RG-1996-1664 (1)
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-23 |
| Publisert: | RG-1996-1664 (327-96) * |
| Stikkord: | Ektefellebidrag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 94-01417 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00343 A. |
| Parter: | ANKENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Sidsel Methlie, Bergen). MOTPART: B (Prosessfullmektig: Advokat Atle Kaurin Nilsen, Bergen). |
| Forfatter: | Lagmann Bruland, Lagdommer Romarheim, Kst. lagdommer Truyen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §81, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, §79, §80, Ekteskapsloven (1991) |
Saken gjelder krav om ektefellebidrag, jfr. ekteskapsloven kapittel 16.
A, født xx.xx.45, og B, født xx.xx.45, ble gift i 1968, separert i 1993 og skilt i 1994. De har to fellesbarn; C født xx.xx.73 og D født xx.xx.79. D bor sammen med sin mor i Lægdene 50 A som var familiens bolig gjennom hele ekteskapet.
A begynte å arbeide i sin fars kolonialforretning i 1960. Hun tok i den forbindelse utdannelse ved butikkfagskole. A arbeidet full tid i farens forretning frem til svangerskapet med C i 1973. Tidlig i svangerskapet fikk hun blødninger og måtte derfor ligge i lange perioder. I forbindelse med svangerskap og fødsel hadde A permisjon fra arbeidet i underkant av to år. I 1975 begynte C i barnepark. A arbeidet deretter på deltid i farens forretning frem til svangerskapet med D i 1979. Svangerskap og fødsel var også denne gangen problematisk. A begynte å arbeide igjen i 1981. Samme år utførte hun et uheldig løft i kolonialforretningen som utløste sterke smerter i korsryggen/bekkenet. I 1982 ble A sykmeldt. I 1986 ble hun innvilget 80 % uførepermisjon med virkning fra 1. desember 83. I 1996 ble hun innvilget 100 % uførepensjon med virkning fra 1. august 94.
As uførepensjon utgjør pr. januar 1996 kr 6155,- pr. måned. I tillegg mottar hun barnebidrag på kr 3000,- pr. måned for D. Dette bidraget vil opphøre pr. 15. august 97 når D fyller 18 år. For 1996 trekkes det 18 % skatt i As trygdeytelse.
A er eier av en vertikaltdelt tomannsbolig i Lægdene 50 A. Huset ble i 1994 taksert til kr 700000,-. Boligen ble overtatt på skiftet med B kombinert med forskudd på arv fra hennes far. Fra mars 1996 vil A ikke ha gjeldsforpliktelser av betydning.
B arbeidet tidligere i elektronikkbedriften Nera AS. I 1979 begynte han i sin svigerfars kolonialforretning. Forutsetningen var at han med tiden skulle overta butikken. I forbindelse med skiftet etter skilsmissen, hvor også As far aktivt bidrog for å finne en løsning, overtok B samtlige aksjer i kolonialforretningen Aasheim AS. Overtakelsen gjorde at B måtte oppta et lån på kr 150000,-.
Regnskapene for kolonialforretningen Aasheim AS fra 1994 viser at selskapets egenkapital var på kr 413000,-. Bedriftens årsoverskudd var på kr 51353,-. Det ble betalt utbytte på kr 60000,- som i sin helhet gikk til B. Styrehonorar på kr 20000,- for 1994 gikk til bedriftens tidligere eier, Trygve Aasheim. Regnskap for 1995 foreligger ikke.
I 1995 mottok B kr 281395,- i lønn fra Aasheim AS. I tillegg hadde han fri bil med skattemessig fordel og beregnet til kr 60094,- i lønns- og trekkoppgaven for 1995. B mottok videre kr 19500,- for verv i forbindelse med butikkens kjedesamarbeid i 1995. Han vil sannsynligvis også motta utbytte og styrehonorar for 1995 fra Aasheim AS.
Ut over aksjene i Aasheim AS har B ikke formue av betydning. B bor i dag i en borettslagsleilighet sammen med Janne Sundstø i Fyllingsdalen. De har ett felles barn født xx.xx.95. I tillegg har hans samboer ett barn på 11 år. Leiligheten tilhører Janne Sundstø. Janne Sundstø er arbeidsledig og mottar kr 5000,- pr. måned i trygd. Hun har en gjeld på ca kr 330000,- som relaterer seg til boliglån og studiegjeld.
