Rt-1974-622
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1974-06-07 |
| Publisert: | Rt-1974-622 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 100/1974 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Blom, Leivestad, Sandene, Tønseth, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, §58, Straffeprosessloven (1887) §448, §263, §62 |
Dommer Blom: Kristiansand byrett avsa 21. mars 1974 dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1949, dømmes for overtredelse av
Side:623
strl.s. §258 jfr. §257, jfr. §62 og §263, til en straff av ubetinget fengsel i 10 - ti - måneder med fradrag av 55 - femtifem - dager for utholdt varetektsarrest.
2. B, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av strl.s. §258 jfr. §257, jfr. §62 og §263, til en straff av ubetinget fengsel i 1 -ett - år og 3 - tre - måneder med fradrag av 27 - tjuesju - dager for utholdt varetektsarrest.
3. A og B dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse in solidum å betale erstatning til forsikringsselskapet Storebrand med kr. 26.885 - tjuesekstusenåttehundreogåttifemkroner
4. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Domfelte A har påanket dommen. Anken gjelder straffutmålingen, som han mener er for streng, og rettens avgjørelse av erstatningsspørsmålet, som han mener bygger på feil lovanvendelse. I ankeerklæringen anfører han videre:
«Retten har ikke lagt vekt på at jeg selv var i fast arbeid og at jeg som følge av skade gikk sykemeldt. Tyveriene ble ensidig begått for å skaffe tilveie drikkevarer. Det var rene tilfeldigheter som medførte at smykkene ble fjernet.
Både retten og påtalemyndighetene har lagt til grunn at jeg ikke tok smykkene og fotoutstyret, likeledes at jeg motsatte meg borttagelsen. På tross av dette er jeg tilpliktet å betale erstatning. Byretten har her lagt til grunn en ren risikobetraktning som ikke er i samsvar med gjeldende erstatningsrett. I realiteten er jeg pålagt objektivt ansvar for det bortkommende. Dette må være feil rettsanvendelse.»
Forsvareren har i tilknytning til anken gjort gjeldende at domfellelsen for så vidt angår tyveriet av smykker m.v. bygger på uriktig lovanvendelse eller i hvert fall er begrunnet på en slik måte at det ikke kan ses om retten har anvendt loven på en riktig måte. Forsvareren har derfor påstått byrettens dom opphevet for så vidt A er dømt etter tiltalens post b og for så vidt han er idømt erstatningsansvar. Videre har forsvareren påstått straffen nedsatt.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Jeg er kommet til at angrepet på byrettens lovanvendelse og saksbehandling vedrørende skyldspørsmålet etter tiltalens post b ikke kan føre frem.
Etter å ha nevnt at begge de tiltalte hadde erkjent seg straffskyldig etter tiltalen, konstaterer retten at de har forholdt seg som der beskrevet, og at de har handlet forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt. Denne bevisbedømmelse er tilstrekkelig til å bære domfellelse for tyveri eller medvirkning til tyveri i begge tiltalepunkter. Når det gjelder spørsmålet om tyveriene er grove, er retten kommet til at så er tilfellet, idet den har lagt vekt på at tyveriene er begått ved innbrudd samt for så vidt angår forholdet under post b, tyvekostenes betydelige verdi. All den stund også
Side:624
det under a nevnte tyveri ble ansett som grovt, må jeg bygge på at bemerkningen om sakenes betydelige verdi når det gjelder post b ikke har vært avgjørende for subsumpsjonen, hvilket jeg i og for seg er enig i.
Særskilt når det gjelder As forhold i relasjon til tiltalens post b konstaterer retten så: 1) at A ikke før de var kommet ut av huset ble klar over at B hadde tatt med seg fotoapparatet og smykkene, 2) at A ble sint for at B hadde tatt dette, 3) at han ikke ville ha noe med dette tyvegodset å gjøre og 4) at han heller ikke har vært med på å dele disse ting eller skaffe bort noe av disse stjålne sakene. Men retten uttaler deretter at de nevnte forhold ikke har betydning for selve straffskylden idet også A var med på innbruddet i vinnings hensikt og således under enhver omstendighet har medvirket til tyveriet av fotoapparatet og smykkene.
