Rt-1991-786
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-20 |
| Publisert: | Rt-1991-786 (247-91) |
| Stikkord: | Ærekrenkelsessak, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1132/1991, jnr 445/1991. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Halvorsen, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §413, Straffeloven (1902) §270, §332, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §388 |
Ved stevning av 16. juni 1989 til Oslo byrett reiste Innovation & Venture A/S (nå Oslo Development A/S) og Eivind Riise privat straffesak mot Staten v/Samferdselsdepartementet, Kjell Brevik og Ingolf Vislie for påståtte ærekrenkelser med krav om straff, mortifikasjon, erstatning og oppreisning. I saksforberedende rettsmøte 27. november 1990 ba de saksøkte om at saksøkerne måtte stille sikkerhet for eventuelt saksomkostningsansvar, jf straffeprosessloven §413. Byretten avsa 17. desember 1990 beslutning med slik slutning:
"Oslo Development A/S og Eivind Riise skal stille sikkerhet for de saksomkostninger som de måtte bli pålagt i saken med ialt kr 120.000,- -etthundreogtjuetusenkroner- fordelt med kr 40.000,- -førtitusenkroner- i forhold til hver av de saksøkte:
Staten v/Samferdselsdepartementet, avdelingsdirektør Kjell Brevik og h.r. advokat Ingolf Vislie."
Oslo Development A/S og Eivind Riise påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 11. april 1991 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Som vilkår for å fremme den private straffesak pålegges Oslo Development A/S og Eivind Riise innen 30. april 1991 å stille tilfredsstillende sikkerhet for de saksomkostninger de måtte bli pålagt i saken, oppad begrenset til 40.000 - førtitusen - kroner i forhold til Ingolf Vislie og til 40.000 - førtitusen - kroner i forhold til Staten v/Samferdselsdepartementet og Kjell Brevik i fellesskap.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten pålegges Oslo Development A/S og Eivind Riise in solidum å betale betale til Ingolf Vislie 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse.
Oslo Development A/S og Eivind Riise har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksbehandling og lovanvendelse, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Under henvisning til forarbeidene anføres det at det må være en forutsetning at det fremstiller seg som en nærliggende mulighet at saksøkeren vil bli ilagt saksomkostninger som det ikke er dekning for. Begge disse vilkår må være oppfylt.
Det dreier seg her om to fremsatte beskyldninger; for det første beskyldning om bedrageri, dernest beskyldning om at de kjærende parter skal ha utgitt seg for å være eller opptre på vegne av offentlig myndighet. Byretten drøftet bare den siste beskyldningen. Lagmannsretten har heller ikke foretatt noen foreløpig drøftelse av sakens mulige utfall for den første beskyldningen. Dette er feil saksbehandling eller feil lovanvendelse. En slik feilaktig saksbehandling vil kunne føre til en feilaktig rettslig vurdering i forhold til at det må fremstå som en nærliggende mulighet at saksøkeren vil tape (hele) saken. Når lagmannsretten bare vurderer ett av utsagnene støtter dette mot det varsomhetsprinsipp som er fastslått i Rt-1990-914 og hovedregelen om at det ikke skal kreves sikkerhetsstillelse. I tilnytning til denne anførsel er det vist til Mæland: Ærekrenkelser side 240, som synes å ville trekke en grense mot kverulerende eller trakasserende søksmål, som er et synspunkt lagmannsretten reserverer seg mot. At lagmannsretten trekker inn tvistemålsloven §174 annet ledd, er egnet til å illustrere at lovanvenelsen ikke er tilstrekkelig varsom. Når det kreves en nærliggende mulighet for å tape saken, peker dette i retning av ganske høy grad av sannsynlighet.
