Rt-1990-1031
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-11 |
| Publisert: | Rt-1990-1031 (363-90) |
| Stikkord: | Sjørett, Voldgift, Verneting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 509 K/1990, jnr 279/1990 |
| Parter: | 1. Norton Shipping Company Ltd) (advokat Viggo Lange v/advokatfullmektig Geir Even Asplin) 2. Production Shipping Company Ltd) mot A/S Klaveness Chartering (advokat Kaare E. Borch v/advokatfullmektig Tom Bang-Olsen). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §31, §452, §164, §179, §32, §36, §404 |
Den 16. november 1987 ble det i Oslo inngått to 19 måneders certepartier vedrørende et skip eiet av Norton Shipping Company Ltd, Kypros og et skip eiet av Production Shipping Company, Kypros (heretter kalt rederne). Befrakter eller leier - det er strid mellom partene om rette betegnelse her var Bassro A/S, Oslo, og megler var A/S Klaveness Chartering (heretter kalt Klaveness). Meglerens rett til provisjon fremgikk av certepartienes klausul 25. Bassro A/S kom våren 1988 i økonomiske vanskeligheter, og etter forhandlinger mellom partene ble man enige om at skipene skulle tilbakeleveres før certepartiene løp ut mot at Bassro A/S skulle betale erstatning i forbindelse med den for tidlige tilbakelevering. Klaveness henvendte seg da til rederne med krav om betaling av meglerprovisjon, men rederne hevdet at kanselleringsavtalen med Bassro A/S inneholdt en bestemmelse om at Bassro A/S skulle betale denne, noe Bassro A/S bestred. Under henvisning til certepartienes klausul 25 begjærte Klaveness arrest i redernes tilgodehavende hos Bassro A/S. Oslo namsrett besluttet arrest 22. desember 1988, men da rederne stilte en norsk bankgaranti til sikkerhet for Klaveness' mulige krav ble arrestbeslutningen opphevet.
Ved stevning av 13. desember 1989 til Oslo byrett reiste Klaveness søksmål mot rederne med krav om meglerprovisjon for ett år ved kansellering av de to tidscertepartier samt erstatning for løpende omkostninger. Rederne bestred at Oslo byrett var rett verneting og påstod saken avvist.
Byretten avsa 7. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Saksøkeren betaler saksomkostninger til de saksøkte innen 2 uker etter forkynnelse av kjennelsen med kr. 32.825,-."
Klaveness påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 25. juli 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes for Oslo byrett.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de to kjennelser.
Lagmannsretten kom i motsetning til byretten til at saken ikke kunne avvises på grunnlag av certepartienes klausul 23 om at tvister skulle avgjøres ved voldgift i London. Videre var Oslo byrett rett verneting for saken både etter tvistemålsloven §31 tredje ledd og §32.
Rederne har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovforståelse og saksbehandling.
Når det gjelder tvistemålsloven §31 tredje ledd hevdes det at lagmannsretten har tatt feil når den bygger på at meglerens provisjonskrav må betraktes som et sjørettslig krav, at uttrykket frakt må fortolkes slik at det omfatter fraktinntekt og analogisk til å omfatte erstatning for tap ved mislighold av avtale om å betale fraktinntekt. I relasjon til tvistemålsloven §32 gjøres det gjeldende at bankgarantien ikke er et formuesgode tilhørende rederne selv.
