Rt-1972-234
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1972-03-11 |
| Publisert: | Rt-1972-234 |
| Stikkord: | Prisrettssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 38B/1972 |
| Parter: | Statsadvokat Knut Hval, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Nygaard, Endresen, Blom, Heiberg, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Lov om pris- og rasjoneringsføresegnen (1948) §14, Prisloven (1953) §18, §24, §59, Straffeprosessloven (1887), §52 |
Dommer Nygaard: Oslo byrett avsa den 29. oktober 1971 dom med slik domsslutning: «A, f. xx.xx.1905, dømmes for overtredelse av lov av 26. juni 1953 om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold §52, jfr. §18 første ledd, jfr. §24, jfr. Kgl. res. av 1/7 1960 §1, jfr. §2, til en bot til statskassen stor kr. 300 - tre hundre - kroner, subsidiært 10 - ti - dagers fengsel. - I medhold av lov om priser, utbytte og konkurranseforhold av 26/6 1953 §59, jfr. oppehaldingsloven av 9/7 1948 §14 skal A tilbakebetale til B kr. 17.500 - syttentusenfemhundre - kroner innen 14 - fjorten dager fra dommens forkynnelse. - Saksomkostninger ilegges med kr. 200 - tohundre - kroner. B, f. xx.xx.1909, skal i medhold av lov om priser, utbytte og konkurranseforhold av 26/61953 §59, jfr. oppehaldingsloven §14, til C tilbakebetale kr. 17.500 - syttentusenfemhundre - kroner innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
A begjærte fornyet behandling ved lagmannsrett, mens han subsidiært påanket dommen på grunn av feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 21.
Side:235
desember 1971 ble lagmannsrettsbehandling nektet. Også B har påanket dommen På grunn av feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen. I ankeerklæringen gjorde hun gjeldende at adgangen til å reise tilbakebetalingskrav mot henne under enhver omstendighet var foreldet, men anken er for så ridt ikke nærmere begrunnet for Høyesterett.
Jeg behandler først anken fra A.
Han har som sitt første ankepunkt fremholdt at byretten har bygget på en uriktig forståelse av reglene i §1 jfr. §2 i Kgl. res. av 1. juli 1960 om prisforskrifter for byggearbeider. Subsidiært er det gjort gjeldende at byretten i det foreliggende tilfelle har anvendt disse reglene på en feilaktig måte.
Jeg finner det noe uklart hva som kan ha vært meningen når det i forelegget er vist til delegasjonsbestemmelsen i Prislovens §24 og til bestemmelsen i den kongelige resolusjon, henvisninger som man også finner i byrettens premisser og domsslutning. Henvisningene kan bety at A er domfelt, foruten for overtredelse av prislovens §18 første ledd, også for overtredelse av bestemmelsene i resolusjonen. En annen mulig forståelse er at bestemmelsene i resolusjonen er tatt med fordi de har vært betraktet som normerende eller veiledende ved vurderingen av As påkostninger på leiligheten, eller med andre ord som et hjelpemiddel ved bedømmelsen av spørsmålet om rimeligheten av den overdragelsessum A betinget seg av B.
Men uansett hvilken forståelse som måtte være den riktige, er det etter min mening en feil når det i forelegget og dommen er tatt med henvisninger til prislovens §24 og til bestemmelsene i den kongelige resolusjon. Straffesaken mot A utspringer av hans overdragelse av leiligheten i Torshovgaten 3 til B for kr. 25.000. Det som er spørsmålet i saken, er om A ved denne overdragelsen har krevd og mottatt en urimelig pris og således har overtrådt bestemmelsen i prislovens §18 første ledd. For avgjørelsen av dette spørsmålet er det uten betydning hva han ville ha kunnet beregne seg for de nevnte arbeider dersom han hadde utført dem «etter regning» og som «ervervsdrivende» i resolusjonens og prislovens forstand. Det er nemlig ikke denne situasjon som foreligger i saken.
