Rt-1991-635
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-02 |
| Publisert: | Rt-1991-635 (204-91) |
| Stikkord: | Voldgift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 225 K/1991, jnr 98/1991 |
| Parter: | Sitas Profil A/S (advokat Olav Sundet) mot A/B Brødrene Høglunds Utveckling (advokat Helge Almestad). |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §36, §452, Avtaleloven (1918) §36, §180, §404 |
30. januar 1990 reiste Sitas Profil A/S (heretter kalt Sitas) sak ved Skien og Porsgrunn byrett mot AB Brødrene Høglunds Utveckling (heretter kalt Høglund) med krav om hevning og erstatning i forbindelse med et maskinkjøp i oktober 1988.
Høglund påsto prinsipalt saken avvist fordi tvister i forbindelse med leveransen skulle avgjøres ved voldgift. Det ble vist til at avtalen mellom partene inneholdt en klausul om at standardkontrakten NLM 71 med tillegg skulle gjelde. NLM 71 inneholder alminnelige betingelser for levering og montering av maskiner og annet mekanisk og elektrisk utstyr mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige, samt innenfor disse land, og er utgitt av bransjeorganisasjonene i disse land. Standardkontrakten har i artikkel 67 bestemmelse om voldgift etter leverandørlandets lovgivning.
Skien og Porsgrunn byrett behandlet avvisningsspørsmålet i tilknytning til hovedforhandling i saken. 24. oktober 1990 ble det avsagt kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Sitas påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett. I kjæremålstilsvaret angrep Høglund byrettens saksomkostningsavgjørelse og krevde seg tilkjent saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Agder lagmannsrett avsa kjennelse 23. januar 1991 med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse betaler Sitas Profil A/S til AB Br. Høglunds Utveckling v/advokat Helge Almestad 45.855 - førtifemtusenåttehundreogfemtifem - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten, og 1.200 - ettusentohundre - kroner som erstatning for saksomkostninger for byretten. I tillegg kommer eventuell andel av utgiftene til fagkyndige domsmenn for byretten."
Saksforholdet ellers fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Sitas har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §452 feil når den finner at skriftlighetskravet er oppfylt i dette tilfellet. NLM 71 var ikke vedlagt partenes avtale eller på noe tidspunkt forelagt for Sitas. Sitas kjente ikke til voldgiftsklausulen i NLM 71. Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at Sitas selv må bære risikoen for at det ikke ble nærmere undersøkt hva NLM 71 innebar.
Det er videre anført at partene forhandlet seg frem til enighet uten at voldgiftsspørsmålet var brakt på bane. Det må være i strid med god forretningsskikk å søke innført vesentlig endrede kontraktsvilkår - uten at de presenteres - når man på forhånd har forhandlet seg frem til enighet. Det er anført at voldgiftsklausulen ikke kan anses vedtatt, og at den under enhver omstendighet må anses ugyldig etter reglene i avtaleloven §36.
Det gjelder et strengt skriftlighetskrav for at en voldgiftsavtale skal anses inngått, jf Rt-1962-1215 og Rt-1990-1031. Byrettens begrunnelse som lagmannsretten slutter seg til, gir uttrykk for feil lovanvendelse. Begrunnelsen er dessuten mangelfull, bl a fordi man ikke drøfter det forhold at det skal mer til før en voldgiftsklausul kan anses vedtatt enn for vedtagelse av avtalebestemmelser ellers.
Det er videre anført at partene i avtalen ikke kan likestilles slik byrett og lagmannsrett har gjort. Høglunds profesjon er å selge maskiner, mens maskinkjøp for en kundebedrift sjelden forekommer. Sitas kan ikke forutsettes å ha kjennskap til spesielle kontraktsklausuler som leverandøren bruker. Sitas søkte forhandlingsbistand hos en maskinforhandler som utferdiget en kjøpekontrakt uten voldgiftsklausul. Høglund tok ikke noen ny kontakt med maskinforhandleren til tross for innføring av NLM 71. NLM 71 avviker dessuten fra standardbetingelsene til Maskingrossistenes Forening som er mer brukt.
Det er videre anført at slik Høglund tolker avtalen reguleres forholdet også av tvistemålsloven §36. Skriftlig avtale etter tredje ledd foreligger imidlertid ikke. Det er en mangel ved lagmannsrettens avgjørelse at dette ikke er drøftet.