Både Grete og B betegner sin egen privatøkonomi som anstrengt.
Bergen byrett avsa den 23. desember 1994 dom med følgende slutning:
"1. Saken heves for så vidt gjelder krav om bruksrett til felles bolig.
2. B betaler i ektefellebidrag til A kr 1500,- - kronerettusenfemhundre - pr. mnd. med virkning fra januar 1995 og til januar 1998.
3. Partene bærer egne saksomkostninger."
A har påanket byrettens dom for så vidt gjelder domsslutningens punkt 2 og 3. Hun har i det vesentlige anført følgende:
As evne og mulighet til å sørge for et passende underhold er blitt dårligere som følge av ekteskapet med B . Hennes uførhet kan relateres til komplikasjoner ved svangerskap og fødsler samt hennes ansvar for å passe barn og hjem. Ektefellene var enige om at A skulle være hjemmeværende. Hun var helt hjemmeværende i lengre perioder i forbindelse med svangerskap og fødsel til begge døtrene. A har vært helt eller delvis hjemmeværende med barn i nesten ni år.
Byretten har feilaktig lagt avgjørende vekt på at A s uførhet skyldes det uheldige løftet i butikken i 1981. Det er riktig at A ble dårligere av å jobbe i butikken, men hovedårsaken til uførheten må likevel relateres til ekteskapet. Problemet for A er at hun ikke har fått noen klar diagnose. Det har frem til nylig vært en generell skepsis innen medisinen til å ta kvinners bekkenproblemer på alvor.
A mener hun har rett til ektefellebidrag i medhold av ekteskapsloven §79 annet ledd. Subsidiært kan et bidragskrav hjemles i §79 tredje ledd. A er 100 % ufør. Hennes økonomiske situasjon vil og forbli uendret. Ektefellebidraget bør derfor gjøres tidsubegrenset.
Det kan ikke forventes at A i fremtiden skal selge sin bolig. Huset er av en slik standard at det neppe vil gi nevneverdig overskudd ved reinvestering i en nyere og mer hensiktsmessig leilighet. Dertil gjør As uførhet det tilnærmet praktisk umulig å gjennomføre de anstrengelser et boligsalg og flytting innebærer.
Hennes anstrengte økonomi må vurderes opp mot B. Han har en forholdsvis god økonomi. Hans stilling er fleksibel ved at han kan øke utbyttet fra Aasheim AS. Om kort tid vil dessuten B s bidragsplikt til D bortfalle. Man bør også se hen til at ekteskapet med A har stilt B i en slik posisjon at han kunne overta Aasheim AS fra sin svigerfar.
A mener at ektefellebidragets størrelse bør økes. Erfaringen så langt har vist at hun ikke kan klare seg uten løpende støtte fra sin far. Hun har betydelig utgifter til medisiner og terapi.
Det er nedlagt følgende påstand:
"1. B dømmes til å betale tidsubegrenset ektefellebidrag til A med et beløp pr. måned fastsatt av retten med virkning fra 1. januar 1995.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger."
B, har i det vesentlige anført følgende:
A har ikke rett til ektefellebidrag. Ekteskapet er ikke årsak til hennes uførhet. Helt frem til A ble sykmeldt i 1982, var hun hovedsaklig i arbeid. Hun hadde kun normale avbrudd i forbindelse med svangerskap og fødsler. Det er A s sykdom som gjør at hun ikke kan ta inntektsgivende arbeid. A nekter å fremlegge trygdedokumentene som kan beskrive sykdommen nærmere. Man vet imidlertid at diagnosen bekkenløsning er forlatt av behandlende lege. A opplyser selv at flere leger har antydet at hennes lidelser er psykosomatiske. Alternativt kan hennes problemer skyldes det uheldige løftet i 1981.
Ser man på ekteskapet under ett, har B i praksis hatt en større daglig omsorgsbyrde enn A. Fra 1968 til 1973 hadde ikke ektefellene barn. I perioden 1973 til 1982 deltok også B i omsorgen og felles oppgaver i hjemmet, selv om A i denne perioden var delvis hjemmeværende. Fra 1982 har As sykdom gjort at hovedansvaret har ligget på B .
