Hopp til innhold

Rt-1978-1124

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1978-09-29
Publisert: Rt-1978-1124
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 144B/1978
Parter: Kst.statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter: Holmøy, Tønseth, Elstad, Skåre, Mellbye
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §166, §189, §167, §190, Fremmedloven (1956) §11


Dommer Holmøy: Kristiansand byrett avsa den 1. juni 1978 dom med denne domsslutning:

«1. A dømmes for overtredelse av strl. §166 II jfr. I til en straff av fengsel i 24 - tjuefire - dager.

2. Sakskostnader idømmes ikke.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.

Side:1125


Domfelte har anket over lovanvendelsen. Det gjøres gjeldende at den straffbare handling i dette tilfelle rammes av straffelovens §189, og at domfelte skulle vært dømt etter denne paragraf og ikke etter straffelovens §166 annet ledd, jfr. første ledd. I ankeerklæringen er det også hevdet at anvendelsen av straffelovens §166 er utelukket på grunn av bestemmelsen i §167 annet ledd. Dette ankepunkt ble imidlertid ikke opprettholdt under prosedyren for Høyesterett. Det er også klart at unntaksbestemmelsen i §167 annet ledd ikke gjelder i forhold til §166 annet ledd.

Jeg finner at anken over lovanvendelsen heller ikke for øvrig kan tas til følge.

Jeg vil først peke på at den gjerningsbeskrivelse som er gitt i tiltalebeslutningen, ikke uten videre rammes av straffelovens §166 annet ledd, og for så vidt heller ikke av medvirkningsalternativet i §189. Det saksforhold som retten ifølge domsgrunnene har bygget på, oppfanges imidlertid av ordlyden i disse bestemmelser.

Om anvendelsen av straffelovens §166 annet ledd, jfr. første ledd, og §189 i den foreliggende sak, skal ellers bemerkes:

Forsvareren har gjort gjeldende at forevisning av pass nok kan anses som falsk forklaring og rammes av §166. Det gjøres imidlertid gjeldende at i det foreliggende tilfelle er det avgivelse av uriktig forklaring til den myndighet som utstedte passene, som er det vesentlige. Det må da være §189 som får anvendelse, og denne paragraf må her utelukke anvendelsen av §166.

Straffelovens §189 tar sikte på å beskytte offentlige dokumenters og legeattesters sannhetsverdi. Bruken av uriktige erklæringer som omfattes av §189 rammes av §190. Straffelovens §166 om falsk forklaring kan også ramme bruken av en erklæring, jfr. dom i Rt-1926-359. For at §166 skal få anvendelse i et tilfelle som det foreliggende, kreves imidlertid også at forklaringen er gitt overfor offentlig myndighet i et tilfelle hvor vedkommende er pliktig til å forklare seg, eller hvor forklaringen er bestemt til å «afgive Bevis».

Bruken av passet med det uriktige innhold er nettopp en slik bruk som oppfanges av de kvalifiserende momenter som er en del av §166, men som ikke inngår i §189. Det følger da av alminnelige regler at det er straffelovens §166 som får anvendelse.

Etter dette blir anken over lovanvendelsen å forkaste. Det er ikke anket over straffutmålingen. Jeg vil likevel bemerke at jeg ikke finner grunnlag for å endre straffen til gunst for domfelte. Jeg slutter meg til byrettens straffutmålingsbetraktninger, og tilføyer at den forholdsvis lange tid som er forløpt siden handlingen ble begått, ikke kan være tilstrekkelig til å begrunne en betinget dom i dette tilfelle.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Tønseth: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Skåre og Mellbye: Likeså.

Side:1126


Av byrettens dom (byrettsdommer Halvor Sigurdsen med domsmenn):

Tiltalte Mohamed A født xx.xx.1926 i Guirat, Pakistan,- - - fabrikkarbeider - - -. Oppgir inntekt 1977 ca. kr. 40 000, ingen formue. Gift, forsørger hustru og 6 barn samt foreldre i Pakistan.

Tiltalte oppgir å være tidligere ustraffet.