Jeg forstår så vel prismyndighetenes vedtak i saken som forelegget og dommen slik at det er ut fra ovennevnte synspunkt prismyndigheter, påtalemyndighet og byrett har behandlet saken. De uriktige henvisninger til prislovens §24 og til resolusjonen har da ikke hatt noen reell betydning.
A har videre gjort gjeldende at byrettens lovanvendelse er feilaktig når han er domfelt etter prislovens §18 første ledd, og at domsgrunnene her er mangelfulle. Jeg finner at anken på disse punkter ikke kan føre frem.
Oslo prisnemnd er kommet til at når A har fått kr. 25.000 for leiligheten, har han krevd og mottatt en ulovlig merpris på kr. 17.500, idet verdien av hans påkostninger på leiligheten
Side:236
er satt til kr. 5.000, og verdien av det overdratte løsøre til kr. 2.500. Byretten har funnet at disse beregninger er riktige, og har i likhet med prisnemnda lagt til grunn at høyeste lovlige pris for forbedringene av leiligheten og rimelig pris for løsøret ikke tilsammen overstiger kr. 7.500. I denne sammenheng uttales det i byrettens domgrunner: «De alminnelige vedlikeholdsutgifter som A har hatt vedrørende leiligheten i den tid han leiet den har prisnemnda sett bort fra og dette er retten enig i.» På samme måte som byretten finner jeg at det ved den vurdering som skal foretas, ikke skal tas hensyn til utgiftene til ordinært vedlikehold av leiligheten.
Med det vurderingsprinsipp som byretten har anvendt, er det ikke noen mangel ved domsgrunnene at retten ikke har drøftet betydningen av det materiale som ble fremlagt under hovedforhandlingen og som angikk As utlegg til oppussing av leiligheten m.v. Det samme gjelder hans opplysninger om den tiden som var brukt til oppussingsarbeidene. Påkostningene kommer nemlig bare inn i bildet for så vidt som de måtte ha manifestert seg i forbedringer som har bevirket en økning av leilighetens verdi, idet det er disse forbedringer som må takseres når man skal vurdere om den prisen som han tok av B er rimelig og lovlig. Heller ikke er det noen saksbehandlingsfeil når byretten - på samme måte som prisnemnda - uten nærmere drøftelse har lagt til grunn at verdien av soveværelsemøblementet var kr. 1.500 til tross for at A har oppgitt at han hadde betalt kr. 2.500 for møblementet som nytt.
Jeg går så over til å behandle anken fra B.
Byretten har funnet at det er adgang til å fremme tilbakebetalingskravet fra C etter reglene i §14 i loven av 9. juli 1948 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o.a. I denne sammenheng uttales det i byrettens domsgrunner blant annet: «Det økonomiske tapet ved overføringen av leieretten til leiligheten har ved den ulovlige merpris manifestert seg hos fru C. Det er et kort tidsrom mellom de to overføringene og det har sitt grunnlag i det samme straffbare forhold som tiltalte A blir dømt for.»
Jeg finner at det ikke er prosessuell adgang til å fremme dette tilbakebetalingskravet i forbindelse med straffesaken mot A. Etter §13 i loven av 1948 skal for saker etter denne loven gjelde de vanlige regler i straffeprosessloven «med dei avvik som er fastsette i denne lova». I §14 er det bestemt at krav om at ulovlig pris skal betales tilbake «kan takast med i sak og førelegg etter denne lova, dersom kravet har grunnlag i den gjerninga som var opphavet til saka (førelegget)». Jeg forstår disse reglene slik at vilkåret for å kunne fremme et tilbakebetalingskrav etter §14 er at det angående det samme forhold samtidig reises sak om straff og/eller inndragning. Etter mm mening er det således ikke etter §14 adgang til å reise særskilt sak om tilbakebetaling av ulovlig merpris. Jeg finner støtte for
Side:237
denne forståelse i lovens forarbeider. Jeg viser her til side 140- 141 og side 145 i Ot. prp. nr. 60 for 1952 om den tidligere bestemmelse i §14a som svarer til den nåværende §14, jfr. endringslov av 29. mars 1957.
