Rt-1981-899
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-04-30 |
| Publisert: | Rt-1981-899 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 148 K/1981. |
| Parter: | Håvard Nedregård mot Leif Folstad (advokat Morten Gunnes). |
| Forfatter: | Stabel, Michelsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Arbeidstvistloven (1927) §26, §26b, Arbeidsmiljøloven (1977) §2, §180 |
Leif Folstad inngikk skriftlig avtale med Håvard Nedregård som var snekker, om at Nedregård skulle utføre arbeider på et planlagt tilbygg på Folstads eiendom. Avtalen hadde overskriften «Arbeidsavtale» og var undertegnet av Folstad som «Byggherre» og av Nedregård som «Arbeidstaker». Avtalen lød slik:
«Betingelser: Arbeidet utføres etter gjeldende akkord og oppmålingstariffer, med garantert minstelønn med kr. 39,- pr. time.
Arbeider som ikke kan måles føres og utbetales som dagtid. (dagtid er minstelønn). Som forskudd på akkord utbetales ukelønn etter kr. 39,-pr. time, pluss tarifmessig reisegodtgjørelse f.t. kr. 26,25 pr. dag.
Ved arbeidets avslutning eller opphør utbetales vanlig feriegodtgjørelse i forhold til opparbeidet lønn og akkordfortjeneste.
Byggherren foretar vanlig skattetrekk etter innlevert skattekort. Det påligger byggherren å holde og fremskaffe nødvendige materiale, byggetilfang, arbeidstegninger, strøm og lys m.m. slik at arbeidet kan utføres så rasjonelt som mulig.»
Nedregård ble sykmeldt og i rekommandert brev meddelte Folstad at han anså Nedregårds befatning med tilbygget som opphørt.
Side:900
Nedregård anla sak ved Trondheim byrett som lokal arbeidsrett med påstand om erstatning for usaklig oppsigelse. Saken ble avvist ved kjennelse av Trondheim byrett 8. januar 1980. Nedregård påkjærte byrettens kjennelse til Arbeidsretten som bemerket følgende:
«Arbeidsretten er med hensyn til avvisningsspørsmålet kommet til samme resultat som Trondheim byrett, men på et noe annet grunnlag, og skal bemerke: Etter arbeidsmiljølovens §2 nr. 1 gjelder loven når intet annet er bestemt enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker. For at lovens bestemmelser om oppsigelsesvern, herunder søksmålsreglene, skal komme til anvendelse, er derfor ett av vilkårene at man står overfor virksomhet i lovens forstand.
Mens loven av 7. desember 1956 om arbeidervern nyttet begrepet «bedrift», er det på det rene at det ved valget av begrepet «virksomhet» i arbeidsmiljøloven ikke ble tilsiktet noen egentlig realitetsendring. Bakgrunnen for endringen synes å ha vært at bedriftsbegrepet språklig sett var lite dekkende for offentlig forvaltning, som også tidligere kom inn under arbeidervernloven jfr. Ot.prp. nr. 3 (1975-76) side 101 annen spalte.
I Fribergs kommentar til arbeidsmiljøloven er uttalt (side 42) at det i alminnelighet kan sies at for å kunne kalles en bedrift må virksomheten ha en fast organisasjon, en viss varighet eller stabilitet og den må ikke være rent ubetydelig. Videre forutsettes vanligvis at bedriftens formål søkes oppnådd ved underordning av personer under en annens vilje. Ifølge Friberg vil disse kriterier i alt vesentlig kunne opprettholdes ved vurderingen av hva slags virksomhet arbeidsmiljøloven dekker.
Spørsmålet om avgrensningen av virksomhet-/bedriftsbegrepet er også omtalt i Ot.prp. nr. 31 (1935) side 9 i forbindelse med det da fremlagte lovutkast til ny lov om arbeidervern, der det bl.a. heter:
«Utenfor utkastets område faller videre sådanne forhold hvor den person for hvis regning arbeidet blir utført kun bestemmer selve formålet, mens måten hvorpå dette skal oppnås blir bestemt av den som utfører arbeidet. Engasjeres der f. eks. en håndverker til å foreta reparasjoner i en leilighet, så oppstår derved ikke noen bedrift i lovens forstand all den stund håndverkeren selv bestemmer måten hvorpå han vil innrette seg for å fullføre arbeidet.»
Med utgangspunkt i de kriterier som er nevnt ovenfor finner ikke Arbeidsretten at Leif Folstads oppføring av tilbygg til sin privatbolig hadde karakter av slik virksomhet som arbeidsmiljøloven forutsetter i §2 nr. 1. I den forbindelse bemerkes:
Det er på det rene at Folstad ikke er yrkesmessig engasjert i byggevirksomhet og at han - etter hva retten må legge til grunn - heller ikke er faglig kvalifisert til å lede et byggearbeide som f. eks. oppføring av tilbygg til et bolighus. Nedregård på sin side er fagmann. Han har under bevisopptaket for Trondheim byrett og i den skriftlige uttalelsen som vedligger rettsboken fra byretten, opplyst at han har drevet som snekker i mange år og at han for 18 år siden også var entreprenør. I de siste 5 år har han vært snekker i Trøndelag og Trondheim, men angivelig ikke drevet selvstendig virksomhet.
