Rt-1974-185

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-02-16
Publisert:	Rt-1974-185
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 19B/1974
Parter:	Eivind Harestuskogen m.fl. (3 parter) (advokat Erik N. Treider - til prøve) mot Ivar Hagen m.fl. (8 parter) (høyesterettsadvokat Gunnar Rohr Torp).
Forfatter:	Blom, Schweigaard Selmer, Bølviken, Mindretall: Roll-Matthiesen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §114, §11, Tvistemålsloven (1915) §176, §112

Dommer Blom: På eiendommen Nerengen, gnr. 84, bnr. 10 på Harestua i Lunner, ligger en ile som fra gammelt av har forsynt Harestuskogen, gnr. 84, bnr. 1 og et par andre eiendommer med vann. Fra denne ile flyter vannet som overflatevann til utgravde brønner tilhørende Harestuskogen og Fikerud. Det er tilførselen av vann til ilen som opprettholder vannforsyningen i disse brønner.

I 1959 fikk Ivar Hagen og de andre ankemotparter (senere kalt Hagen) samtykke fra Nerengens eier til å anlegge en brønn ca. 25-30 m fra ilen, og noe høyere enn denne. Anlegget av Hagens brønn førte ikke til noen komplikasjoner for vannforsyningen til ilen, og dermed til Harestuskogens og Fikeruds brønner, men under utvidelsesarbeid på Hagens brønn høsten 1969 sviktet vannforsyningen til ilen, og Harestuskogens og Fikeruds brønner gikk tomme for vann. Vannet ble igjen borte ca. 6 uker i mars/ april 1970. Harestuskogen m.fl. (senere kalt Harestuskogen) tok 19. mars 1970 ut stevning mot Hagen med krav om forlengelse av ledningene fra sine egne brønner til Hagens brønn og tilknytning 10cm under inntakssilen for Hagens ledninger, subsidiært med krav om erstatning kr. 50.000 for hva det ville koste å anskaffe annen vannkilde. Under sakens behandling for herredsretten ble den subsidiære påstand frafalt, men istedet ble det subsidiært krevd dom for stenging av Hagens brønn.

Hadeland og Land herredsrett avsa dom i saken 23. september 1970 med slik domsslutning:

«1. Saksøkte Ivar Hagen, Asbjørn Orhaug, Sverre Røysvold, Hans Røysvold, Otto Hermansen, Ulla Andersen, Reidar Andersen og Ingel Gustavsen dømmes til in solidum å forlenge ledningen fra saksøkerne Eivind Harestuskogens, John Bækkens og John Fikeruds brønner frem til den brønn de saksøkte har gravet på Gustav Sverdrup-Thygesons eiendom og til å anbringe inntakssiler fra saksøkernes ledninger på høyde med inntakssilene for de saksøktes ledninger.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:186

Dommen var avsagt under dissens, idet en av domsmennene stemte for frifinnelse da han ikke fant påvist årsakssammenheng mellom utvidelsen av Hagens brønn og svikten i vanntilførselen til ilen. Hagen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og Harestuskogen motanket med krav om dom for tilknytning til Hagens brønn med inntakssil 10 cm lavere enn Hagens sil.

Eidsivating lagmannsrett avsa 20. oktober 1972 dom med denne domsslutning:

«1. De ankende parter lvar Hagen, Asbjørn Orhaug, Sverre Røysvold, Hans Røysvold, Otto Hermansen, Ulla Andersen, Reidar Andersen og Ingel Gustavsen frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller for lagmannsretten.»

Harestuskogen har påanket lagmannsrettens dom.

Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet at utvidelsen av Hagens brønn i 1969 har ført til noen varige skader for vanntilførselen til ilen. Ilen og dermed Hagens og Fikeruds brønner er utsatt for en vesentlig skade, idet det tidligere var ilen som var den sikre vannkilde, mens utvidelsen har medført at det er Hagens brønn som er sikker, og at vanntilførselen til og fra ilen er blitt avhengig av forbruket i Hagens brønn. Etter vassdragslovens §11 er det ikke tillatt å grave brønn som kan forutsettes å volde skade, og dette forbud gjelder uansett om skaden er vesentlig eller ikke. Uavhengig av vassdragslovens bestemmelser må ihvertfall kravet om tilknytning kunne bygges på de forutsetninger eieren av Nerengen gav uttrykk for da han samtykket i anlegget av Hagens brønn i 1959 og den senere utvidelse i 1969. Vassdragslovens §114 nr. 4 hjemler tiltak av den art som her kreves, og tiltak kan kreves enten den voldte skade var forutseelig eller ikke.

Harestuskogen har nedlagt slik påstand:

«1. De ankende parter tilkjennes rett til å gi sine brønner tilknytting til ankemotpartenes brønn (magasin) på eiendommen Nerenga g.nr. 84, b.nr. 10 i Lunner og til å anbringe inntakssil for sin ledning inntil 10 cm under inntakssil for ankemotpartenes vannledning.

2. Ankemotpartene pålegges in solidum plikt til å la arbeidet med tilknytningen utføre og betale alle omkostninger ved dette - subsidiært pålegges de plikt til in solidum å erstatte de ankende parter omkostningene ved at disse lar arbeidet utføre.

3. Subsidiært:

Ankemotpartene pålegges å heve inntakene i sin brønn (magasin) på eiendommen Nerenga g.nr. 84 b.nr. 10 i Lunner til et nivå som under alle forhold gir vanntilførselen fra den nærliggende gamle ile ovenfor de ankende parters brønner.

4. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Hagen har henholdt seg til lagmannsrettens dom. Han hevder

Side:187

at regelen i vassdragslovens §11 bare gjelder i tilfelle hvor det er tale om en vesentlig skade. Det samme kan utledes av de alminnelige regler om tålegrensen innen naboforhold. I dette tilfelle foreligger det ikke noen skade i det hele tatt, og i hvert fall var slik skade ikke forutseelig, hvilket er en betingelse for at tiltak etter lovens §114 nr. 2 kan kreves. Under ingen omstendighet hjemler loven adgang til å påby slike tiltak som Harestuskogen prinsipalt krever. Hagen har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, lagmannsrett og herredsrett.»

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, og statsgeolog Knut Ørn Bryn, som også var sakkyndig for lagmannsretten, har vært oppnevnt som enesakkyndig i saken. Hans uttalelse er dokumentert for Høyesterett. Videre er avholdt bevisopptak med avhør av de ankende parter Harestuskogen og Fikerud, og ankemotparten Røisvold og 4 vitner. Saken foreligger imidlertid i det alt vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten, dog nevner jeg at ilen ikke er løpt tom i den tid som er gått etter at lagmannsrettens dom ble avsagt.

Jeg er kommet til at anken må føre frem.

Når det gjelder bevisbedømmelsen, er partene i store trekk enige i den fremstilling som er gitt i lagmannsrettens dom, og jeg bygger på denne fremstilling. Jeg nevner dog at det må anses godtgj ort at ilen ikke i manns minne er gått tom for vann før utvidelsen av Hagens brønn, mens denne i tiden mellom anlegget i 1959 og utvidelsen i 1969 ofte gikk tom, hvilket også var bakgrunnen for utvidelsen. Jeg kan som lagmannsretten ikke finne det tvilsomt at vannmangelen i ilen høsten 1969 skyldtes gravingen i Hagens brønn, men legger i og for seg ikke avgjørende vekt på dette forhold som kunne skyldes selve arbeidet med gravingen, og dermed være av forbigående art. Hva angår vannmangelen i ilen i mars/april måned 1970, står det for meg som den kan skyldes flere årsaker som har virket sammen, nemlig dels at høsten før var nedbørfattig, dels gravingen om høsten og dels det forhold at Hagens brønn etter utvidelsen tar imot større forsyninger fra den felles grunnvannskilde enn tidligere. Det er vel riktig som lagmannsretten anfører, at forholdene nå har stabilisert seg, men det er ikke det samme forhold mellom vannforsyningen til brønn og ile som før utvidelsen. Jeg må med den sakkyndige legge til grunn at stort vannuttak fra Hagens brønn vil påvirke vannforsyningen til ilen, og at det under en særlig hard eller langvarig tørke kan bli for lite vann. I en slik situasjon vil vannmangel da oppstå i ilen, mens det før utvidelsen var brønnen som var utsatt for å gå tom.