I det foreliggende tilfelle er det mot B bare reist krav om at hun skal betale den ulovlige merpris kr. 17.500 tilbake til C. Slik som jeg forstår §14, er det ikke hjemmel for å fremme dette sivile kravet etter reglene i straffeprosessloven, selv om det er så at det samtidig ble reist straffesak mot A i anledning av den overdragelsen av leiligheten som hadde funnet sted et halvt år tidligere. Jeg kan således ikke finne at tilbakebetalingskravet fra C i lovens forstand «har grunnlag i den gjerninga som var opphavet til saka...». Mitt resultat blir derfor at byrettens dom på dette punkt må oppheves, og at saken for så vidt må avvises fra byretten. Kravet fra C overfor B må da reises i en vanlig sivil sak dersom partene ikke blir enige om en minnelig ordning, f.eks. slik at Bs krav mot A overdras til C.
Da jeg - som tidligere nevnt - finner at det er en feil når det er vist til prislovens §24 og til bestemmelsene i §1 jfr. §2 i den kongelige resolusjon av 1. juli 1960, bør det for så vidt angår A avsies ny dom.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. A.
a) A, født xx.xx.1905, dømmes for overtredelse av lov av 26. juni 1953 om priser, utbytte og konkurranseforhold §52, jfr. §18 første ledd, til en bot til statskassen stor 300 - tre hundre - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.
b) I medhold av prislovens §59 første ledd dømmes A til å betale til B 17.500 - sytten tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
c) I saksomkostninger for byretten betaler A til det offentlige 200 - to hundre - kroner.
2. B.
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves, og saken avvises fra byretten.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Heiberg og Bahr: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Torjus Aarnes med domsmenn): - - -
Retten legger til grunn: 1.4.1966 leiet tiltalte den i forelegget omhandlede leilighet i
Side:238
Torshovgt. 3, IV, Oslo, av D og E som var gårdens eiere. Den 11. sept. 1967 overdro A leiligheten til B. Han kom i kontakt med B etter en annonse i avisen som han hadde rykket inn. Tiltalte forlangte og fikk av B kr. 25.000 for «overdragelsen». Beløpet skulle være vederlag for utgifter til oppussing og forbedringer som tiltalte hadde foretatt i leiligheten, samt for løsøre som B overtok sammen med leiligheten. Dette beløpet ble betalt kontant av B. A flyttet fra leiligheten den 30.9.67 og B flyttet inn den 1. okt. 1967. A hadde fått leie en annen leilighet i gården av gårdeierne og som han flyttet inn i og hvor han fremdeles bor. B ble boende i leiligheten bare i ca. 5 1/2 mnd. Hun fikk en annen leilighet i Skovveien 37 A, Oslo, og 19. mars 1968 overdro B leiligheten i Torshovgt. 3 til fru C for den samme pris som hun hadde betalt til A. I tillegg fikk B av C kr. 2.500 som dekket forbedringer som B hadde foretatt i leiligheten og som utgjorde vederlag for inventar som B etterlot seg i leiligheten. B flyttet til Skovveien 37 og umiddelbart etter flyttet C og hennes mann inn i leiligheten i Torshovgt. Pengene til dette fikk C ved å oppta et lån i Postverkets interessekontor på kr. 30.000. C er kasserer ved postkontor. Overdragelsen av leiligheten ble godkjent av gårdeierne D og E og kontrakten av 19.3.68 der gårdeiernes godkjennelse er påført, gir C rett til å overdra leiligheten for kjøpesummen kr. 25.000 med fradrag av et nedskrivningsbeløp som ble fastsatt til tre prosent pr. år. Den nye leietager må godkjennes av gårdeierne. C bor fremdeles i leiligheten.
