Rt-1982-1725
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-09-30 |
| Publisert: | Rt-1982-1725 (432-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 340K/1982 |
| Parter: | Riulf Green (advokat Jan Erling Nilsen) mot Roco Inspection Norway A/S (advokat Pål Mitsem). |
| Forfatter: | Blom, Sandene, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §262, §268, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §63, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Dommerne Blom, Sandene og Christiansen.
Riulf Green ble 13. januar 1982 ansatt som hjelpearbeider hos Roco Inspection Norway A/S med 90 dagers prøvetid. Den 5. februar 1982 ble han oppsagt. Han gikk til arbeidsrettssak med påstand om at oppsigelsen var ugyldig. I prosesskrift av 5. mars 1982 ba han retten avsi kjennelse om at han skulle bli stående i sitt arbeid inntil saken var avgjort.
Stavanger byrett tok i kjennelse av 12. mai 1982 ikke begjæring om midlertidig forføyning tilfølge, og Gulating lagmannsrett stadfestet 5. juli byrettens kjennelse. Disse retter fant at Green etter arbeidsmiljøloven §63, jfr. §61 nr. 4 ikke kunne kreve å bli stående i stillingen. Under henvisning til dette uttalte byretten at det da skal «meget sterke grunner til for at en kan gi slik midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §262». Etter å ha gjengitt vilkårene i §262 konkluderte byretten med «at kravet om å fortsette i stillingen inntil saken er avgjort heller ikke kan hjemles i tvangsfullbyrdelsesloven §262». Lagmannsretten erklærte seg enig i byrettens resultat og sluttet seg i det vesentlige til byrettens begrunnelse.
I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Det dreier seg her om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Etter kjæremålserklæringen vil utvalgets prøvelse gjelde «tolkingen av en lovforskrift», §404 nr. 3.
I tilknytning til den arbeidsrettssak som den kjærende part har reist for byretten, har han krevet en midlertidig forføyning hvoretter han kan bli stående i stillingen inntil arbeidsrettssaken er avgjort. Arbeidsmiljøloven har ikke regler som gir en arbeidstaker anledning til å gå til domstolene for å få en slik midlertidig forføyning. Utvalget er imidlertid enig med de tidligere retter i at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 om «Andre midlertidige forføyninger» vil kunne anvendes i et slikt tilfelle. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §268, jfr. §248, må da arbeidstakeren gjøre det sannsynlig at han kan kreve å stå i stillingen til arbeidsrettssaken er avgjort. I tillegg må vilkårene etter §262 være til stede.
Både byretten og lagmannsretten har konsentrert behandlingen om fortolkningen av arbeidsmiljøloven §63, jfr. §61 nr. 4, om den kjærende part kan bli i stillingen til arbeidsrettssaken er avgjort. Dette er et fortolkningsspørsmål som utvalget kan prøve etter tvistemålsloven §404 nr. 3.
Byretten og lagmannsretten er kommet til at den kjærende part etter nevnte bestemmelser i arbeidsmiljøloven ikke kan kreve å bli stående i stillingen. Under henvisning til dette uttaler byretten at det da skal «meget sterke grunner til for at en kan gi slik midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §262». Etter å ha gjengitt vilkårene i §262 konkluderer byretten med «at kravet om å fortsette i stillingen inntil saken er avgjort heller ikke kan hjemles i tvangsfullbyrdelsesloven §262». Lagmannsretten gikk ikke nærmere inn på spørsmålet, men erklærte seg enig i byrettens resultat og sluttet seg i det vesentlige til byrettens begrunnelse.
Lagmannsrettens og byrettens fortolkning av arbeidsmiljøloven §63, jfr. §61 nr. 4, må etter dette ha vært avgjørende for de to retters bruk av tvangsfullbyrdelsesloven §262. - Utvalget er ikke enig i byrettens og lagmannsrettens fortolkning av arbeidsmiljøloven bestemmelser.
Fortolkningen av arbeidsmiljøloven §63, jfr. §61 nr. 4, melder seg her i forbindelse med krav om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262. Som nevnt er det da tilstrekkelig at det gjøres sannsynlig at også en arbeidstaker som er tilsatt på prøve, har krav på å stå i stillingen mens arbeidsrettssaken verserer for domstolene. - Utvalget kan ikke se at de særlige vilkår for oppsigelse etter §63 av en prøvetilsatt kan være til hinder for at også en prøvetilsatt nyter godt av reglene i §61 nr. 4 som verner en oppsagt arbeidstaker ved at han får bli i stillingen mens oppsigelsessaken verserer. Utvalget kan heller ikke se at formuleringen av §63 verken etter en isolert betraktning eller etter en jevnføring med de etterfølgende paragrafer, som uttrykkelig viser til §61, kan gi grunnlag for det standpunkt at §61 ikke blir anvendelig for prøvetidstilsatte. Utvalget ser det slik at reglene om forhandlinger og rett til å være i stillingen mens sak verserer, som skal tjene til vern for arbeidstakerne, trenges og har en naturlig plass også i forhold til prøvetidstilsatte. Utvalget finner grunn til å peke på at det behov som en arbeidsgiver måtte ha for å avskjære en arbeidstaker adgangen til å bli stående i stillingen, er tilfredsstillet ved bestemmelsen i §61 nr. 4 annet ledd, tredje punktum, hvoretter retten etter krav fra arbeidsgiver ved kjennelse kan bestemme at arbeidstakeren skal fratre stillingen under sakens gang. Når det gjelder de av vernereglene i §61 som er av interesse i foreliggende sak, reglene om forhandlinger og om å bli stående i stillingen, kan utvalget heller ikke se at formuleringen av reglene kan gi noe grunnlag for å holde prøvetidstilsatte utenfor.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens og byrettens kjennelser må oppheves og saken hjemvises til byretten til ny behandling.
Den kjærende part har krevet saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge. Beløpet settes til 2000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.»