Rt-1983-532
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1983-02-01 |
| Publisert: | Rt-1983-532 (112-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 1. februar 1983 i l.nr. 37 K/1983 |
| Parter: | Sverre E. Korssjøen m.fl. (3 parter) (advokat Knut Røstum) mot Røros fjellstyre v/styrets formann (h.r.advokat Johan Lutdal). |
| Forfatter: | Bølviken, Michelsen, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Rørosloven (1901), Tvistemålsloven (1915) §54, Fjelloven (1975), §404, Tvistemålsloven (1915), Fjelloven (1920) §2, Fjelloven (1975) §11, §3 |
Røros fjellstyre gikk til sak mot 3 eiere av privat eiendom med påstand om at innvånere av Røros hadde jaktrett i henhold til Rørosloven av 29. mai 1901 nr. 6 på endel av grunneiernes eiendommer. De saksøkte gjorde bl.a. gjeldende at fjellstyret ikke hadde søksmålskompetanse, og at saken derfor måtte avvises.
Gauldal herredsrett avviste saken ved kjennelse av 31. mars 1982, mens Frostating lagmannsrett i kjennelse av 15. november 1982 fremmet saken.
I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Da det i denne sak dreier seg om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, har Høyesteretts kjæremålsutvalg bare den kompetanse som går frem av tvistemålsloven §404. Dette innebærer at utvalget i det foreliggende tilfellet bare kan prøve om lagmannsretten har lagt en riktig forståelse av en lovforskrift til grunn for sin avgjørelse.
Kjæremålsutvalget har funnet saken meget tvilsom, men er blitt stående ved at kjæremålet ikke kan føre frem.
Ved Rørosloven av 29. mai 1901 og de overenskomster som gikk forut for den, er innvånerne i Røros herred i Røros vestre og Røros østre statsalmenning forbeholdt de rettigheter som «ifølge Kontrakt, Hævd, Alders Tids Brug eller Lov maatte tilkomme Almuen, -»
Innenfor det geografiske området som omfattes av loven, og som staten senere har ervervet ved kjøp fra Røros Verk, er det uomtvistet at innvånerne i Røros har de rettighetene som loven sikter til. I den sak som Røros fjellstyre har anlagt, og som dette kjæremålet knytter seg til, hevdes det at innvånerne har slike rettigheter også over eiendommer som tidligere har tilhørt staten eller Røros Verk, men som er overdratt til privat eiendomsrett forut for loven og overenskomstene.
Spørsmålet som foreligger, er om lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §54 riktig når den har antatt at Røros fjellstyre er rett saksøker i dette søksmålet.
Det kan ikke anses tvilsomt at en innvåner av Røros herred vil kunne gå til søksmål mot eierne av disse private eiendommene med en påstand som er lik den som bebudes i stevningen fra fjellstyret. Det må også antas at en organisasjon av innvånerne som har til formål å ivareta de interesser de er tillagt ved loven og overenskomsten, vil måtte anses søksmålsberettiget i en sak av den art det her gjelder. Også Røros kommune vil formentlig kunne anlegge søksmålet på vegne av innvånerne. Om andre organer kan opptre som representanter for innvånerne synes meget tvilsomt.
Etter fjelloven av 12. mars 1920 var i statsalmenningene ordningen av almenningsbruket etter §2, som omhandlet almuens rettigheter, underlagt fjellstyrets myndighet. I den nye loven av 6. juni 1975 nr. 31 sies det i §3 annet ledd: «Fjellstyret skal administrere bruken og utnyttinga av rettar og lunnende i statsallmenningen så langt ikkje anna er fastsett i eller i medhald av lov. Det skal arbeide for å sikre at allmenningen vert brukt på ein måte som fremjar næringslivet i bygda og tek vare på naturvern- og friluftsinteressene».
Etter såvel den gamle som den nye fjelloven rekker ikke fjellstyrets kompetanse lenger enn til å ivareta de almenningsberettigedes interesser innen selve statsalmenningen.
Gjennom det søksmålet som er anlagt, søker Røros fjellstyre å ivareta innvånernes interesser utenom det området som nå eies av staten. Det synes da nærliggende å si at Røros fjellstyre i denne sak fremmer interesser som ikke ligger under dets forvaltning, og derfor betrakte det som en utenforstående som anlegger sak ikke om egne, men om andres rettigheter. På denne bakgrunn fremstiller det seg som vanskelig å anse fjellstyret som søksmålsberettiget.
Når Høyesteretts kjæremålsutvalg allikevel har funnet at søksmålet kan fremmes med Røros fjellstyre som saksøker, har det sin grunn i de særegne omstendigheter som her foreligger.
Lagmannsretten har i sin kjennelse lagt til grunn, og denne bevisbedømmelse er kjæremålsutvalget bundet av, at Røros fjellstyre i alle fall siden 1952 har forvaltet de rettighetene innvånerne av Røros herred tilkommer etter loven og overenskomsten av 1901. Det må også bygges på at denne forvaltning har funnet sted uten at man har funnet grunn til å ta stilling til spørsmålet om områdene det gjelder i dag kan sies å være statsalmenning i egentlig forstand. Som det går frem av lagmannsrettens kjennelse har den lagt til grunn at det ikke er truffet noe forvaltningsmessig vedtak som danner grunnlaget for ordningen, som synes å være oppstått i praksis.
Det er i saken videre uomtvistet at Røros fjellstyre i den saken som ble pådømt av Frostating lagmannsrett den 11. oktober 1973, ankesak 88/72 mellom Martine Grådal og Røros fjellstyre, ble ansett berettiget til å ivareta innvånernes interesser i en prosess som i likhet med den foreliggende gjaldt områder som ikke ble omfattet av ordningen fra 1901. I alle fall i det tilfellet har fjellstyret ivaretatt innvånernes interesser utad.
Det er også grunn til å nevne at Røros kommune i et brev til fjellstyret av 3. juni 1982 - riktignok da etter saksanlegget i denne saken - i henhold til et vedtak i formannskapet har anmodet fjellstyret om å ivareta almuens interesser i områder «hvor det er fastslått at almuen i Røros har rett til jakt og fiske».
Når det ikke foreligger noen organisasjon som har til formål å ivareta almuens interesse må det etter den ordning som er etablert gjennom praksis, i alle fall godtas at Røros fjellstyre kan opptre i prosess på vegne av innvånerne i saker som gjelder inngrep som utenforstående gjør i rettighetene innenfor det området som omfattes av loven og overenskomsten. Det synes da liten grunn til å nekte fjellstyret å ivareta, også gjennom søksmål, innvånernes mulige rettigheter utenfor grensene for statseiendommen, når disse påstås å hvile på det samme rettslige grunnlag som beføyelsene over det som kalles almenningene.
Det må presiseres at det ikke er på egne vegne dette forvaltningsorgan opptrer, men som en representant for innvånerne. Det kan også pekes på at fjellstyret etter loven av 6. juni 1975 §11 har anledning til av fjellkassen å bevilge midler til et slikt søksmål, og således vil kunne dekke mulige saksomkostninger det måtte bli ilagt.
Lagmannsretten har etter dette bygget på en riktig tolking av tvistemålsloven når den har funnet at Røros fjellstyre er søksmålsberettiget i denne sak.
Da spørsmålet som er forelagt kjæremålsutvalget, er særegent og meget tvilsomt, finner utvalget at hver av partene bør bære sine omkostninger for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.»