Hopp til innhold

Rt-1963-972

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1963-09-27
Publisert: Rt-1963-972
Stikkord: Jakt
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 103/1963
Parter: Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter: Bahr, Gaarder, Leivestad, Hiorthøy, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §34, Straffeloven (1902), Jaktloven (1951) §57, §7, §9, Straffeprosessloven (1887) §377, §407, §22, §36, §56, §62, Jaktloven (1951)


Dommer Bahr: Politimesteren i Moss utferdiget den 12. februar 1963 forelegg mot A for overtredelse av jaktloven av 14. desember 1951 §62, jfr. §7 og §9. Forelegget gikk ut på en bot på 50 kroner, subsidiært 6 dagers fengsel, og på inndragning etter straffelovens §34, jfr. jaktlovens §57, av to skutte reveunger til fordel for viltnemnda. Grunnlaget for forelegget var at A den 24. mai 1962 drev jakt i området ved Kambo og herunder skjøt to reveunger, til tross for at han ikke hadde jaktkort og derfor ikke hadde rett til å drive jakt.

A vedtok ikke forelegget, og saken ble oversendt Moss byrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Byretten avsa den 22. mai 1963 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1897, dømmes for overtredelse av jaktlovens §62, jfr. §7, til en bot på kr. 50 som tilfaller statskassen, eller hvis boten ikke betales, en straff av 6 dagers fengsel.

De av A skutte reveunger inndras til fordel for viltnemnda.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

En av domsmennene stemte for frifinnelse.

Domfelte har erklært anke mot dommen. Anken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen, straffutmålingen og inndragningen.

Side:973


Anken over lovanvendelsen bygger for det første på at byretten etter domfeltes oppfatning har tatt feil, når den har antatt at han ved anledningen drev jakt i den betydning hvori uttrykket er brukt i jaktlovens §7. Bestemmelsen krever - hevdes det - at vedkommende har hatt til hensikt å drive jakt. Det kan ikke være nok at han, slik som i dette tilfelle, under utøving av annen lovlig virksomhet skyter skadedyr som han tilfeldigvis kommer over. Domfelte har i denne forbindelse henvist til bestemmelsene i lovens §22 annet ledd og §53 og til høyesterettsdom i Rt-1908-187.

Subsidiært anføres at jaktlovens §7 ikke kan være så bokstavelig å forstå at jaktkort må være løst før jakten foretas. Når retten har funnet det godtgjort at domfelte ikke har hatt til hensikt å unnlate å betale avgiften, at han har betalt den regelmessig hvert år siden 1957, og at den ble betalt dagen etter at jakten fant sted, bygger domfellelsen på en urimelig fortolkning av den nevnte bestemmelse. Det avgjørende for straffbarbeten må være om domfelte har hatt til hensikt å drive jakt uten å ville løse jaktkort, og retten har som nevnt funnet det motsatte bevist.

Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene, som hevdes å være ufullstendige. Retten drøfter ikke - anføres det - om jaktlovens §7 rammer den jeger som tilfeldig kommer over rovvilt og nedlegger det for å hindre det i å gjøre ytterligere skade, subsidiært om domfelte har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse på dette punkt. Domsgrunnene er også ufullstendige når det gjelder det subjektive straffbarbetsvilkår.

Med hensyn til straffutmålingen gjøres det gjeldende at boten er for strengt utmålt, i betraktning av at retten karakteriserer forholdet som bagatellmessig.

Når det gjelder inndragningen går ankebegrunnelsen ut på, at det ikke kan antas å ha vært meningen med jaktlovens §57 å ramme det tilfelle at en jeger nedlegger rovvilt, som det er skuddpremie på. Bestemmelsens formål er ikke å ramme den som betaler jaktavgiften en dag for sent. Det den tar sikte på, er jakt utenfor jakttiden og uhjemlet jakt på annenmanns grunn.

Jeg finner at anken bør forkastes.

Jeg behandler først anken over saksbehandlingen. I betraktning av det som domfelte i byretten påberopte som frifinnelsesgrunn - og som er gjengitt i byrettens premisser - ville det etter min mening ha vært ønskelig at retten hadde drøftet nærmere om han var i unnskyldelig rettsvillfarelse, dvs. om han hadde grunn til å tro at han under de foreliggende omstendigheter kunne gå på jakt uten å ha løst jaktkort, når det var hans hensikt å gjøre dette etterpå. Jeg forstår imidlertid dommen så, at retten har overveiet spørsmålet og kommet til at det måtte besvares med nei. Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at det i dette ligger noen uriktig lovanvendelse.

Det som ellers er anført i anken over domsgrunnene, kan etter min mening heller ikke føre frem.

Hva lovanvendelsen angår finner jeg det klart, at det ikke er

Side:974

noen feil når byretten har antatt at domfelte ved anledningen drev jakt i lovens forstand. Jeg henviser til det som byretten har uttalt om dette spørsmål, og fremhever spesielt at domfelte etter å ha skutt de to reveungene, ble funnet ventende utenfor hiet for om mulig å få skutt flere.