Subsidiært gjøres det gjeldende at certepartiets bestemmelser om lovvalg og verneting også må medføre at saken må avvises. Klaveness har valgt certepartiets bestemmelser som grunnlag for sitt krav, og må da også være bundet av bestemmelsene om fremgangsmåten for inntale av kravet. Klaveness' valg er kommet til uttrykk skriftlig ved at han selv føyde lovvalget til den for øvrig standardbaserte avtale, og han kan ikke trekke ut deler av et kontraktsgrunnlag som det er opportunt å påberope seg. Dette må gjelde uansett om Klaveness anses som direkte part i certepartiet eller om dets bestemmelser er å anse som en tredjemannsavtale som Klaveness kan påberope seg. Certepartiet inneholder bestemmelser både om hvem som skal betale provisjonskravet og om saklig og stedlig verneting samt om lovvalget. I engelsk rett gjelder ikke krav om skriftlighet for vedtagelse av verneting og lovvalget engelsk rett. Under enhver omstendighet må det underliggende forhold om hvem som skal betale megleren avgjøres etter engelsk rett, og prosessøkomiske hensyn tilsier behandling av saken for en engelsk domstol. I den grad det er avgjørende om Klaveness er å anse som part i certepartiet er det en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til dette. Det samme gjelder at lagmannsretten ikke har vurdert det forhold at tvistemålsloven §452 kun krever skriftlighet ved vedtagelse av voldgift og ikke ved vedtakelse av stedlig verneting eller lovvalg.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Byrettens kjennelse stadfestes.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
I begge tilfelle:
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsbehandlingen for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Klaveness har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsrettens lovtolkning er riktig, og at det ikke er begått saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har tolket reglene om arrestverneting i tvistemålsloven §31 tredje ledd og formuesverneting i §32 riktig. Spørsmålet om megleravtalens fortolkning og hvorvidt det gyldig er avtalt voldgift i London er endelig avgjort av lagmannsretten og kan ikke være gjenstand for videre kjæremål, jf. tvistemålsloven §404. Lagmannsretten har vært fullt ut klar over sakens faktiske forhold, bedømt disse riktig og grunngitt resultatet på en tilstrekkelig måte, jf tvistemålsloven §164. Det bestrides at Klaveness som anført av den kjærende part har tilføyd de spesifikke bestemmelser om voldgift i London eller at certepartiene skal tolkes etter engelsk rett. Klaveness har - slik som oppfattet av lagmannsretten - bare utfylt certepartiene som megler.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
De kjærende parter har fremkommet med en del tilleggsbemerkninger i anledning av tilsvaret.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Da det her dreier seg om et videre kjæremål, kan utvalget etter tvistemålsloven §404 bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrifter. Lagmannsrettens bevisvurdering og konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Utvalget finner det hensiktsmessig først å ta stilling til de kjærende parters subsidiære anførsler.
Lagmannsretten har som nevnt i motsetning til byretten kommet til at Klaveness ikke kan betraktes som part i den voldgiftsbestemmelse som er inntatt i certepartienes klausul 23, og at saken derfor ikke kan avvises på det grunnlag at det er vedtatt voldgift i London. De kjærende parters synspunkter kan sammenfattes derhen at Klaveness ikke kan velge certepartienes bestemmelser som grunnlag for sitt krav, uten at han også er bundet av bestemmelsen om voldgift. Det forutsettes således at en uttrykkelig skriftlig tiltredelse av voldgiftsklausulen ikke er nødvendig.
Ved sin avgjørelse har lagmannsretten lagt til grunn at det etter tvistemålsloven §452 annet ledd stilles et strengt krav til skriftlighet for at en avtale om voldgift skal være inngått. Utvalget kan ikke se at dette er en uriktig forståelse av bestemmelsen, jf blant annet den avgjørelse lagmannsretten viser til i Rt-1962-1215. De øvrige angrep fra de kjærende parter på lagmannsrettens drøftelse av hvorvidt Klaveness som megler er bundet av voldgiftsklausulen i certepartiene, gjelder konkret rettsanvendelse som utvalget ikke kan prøve. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle på dette punkt. Lagmannsretten har ikke uttrykkelig drøftet rederienes subsidiære anførsel om at det er avtalt verneting i London, men også en slik avtale ville kreve skriftlighet, jf tvistemålsloven §36 tredje ledd. Spørsmålet om hvilket lovvalg som var avtalt, hadde lagmannsretten ingen foranledning til å drøfte.
De kjærende parter har videre angrepet lagmannsrettens forståelse av vernetingsreglene i tvistemålsloven §31 tredje ledd og §32. Lagmannsretten har som nevnt forstått begge disse bestemmelser slik at de gir Klaveness adgang til å reise søksmålet for Oslo byrett.
Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §31 er uriktig. Det må være klart at søksmål fra en megler om provisjon i anledning av et certeparti rederen har sluttet gjennom megleren, må anses som et søksmål "mot en reder som saadan". Videre må det være klart at bestemmelsens tredje jf annet ledd får anvendelse når det er stilt sikkerhet for å få opphevet eller for å avverge arrest i rederens krav på fraktbetaling. Dette følger direkte av ordlyden, og utvalget kan ikke se at bestemmelsens forarbeider taler for en annen forståelse av ordet "frakt". Utvalget finner, i likhet med lagmannsretten, at de beste grunner taler for å anvende bestemmelsene om arrest i frakt også i et tilfelle som det foreliggende, hvor det var tale om arrest i den kanselleringserstatning som tilkom rederne etter avtalen om kansellering av certepartiene.
Etter dette er det ikke nødvendig for utvalget å gå inn på prosedyren om forståelsen av tvistemålsloven §32.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Partene er enige om at saksomkostningsspørsmålet - når kjæremålet forkastes - skal utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledds siste punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledds siste punktum.