Ved beslutning 13.2.1978 har statsadvokaten i Agder satt Mohamed A under tiltale til fellelse etter

Straffelovens §166, 2., jfr første ledd, for å ha bevirket eller medvirket til, at en ham vitterlig usann forklaring ble avgitt av en annen muntlig eller skriftlig til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor han er pliktig til å forklare seg til denne eller hvor forklaringen er bestemt til å avgi bevis.

ved sommeren 1976, mens han bodde i Kristiansand, å ha fått sine to sønner Mohammad B og Mohammad C, som var bosatt i Pakistand, til å komme til Norge i hensikt å bo her, vitende om at de hadde skaffet seg eller ville skaffe seg pakistanske pass der deres fødselsdata var uriktig angitt, hvoretter de to sønnene ankom til riket over Kjevik lufthavn 3. juli 1976 og foreviste passkontrollen pakistanske pass som viste at de var henholdsvis 16 og 15 år, hvilket ville gi dem rett til familiegjenforening i henhold til norsk fremmedlovgivning, mens deres virkelige alder var minst 20 år for B og minst 19 år for C. - - -

Retten legger følgende til grunn som bevist:

Tiltalte innvandret til Norge i 1971 etter tillatelse meddelt i henhold til søknad på foreskrevet fremmedkontrollskjema. Søknaden datert 14.6.1971 i Hamburg er signert av tiltalte, men utfylt av annen person på grunnlag av opplysninger og anvisninger fra tiltalte. Han oppga i søknaden å være gift 10.7.1949, og å ha 6 barn. Av disse ble alderen på sønn B oppgitt til 20 år og sønn C 16 år. De øvrige 4 barn var ifølge søknaden 13,8,5 og 2 år gamle.

Den handling tiltalen gjelder, er forøvet sommeren 1976. Det besto da innvandringsstopp, kgl. res. 10.1.1975. Resolusjonen gjaldt de som for å kunne ta opphold i landet trengte arbeidstillatelse. Rettstilstanden for øvrig var slik at barn under 20 år oppnådde familiegjenforening, og dermed oppholdstillatelse, med foreldre eller en av disse dersom vedkommende foresatte disponerte tilstrekkelig husvære og barna skulle ha utdanning i Norge. For barn over 20 år skjedde avgjørelse, under de samme forutsetninger, konkret. Pakistanske statsborgere måtte ordne oppholdstillatelse gjennom den norske ambassade i Islamabad, Pakistan, dvs. at oppholdstillatelsen måtte være ordnet før innpassering til Norge.

Lørdag 3.7.1976 ankom to personer med pakistanske pass med fly fra København til Kjevik lufthavn, Kristiansand. Passene var utstedt 8.6.1976. Personenes identitet var Mohamed B, «Student», født xx.xx.1960, og Mohamed C, «Student», født xx.xx.1961, begge sønner av Mohamed A. Deres alder ifølge passene var således henholdsvis 16 og 15 år.

Passkontrollør ved høvet var politioverbetjent Tellef Ingebretsen, som hadde 15 års erfaring i denne oppgave. Han merket seg straks at de to ankomne ikke kunne forevise oppholdstillatelse, og at de neppe kom som turister, idet det i passene lå dokumenter som tydet på at oppholdet i Norge skulle være varig. Det dreide seg om to «bekreftelser» fra skolesjefen i Kristiansand, dat. 12.5. og 3.5.1976 om at B, født xx.xx.1960 og C født xx.xx.1961

Side:1127

ville kunne få undervisning i Norge inntil fylte 16 år. Passkontrolløren reagerte også umiddelbart på en iøynefallende uoverensstemmelse mellom det voksne utseende personene hadde og den alder passene viste.

Da de ankomne var ute av stand til å gjøre rede for seg, besluttet passkontrolløren å beholde passene. Dessuten påla han tiltalte, som var møtt fram i flyhavnen, å fremstille seg på politiets fremmedkontor den følgende mandag, sammen med sine to angivelige sønner. Deretter ble fremmedkontoret orientert om det inntrufne.

