Rt-1990-417
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-06 |
| Publisert: | Rt-1990-417 (139-90) |
| Stikkord: | Narkotika, Inndragning, Saksbehandling, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 58B/1990, snr 37/1990 |
| Parter: | Påtalemyndigheten B mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Borchsenius, Backer, Skåre, Halvorsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §37c, Legemiddelloven (1964), Straffeprosessloven (1981) §252, §162a, §36, §54, §62, §254, §360 |
Kst. dommer Borchsenius: Stavanger byrett avsa den 8. januar 1990 dom med slik domsslutning:
"A født xx.xx.1967 dømmes for overtredelser av straffeloven §162 første ledd jfr. femte ledd sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 10- ti - måneder som en fellesstraff med den betingede del av Stavanger byretts dom av 18. september 1989, jfr. straffeloven §54 nr. 3.
Til fradrag i straffen går 93 - nittitre - dager for utholdt varetekt.
Det inndras til fordel for Statskassen kr. 19.500,- - kronernittentusenfemhundre - ."
Det straffbare forhold besto i at han (1) den 22. september 1989 hadde oppbevart til sammen ca 244 gram hasjisj på badet sitt, og ca 28 gram på kroppen, (2) den 9. oktober 1989 mottok til oppbevaring ca 395 gram hasjisj, og (3) samme dag ervervet 23 gram hasjisj som motytelse for oppbevaringen av de 395 gram.
Domfelte har begjært fornyet behandling, subsidiært erklært anke. Begjæringen om fornyet behandling er avslått, mens anken er henvist. Anken gjelder straffutmålingen samt lovanvendelsen og saksbehandlingen vedrørende inndragningskravet.
Som det nærmere er redegjort for i byrettens dom, har domfelte gjort seg skyldig i betydelig kriminalitet, og jeg kan etter en samlet vurdering ikke se at anken over straffutmålingen kan føre frem. I anledning av at det i dommen er fastsatt en fellesstraff med den betingede del av Stavanger byretts dom av 18. september 1989, nevner jeg at domfelte der for blant annet narkotikaforgåelser ble dømt til fengsel i 5 måneder hvorav 30 dager ubetinget. Som det også fremgår, ble han den 22. september 1989, fire dager etter siste dom, på ny pågrepet for narkotikaovertredelser. Den 21. september 1989 ble han dessuten bøtelagt etter legemiddelloven. Det kan under disse forhold ikke være tale om noen nedsettelse av straffen.
Imidlertid finner jeg at man bør la den nå ilagte straff på 10 måneders fengsel være en fellesstraff med hele den straff som han ble ilagt ved dommen av 18. september 1989, ikke bare den betingede delen på 120 dager fengsel. De 30 dagers ubetinget fengsel er ifølge det opplyste ikke sonet.
Videre blir da varetektsfradraget å rette. Foruten de 93 dager nevnt i dommen av 8. januar 1990 tilkommer han fradrag for 18 dager som han satt fengslet før han ble løslatt etter dommen. I tillegg hertil skal han ha fradrag for 11 dager i henhold til dommen av 18. september 1989. I alt blir dette 122 dager.
For så vidt angår inndragningskravet, har tiltalte anført i ankeerklæringen at det inndratte beløp, kr 19.500, ikke tilhører ham. Dette har også byretten lagt til grunn. Beløpet ble overlevert ham av en tredjemann til oppbevaring sammen med det nevnte parti hasjisj på 395 gram. Straffeloven §36 som byretten har bygget på, kan - hevdes det - ikke brukes som grunnlag for inndragning overfor domfelte. Man kan ikke se om byretten har vurdert om vilkårene for inndragning etter §37c er til stede. Under enhver omstendighet var inndragningskravet ikke tilkjennegitt på forhånd. Det ble først fremsatt av aktor under hovedforhandlingen, og domfelte fikk derfor ikke anledning til å forberede sitt forsvar.
Jeg er kommet til at anken over inndragningen ikke kan føre frem. Av byrettens domsgrunner fremgår at retten har lagt til grunn som bevist at da domfelte mottok det nevnte beløp fra den ukjente tredjemann, var han klar over at det dreiet seg om narkotikapenger. I et slikt tilfelle mener jeg at hjemmelen for inndragning er straffeloven §37c. Etter det jeg kan se, er vilkårene for å anvende denne paragraf til stede. Det dreier seg om beslaglagte penger hvis eier ikke er kjent, og inndragningskravet kan da medtas i saken mot domfelte i hans egenskap av besitter av pengene ved beslagleggelsen. Det er en forutsetning etter §37c at det etter sakens art og forholdene for øvrig finnes rimelig å medta inndragningskravet. Dette mener jeg er tilfelle her. Varsling til pengenes eier (§37c første ledd i.f.) var ikke mulig.
Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på om straffeloven §36 kunne ha gitt hjemmel for inndragning, sett i sammenheng med §162a (narkotikaheleri).
Når det gjelder vilkårene etter straffeprosessloven for å fremme inndragningskravet, bemerker jeg at det følger av straffeprosessloven §252 i.f. at krav om inndragning til fordel for det offenlige skal nevnes i tiltalebeslutningen. Etter §254 fjerde ledd skal tiltalte gis en passende utsettelse, "når retten finner det ønskelig for forsvaret", dersom det under hovedforhandlingen gjøres endringer i tiltalebeslutningen. Slik forholdene lå an i dette tilfelle, kan jeg imidlertid ikke se at det har hatt noe å si for resultatet at inndragningsspørsmålet ikke var nevnt i tiltalen. Heller ikke kan det ha hatt betydning at saken ikke ble utsatt av hensyn til forsvaret. Jeg peker i den forbindelse på at det ikke ble begjært utsettelse under hovedforhandlingen. For øvrig viser jeg til byrettens begrunnelse, der det blant annet heter:
"I nærværende sak er påstand om inndragning av ovenfor nevnte beløp nedlagt under hovedforhandlingen, og hensett til at både pengene og alle andre ting som nevnt i ovenfor nevnte rapport har vært beslaglagt siden 10. oktober 1989, med andre ord i snart 3 måneder, finner retten ikke at tiltalte kan høres med at han ikke har fått forberedt sitt forsvar med hensyn til et eventuelt inndragningskrav hva gjelder både stoffet og pengene, som retten attpåtil har funnet godtgjort at tiltalte forsto var penger som stammet fra ulovlig narkotikasalg,..."
Jeg er etter dette kommet til at de mulige feil i forhold til straffeprosessloven ikke kan tillegges betydning, jf. straffeprosessloven §360 første ledd.
Av hensyn til det jeg har nevnt i forbindelse med anken over straffutmålingen, finner jeg at det bør utformes ny konklusjon, og stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1967, dømmes for overtredelser av straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder som en fellesstraff med Stavanger byretts dom av 18. september 1989, jf. straffeloven §54 nr. 3.
Til fradrag i straffen går i alt 122 - etthundreogtjueto - dager for utholdt varetekt.
Til fordel for statskassen inndras 19.500 - nittentusenfemhundre - kroner.