommende navnebruken i Oslo Adressekalender og telefonkatalogen bemerkes at redaksjonen av disse naturlig følger et bestemt system for oppføringen av personer som bruker to slektsnavn som ikke er forbundet med bindestrek, og det uten hensyn til om det første slektsnavn er et døpenavn som ikke er tatt opp som ledd i et slektsnavn eller om det hevdes å være et dobbelt slektsnavn. Dette letter bruken av verkene for deres formål. En kan ikke se at oppføringsmåten kan tillegges vekt i den foreliggende forbindelse. Oppføringen i «Studentene av 1910» finner en heller ikke å kunne legge særlig vekt på, idet saksøkte meget lett kan ha oversett behovet for å markere den navnebruk han tok opp 24 år i forveien.

Ved vurderingen av om Arvid Anker Nilssen har brukt Anker som en del av sitt slektsnavn i god tro, finner en det nødvendig å komme litt inn på rettstilstanden før navneloven av 1923. Denne er av Justisdepartementet i innledningen i Ot.prp. nr. 12-1922 beskrevet således:

«Heller ikke kan der påvises nogen egentlig sedvanerett på det her omhandlede område. At slektsnavn hos oss har mere enn blot konvensjonel

Side:1026

betydning har imidlertid lenge været antatt. Denne opfatning ligger således visstnok til grunn for den stedfindende bevillingspraksis med hensyn til antagelse av slektsnavn, en praksis der er likeså gammel som vår nuværende statsforfatning. Og på samme opfatning har domstolene bygget, idet de i løpet av de siste 30 år i en rekke domme har fastslått tilstedeværelsen av en privatrett til slektsnavn. Det er fastslått, at et navn som gjennem bruk har fått karakteren av og vunnet anerkjennelse som slektsnavn som betegnelse for medlemmer av en avsluttet ved felles avstamning forbundet slektskrets, kan kreves retslig beskyttet mot uberettigedes benyttelse. Ved den nærmere anvendelse og begrensning av denne regel har imidlertid mangelen på positive holdepunkter i lov eller sedvanerett medført adskillig usikkerhet og vilkårlighet, likesom man også efter departementets mening tildels er kommet til resultater som ikke fortjener billigelse. Dertil kommer, at alene et fåtall av de mange spørsmål som navneforholdene fremkaller, ved den nevnte praksis har fått sin løsning. For de allerfleste spørsmåls vedkommende gjelder det fremdeles, at det ikke er mulig med nogenlunde sikkerhet å kunne forutsi hvilket standpunkt domstolene vil innta, enn si da å konstatere hvad der er gjeldende rett.»

Blant de spørsmål som var uløste i 1911 og fremdeles var uklare ved navnelovens ikrafttreden var så vidt skjønnes, om bærerne av et i og for seg rettsbeskyttet slektsnavn kunne motsette seg at en kognat tok opp bruk av morens slektsnavn som slektsnavn ved siden av sin fars med eller uten bindestrek. Dette spørsmål kan ikke sees ennå å ha vært avgjort av Høyesterett. Av at agnater kunne motsette seg at kognater benyttet et slektsnavn alene, kan ikke sluttes at de også kunne motsette seg at en kognat benyttet sin mors slektsnavn ved siden av sin fars som slektsnavn, slik at det oppsto et dobbelt slektsnavn. Dobbeltnavn gir i et slikt tilfelle uttrykk for det faktiske forhold at det på et eller annet trinn i den slekt som opprinnelig bar det siste ledd i dobbeltnavnet, er kommet en kognatisk forbindelse med den slekt som er kjent under det første navn. Dobbeltnavnet gir ingen uriktig forestilling om at bæreren hører til noen annen slekt enn han virkelig gjør. Det kan ikke sees at agnatene har den samme grunn til å motsette seg bruken av slektens navn som første ledd i et slikt dobbeltnavn som de kan ha i å motsette seg i at navnet blir brukt alene.

I 1908 ga Kirkedepartementet overrettssakfører Falck-Jørgensen bevilling til å bære dette navn (med bindestrek) uten at departementet fant det nødvendig å innhente uttalelse fra bærerne av navnet Falck, som måtte antas å være et rettsbeskyttet navn. Dette indikerer at Kirkedepartementet på den tid gikk ut fra at agnatenes rett til å motsette seg kognaters bruk av slektsnavnet ikke gjaldt bruk som første ledd i et dobbeltnavn.

I forskjellige dommer av Høyesterett er gitt uttrykk for at kognater står i en noe annen stilling enn personer uten tilknytning til vedkommende slekt, således i dom i Rt-1914-57.

Bestemmelsen i navnelovens §17, siste punktum om at morens slektsnavn som ugift kan velges som fornavn ved siden av et annet navn, gir uttrykk for et visst hensyn til den kognatiske forbindelse selv etter navneloven.

Side:1027

Noen avgjørende offentligrettslig interesse i å hindre dobbeltnavn kan ikke sees å foreligge. De vil øke antallet av slektsnavn og lette individualisering.

