Rt-1980-1081
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1980-08-30 |
| Publisert: | Rt-1980-1081 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 108B/1980 |
| Parter: | Statsadvokat Hans Holen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae). |
| Forfatter: | Hellesylt, Aasland, Christiansen, Løchen, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §57, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Akkordloven (1899) §7, §52, Skattebetalingsloven (1952) §11, §12, §52, Merverdiavgiftsloven (1969) |
Dommer Hellesylt: Sandnes herredsrett avsa den 27. mars 1980 dom med denne domsslutning:
«A født xx.xx.1937 dømmes for overtredelse av lov om merverdiavgift m.v. av 19.6.1969 §72 annet ledd 1. pkt. til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder.
1 medhold av strl. §52 nr. 1 og 3 gjøres straffen betinget med en prøvetid på 5 - fem - år.
I medhold av strl. §52 nr. 4 idømmes tiltalte en ubetinget bøtestraff til statskassen på kr. 5.000,-, kronerfemtusen 0/100, subsidiært 30 - tretti - dagers fengsel.
Tiltalte blir samtidig å frifinne for overtredelse av lov om betaling og innkreving av skatt §52 jfr. §12 pkt. nr. 1 og lov om betaling og innkreving av skatt §52jfr. §11, nr. 4.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til herredsrettens domsgrunner.
Statsadvokaten i Rogaland har anket over straffutmålingen. Han hevder det skulle ha vært ilagt en ubetinget fengselsstraff i betraktning av det store avgiftsbeløp som er unnlatt innbetalt.
Under prosedyren for Høyesterett har forsvareren anført at domfelte ikke kan anses strafferettslig ansvarlig for unnlatt innbetaling av merverdiavgift som forfalt etter at akkordforhandling ble åpnet i hans bo den 21. oktober 1975. Dette gjelder 5. termin for 1975 som er det helt dominerende beløp i saken. Også når det gjelder 4. termin, som forfalt etter at domfelte hadde begjært akkordforhandling, men før denne ble åpnet, kan det reises spørsmål om det ikke foreligger strafferettslig ansvarsfrihet.
Forsvareren har begrunnet sitt standpunkt med at selv om offentlig akkordforhandling ikke i seg selv opphever debitors strafferettslige ansvar for unnlatt betaling av avgift som senere forfaller, så kan debitor i det konkrete tilfelle av akkordstyret bli så totalt bundet i sin økonomiske disposisjonsmulighet at han må fritas for det strafferettslige ansvar. Det er dette som har vært tilfelle i saken her. Domfelte var helt umyndiggjort økonomisk og hadde således ingen mulighet til å disponere over midler å betale med. I akkordforhandlingsperioden var domfelte i realiteten en fastlønt daglig leder av bedriften under akkordbostyrets strenge tilsyn, som blant annet hadde fastsatt at ingen gammel gjeld skulle betales.
Under enhver omstendighet må domfelte anses å ha vært i unnskyldelig rettsvillfarelse med hensyn til sin betalingsplikt etter at akkordforhandlinger var åpnet og han av akkordbestyreren - en høyt kvalifisert jurist - får beskjed om at intet må betales.
Jeg bemerker at det rettslige utgangspunkt er at åpning av offentlig akkord ikke fritar domfelte for plikt til å betale merverdiavgift
Side:1083
som forfaller etter akkordåpningen, noe som også er lagt til grunn i Høyesterett, se således Rt-1977-343. Det er her tale om en straffsanksjonert plikt som følger av loven. Den kan ikke oppheves av et akkordstyre all den stund debitor under akkordforhandlingene i prinsippet er sitt bo rådig, selv om akkordstyret kan sette stramme grenser for debitors disposisjoner, jfr. akkordlovens §7. Det er på det rene at akkordstyret i denne sak satte meget stramme grenser for debitors disposisjoner. Men domfelte var ikke uten mulighet til å kunne påvirke akkordstyret. Han kunne f.eks. ha krevd at merverdiavgift ble betalt, og begjært sitt bo under konkurs om ikke akkordstyret fant å kunne etterkomme anmodningen. Det foreligger således objektivt sett en overtredelse av merverdiavgiftslovens §72 annet ledd av domfelte, også for så vidt angår unnlatt innbetaling av avgiften for 5. termin 1975.