For så vidt angår domfeltes øvrige anførsler vedkommende lovanvendelsen, finner jeg det tilstrekkelig å bemerke:

Det er etter min mening åpenbart at jaktlovens §7 rammer den som er på jakt uten å ha løst jaktkort, uten hensyn til om det måtte være hans hensikt å betale avgiften senere - og også gjør dette - og likeledes uten hensyn til om han tidligere regelmessig måtte ha betalt avgift.

Med hensyn til straffutmålingen kan jeg, bl.a. under hensyn til at domfelte tidligere er straffet for overtredelser av jaktloven, ikke se at det er grunn til å nedsette boten.

Når det gjelder inndragningen bemerker jeg først, at det er en feil når retten i sine bemerkninger om denne post har henvist, foruten til jaktlovens §57, også til straffelovens §34. Hjemmelen for inndragning i dette tilfelle må være jaktlovens §57, og den alene. Etter denne bestemmelse - som for øvrig ikke er nevnt i domsslutningen - skal «ulovlig felt eller fanget vilt eller dets verdi» tilfalle viltfondet. For så vidt domfelte har anført at bestemmelsen bare tar sikte på tilfelle hvor det gjelder jakt i fredningstiden eller jakt på annenmanns grunn, kan jeg ikke være enig i det. Jeg finner det klart at den også må komme til anvendelse i et tilfelle som det foreliggende, hvor det dreier seg om jakt uten jaktkort.

Viltet skal som nevnt tilfalle viltfondet, ikke viltnemnda som det er sagt i forelegget og dommen.

Etter dette stemmer jeg for slik kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Hiorthøy og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Tor Rekve med domsmenn Egil Kristiansen og Alf Robert Dyhre):

A er født xx.xx.1897. Han bor på Kambo og er traktorkjører, er skilt og har en sønn, men ingen forsørgelsesbyrde. Siktedes inntekt er temmelig uviss, men tjener ca. kr. 20 pr. dag når han har traktorkjøring på gårdene rundt sitt bosted. Han har ingen formue bortsett fra en 9 år gammel bil og et lite hus som angis å være lite verd.

Tiltalte har tidligere overtrådt straffeloven to ganger, i 1922 og i 1957, siste gang bl.a. for overtredelse av strfl. §407 og jaktlovens §36

Side:975

og §56 annet ledd. I mars 1959 overtrådte han bestemmelsene i sistnevnte lovs §36 og §58. - - -

Retten legger følgende faktiske fremstilling til grunn for sin avgjørelse:

Den 24. mai 1962 var tiltalte på vei til hytten til en bekjent av seg for å skyte noen hakkespetter som voldte skade på hytteveggen. Underveis benyttet han bl.a. en båt for å ro over et vann. Under roturen fikk tiltalte se to reveunger som oppholdt seg ved strandbredden. De var opptatt av et hundelik, og tiltalte klarte å gli inn på dyrene og fikk drept det ene og skadet det andre. Det skadede dyret prøvet unndra seg tiltalte, men tiltalte klarte å felle det, sannsynligvis i nærheten av hiet.

Etter vitneforklaringen av Harald Kopperud finner retten det bevist at tiltalte har gitt seg til å vente utenfor hiet i håp om å få tatt livet av noen flere rever. Han ble imidlertid avbrutt i dette av nevnte vitne som kom til stede, og det oppsto en del diskusjon om tiltaltes rett til å skyte rev på dette sted. Det endte med at vitnet anmeldte tiltalte. Vitnet - som var formann i viltnemnda i Moss - visste for øvrig at tiltalte ikke hadde jaktkort ved denne anledning.

Dagen etter foretok tiltalte en reise til Moss sentrum og medbrakte de to reveunger. Han løste først sitt jaktkort på postkontoret ved å betale avgift til viltnemnda, og gikk deretter til politikammeret for å heve skuddpremie for revene.

Han oppnådde imidlertid kun å få beslaglagt revene. Disse ble lagt inn på kjølelager hvor de fremdeles befinner seg.

Det er følgelig på det rene at tiltalte ikke hadde gyldig jaktkort da han skjøt reveungene, og han har heller ikke selv benektet det. Han har imidlertid ikke villet vedta forelegget da han mener at straffebestemmelsen i jaktloven ikke rammer hans forseelse. Tiltalte har dokumentert han årlig har betalt sitt jaktkort, og han angir som grunn for at han ikke hadde jaktkort ved den anledning som omhandles i denne sak, at han hadde vært meget opptatt og ikke hadde rukket å reise til postkontoret for å betale det nødvendige beløp. Det var dog på ingen måte meningen for tiltalte å unnlate å betale jaktavgiften.

Det anføres likeledes at han har dårlig erfaring med jaktkortene. Det påståes at viltnemnda er meget sen med å sende ut lisensene, og at det derfor er umulig å få jaktkortet betalt før lenge etter at jaktkortet begynner den 1. april.