Lagmannsretten hevdes også å ha anvendt straffeprosessloven §413 feil ved vurderingen i forbindelse med bemerkningene om saksøkernes økonomi og muligheter for å dekke eventuelle saksomkostningsbeløp. Det anføres å ville være alt for strengt å kreve at saksøkerne må sannsynliggjøre konkret dekning, og å legge vekt på inkassosaker som ikke lenger eksisterer. Her må det være de saksøkte som har bevisbyrden. En nærliggende mulighet foreligger først når saksøkerne fremstår som insolvente eller ihvertfall som åpenbart illikvide.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 11. april 1991 oppheves.
2. Kjæremotpartene tilpliktes in solidum å erstatte de kjærende parter saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett med kr 4.840,- og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 1.840,-, rettsgebyrene inkludert i omkostningsbeløpene for begge instanser."
Ingolf Vislie har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt et riktig utgangspunkt for lovanvendelsen, og den konkrete bevisvurdering og skjønnsmessige bedømmelse kan utvalget ikke prøve. Det er vist til at saksøkerne ikke hadde dokumentert betalingsevnen etter at de ble bedt om å gjøre dette. Det hefter ikke feil noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling, idet lagmannsrettens premisser i sammenheng må leses slik at den har tatt stilling til begge beskyldningene. Subsidiært gjøres det gjeldende at det må være tilstrekkelig å knytte avgjørelsen til den ene beskyldningen.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Ingolf Vislie tilkjennes saksomkostninger med kr 1.000,-."
Staten v/Samferdselsdepartementet og Kjell Brevik, som i hovedtrekk har gjort de samme anførsler gjeldende som Ingolf Vislie, har i tilsvaret lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. Kjæremotpart nr. 1 og 2 tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Den private straffesak har sitt utspring i et brev Eivind Riise gjennom den opprinnelige saksøker nr 1, Innovation & Venture A/S, angitt som "Sekretariatet for hovedflyplassprosjektet Oslo Lufthavn Kjekstadmarka", sendte til en rekke flyplasser rundt om i verden for å samle inn informasjon. Dette ledet til at advokat Ingolf Vislie, på vegne av Luftfartsverket, innga politianmeldelse mot selskapet under henvisning til straffeloven §270 og §332 annet ledd. Politianmeldelsen ledet også til flere avisoppslag.
Saksøkerne har i stevningen nedlagt påstand om straff, mortifikasjon og erstatning i forbindelse med de to angivelig ærekrenkende beskyldninger om henholdsvis bedrageri og om at de falskelig har gitt utenlandsk adressat inntrykk av at de har opptrådt "for eller som norsk offentlig myndighet".
I sin begrunnelse for avgjørelsen om sikkerhetsstillelse tar lagmannsretten - i likhet med byretten - det riktige rettslig utgangspunkt i at "straffeprosessloven §413 bør brukes med varsomhet "idet forutsetningen bør være at det fremstiller seg som en nærliggende mulighet at saksøkeren vil bli ilagt saksomkostninger som det ikke er dekning for"", jf Rt-1990-587, Rt-1990-914 og Rt-1990-1183. Det tilføyes at "Det kan ikke være riktig at anvendelsen av straffeprosessloven §413 er begrenset til de tilfeller hvor søksmålet har en kverulerende eller trakasserende karakter, som antydet av de kjærende parter." Kjæremålsutvalget kan ikke se at dette er feil tolking av straffeprosessloven §413.
I lagmannsrettens begrunnelse heter det videre:
"Lagmannsretten er også enig i byrettens foreløpige bedømmelse av det brev som har foranlediget de tiltak og uttalelser som saksøkerne hevder er ærekrenkende og som derfor vil inngå som et helt sentralt ledd i de sannhetshetsbevis som vil bli ført. Lagmannsretten er derfor enig med byretten i at denne bedømmelse må være tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger en nærliggende mulighet for at saksøkerne vil bli ilagt saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd eller tvistemålsloven §174 annet ledd."