As økonomi er ikke så trang som hun pretenderer. Hun mottar vesentlig mer uføretrygd enn minstepensjonister. Videre har hun et gjeldfritt hus. Hun kan leie ut deler av huset. For tiden mottar hun dessuten kr 3000,- pr. måned i barnebidrag samtidig som D har en månedlig inntekt på mellom kr 5000,- og kr 7000,- fra sitt arbeid.
B har på den annen side en svært anstrengt økonomi. For uten om bidraget til D, har han også fått en ny forsørgelsesbyrde ved sin datter som ble født i 1995. Dertil kommer at B må betale sin andel av fellesutgifter til leilighet og husholdning med Janne Sundstø. For å klare seg gjennom hverdagen, har han så langt tatt ut mer utbytte av Aasheim AS enn bedriften har tjent. Bs inntekter er dessuten usikre. Han har ingen garanti for at bedriften vil gå med overskudd i fremtiden. Konkurransen i dagligvarehandelen er meget hard. Kolonialbutikken er relativt liten sett i bransjesammenheng. Omsetningen ligger for tiden under minstegrensen for kjedesamarbeid. Det må dessuten tas i betraktning at det er svært arbeidskrevende å drive en kolonialforretning med lange åpningstider. Det er begrenset hvor lang tid han vil makte et slikt arbeidspress.
B ønsker å markere at han mener A ikke har rett til ektefellebidrag og at bidraget er satt for høyt av byretten. Han vil likevel innrette seg etter byrettens bidragsavgjørelse og nedlegger således påstand om stadfestelse. Det ble nedlagt følgende påstand:
"1. Bergen byretts dom av 23. desember 1994 stadfestes, for så vidt gjelder domsslutningen punkt 2.
2. B tilkjennes saksomkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten."
Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem.
Retten ser først på grunnvilkårene for ektefellebidrag, jfr. ekteskapsloven §79 annet ledd. Bestemmelsen forutsetter at ektefellens forringede ervervsevne skyldes "omsorgen for fellesbarn eller fordelingen av fellesoppgaver under samlivet".
A fremstår i dag som fullstendig invalidisert. Hun tilbringer store deler av dagen liggende på en sofa. Til tross for en rekke omfattende konsultasjoner har det ikke fremkommet noen diagnose. A har forklart at tidligere diagnose vedrørende problemer med bekkenet ble forkastet forut for en planlagt operasjon, som av den grunn ikke ble noe av. A har også opplyst at enkelte leger har antydet at hennes plager er psykosomatiske.
Lagmannsretten har ikke grunnlag for å ta stilling til det nærmere innholdet i og årsaken til As sykdom. Hun har nektet å fremlegge trygdedokumenter som kan belyse sykdommen nærmere. Det har således ikke blitt dokumentert at problemene kan relateres til omsorg for felles barn eller fordeling av felles oppgaver under samlivet. Tvert om har andre faktorer, slik som f. eks. tunge løft i butikken, blitt antydet som mulige årsaker. Lagmannsretten har følgelig ikke grunnlag for å hjemle et ektefellebidrag i ekteskapsloven §79 annet ledd.
Et eventuelt ektefellebidrag må derfor hjemles i §79 tredje ledd. Denne bestemmelsen er en klar unntaksregel. Det må påvises "særlige grunner". Det er først og fremst As sykdom som kan tenkes å utgjøre en særlig grunn. Ekteskapets varighet, 25 år, er ytterligere et moment. På den annen side fremstår ikke forskjellen i partenes privatøkonomi som spesielt markant. Dette omtales nærmere nedenfor. Etter en samlet vurdering, hvor det også ses hen til at B har akseptert bidragsplikt frem til 1998, finner imidlertid lagmannsretten at en bidragsordning kan hjemles i §79 tredje ledd.
Ektefellebidragets størrelse reguleres av §80. As behov for bidrag må avveies mot Bs betalingsevne, jfr. bestemmelsens første ledd.
As økonomi er oversiktlig. Hun mottar uførepensjon på kr 6155,-, hvilket utgjør en netto utbetaling på ca kr 5000,-. Hver måned mottar hun dessuten kr 3000,- i barnebidrag og kr 1500,- i ektefellebidrag. Bidragene bortfaller h.h.v august 1997 og januar 1998. Etter bortfallet av bidragene fra B vil skattetrykket lette og netto trygdeutbetaling vil øke tilsvarende.