Jeg finner imidlertid at den spesielle situasjon domfelte kom i etter at offentlig akkord var åpnet - slik denne er beskrevet i herredsrettens domsgrunner - gir grunnlag for å kunne konstatere at domfelte var i unnskyldelig rettsvillfarelse når det gjelder betalingsplikten for 5. termin av merverdiavgiften. Det fremgår av domsgrunnene at retten har funnet bevist at domfelte under akkordforhandlingsperioden ble holdt innenfor stramme grenser når det gjaldt adgangen til økonomiske disposisjoner, blant annet var han helt fratatt adgangen til å disponere over den bankkonto akkordforhandlingsboet oppsatte, hvorav samtlige inntekter og utgifter inngikk.
Når det gjelder spørsmålet om rettsvillfarelse, uttales:
«Angående spørsmål om rettsvillfarelse med hensyn til tiltaltes plikter under akkordforhandlingsperioden, vil retten bemerke:
Retten finner ikke grunn til å tvile på tiltaltes forklaring om at han oppfattet forbudet mot å betale gammel gjeld til også å omfatte allerede forfalte avgifts- og skatteterminer. Heller ikke er det grunn til å betvile at han mente dette også gjaldt påløpte, men ikke forfalte terminer. Det er etter rettens oppfatning videre ingen grunn til å betvile hans oppfatning at akkordstyret nå foretok det som var pålagt, enten dette hadde direkte betydning for hans eget ansvar eller ei. Tiltalte har på denne bakgrunn hevdet at det ikke kunne forventes at han satte seg inn i de særregler som gjelder under akkord. Dette desto mer som akkordkommisæren var høyesterettsadvokat og redegjorde for virkningene og betydningene av akkorden.
Retten finner imidlertid at en akkordskyldners aktsomhetsplikt med hensyn til hans plikter, må utvides tilsvarende. Hertil kommer at et akkordstyre i det vesentligste søker å oppnå en best mulig ordning for kreditorene og derfor beskjeftiger seg med de sivilrettslige spørsmål. Etter rettens oppfatning burde derfor tiltalte besørget de strafferettslige sider belyst på annet hold. Retten finner derfor heller ikke på dette punkt å kunne betrakte hans rettsvillfarelse som unnskyldning.»
Ved at det ble åpnet offentlig akkord i domfeltes bo, kom han i en meget spesiell og vanskelig situasjon. Merverdiavgiftsloven påbyr at avgift skal betales, akkordforhandlingslovens §7 at debitor var forpliktet til å etterkomme hva akkordstyret bestemte. Jeg finner ikke å
Side:1084
kunne bebreide domfelte at han i denne situasjon stolte på at akkordstyret - under meget kyndig juridisk ledelse - foretok det som måtte gjøres og ikke selv lot foreta spesielle undersøkelser på annet hold vedrørende sine egne plikter etter merverdiavgiftsloven under de særlige forhold som forelå mens akkordforhandlingene pågikk. Etter min mening må hans villfarelse på dette punkt som nevnt anses som unnskyldelig, jfr. straffelovens §57.
Jeg er etter dette kommet til at domfelte må frifinnes for overtredelse av merverdiavgiftsloven for så vidt angår unnlatt innbetaling av 5. termin for 1975.
Når det gjelder 4. termin, var avgiften forfalt før akkordforhandling ble åpnet, slik at det på dette tidspunkt forelå en fullbyrdet overtredelse av loven. For denne termin er således domfelte strafferettslig ansvarlig, og likeledes for 3. termin. Det samlede beløp domfelte dømmes for blir etter dette å redusere fra 477.735 til maksimalt kr. 16.988. Det alt vesentlige av dette restbeløp utgjøres av avgiften for 4. termin.