Spørsmålet blir da om lagmannsretten har vurdert straffesakens mulige utfall også når det gjelder beskyldningen om bedrageri. Selv om lagmannsretten kunne ha uttalt seg klarere, etterlater premissene - lest i sammenheng - ikke rimelig tvil om at retten har vurdert begge beskyldninger. Lagmannsretten har tiltrådt byrettens begrunnelse generelt og har, som det fremgår ovenfor, spesielt erklært seg enig i byrettens "foreløpige bedømmelse" av det brev de kjærende parter sendte ut, som "foranlediget de tiltak og uttalelser som saksøkerne hevder er ærekrenkende" og som "derfor vil inngå som et helt sentralt ledd i de sannhetsbevis som vil bli ført." De to sentrale beskyldninger om bedrageri og om falskelig å ha opptrådt som eller for norsk myndighet har begge samme utspring nettopp i det brev lagmannsretten her viser til. De er også fremsatt i samme dokument; anmeldelsen til påtalemyndigheten. Lagmannsrettens uttalelser synes å bygge på den nære sammenheng mellom beskyldningene faktisk og rettslig ved at det grunnleggende vurderingsspørsmål som melder seg for begge beskyldninger, er om de kjærende parter "falskelig", jf straffeloven §332 annet ledd, "ved å fremkalle ... en villfarelse", jf straffeloven §270 har opptrådt på denne måten. Det fremgår deretter at lagmannsretten har vurdert muligheten for at saksøkerne vil bli ilagt saksomkostninger såvel etter tvistemålsloven §172 første ledd som etter §174 annet ledd. Selv om lagmannsretten ikke uttrykkelig har gått inn på alle straffbarhetsvilkår etter bedrageribestemmelsen, må det legges til grunn at lagmannsretten i sin vurdering også har inkludert beskyldningen om bedrageri. Lagmannsrettens konkrete vurderinger og subsumsjoner kan utvalget ikke prøve.
Vedrørende spørsmålet om muligheten for at det ikke vil være dekning for idømte saksomkostninger bemerker lagmannsretten:
"Saksøkerne har ikke fremlagt konkrete opplysninger om inntekt og/eller formue som viser at det vil være dekning for et eventuelt omkostningsbeløp. På bakgrunn av at det vil dreie seg om relativt betydelige saksomkostningsbeløp og at det er fremlagt opplysninger om tidligere inkassosaker hos begge saksøkerne (hos Inovation & Venture A/S som Oslo Development A/S er en direkte fortsettelse av), må dette være tilstrekkelig til å konstatere at det er en nærliggende mulighet for at saksøkerne ikke vil kunne dekke et omkostningsansvar."
Lagmannsrettens bemerkninger må ses på bakgrunn av den utførlige redegjørelse på side 9-10 i byrettens kjennelse. Byretten gjennomgår her de opplysninger som forelå om saksøkernes økonomiske forhold etter muntlig forhandling med avhør blant annet av Eivind Riise. Lagmannsretten viser uttrykkelig til byrettens kjennelse.
Kjæremålsutvalget finner at premissene her er tilstrekkelige til å kontrollere at lagmannsretten også har vurdert dette moment ut fra en tolking av straffeprosessloven §413 som ikke er uriktig.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Den frist for sikkerhetsstillelse som lagmannsretten har fastsatt, er utløpt under behandlingen av nærværende kjæremål. Ny frist må derfor settes, og utvalget finer at denne passende kan fastsettes til to uker etter forkynnelsen av denne kjennelse.
Kjæremålsmotpartene har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningene fastsettes til kr 1.000 for Ingolf Vislie og til det samme beløp for staten v/Samferdselsdepartementet og avdelingsdirektør Kjell Brevik i Luftfartsverket i fellesskap.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes, dog slik at fristen for sikkerhetsstillelse settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Oslo Development A/S og Eivind Riise en for begge og begge for en 1.000 - ettusen - kroner til Ingolf Vislie og 1.000 - ettusen - kroner til staten v/Samferdselsdepartementet og Kjell Brevik i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.