I betraktning av det som her er anført og i betraktning av at det synes å ha vært ganske alminnelig nettopp innen det sosiale lag som saksøkte nr. 1's foreldre hørte til, å oppta en kognatisk forbundet slekts navn som ledd i et dobbeltnavn uten navnebevilling, finner retten det ubetenkelig å bygge på at saksøkte nr. 1 var i god tro da han i 1911 tok sin mors pikenavn og sitt døpenavn Anker i bruk som en del av sitt slektsnavn. En kan ikke se at det senere i hevdstiden er inntrådt omstendigheter som skulle berøve ham hans gode tro. En nevner at en mulig endring i rettsoppfatningen etter 1911 etter rettens syn ikke kunne virke slik. Det avgjørende måtte være om han fremdeles hadde god grunn til å anta at han i 1911 hadde rett til å ta navnet. Retten finner ikke grunn til å betvile opplysningen fra saksøkte nr. 1 om at han først i 1957 fikk rede på Justisdepartementets avslag på søknaden av 1920 om rett til å bruke Anker-Nilssen med bindestrek som slektsnavn. Selv om han skulle ha vært kjent med det syn Justisdepartementet hadde etter at dette departement i 1917 hadde overtatt behandlingen av navnesaker, kan en ikke se at det hadde noen avgjørende betydning, jfr. den foran gjengitte uttalelse fra Justisdepartementet i brev av 31. januar 1920 til fylkesmannen i Bergen. Det Justisdepartementet uttalte om forholdene i 1908 antas å ha anvendelse også på forholdene i 1921.

Navneloven av 1923 var ut fra det samme syn ikke egnet til å berøve saksøkte nr. 1 hans gode tro.

Retten finner således at Arvid Anker Nilssen har brukt Anker Nilssen som slektsnavn fra før utferdigelsen av navneloven etter sitt fylte 18. år i god tro i 20 år uten at sak har vært anlagt for å få ham fradømt navnet. I henhold til navnelovens §16 er da Anker Nilssen å anse som hans rette slektsnavn og dermed som sønnen Aages slektsnavn. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Gunder Egge og R. Dick Henriksen og tilkalt dommer, byfogd J. Dannevig):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Ganske visst foreligger det en temmelig konsekvent og langvarig bruk av navnet «Anker Nilssen». Folketellingslisten for 1925 synes å være et enkeltstående unntak. Ellers opptrer navneformen «Anker Nilssen» uavbrutt, til å begynne med for Arvid Anker Nilssens eget vedkommende, senere ytterligere som navnebetegnelse for hans hustru og til sist også for hans to sønner. Det må videre legges til grunn at Arvid Anker Nilssen tidlig - allerede før navneloven av 1923 - har ønsket å ville etablere denne navneform som familienavn for seg og sine.

Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å begrunne navnehevd etter navnelovens §16. For det første er det et vilkår at Arvid Anker Nilssen allerede før utferdigelsen av navneloven av 1923 virkelig hadde tatt i bruk navnet «Anker Nilssen» som slektsnavn. Dernest kan det ikke være tvilsomt at navnehevd forutsetter en aktsom god tro.

Hva disse spørsmål angår, skal lagmannsretten bemerke:

Når det gjaldt adgangen til uten videre å anta slektsnavn, har nok

Side:1028

rettstilstanden og oppfatningen om spørsmålene vært atskillig usikker før vi fikk loven av 1923. En alminnelig beskyttelse for lite utbredte slektsnavn som f. eks. Anker ble imidlertid etablert forholdsvis tidlig og atskillig forut for den tid som her har interesse (fra ca. 1911 av da Arvid Anker Nilssen fremtrådte som «Anker Nilssen»).

Lagmannsretten kan ikke anta at kognatnavn som er blitt brukt som døpenavn, på dette punkt har stått i noen særskilt stilling. Skikken med å tillegge barn morens pikenavn i dåpen har vært og er fremdeles overmåte utbredt, og ved navneloven er denne skikk legalisert ved bestemmelsen i §17, siste ledd. Men lagmannsretten må legge til grunn at det allerede før 1923 var noenlunde sikker rett at et i og for seg beskyttet slektsnavn ikke på denne måten lovlig kunne knyttes til kognatene ved at bæreren i voksen alder uten videre tok det opp som et ledd i sitt slektsnavn. Selv om det ikke desto mindre utelukkende ved bruk er blitt etablert dobbeltnavn som har betegnet inngrep i beskyttede slektsnavn, må retten gå ut fra at antallet av disse tilfelle er forholdsvis få. Skikken med å overføre slektsnavn fra kognater som døpenavn har i særdeleshet vært utbredt i embets- og bymiljøer, og her i fremtredende grad med hensyn til vel ansette eller sjeldne slektsnavn. Men det later til at bæreren og hans krets - overensstemmende med den lovlige ordning - i det alt overveiende antall tilfelle har vært klar over at det utelukkende har dreiet seg om døpenavn, som ikke uten videre og ved bruk i forbindelse med det nedarvede etternavn kunne føres videre som ledd i et nytt slektsnavn. Så vidt lagmannsretten kan forstå har den alminnelige oppfatning allerede før navneloven gått ut på at en slik etablering av nye slektsnavn måtte forutsette særskilte og markerte tiltak. En administrativ bevillingspraksis med meddelelse av bevilling til å bære dobbeltnavn med bindestrek var utviklet lenge før loven av 1923. Hvor det har foreligget mer eller mindre begrunnet god tro med hensyn til en adgang til å aksjonere på egen hånd, har en alminnelig fremgangsmåte i navnesituasjoner som den foreliggende iallfall vært at opptagelsen av døpenavnet som ledd i et nytt slektsnavn er blitt markert ved bindestrek. Symptomatisk er holdningen hos Arvid Anker Nilssens egen bror som i 1919 forgjeves søkte administrativ bevilling til å anta navnet «Anker-Nilssen». Illustrerende er også saksforholdet i flere navnesaker, jfr. f. eks. dommen i Rt-1939-96 flg. (Arentz-Hansen).