Det er ikke fremlagt materiale som kaster lys over hvor ofte en slik tørkeperiode kan regnes med å ville inntre. Jeg må da bli stående ved at mens det normalt vil være nok vann til både brønn og ile, må man regne med at under ekstraordinære forhold vil ilen gå tom. Dette kan føres direkte tilbake til utvidelsen av brønnen,

Side:188

og i og med at det nettopp er under en tørkeperiode at en svikt i vannforsyningen vil være til særlig ulempe, mener jeg i motsetning til lagmannsretten at utvidelsen av brønnen innebærer en varig skade for Harestuskogen.

Vassdragslovens §11 bestemmer at brønngraving ikke må finne sted når den «kan forutsettes å ville volde skade ved å hindre eller minske vasstilgangen til eller bortlede vatn fra annen manns brønn...». Selve lovteksten gir ikke støtte for at det bare er en vesentlig skade som for så vidt skal være relevant. Og lovens forarbeider trekker klart i retning av at dette heller ikke har vært meningen. Jeg innskrenker meg til å henvise til Vassdragslovkommissionens innstilling av 1918 34 spalte l (mindretallet) og side 174 spalte 1 (flertallet), sammenholdt med Ot.prp. nr. 65/1939 17 spalte 1.

Jeg bygger derfor på den forståelse av §11 at brønngraving som kan forutsettes å volde skade, er forbudt selv om det ikke er tale om noen vesentlig skade. For ordens skyld nevner jeg at minsking av vanntilgangen nok kan være så bagatellmessig at man etter en fornuftig tolking av loven må se bort fra den, men etter det jeg alt har sagt om saksforholdet, får denne reservasjon ingen plass i den foreliggende sak. Jeg er således kommet til at den skade det her er tale om, i og for seg går inn under vassdragslovens §11.

Det er som nevnt innledningsvis uenighet mellom partene om lovens §11 sammenholdt med §114 nr. 4 hjemler tiltak overfor enhver skade, eller om tiltak bare kan kreves der hvor skaden kunne forutsees da graving tok til. Denne uenighet er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til. Jeg antar nemlig at skaden i dette tilfelle ikke var en så fjerntliggende mulighet at den ikke kunne forutsettes. Jeg legger da vekt på at så nær brønn og ile lå hverandre, kunne det ut fra alminnelig erfaring i og for seg ikke stå som usannsynlig at graving i den høyereliggende brønn ville innvirke på vanntilførselen til den lavereliggende ile. Men særlig legger jeg vekt på at Hagen allerede etter få dagers graving ble skriftlig varslet om at vannet i ilen var borte, og at Harestuskogen krevde tilknytning til brønnen. Fra dette tidspunkt kunne skade i hvert fall forutsettes å ville inntre, og når Hagen likevel fortsatt arbeidet uten å kreve skjønn etter vassdragslovens §112 nr. l, kan han ikke høres med at tiltak er utelukket fordi skade ikke kunne forutsettes å ville inntre.

Jeg finner følgelig at utvidelsen av Hagens brønn var av en slik karakter at den kan utløse tiltak etter vassdragslovens §114 nr. 4. Etter denne bestemmelse plikter Hagen når det kreves, «å bringe forholdet i lovlig orden ved å ta bort eller endre anlegget eller ved å la være å bruke det». Jeg må forstå bestemmelsen slik at plikten går ut på å gjenopprette den tidligere tilstand. Harestuskogens subsidiære påstand ville i prinsippet gjenopprette den tidligere tilstand. Men det foreligger ikke grunnlag for å ta standpunkt til hvor høyt Hagens inntakssil i tilfelle skulle heves, og en dom i samsvar med denne påstand ville da være så lite veiledende

Side:189

i sine praktiske konsekvenser at det kunne oppstå uenighet om gjennomføringen. Når så er tilfelle, finner jeg det ikke betenkelig å gi dom for tilknytning til Hagens brønn slik det prinsipalt kreves. Dette er nemlig den eneste måte å endre forholdet På som vil være noenlunde lett håndterlig i praksis.