Mandag den 5.7.1976 ble tiltalte avhørt på politiets fremmedkontor av politiførstebetjent Leif Sørensen. Tiltalte ble foreholdt mistanken om at passene inneholdt uriktig fødselsdato (måned og år) for B og C. Han erkjente da at han visste uriktig dato var blitt brukt. Dette var gjort for at sønnene skulle kunne motta undervisning i Norge. Han vedgikk videre at korrekt alder for sønnene var den han hadde oppgitt i fremmedkontrollskjemaet, mao. at de var født xx.xx.1955.

Retten legger etter dette til grunn at tiltalte visste at B var minst 20 år og C minst 19 år.

Samme dag ble B og C ved beslutning av politimesteren i Kristiansand avvist fra riket, fremmedlovens §11. Tiltalte hadde da pr. telefon fra fremmedkontoret (under avhøret) bestilt returbilletter hos det pakistanske reisebyrå i Oslo. Han var blitt gjort kjent med sin adgang til å anke avvisningsbeslutningen, men godtok denne, og frafalt ankeadgangen. Sønnene forlot landet 10.7.1976.

Foruten passene er det i saken fremlagt tre dokumenter som fra tiltaltes side er ment å skulle legitimere sønnenes alder, og som delvis er brukt overfor norske myndigheter. To av disse dokumenter gir også opplysninger om hustruens alder.

Affidavit nr. 1 er utstedt 22.7.1971, angivelig av Oath Commisioner, Kharian, Gujrat, dvs. omkring den tid tiltalte tok opphold i Norge. Dokumentet er brukt overfor ligningsmyndighetene.

Affidavit nr. 2 er utstedt I 1.5.1976, angivelig av Notarius i Kharian.

Utskrifter av Birth Register fra District Health Offiser, Gujrat, utstedt 1977.

Fødselsår for tiltaltes hustru og sønnene B og C er ifølge de fremlagte dokumenter slik:

Hustru B C

Fremmedktr. skj. 1971 1951 1955

Affidavit nr. 1, 1971 1939 1956 1958

Affidavit nr. 2, 1976 1937 1960 1961

Attest fra D.H.O. 1960 1961

Ytterligere vil retten nevne at tiltalte etter hva han har forklart under hovedforhandlingen giftet seg for 22-23 år siden, dvs. omkring 1955. I fremmedkontrollskjemaet er tiden for ekteskapsinngåelsen oppgitt eksakt til 10.7.1949.

Retten har funnet det bevist at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. Etterhvert som han tilpasset seg sin nye tilværelse her i landet og erfarte fremmedarbeidernes kår, ønsket han også å underholde sine to angivelige sønner her. Han var kjent med innvandringsstoppen, og med på

Side:1128

hvilke vilkår gjenforening kunne skje. Det ble skaffet erklæring fra Mohamed D, (6. vitne) som disponerte leilighet og som tiltalte bodde sammen med, om at sønnene kunne ta inn her. Videre ble det innhentet bekreftelser fra skolemyndighetene om at sønnene, som etter tiltaltes oppgivende ennå ikke hadde fylt 16 år, inntil fylte 16 år kunne få norsk undervisning. Hvordan tiltalte deretter i detalj gikk fram overfor sin familie i Pakistan er ukjent. Det er imidlertid på det rene at han meddelte familien at alt nå var lagt til rette for sønnenes opphold i Norge, og at de ved ankomsten til riket måtte være Utstyrt med pass som viste at de var født xx.xx.1960 og 19.6.1961. Tiltalte var videre klar over at dersom sønnene først kom til Norge, slik det var planlagt, ville dette skje med pass som forega de nevnte fødselsdatoer. Bekreftelsene fra Kristiansand skolekontor ble sendt til slektningene for å kunne bli lagt inn i passene. Reisepenger ble også sendt, men det er ikke klart om dette var gjort tidligere, eller om det først skjedde etter at tiltalte konkret hadde gjort alt ferdig for å motta sønnene. Etter nærmere beskjed om når sønnene skulle ankomme, møtte tiltalte i Kjevik lufthavn 3.7.1976.