I realiteten har A ingen gjeld. Hun eier en vertikaltdelt tomannsbolig med BTA 131 m2. Standard og vedlikehold er i takst datert 1. juli 94 betegnet som god, dog slik at en del oppussing bør foretas. Taksten karakteriserer huset som en "kurant eiendom i et populært strøk".
Bs fremtidige inntekt vil i stor grad avhenge av den videre utvikling i Aasheim AS. Som eneeier av butikken, henger lønn og utbytte nært sammen med bedriftens inntjeningsevne. Rettens vurdering bygger på at denne vil være stabil en periode fremover.
Det er fremlagt en beregning som viser at B for 1994 hadde ca kr 11000,- til netto disposisjon pr. måned. Forutsetningen for et slikt regnestykke er en brutto lønnsinntekt på kr 302000,-, utbytte på kr 20000,- og fradrag for barnebidrag på kr 3000,- pr. måned. Ektefellebidraget er ikke tatt med i regnestykket. B s inntekt for 1995 har vist seg å være noe høyere. Fra august 1997 vil han dessuten ikke betale barnebidrag. Retten tar likevel utgangspunkt i den fremlagte beregning fra 1994 for å illustrere inntektsforskjellen mellom Grete og B. Rettens vurdering vil uansett måtte bli skjønnsmessig.
Skal B sammenlignes med A, må det gjøres fradrag for utgifter til bolig i den disponible inntekt på kr 11000,-. Med unntak av utgifter til eiendomsskatt og forsikring m.v. har A fri bolig. B må derimot betale sin andel av boutgiftene hos Janne Sundstø. Videre påligger det B forsørgelsesbyrde for hans datter født xx.xx.95. Forsørgelse av hans nye samboer ser derimot retten bort fra, da man bør være tilbakeholden med å la slik forsørgelse fortrenge krav på bidrag til fraskilt ektefelle, jfr. også Rt-1987-467.
Med de ovennevnte fradrag fremstår inntektsforskjellen mellom Ole og A som forholdsvis marginal. Retten kan ikke se at det er grunnlag for å utmåle et høyere bidrag enn hva som allerede følger av byrettens dom. I samsvar med ankemotpartens påstand utmåles derfor bidraget til kr 1500,- pr. måned.
Ektefellebidrag skal som hovedregel fastsettes for en begrenset tid på inntil tre år, jfr. ekteskapsloven §81, første ledd, 1. punktum. Ankende part krever at bidraget gjøres tidsubegrenset med tanke på det langvarige ekteskapet og As sykdom. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å anvende unntaksregelen i §81, første ledd, 2. punktum. Selv etter opphøret av Bs bidragsplikt for D og det uomtvistede ektefellebidrag, synes ikke forskjellen i partenes økonomi så markant at et bidrag bør gjøres tidsubegrenset. Retten legger betydelig vekt på partenes formuesituasjon. A har som innehaver av eiendommen Lægdene 50 A både en rimelig bolig og en potensiell inntektskilde. Eiendommen ligger kort unna Bergen lærerhøyskole. Hvis A har behov for ytterligere inntekter, kan hun leie ut en hybel. Den foreliggende ankesak skiller seg på dette punkt vesentlig fra en del av den rettspraksis ankende part har henvist til, deriblant høyesterettsdom inntatt i Rt-1992-1098.
Anken har ikke ført frem. Saksomkostninger for lagmannsretten blir ilagt i medhold av tvistemålsloven §180, første ledd. Retten kan ikke se at det foreligger slike særlige omstendigheter at man bør frita ankende part for erstatningsplikten. Advokat Atle Kaurin Nilsen har fremlagt en omkostningsoppgave på kr 21000,- som i sin helhet utgjør salær. Saksomkostningsoppgaven legges til grunn i medhold av tvistemålsloven §176 første ledd, 1.punktum.
Ankemotparten har med hjemmel i tvistemålsloven §174, annet ledd, 2.punktum også krevet omkostninger for byretten. For byretten nedla A påstand om utmåling av tidsubegrenset bidrag, mens B påsto seg frifunnet. For byretten ble således saken dels vunnet og dels tapt, jfr. tvistemålsloven §174, første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det her er grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §174, annet ledd. Også på dette punkt blir byrettens dom å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 2 og 3 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 21000,- - kronertjueentusen - til B innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.