I og med at det er Hagens graving uten forutgående skjønn som leder til at forholdet nå må endres, antar jeg at Hagen også må tilpliktes å utføre endringen for egen regning.

Det siste spørsmål i saken, og det som har voldt atskillig tvil, er hvorvidt det er grunn til å ta til følge Harestuskogens krav om at tilknytning skal skje 10 cm under Hagens inntakssil. Jeg er med herredsrettens flertall blitt stående ved at dette krav ikke bør tas til følge, men at tilknytning må skje i samme nivå som Hagens sil. Jeg legger da vekt på at selve anlegget av Hagens brønn i 1959 ikke utløste noen strid. Ved utvidelsen av brønnen i 1969 skaffet Hagen seg et faktisk fortrinn til utnyttelse av den felles grunnvannskilde, og det er dette fortrinn som han nå må gi avkall på, men heller ikke mer. Og endelig legger jeg en viss vekt på at ved den tilknytning som nå påbys, vil Harestuskogen være sikret en kvalitativt bedre vannkilde enn overflatevannet fra ilen. Også dette forhold må etter min mening kunne tas i betraktning når det gjelder vurderingen av hvilket tiltak som bør påbys for å gjenopprette en rimelig balanse.

Harestuskogens anke har i alt vesentlig ført frem, og jeg finner at Hagen må betale omkostninger for Høyesterett og lagmannsrett. Herredsrettens omkostningsavgjørelse bør derimot bli stående. Harestuskogen har levert omkostningsoppgave som bestemt i tvistemålslovens §176, annet ledd. Saksomkostningene settes til kr. 8.800, hvorav for utlegg kr. 3.220.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Eivind Harestuskogen, John Bækken og John Fikerud tilkjennes rett til å få sine brønner tilknyttet brønnen på eiendommen Nerengen, gnr. 84 bnr. 10, i Lunner med inntakssil for sin ledning i samme nivå som brønnens inntakssil.

2. Ivar Hagen, Asbjørn Orhaug, Sverre Røisvold, Hans Røisvold, Otto Hermansen, Ulla Andersen, Reidar Andersen og Ingel Gustavsen dømmes til en for alle og alle for en å utføre arbeide med tilknytningen.

3. Fristen for å gjøre tilknytningen ferdig settes til 1. august

1974.

4. Ivar Hagen, Asbjørn Orhaug, Sverre Røisvold, Hans Røisvold, Otto Hermansen, Ulla Andersen, Reidar Andersen og Ingel Gustavsen dømmes en for alle og alle for en til å betale til Eivind Harestuskogen, John Bækken og John Fikerud i fellesskap saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med 8.800 - åtte tusen åtte hundre - kroner innen 2 - to - uker fraforkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:190

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg tilføyer at jeg ser det slik at den skade det her gjelder er vesentlig, og det er for så vidt ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til tolkingen av vassdragslovens §11 På dette punkt.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommer Bølviken: Likeså.

Dommer Bendiksby: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Roll-Matthiesen.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Bjørn Eckhoff med domsmenn): - - -

Retten finner å kunne legge følgende saksforhold til grunn: Eierne av Harestuskogen har gjennom årene med eierens samtykke hatt adgang til å hente vann fra en kulp eller et oppkomme på Sverdrup-Thygesons eiendom.

I 1959 fikk saksøker nr. 1 Harestuskogen samtykke fra Sverdrup-Thygeson til å utvide kulpen. Slik utvidelse ble foretatt av herr Harestuskogen samme ar og oppkommet ble forsynt med sementring og kjegle.