Tiltalte visste at den fødselsdato som var anført i sønnenes pass avvek minst 4 år fra den riktige og høyere alder. Han visste videre da han sendte sine instruksjoner til hjemlandet at passene ville bli brukt overfor norske myndigheter, slik det skjedde ved ankomsten 3.7.1976, der sønnene overfor passkontrolløren ved å vise passet forega å være født i 1960 og 1961. Tiltalte var klar over passtvangen, og at kravet om passfremvisning innebar en forklaringsplikt for sønnene, og over at passet nettopp skulle legitimere at sønnene aldersmessig fylte vilkårene for innreise og opphold i Norge.

Med tilføre av forklaringen fra tiltalte og uttalelser i prosedyreinnleggene finner retten å burde komme med etpar merknader om bevisvurderingen.

Tiltalte har i sin forklaring for retten hevdet at han i det avhør politiførstebetjent Sørensen foretok 5.7.1976 ikke på noen måte erkjente uriktigheten av aldersangivelsen i sønnenes pass. Han forsto ikke at han ved høvet ble underkastet avhør. Det som ble protokollert, er ren oppdiktning fra førstebetjentens side, anfører tiltalte; han forstår verken norsk eller engelsk, og noen kommunikasjon mellom de to var overhodet ikke mulig.

Retten kan ikke legge noen vekt på dette. Det er godtgjort at tiltalte, som dengang hadde oppholdt seg 5 år i Norge, hadde tilstrekkelige kunnskaper både i norsk og engelsk til at et avhør kunne gjennomføres. Retten må for øvrig bygge på at politiførstebetjent Sørensen var spesielt påpasselig med å kontrollere at hans spørsmål og svarene fra tiltalte ble riktig oppfattet, og likeså under opplesningen til vedtagelse at det protokollerte dekket hva tiltalte mente å forklare. - Det er ikke påvist noe som helst grunnlag for de beskyldninger som her er rettet mot førstebetjenten, eller for beskyldningene fra 4. vitne om at førstebetjenten har forfulgt tiltalte.

Om verdien av de fremlagte dokumenter utstedt i Gujrat, Pakistan, skal retten bemerke at de må anses Uten beviskraft når det gjelder alderen på tiltaltes sønner. Affidavits kan kjøpes, og blir gitt det innhold kjøperen bestiller. I sammenheng med de øvrige skriftlige bevis i saken har retten funnet å måtte se bort også fra bevitnelsene som angivelig er utstedt av District Health Officer. Heller ikke aldersangivelsen i passene kan i sammenhengen tillegges troverdighet. Det er ikke bestridt at passene er ekte. Men retten anser det på det rene at pass blir utstedt på grunnlag av de

Side:1129

opplysninger som meddeles, uten krav om legitimasjon av disse opplysninger.

Da såvel de subjektive som de objektive vilkår for overtredelse av strl. §166 II jfr. I er tilstede, blir tiltalte å felle i samsvar med tiltalebeslutningen. Forsvareren har anført at tiltalen burde vært reist etter strl. §189. Retten mener at gjerningsbeskrivelsen tilsier subsumsjon under §166.

Straffutmålingen.

Straffen settes passende til fengsel i 24 dager.

I formildende retning er tatt hensyn til at tiltalte som fremmed i landet og når mulighetene for det økonomisk var til stede, ønsket å ha sine to sønner hos seg.

I skjerpende retning må retten legge atskillig vekt på de almenpreventive hensyn. Det består innvandringsstopp. På grunn av tilbakeliggende fødselsregistreringsordninger og manglende kilder for personidentifisering og personaliaundersøkelser for øvrig i de land det emigreres fra, har norske fremmedmyndigheter store problemer med å gjennomføre den kontroll som er nødvendig for at innvandringspolitikken skal kunne oppfylle sitt formål. Det mangelfulle undersøkelses- og kontrollsystem gjør det etter måten enkelt å omgå gjeldende bestemmelser og å forlede myndighetene. Straffen i de tilfelle som blir oppdaget og påtalt må derfor være slik at den kan virke avskrekkende for immigranter, og avholde dem fra forsøk på å bringe slektninger og andre til Norge i strid med myndighetenes forutsetninger.

Det bør ikke komme på tale med betinget straff for å bevirke eller medvirke til falsk forklaring. - - -