Både navnebruken i det foreliggende tilfelle og kravene etter navnelovens §16 til så vel bruk av slektsnavn som aktsomheten av den gode tro må vurderes i lys av de forhold lagmannsretten har vært inne på ovenfor. Retten er for det første tilbøyelig til å anta at Arvid Anker Nilssens bruk av navnekombinasjonen «Anker Nilssen» forut for loven av 1923 alt tatt i betraktning ikke kan være tilstrekkelig. «Anker» var et av hans døpenavn, og det er i og for seg ikke markert noen overgang til et nytt slektsnavn ved at han til stadighet f. eks. I underskrifter har fremstillet seg som «A. Anker Nilssen» eller «Arvid Anker Nilssen». At han etter hvert hos personer som han etablerte kontakt med, forretningsmessig eller mer personlig, ble benevnt «Anker Nilssen», betegner heller ikke en tilstrekkelig markert overgang til et nytt slektsnavn. Vitner som har uttalt seg i denne retning synes å ha vært klar over at han hadde navnet fra sin mors familie, men hvis de var på linje med det som

Side:1029

lagmannsretten antar har vært en overveiende oppfatning med hensyn til den slags spørsmål, kunne de ikke uten videre gå ut fra at det ved omtalen og tiltalen «Anker Nilssen» var blitt skapt et nytt slektsnavn. Heller ikke omtalen av hustruen som «fru Anker Nilssen» har i og for seg vært ukorrekt eller gir tilstrekkelig tilkjenne at «Anker» er er ledd i slektsnavnet.

Uttrykk for at Arvid Anker Nilssen har hatt til øyemed å etablere et nytt slektsnavn, er oppføringen av sønnene i folketellingslistene. Men den «bruk» det her er tale om, har vært lite fremtredende overfor omverdenen, og er etter lagmannsrettens mening utilstrekkelig til at man kan si at en navnehevd er blitt innledet allerede i 1923.

Dertil kommer at det etter lagmannsrettens mening heller ikke foreligger tilstrekkelig aktsomhet fra Arvid Anker Nilssens side. Det er noe påfallende at han helt til i forbindelse med den foreliggende navnesak skal ha vært uvitende om sin brors aksjon for å erverve slektsnavnet «Anker-Nilssen». Lagmannsretten finner imidlertid å måtte legge til grunn at han har vært ukjent med dette og også virkelig har hatt en tro på at det uten videre ville være mulig å etablere et nytt slektsnavn på egen hånd. Men denne gode tro kan etter lagmannsrettens syn ikke karakteriseres som forsvarlig. Retten må gå ut fra at Arvid Anker Nilssen ikke har vært ukjent med at familienavnet Anker har hørt til de «utsatte» og til dem som tidlig er blitt søkt forsvart overfor urettmessig tilegnelse. Ganske visst har han fra morssiden hatt en nær tilknytning til navnet, men spesielt når det gjaldt adgangen til å føre dette videre til sine sønner, burde og kunne han etter rettens skjønn ha vist aktivitet ved å foreta undersøkelser.

Alt tatt i betraktning er lagmannsretten således blitt stående ved at vilkårene for navnehevd etter navnelovens §16 ikke er tilfredsstillet. Heller ikke utenfor denne bestemmelse foreligger noe grunnlag for å gi ankemotpartene medhold. Den langvarige bruk i tiden etter 1923 og - særskilt for sønnens vedkommende - hensynet til etablerte interesser i å opprettholde navnet Anker som ledd i slektsnavnet er utilstrekkelige momenter. Heller ikke passivitet fra familien Ankers side kan påberopes som noe selvstendig grunnlag. «Anker Nilssen» er et navn som først forholdsvis nylig har fremtrådt noenlunde klart overfor omverdenen som et selvstendig slektsnavn, og det er innen rimelig tid aksjonert mot navnebruken. - - -