Folstad har som bakgrunnen til og de nærmere omstendigheter omkring engasjementet av Nedregård i det vesentlige forklart følgende i forbindelse med bevisopptaket:
Forut for kontrakten med Nedregård hadde han innhentet anbud fra 3
Side:901
forskjellige byggmestre. Disse ble imidlertid alle forhindret fra å påta seg arbeidet. Da det på grunn av årstiden hastet å komme i gang med byggearbeidet, fikk han gjennom Arbeidskontoret tak i Nedregård, og avtalen av 11.11.1978 ble så inngått. Nedregård var på forhånd blitt orientert om de byggmestre som tidligere hadde vært inne i bildet. Det var Nedregård som «ville ha skriftlig bekreftelse på betingelsene, og utenom at han sa at det ville bli et ubetydelig utlegg i arbeidsgiveravgift for meg å betale, kommenterte han ikke disse betingelsene i det hele tatt - da.» Folstad har videre forklart at han etter hvert syntes at forholdet mellom det han betalte i lønn for uken og det som ble utført «ble meget betenkelig». Han ble ytterligere betenkt da Nedregård 27. 12.78, da han ble sykmeldt, krevde og fikk kr. 700 i forskudd på lønn under sykdom, og da det senere av trygdekassen ble bekreftet at Folstad måtte regne med å måtte «betale lønn også for flere perioder å 2 uker så lenge han var i arbeid hos meg». Under de samtaler som fant sted før arbeidet ble satt i gang, hadde Nedregård ifølge Folstad aldri nevnt «at det skulle foreligge slike forpliktelser i h.t. avtalen, miljøvernloven eller iflg. andre lovbestemmelser som han senere dokumenterte da jeg så meg nødt til å meddele ham mitt standpunkt skriftlig».
Det bemerkes i denne forbindelse at Folstad, da Nedregård ble sykmeldt, i alt hadde utbetalt Nedregård kr. 9516. Snekker- og tømmermennenes målekontor i Trondheim vurderte verdien av det utførte arbeide til kr. 2 213, mens Trondheim prisnemnd kom til at rimelige arbeidspenger ikke burde overstige kr. 4 500. Som det fremgår av Folstads anførsler, var Nedregård varslet til oppmålingen, men møtte ikke. Han engasjerte isteden oppmålingsforretningen Drammen Kalkulasjon, som kom til en sluttsum på kr. 19135. Om dette har Nedregård under bevisopptaket bl.a. forklart at Folstad ikke var varslet til denne oppmålingen, som ble foretatt på grunnlag av tegninger og beskrivelser og uten at representanter fra Drammen Kalkulasjon var på byggeplassen.
Om sin befatning med byggearbeidet har Folstad forklart seg i tråd med sine anførsler i tilsvaret, nemlig at han i alt arbeidet på bygget i 5 dager sammen med Nedregård og at han i den tiden gjorde det arbeide som han ble satt til. «Han satte i spikerslag, la inn isolasjon, slo på plater m.v.»
Slik saken etter det foreliggende er opplyst, er Arbeidsretten, som allerede nevnt kommet til at Folstad i forbindelse med oppføring av tilbygget ikke hadde etablert noen virksomhet i arbeidsmiljølovens forstand. Retten har ved sin avgjørelse lagt vekt på at Folstad som privat byggherre ikke hadde noe administrativt apparat slik det forventes av en person som yrkesmessig er engasjert i byggevirksomhet. Videre er tatt i betraktning at han i motsetning til Nedregård ikke var fagkyndig og at det, som nevnt av byretten, følgelig ikke kunne oppstå noe faglig underordningsforhold for Nedregård.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Arbeidsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse, men finner at Nedregård i samsvar med hovedregelen i tvml. §180 første ledd må betale Folstad sakens omkostninger i anledning av kjæremålet. Disse settes skjønnsmessig til kr. 2 000.
Kjennelsen er enstemmig.»
I det videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg vil innledningsvis bemerke at det fra
Side:902
ingen av partenes side har vært reist spørsmål om i hvilken utstrekning utvalget har kompetanse til å behandle kjæremål av denne art. Dette spørsmål er ikke løst på entydig måte i de relevante bestemmelser i arbeidstvistloven, §26 og §26b, og kan heller ikke ses berørt i disses forarbeider. Når det i et ordinært tvistemål kjæres videre over lagmannsrettens avgjørelse av et spørsmål, vil Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse være begrenset av reglene i tvistemålslovens §404. Av disse følger at utvalget i en med den foreliggende sak sammenlignbar situasjon bare kan prøve om lagmannsretten har gjort saksbehandlingsfeil eller tolket en lovforskrift uriktig. Reelle grunner kan synes å tale for at en tilsvarende begrensning burde gjelde også i tilfelle hvor Arbeidsretten er mellominstans. Men kompetanseregelen i tvistemålslovens §404 er etter sine klare ord begrenset til å gjelde bare videre kjæremål fra lagmannsretten. Regelen betyr et markert unntak fra den rett til rettslig prøving i tre instanser som er utgangspunktet for vår rettergangsordning. Og utvalget finner da - under atskillig tvil - at det vil være betenkelig ad tolkingsvei å utvide anvendelsesområdet for kompetansebegrensningen til å omfatte også avgjørelser av Arbeidsretten, en domstol som atskiller seg sterkt fra lagmannsretten både når det gjelder organisasjon, sammensetning og ordinært saksområde.
Utvalget tar derfor Arbeidsrettens avgjørelse opp til full overprøving. Det er herunder kommet til samme resultat som Arbeidsretten, og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.
Etter dette må Arbeidsrettens kjennelse stadfestes.
Hva saksomkostninger angår er utvalget enig i Arbeidsrettens avgjørelse, og finner at Nedregård bør betale saksomkostninger også for så vidt angår saksbehandlingen for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jfr. hovedregel i tvistemålslovens §180 første ledd. Omkostningene settes til 400 kroner.
Utvalgets kjennelse er enstemmig.»