Askengs brønn som visstnok ble anlagt i 1919, og som nå eies av saksøker nr. 3 Fikerud, lå omtrent der veien nå ligger, men ble i 1959 flyttet opp til oversiden av veien noen få meter fra nevnte kulp eller oppkomme og like nedenfor Sverdrup-Thygesons eiendom.

De saksøkte hadde en brønn beliggende nedenfor det sted hvor veien nå går. I forbindelse med veianlegget fikk de saksøkte grunneierens samtykke til å anlegge ny brønn på oversiden av veien. I den tillatelse som grunneieren ga de saksøkte, forbeholdt han seg adgang til å hente vann i brønnen dersom det ikke skulle bli noe vann i hans eget oppkomme.

Lunner kommune påtok seg å bekoste rør, kummer og ringer ved anlegg av brønnen. Brønnen ble utstyrt med 4 50 cm's høye ringer og det ble opprettet rørforbindelse mellom denne og de saksøktes gamle brønn. Det er uenighet mellom saksøkerne og de saksøkte om når brønnen ble anlagt, idet saksøkerne hevder at det var i 1956, mens de saksøkte fremholder at det skjedde i 1959.

Etter henvendelse fra hr. Sverdrup-Thygeson anla hr. Harestuskogen i 1964 like ned for Sverdrup-Thygesons eiendom og bare ca. 3 meter fra det nevnte oppkomme, en brønn. Brønnen har en total dybde på 2,8 m. og den hadde etter hva saksøker nr. 1 har forklart rikelig tilsig og vann av god kvalitet frem til august 1969.

De saksøkte påbegynte i august 1969 arbeide med å grave den brønn de hadde anlagt på oversiden av veien større og dypere.

Det er under hovedforhandlingen fremlagt en erklæring fra Ulrik Sverdrup-Thygeson, datert 26. august 1969, hvoretter Hans Bøysvold, Ivar Hagen og Asbjørn Orhaug med flere har fått tillatelse til å grave brønnen dypere.

Saksøker nr. 1 Harestuskogen har i retten forklart at han allerede om kvelden samme dag som gravearbeidet ble påbegynt, den 19. august 1969, merket at vannstanden minket i hans bønn og at saksøkernes brønner

Side:191

lørdag den 23. august var tomme. Saksøkernes brønner var iflg. hans forklaring tomme fra 23. august til 3. september. Fra 4. til 13. september var det igjen vann i saksøkernes brønner. Søndag 14. september deltok saksøkerne og endel av de saksøkte i befaring av saksøkernes brønner, og det var fra 16. september 1969 til 4. mars 1970 tilstrekkelig vann i begge brønnene. Fra 4. mars til 15. april 1970 var det igjen vannløshet i brønnene. Siden sist nevnte dato har det visstnok vært tilstrekkelig med vann i saksøkernes brønner. - - -

Retten skal bemerke:

Rettens flertall, rettens formann og den ene domsmannen (Ulven) er på grunnlag av det fremkomne kommet til det resultat at det må foreligge årsakssammenheng mellom den vannmangel som er oppstått i saksøkernes brønner og utvidelsen av de saksøktes brønn. Rettens flertall legger til grunn at den vannmangel som oppsto i saksøkernes brønner 19.-23. august 1969 skyldtes de gravearbeider som ble foretatt i forbindelse med utvidelsen av de saksøktes brønn og at den senere periodevise vannmangel hos saksøkerne skyldtes at det nye brønnanlegget har redusert vanntilsiget til saksøkernes brønner. Man har funnet å kunne anta dette til tross for at var en lengere tørkeperiode høsten 1969, i det man baserer seg på at saksøkerne har hatt tilstrekkelig tilførsel i tidligere år enda det også i disse har vært tørkeperioder.