Til saksomkostningsspørsmålet er det anført at lagmannsretten har anvendt loven feil når Høglund er tilkjent saksomkostninger for byretten. Det er tale om et tvilsomt spørsmål, jf bl a at byretten fant å måtte avgjøre avvisningsspørsmålet i forbindelse med hovedforhandlingen. Begrunnelsen er under enhver omstendighet mangelfull.
Sitas har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Skien og Porsgrunn byretts avvisningskjennelse oppheves og saken fremmes til realitetsbehandling ved byretten.
2. Sitas Profil A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett i h.t. inngitte omkostningsoppgaver samt med kr 4.000,- inklusive rettsgebyr for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og Sitas Profil A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
I tilsvaret har Høglund vist til tidligere anførsler og bevis. Videre er det anført at NLM 71 i samsvar med vanlig prosedyre ved internordiske salg ble fremlagt på møtet mellom partene. NLM 71 ble nevnt allerede i forbindelse med det opprinnelige tilbudet, noe som er bekreftet av Sitas. Det er ellers ikke avgjørende at NLM 71 ikke var vedlagt kontrakten. Henvisningen til NLM 71 er tydelig fremhevet i kontraktens siste punkt rett over partenes signaturer. Voldgiftsavtalen er ikke i strid med avtaleloven §36.
Det er ikke saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har presisert uttrykkelig at vedtagelse av en voldgiftsavtale krever mer enn vedtagelse av avtalebestemmelser ellers. Under enhver omstendighet har dette ikke påvirket resultatet.
Det er videre anført at begge parter er profesjonelle eller såkalte handlende og må forutsettes å ha lik kunnskap på det omhandlede området. For øvrig vises til at standardbetingelsene til Maskingrossistenes Forening bare brukes ved maskinomsetning i Norge, mens NLM 71 regulerer internordiske salg av maskiner og er enerådende i denne forbindelse.
Høglund har nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse av 23. januar 1991 stadfestes.
2. AB Brødrene Høglunds Utveckling tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at utvalget i dette kjæremålet har full kompetanse, jfr tvistemålsloven §404 nr 1.
Innledningsvis bemerkes at skriftlighetskravet i tvistemålsloven §452 annet ledd første punktum må få betydning i den foreliggende sak selv om den påberopte bestemmelse gjelder voldgift etter svensk rett, sammenlign i denne forbindelse også kravet om skriftlighet i tvistemålsloven §36 tredje ledd. Skriftlighetskravet i de to bestemmelser må fortolkes på på samme måte.
Når det gjelder spørsmålet om kravet til skriftlighet er oppfylt i det foreliggende tilfelle, er utvalget enig med byretten og lagmannsretten, og kan på samme måte som lagmannsretten slutte seg til byrettens begrunnelse med den tilføyelse lagmannsretten gir. Det er således riktig når byretten legger til grunn at skriftlighetskravet kan anses tilfredstilt ved at det i den undertegnede avtale henvises til standardvilkårene hvor også voldgiftsklausulen finnes, men at det ved den nærmere vurdering av spørsmålet må legges vekt på vedtakelsesprosedyren, på hvem som er parter og på standardvilkårenes utbredelse m.v.
Utvalget er enig med byretten i at det i et tilfelle som det foreliggende ikke kan oppstilles noe krav om at standardvilkårene skal vedlegges avtalen. Byretten legger til grunn at det dreier seg om avtale mellom næringsdrivende og peker særskilt på at kjøperen hadde forretningsmessig erfaring og innsikt. I forhold til spørsmål om bruk av standardvilkår av den foreliggende type må partene betraktes som jevnbyrdige. Det er for øvrig hevdet fra kjæremotpartens side at NLM 71 var fremlagt allerede under de innledende avtaleforhandlinger. Dette er bestridt av den kjærende part. Utvalget finner det unødvendig å gå inn på den uenighet som foreligger på dette punkt.
Byretten peker for øvrig på at NLM 71 er meget anvendt som standardvilkår ved avtaler om leveranser fra et nordisk land til et annet, og at standarden er tiltrådt av Mekaniske Verksteders Landsforening. Utvalget er enig i at også dette er et vesentlig moment.
Utvalget er enig med byretten i at voldgiftsavtalen ikke kan settes til side som stridende mot avtaleloven §36.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Utvalget er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part betale motpartens saksomkostninger også for Høyesterett. Beløpet settes til 2.700 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Sitas Profil A/S til A/B Brødrene Høglunds Utveckling 2.700 - totusensyvhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.