I 1969 henvendte C seg til Oslo prisnemnd, idet hun var blitt i tvil om husleien for leiligheten var riktig stipulert. Prisnemnda tok saken opp til nærmere undersøkelse. - - -
Tiltalte A har forklart at leiligheten var meget nedslitt da han overtok den. For å få leiligheten måtte han betale kr. 10.000.- til gårdeierne som var å anse som forskudd på husleie. Dette forskuddet på husleie ble nedbetalt etter hvert med løpende husleie slik at det nå ikke gjenstår noe igjen av forskuddet. A har videre fremholdt at gårdeierne stilte som vilkår for at han kunne flytte inn i leiligheten at han foretok oppussing av den. Dette har de to gårdeierne som vitner i retten benektet. Det ble ikke stilt noe krav til A om at han skulle pusse opp leiligheten. A har fremholdt at han nedla et stort arbeid i leiligheten. - - -
Retten finner å måtte legge til grunn Oslo prisnemnds vedtak av 30. april 1970 hvoretter høyeste lovlige pris for forbedringene som tiltalte har foretatt vedrørende leiligheten og rimelig pris for løsøre som ble overlatt B, ikke tilsammen må overstige kr. 7.500.-, idet kr. 5.000.- er satt som riktig pris for påkostningene og kr. 2.500.- for løsøre. De alminnelige vedlikeholdsutgifter som A har hatt vedrørende leiligheten i den tid han leiet den har prisnemnda sett bort fra og dette er retten enig i. - - -
I forelegget er tiltalte i medhold av prislovens §59 og oppehaldingslovens §14 påstått tilpliktet å tilbakebetale til B
Side:239
kr. 17.500.- som utgjør den ulovlige merpris. Retten finner at vilkårene foreligger etter nevnte §59 for B til å kreve tilbakebetalt overprisen på kr. 17.500.-, idet hun ikke etter forholdene må anses i vesentlig grad medansvarlig for overtredelsen. Retten tar således til følge B s krav om tilbakebetaling av overprisen kr. 17.500.-, idet B under hovedforhandlingen opprettholdt tilbakebetalingskravet. - - -
Vedrørende Bs overdragelse i mars 1968 av leieretten til den innskuddsfrie leiligheten i Torshovgt. 3, IV. etg. til fru C skal retten bemerke følgende:
B overførte leieretten til C for samme beløp kr. 25.000.- som hun hadde betalt til A for å komme i besiddelse av leiligheten med et tillegg av et beløp på kr. 2.500 for diverse løsøre som C overtok. Ved å kreve og ta en pris på kr. 25.000.- for overføringen av den innskuddsfrie leiligheten til C har B objektivt overtrådt lov av 26. juni 1953 om priser, utbytte og konkurranseforhold §52, jfr. §18 første ledd. Påtalemyndigheten har i forelegg påstått B tilpliktet å tilbakebetale til C kr. 17.500.- som utgjør den ulovlige merprisen. C har under hovedforhandlingen opprettholdt sitt tidligere tilbakebetalingskrav på nevnte beløp. C har forklart i retten at hun ved kjøpet regnet leiligheten nærmest som en innskuddsleilighet og hun fikk også Iånt pengene i Postverkets Interessekontor på kontrakten av 19.3.1968 og hvorav det fremgår at overdragelsen var godkjent av gårdeierne. Kr. 2.500.- av det tidligere nevnte lånebeløp på kr. 30.000.- ble betalt til den ene gårdeieren, D, idet dette beløpet etter det opplyste skulle dekke nedskrivning av leiligheten. Resten av lånebeløpet ble betalt til B. Det økonomiske tapet ved overføringen av leieretten til leiligheten har ved den ulovlige merpris manifestert seg hos fru C. Det er et kort tidsrom mellom de to overføringene og det har sitt grunnlag i det samme straffbare forhold som tiltalte A blir dømt for. Skal tilbakebetalingsregelen i prislovens §59 virke etter sin hensikt i dette tilfellet, må C' tilbakebetalingskrav avgjøres i denne saken. Retten legger til grunn at §14 i oppehaldingsloven av 9. juli 1948 gir adgang til dette. Retten finner at vilkårene for C til å kreve overprisen på kr. 17.500.- tilbakebetalt fra B foreligger idet retten finner at C ikke etter forholdene må anses i vesentlig grad medansvarlig for overtredelsen. Retten tar til følge C' krav om tilbakebetaling fra B med kr. 17.500.-. - - -
Side:240