Flertallet er i samsvar med dette kommet til at de saksøkte må tilpliktes å forlenge ledningen fra saksøkernes brønner frem til deres egen brønn på Sverdrup-Thygesons eiendom. Man er imidlertid av den oppfatning at det vil være urimelig å tilplikte de saksøkte å anlegge inntakssiler for saksøkernes ledninger 10 cm. under sine egne. Dette vil gi saksøkerne en viss fortrinnsrett til vannet i de saksøktes brønn, en fortrinnsrett som man ikke finner noe grunnlag for å gi dem. Det bemerkes i den forbindelse at man ved å gi saksøkerne en slik fortrinnsrett på de saksøktes bekostning, kan risikere å stille de saksøkte i en dårligere situasjon med hensyn til vannforsyning enn de befant seg i før brønnutvidelsen fant sted høsten 1969.

Rettens flertall antar at de saksøkte bør tilpliktes å anlegge saksøkernes inntakssiler på samme høyde i brønnen som sine egne.

At det er en person i tillegg til de saksøkte som har rett til å ta vann i den utvidede brønn, vil selvsagt innebære en subjektiv begrensning av rettskraften for en dom i nærværende sak som legger saksøkernes påstand til grunn, men dette forhold kan ikke sees å være til hinder for at det avsies dom i saken i samsvar med saksøkernes påstand.

Endelig skal man nevne at man er oppmerksom på at en ledning mellom saksøkernes og de saksøktes brønner nødvendigvis vil måtte legges over Sverdrup-Thygesons eiendom. Spørsmålet om forholdet til grunneieren er imidlertid et spørsmål som ikke foreligger for retten til avgjørelse, og saksøkerne er derfor henvist til selv å ta spørsmålet opp med ham.

Rettens mindretall, den andre domsmannen, anser det for sin del etter det som er fremkommet i saken ikke klart påvist at det foreligger noe nødvendig årsaksforhold mellom det utvidede brønnanlegg og den periodevise vannmangel i saksøkernes brønner fra september 1969 og utover. Han finner å kunne legge til grunn at vannmangelen har hatt

Side:192

sammenheng med den usedvanlige tørkeperiode man hadde høsten 1969, og det henvises i den forbindelse til at saksøkernes vannforsyning skal ha vært tilstrekkelig siden 15. april d.å.

Mindretallet er følgelig kommet til at saksøkerne ikke bør gis medhold i deres prinsipale påstand. Han er heller ikke villig til å ta saksøkernes subsidiære påstand om stengning av de saksøktes brønn til følge, i det han antar at de saksøkte da de gikk i gang med brønnutvidelsen ikke hadde grunn til å forutsette at anlegget ville være til noen skade for saksøkernes vanntilførsel.

I overensstemmelse med flertallets oppfatning vil de saksøkte i forhold til saksøkerne bli tilpliktet å forlenge ledningen fra saksøkernes brønner frem til den brønn de saksøkte har gravet På Gustav Sverdrup-Thygesons eiendom og til å anbringe inntakssiler for saksøkernes ledninger på høyde med inntakssilene for de saksøktes ledninger. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Karl Lous, Erik Jørgensen og kst. lagdommer Torgeir Moi): - - -

Lagmannsretten vil først gi en noe utførligere fremstilling av de faktiske forhold etter de opplysninger som er kommet frem i lagmannsretten.

De ankende parters brønn ble anlagt i 1959 på Gustav Sverdrup-Thygesons eiendom og med dennes samtykke, og brønnen ble utvidet i august-september 1969. Arbeidene besto i at brønnen både ble gjort dypere og større av omfang, slik at den nå har en dybde av 2,70-2,80 m mot tidligere ca. 2 m dybde. Størrelsen er ca. 2,70 x 2,70 m, med støpte vegger og støpt lokk. Inntaket til de ankede parters ledning ligger ca. 2,2m under toppen av brønnen, før utvidelsen ca. 1,50m nede i brønnen. Det er nå ialt 8 husstander som har sitt vann fra denne brønn. De fleste har i en rekke år hatt innlagt vann fra vannledning, med bad og W.C. i husene.