I forbindelse med straffutmålingen nevner jeg at akkordforhandling ble åpnet bare en dag etter forfall av avgiften for 4. termin. Domfeltes kortvarige forsinkelse med betalingen for denne termin på det tidspunkt akkorden ble åpnet, ble på en måte fastlåst ved den spesielle situasjon som dermed oppstod, noe som jeg legger atskillig vekt på i formildende retning.
Jeg finner på denne bakgrunn at en bot må være tilstrekkelig reaksjon, og finner at denne ut fra domfeltes vanskelige økonomiske situasjon ikke bør settes høyere enn til 3000 kroner, subsidiært fengsel i ti dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom giøres disse endringer:
1. Straffen settes til en bot til statskassen på 3.000 - tre tusen - kroner - subsidiært 10 - ti - dagers fengsel.
2. A friflnnes for tiltalens post I for så vidt gielder unnlatt innbetaling av merverdiavgift for 5. termin 1975.
Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Løchen og Tønseth: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Øystein Johannessen med domsmenn):- - -
Når det gjelder spørsmålet om straffeansvaret bortfaller for terminer som forfaller i akkordforhandlingsperioden, finner retten å måtte ta utgangspunkt i dommen i Rt-1977-343. - - -
Retten finner det i dette tilfelle bevist at tiltalte under akkordforhandlingsperioden ble holdt innenfor stramme grenser. - - -
Det er imidlertid noe uklart for retten i hvilken utstrekning det ble satt grenser for hans egen rådighet. Det er likevel klart at han ikke hadde noen rådighet over den bankkonto som akkordforhandlingsboet opprettet, hvorav
Side:1085
samtlige inntekter og utgifter gikk. Retten finner det videre bevist at de stramme linjer var nødvendige for at akkordboet i dette hele tatt skulle kunne drive.
Sett på denne bakgrunn finner retten det uinteressant å drøfte hvorledes den økonomiske stilling ved 5. termins forfall ville vært om tiltalte hadde drevet firmaet selv på dette tidspunkt, eller om akkordstyret hadde gitt han et friere spillerom.
Retten kan derfor ikke være enig med forsvarer når han hevder at den nevnte dom ikke har relevans i dette tilfelle, da forutsetningene for dommen ikke er tilstede.
Ved avgjørelsen av dette spørsmål finner retten å måtte legge den avgjørende vekt på at tiltalte på nevnte tidspunkt var akkordskyldner. At akkordstyret av nødvendige økonomiske grunner måtte sette stramme grenser for hans egen bevegelsesfrihet, kan ikke være avgjørende. I henhold til akkordforhl. §7 skal han forestå sine anliggender under akkordstyrets tilsyn. At tilsynet kan måtte være strengere eller friere etter situasjonen er noe som åpenbart må ha vært en forutsetning.
Retten finner derfor at avgjørelsen i Rt-1977-343 også må ha relevans i dette tilfelle. Tiltalte blir derfor på tross av de ovenfor nevnte innsigelser å anse som straffskyldig.
Når det så gjelder spørsmålet om tiltalte må bli å frifinne på grunn av rettsvillfarelser, vil retten bemerke at hjemmel for slike frifinnelser finnes i strl. §57. Det er etter fast praksis antatt at det kun er den unnskyldelige rettsvillfarelser som medfører straffrihet.
Retten vil her bemerke at den ikke finner helt å kunne se bort fra at tiltalte har oppfattet representantene for skattemyndighetene slik at han hadde avtaler om betalingsutsettelser. Det må imidlertid etter rettens oppfatning være åpenbart at en slik oppfatning ikke kan være unnskyldning.
Retten har likevel lettere for å se at tiltalte kan ha oppfattet skatte- og avgiftsmyndighetene slik at de ved konkludert adferd nøyde seg med utpantninger, uten å ville foreta ytterligere skritt, og at han derved kom i god tro med hensyn til sin rett.
Retten kan imidlertid heller ikke se at dette kan være unnskyldning. Retten tillegger her også en viss om ikke avgjørende betydning at rettsvillfarelsen ikke refererer til en villfarelse med hensyn til straffbarheten, men til rettstridigheten.
Angående spørsmål om rettsvillfarelse med hensyn - - -(se sitat i Høyesteretts dom).