Retten er heller ikke enig i tiltaltes oppfatning av jaktkortenes utsendelse til postkontorene. Etter dokumentering under hovedforhandlingen finner en det bevist at kortene nok kan være noe forsinket, men det kan i høyden dreie seg om noen uker. Dette spiller for øvrig mindre rolle idet en anser det godtgjort at det er godt mulig for en som vil løse jaktkort før lisensene kommer fra hovedkontoret å få betalt sin avgift, og få postkontorets stempel og påtegning på et eldre kort. Denne praksis har for øvrig tiltalte selv benyttet seg av.

Retten finner imidlertid ingen grunn til å tvile på at tiltalte ville betale avgiften i 1962. Selv om hans tur til postkontoret i Moss nok kan være betinget av den situasjon han var kommet opp i, antas det at hans tidligere praksis i så måte ikke ville bli fraveket. Tiltalte har lagt frem jaktkort fra 1957 til i dag, alle betalte. - - -

Side:976


Retten er enstemmig kommet til at tiltalte var på jakt i jaktlovens forstand. Selv om han opprinnelig hadde tenkt å skyte skadevoldende hakkespetter, har han senere vist en fast vilje til å nedlegge reveungene ved hjelp av det våpen han medbrakte til bruk for hakkespettene. Det pekes på at tiltalte ikke bare nedla de reveungene han tilfeldigvis fikk øye på, men at han også ble funnet ventende utenfor hiet for om mulig å få skutt flere.

Det antas videre at reveunger er vilt i jaktlovens forstand, idet man vanligvis betrakter rev som et alminnelig jaktobjekt. Retten peker spesielt på at jaktloven selv nevner rødrev i forbindelse med jakt, se §22, 2. ledd.

Ved spørsmålet om straffbarbeten har retten delt seg i et mindretall og et flertall.

Mindretallet - domsmann Egil Kristiansen - vil frifinne tiltalte idet jaktlovens §62, jfr. §7 ikke kan undergis en ren bokstavtolkning, og konsekvent felle alle tilfelle som går inn under bestemmelsens ordlyd. - - -

Rettens flertall - domsmann Alf Dyhre og rettens formann - er ikke enige i mindretallets lovforståelse.

Når jaktloven setter forbud mot å drive jakt på vilt uten å ha løst jaktkort, og setter en straffetrusel bak forbudet, mener flertallet at dette inneholder noe mer enn bare å være et inkassomiddel for viltnemnda. Kravet til jaktkort må sees som et ledd i jaktlovens bestrebelser for å bedre viltpleien i landet, og kan ikke bedømmes isolert uten hensyn til lovens øvrige bestemmelser om jakt og vilt.

Flertallet peker på at krav om jaktkort til en viss grad kan være en hjelp for å hindre planløs og tilfeldig jakt, og mulig også være en kontroll med uønskede jegere. Jakt er en sport hvor det bør stilles visse krav til utøveren.

Til støtte for denne lovforståelse henvises til ordlyden i §62. Det kreves ikke bare at en jeger skal ha løst sitt jaktkort, men også at han skal ha det med seg og fremvise det på forlangende. Dette tyder etter flertallets mening på noe mer enn bare å være til hjelp ved inndrivelsen av avgiften.

Det vil heller ikke være mulig å få noen rimelig nytte av straffetruselen i jaktloven for så vidt angår jaktkortbestemmelsen, om man i hvert enkelt tilfelle skulle vurdere om jegeren hadde tenkt å betale sin avgift om kortere eller lengre tid, og det ville være umulig for påtalemyndigheten å kunne føre et fyldestgjørende bevis for at betingelsene for straffbarbet foreligger under slike forhold. Lovens autoritet ville snart bli undergravet og nytten av straffebestemmelsen ville falle bort.

Flertallet mener derfor at en bør holde seg til ordlyden i loven, og tiltalte har da overtrådt bestemmelsen i jaktlovens §62, jfr. §7.

Tiltalte blir å dømme i henhold til flertallets standpunkt. Ved straffutmålingen tar en hensyn til at forseelsen er bagatellmessig, og at det ikke var tiltaltes mening å unndra seg betaling av avgiften til viltnemnda. Videre pekes på at tiltalte hadde grunn til å regne med at hans forseelse kunne gjøres opp uten at det gikk så langt at det ble påtale. Det må ansees godtgjort at man i Mossedistriktet oftest benytter en frist for å få ordnet et ubetalt jaktkort. Retten bygger her særlig på

Side:977

uttalelser fra en tidligere formann i en jegerforening i distriktet som ble ført som vitne i saken.

Disse forhold må dog veies mot tiltaltes tidligere overtredelser av bestemmelser som refererer seg til jakt. På grunnlag av disse har tiltalte hatt sterk oppfordring til å holde seg strengt til jaktlovens bestemmelser, hvilke han kjenner svært godt - etter egen uttalelse. - - -