Omkring 25-30m fra denne brønn og litt lavere ned i terrenget ligger en gammel olle som etter det opplyste tidligere leilighetsvis har vært brukt til å hente vann av naboene, og hvor også ankemotpartene, spesielt Harestuskogen, tidligere har hentet vann. I 1959 ble ollen opprensket noe, slik at det ble lettere å ta vann der. Harestuskogen grov i 1964 en brønn litt nedenfor denne olle, utenfor Sverdrup-Thygesons eiendom og like i kanten av den vei som var anlagt noen år i forveien. Fra denne brønn har Harestuskogen og John Bækken ledninger til sine hus. Av ankemotpartene er det alene Harestuskogen som har dyr på sin eiendom. John Fikerud har egen brønn like ved siden av.

I tiden fra 1964 frem til 1969 synes vanntilførselen til begge parter å ha vært noenlunde tilfredsstillende.

Da gravearbeidene begynte 19. august 1969 og brønnen ble gjort dypere, og spesielt da man fjernet en stor sten i bunnen av brønnen, strømmet det ganske meget vann inn i de ankende parters brønn. Av hensyn til støpearbeidene i brønnen var det nødvendig å søke å holde denne tørr mens støpingen pågikk. Etter at veggene var støpt, ble det igjen fylt på jord rundt de støpte vegger, og 12. september 1969 var de ankende parters brønn igjen full. De tidligere inntaksledninger ble

Side:193

ankende parters brønn igjen full. De tidligere inntaktsledninger ble forlenget og bøyet noe nedover slik at inntakene kom ca. 60 cm. dypere.

Vannet i ankemotpartenes brønner sank 19. og 20. august, og 24. august 1969 var disse brønner fullstendig tomme. Frem til 3. september 1969 måtte ankemotpartene hente vann andre steder. 4. september 1969 var det igjen vann i brønnen, og lensmannen foretok da målinger, og i de 2 brønner var det henholdsvis 1,49m og 0,54m fra øvre kant av brønnen ned til vannstanden, en vannstand som angivelig var langt lavere enn vanlig. Vannstanden sank imidlertid igjen, og 14. september 1969 var brønnene helt tomme. Vannet kom igjen 17. september, og brønnene kunne tas i bruk torsdag 18. september 1969.

Vannet i ankemotpartenes brønner var igjen borte fra 4. mars til 15. april 1970, idet vannet kom tilbake i forbindelse med snesmeltingen.

Også vinteren 1971 frøs vannet.

Den sakkyndige statsgeolog Knut ørn Bryn har i sin erklæring for lagmannsretten uttalt at begge parter tar vann fra samme grunnvannsforekomst, og denne er stor nok til at det ikke skulle oppstå problemer for noen av partene når forbruket er normalt og det ikke er ekstraordinære tørkeperioder. Det er god kommunikasjon mellom brønnene, hvilket vises ved at graving det ene sted senker vannet det annet sted. Store vannuttak fra Harestuskogens side vil ikke kunne påvirke den annen parts brønn da Harestuskogen bare kan bruke det vannet som renner ut av ollen. Derimot kan Hagen senke vannstanden så meget i sin brønn at det virker på ollen. Ved langvarig tørke vil vannstanden i brønnen til Hagen synke noe, men brønnen vil fortsatt gi vann, men ollen vil slutte å renne over slik at brønnen til Harestuskogen kan tørke inn. Den sakkyndige konkluderer:

«Det er en nær sammenheng og kommunikasjon mellom de to brønnene, som tar vann fra det samme grunnvannsmagasin. Utdypingen av brønnen til Hagen m.fl. senket vannspeilet slik at brønnen til Harestuskogen m.fl. midlertidig ble tom. Vannmangelen våren 1970 hos Harestuskogen m.fl. skyldes etter alt å dømme den lave grunnvannsstand p.g.a. nedbørsunderskudd. Store vannuttak i fremtiden hos Hagen m.fl. vil påvirke brønnen til Harestuskogen m.fl.»

Denne erklæring har den sakkyndige fastholdt og utdypet i lagmannsretten, idet han antar at tilførselen til ollen ikke kan sies å være skadet, og at det skal helt ekstraordinære tørkeperioder til for at vannet i Hagens brønn synker så lavt at det ikke finnes tilstrekkelig vann i ollen.

Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at det er de gravearbeider de ankende parter foretok i 1969 som førte til at vannet forsvant i Harestuskogens brønner. For så vidt er det en klar sammenheng mellom disse 2 vannkilder.

Vannet kom imidlertid tilbake etter at arbeidene var avsluttet, og forholdene må antas etterhvert å ha stabilisert seg.

Den rent midlertidige skade ved at vannet forsvant under gravearbeidene kan imidlertid ikke gi ankemotpartene krav på særskilte foranstaltninger fra den annen side.

Vannmangelen i mars/april 1970, da vannstanden i Hagens brønn

Side:194

sank noe, anser retten det sannsynlig har sammenheng med særlig små nedbørmengder i tiden forut.

Retten kan imidlertid ikke anse det godtgjort at de forandringer Hagen og hans medeiere i brønnen foretok med sin brønn i 1969, har ført til noen varige skader for Harestuskogens og Fikeruds brønner, eller for vanntilførselen til ollen. Lagmannsretten er således på dette punkt kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten legger for så vidt vekt på at forholdene siden mars 1970 har vært tilfredsstillende. Det er ikke opplyst noe om at Hagens brønn eller bruken av denne i denne tid har hatt noen innvirkning på de 2 andre brønner eller vannstanden i ollen.

Ved lagmannsrettens befaring 17. oktober 1972 var de ankende parters brønn full, og det rant antagelig også noe vann over, idet det var vann utenfor brønnen. Likeledes var Harestuskogens og Fikeruds brønner fulle, og det rant vann fra ollen nedover til disse brønner og utenfor brønnene. Det var altså på det tidspunkt en tilstrekkelig vanntilførsel til tross for at høsten 1972 har vært usedvanlig tørr.

Retten legger videre vekt på uttalelsene fra den sakkyndige om at det skal rent ekstraordinære tørkeperioder til for at vannstanden i Hagens brønn skal synke så meget at det har innvirkning på vannstanden i ollen.

Det er riktig at inntaket i Hagens brønn er senket slik at det er blitt muligheter for å tappe denne brønn lavere ned enn tidligere. Dette oppveies imidlertid etter lagmannsrettens mening av at brønnen samtidig er utvidet slik at de som tar vann fra brønnen nå har til disposisjon et langt større reservoar å tappe av før vannstanden kommer ned på et kritisk nivå.

Det er etter lagmannsrettens mening ikke grunn til å frykte for at de ankende parter vil tappe vannet i sin brønn ekstraordinært lavt ned, idet de derved vil volde vanskeligheter også for sin egen vannforsyning. For det ordinære forbruk vil det, selv med noen økning av forbruket i tiden fremover, være tilstrekkelige vannmengder uten at det er nødvendig å tappe spesielt lavt ned under ordinære forhold.

Selv om vannstanden i de ankende parters brønn har betydning for vannstanden i ollen og dermed Harestuskogens og Fikeruds brønner, vil muligheten for at de ankende parter ved sin bruk av brønnen skal volde skader for de andre parters vanntilførsel, være så fjerntliggende at det ikke kan sies at det kan forutsettes at anlegget vil volde skade.

Lagmannsretten mener således at de forandringer som ble foretatt ved brønnen i 1969 ikke kan sies å være i strid med vassdragslovens §11. Det er ikke påstått at anlegget av den opprinnelige brønn i 1959 var i strid med vassdragslovens §11.

De arbeider som ble utført i 1969 kan da ikke gi ankemotpartene noe krav på at det skal foretas forandringer med anlegget, spesielt ikke noe krav på å bli tilknyttet det anlegg som de ankende parter har bekostet. Lagmannsretten behøver da ikke å gå inn på om kravene ligger innenfor det som kan kreves etter vassdragslovens §114 nr. 4, og noe krav på at anlegget skal stenges av, kan ankemotpartene da heller ikke ha.

Side:195