Om punktene 2-4 ovenfor bemerker jeg at disse refererer seg til tidspunktet etter at tyveriet er gjennomført og dermed, som antatt av retten, ikke kan tillegges avgjørende betydning for selve straffskylden. Når det gjelder punkt 1, må jeg forstå dommen slik at A ikke på forhånd hadde tanke på at de skulle få med seg fotoapparat eller smykker, og at han heller ikke var oppmerksom på at B tok dem. Jeg kan imidlertid ikke anta at skyldregelen i tilfelle hvor flere samvirker må føre til en slik begrensning av straffansvaret at hver deltaker bare kan straffes for tyveri av det han på forhånd visste ville bli tatt. Det er vel forholdsvis vanlig at et innbruddstyveri blir gjennomført uten at noen av tyvene på forhånd gjør seg opp en mening om hva han selv eller den andre kommer til å ta etter at de er kommet inn i huset, og hver enkelt som deltar vil i slike tilfelle etter min mening regulært være strafferettslig ansvarlig for det den andre tar med seg. Jeg bemerker spesielt at jeg ikke kan finne noe holdepunkt i dommen for at A på forhånd skulle ha gjort seg opp den bestemte mening at det kun skulle stjeles brennevin, enn si at han overfor B hadde gitt uttrykk for dette. Følgelig behøver jeg heller ikke å ta standpunkt til hvordan forholdet i så fall ville vært å bedømme.
Det følger av det jeg har sagt at jeg ikke kan finne at retten har bygd på noen uriktig lovanvendelse, og at det heller ikke etter min mening er noen slik uklarhet ved domsgrunnene at det kan være tvil om at domfellelsen er riktig.
Når det gjelder straffutmålingen, har retten for As vedkommende tatt det nevnte forhold i betraktning som en formildende omstendighet, og det er jeg enig i, jfr. straffelovens §58. på denne bakgrunn finner jeg imidlertid den utmålte straff for streng, og antar - selv om A fra før er straffedømt tre ganger for grove tyverier - at straffen passende kan settes til fengsel i 8 måneder.
I og med at domfellelsen blir stående, følger det av straffeprosesslovens §448 at Høyesterett ikke i straffesaken kan prøve avgjørelsen av erstatningskravet.
Side:625
A tilkommer ytterligere varetektsfradrag frem til i dag, slik at fradraget i alt blir 133 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres for A den endring at straffen settes til fengsel i 8 - åtte - måneder med fradrag av 133 - ett hundre og trettitre - dager for varetekt.
Dommer Leivestad: Jeg finner at anken bør tas til følge og dommen oppheves for så vidt A er dømt etter tiltalens post b, grovt tyveri av smykker m.v. Idømmelsen av erstatningsansvar kr. 26.885 vil dermed også måtte oppheves. Etter min mening gir domsgrunnene ikke sikkerhet for at det har foreligget forsett og berikelses hensikt når det gjelder dette forhold.
Som nevnt av førstvoterende uttales i domsgrunnene uten nærmere redegjørelse at begge tiltalte har erkjent seg skyldige etter tiltalen, og at retten finner at de tiltalte har handlet forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt. Men når retten etterpå, som også gjengitt av førstvoterende, sier at A ikke før de var kommet ut av huset ble klar over at B hadde tatt med seg smykker m.v., ble sint over det, sa at han ikke ville ha noe med det å gjøre, og heller ikke har hatt det, er det egnet til å skape tvil om A her har hatt forsett og vinnings hensikt. I dommen sies at A var med på innbruddet i vinnings hensikt, og således under enhver omstendighet medvirket til tyveriet, og Andenæs siteres: «Alle deltagere er fullt ansvarlige for alt som blir tatt.» Dette forutsetter imidlertid at det foreligger forsett og berikelses hensikt; medvirkning til innbrudd er ikke nok, det må foreligge forsett og berikelses hensikt med hensyn til det som er tatt. Om det har vært tilfellet, finner jeg imidlertid ikke klart etter de konkrete opplysninger som er gitt om As reaksjon og holdning til Bs tyveri. Jeg viser her til Andenæs: Alminnelig strafferett side 292.
Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Blom.
Dommerne Tønseth og Eckhoff: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (dommer Aug. Nilssen Breder med domsmenn):
Statsadvokaten i Vest-Agder og Rogaland har den 25/2-1974 satt 1. A og 2. B under tiltale ved Kristiansand byrett til fellelse etter
«strl. §258 jfr. §257 - - - derved at de
a) i hensikt å stjele torsdag den 24. januar 1974 ca. ki. 1900 banet seg adgang til Cs enebolig ved Vollevannet, Kristiansand,
Side:626
ved å knuse en rute i vindu til peisestuen, og borttok en skinn dokumentmappe, en liters flaske Cinzano hetvin, en helflaske Marie Brizar likør, en helflaske Bache Gabrielsen, 3 «kors» cognac, en helflaske kirsebærlikør og en karaffel aquavit, alt tilhørende C,
b) torsdag den 24. januar 1974 kort etter det under pkt. a) nevnte forhold, banet seg adgang til Bjørndalsheia 3, Kristiansand, ved å knuse vindusruter i første etasje og fra smykkeskrin på soverom i annen etasje borttok ringer, armbånd, nåler, brosjer m.v. alt av gull, fullt utstyr til Sørlandsbunad, øreklips m/perler, perlehalsbånd, Contarex fotoapparat med komplett utstyr og linser, alt til en samlet verdi av ca. kr. 56.000,- tilhørende E og F, eller medvirket hertil.» - -
Retten skal bemerke:
Retten finner det ved de tiltaltes egen innen retten avgitte erkjennelse som styrkes ved sakens øvrige opplysninger, bevist at de tiltalte har forholdt seg som i tiltalebeslutningens poster a) og b) beskrevet og til tid og sted som der anført. Retten finner videre at de tiltalte handlet forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt. De tiltalte er for disse forhold straffskyldige etter strl. §258 jfr. §257 idet det er lagt vekt på at tyveriene er begått ved innbrudd, samt forsåvidt angår forholdet under post b), de stjålne sakers betydelige verdi.
Forsåvidt angår post b) vil dog retten bemerke at den etter bevisførseien finner det på det rene at tiltalte A ikke før de var kommet ut av huset ble klar over at tiltalte B hadde tatt med seg det nevnte fotoapparat og de nevnte smykker, at han ble sint for at B hadde tatt dette, og at han ikke ville ha noe med dette tyvegodset å gjøre. Han har da heller ikke vært med på å dele disse ting eller skaffe bort noe av disse stjålne sakene. Dette får dog ikke noen betydning for selve straffskylden idet også tiltalte A var med på innbruddet i vinnings hensikt, og han har således under enhver omstendighet medvirket til tyveriet av fotoapparatet og smykkene. «Alle deltagere er fullt ansvarlige for alt som blir tatt», uttaler Andenæs i «Formuesforbrytelsene», utg. 1967 15.
Hans nektelse av senere å ha noe å gjøre med dette tyvegodset vil dog bli tatt i betraktning som en formildende omstendighet ved straffutmålingen. Straffereaksjonen. Ad tiltalte nr. 1 A.
Tiltalte A er som det fremgår foran straffedømt 3 ganger for grove tyverier, senest ved dom av 16/8-1972 der han ble idømt ubetinget fengsel i 5 mndr. Fra soningen av denne straff ble han løslatt den 19/11-1972 med 2 års prøvetid og en reststraff på 31 dager. Ved fastsettelsen av straffen for de forhold som han nå dømmes for, tar retten i skjerpende retning i betraktning ovennevnte tidligere forhold. På den annen side finner retten som nevnt i formildende retning å burde ta hensyn til at A ikke ville ha noe å gjøre med det under post b) nevnte tyvegods (fotoapparat og smykker). Videre tas i formildende retning i betraktning at A har avgitt full tilståelse. - - -
Side:627