LA-1996-1222

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-12-20
Publisert:	LA-1996-01222
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett - Agder lagmannsrett LA-1996-01222
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Lars Aspeflaten). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Politiadjutant Svein Folkestad)
Forfatter:	Lagdommer Per Holtar Evensen, byrettsdommer Arve Lien byrettsdommer Didrik Behrens, med meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §272, Straffeprosessloven (1981) §321, §325

Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 14. april 1996 satt A, født 1956, under tiltale ved Skien og Porsgrunn byrett for overtredelse av "Straffeloven §272 første ledd for i hensikt at han eller andre skulle få utbetalt en forsikringssum, å ha ødelagt eller skadet en forsikret gjenstand, eller på annen måte fremkalt et forsikringstilfelle, ved at han fredag 17. februar 1995 ca kl. 16.00 på bopel i ...veien 35 i X, for at han skulle få utbetalt en forsikringssum for bygning og innbo som var fullverdiforsikret i forsikringsselskapet Samvirke, ved hjelp av bar ild tente på i stuen slik at det oppstod brann og skader på bygning og innbo for ialt kr 235000,-."

I tiltalebeslutningen ble det bebudet nedleggelse av påstand om at A ble dømt til å betale erstatning til Samvirke Forsikring med kr 135987,-.

Skien og Porsgrunn byrett avsa 19. august 1996 dom med slik slutning:

"1. A, født 1956 dømmes for overtredelse av straffeloven §272 første ledd til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtyve - dager.

2. A, født 1956 dømmes til å betale erstatning til Samvirke forsikring, Oslo med ialt kr 80565,- - åttitusenfemhundreogsekstifem - innen 14 - fjorten - dager.

3. A, født 1956 dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med ialt kr 5000,-."

Nærmere om As personalia, sakens bakgrunn og byrettens begrunnelser fremgår av dommen.

A har i rett tid påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

Lagmannsretten har 8. oktober 1996 henvist anken til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325, jfr. §321 annet ledd 1. punktum.

Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien den 11., 12 og 13. desember 1996. A møtte sammen med sin forsvarer, h.r. advokat Lars Aspeflaten, og avga forklaring. Han erklærte seg ikke straffskyldig. Som aktor møtte politiadjutant Svein Folkestad. Det ble ført 10 vitner og foretatt slik dokumentasjon rettsboken viser. Sammen med A, aktor og forsvarer foretok lagmannsretten befaring på ...veien 35.

A har erklært anke fordi han mener at byretten har vurdert bevisene feil når den har domfelt ham. Han har gjort gjeldende at noe bevis for at han har forholdt seg som beskrevet i tiltalen ikke foreligger, og han har derfor påstått seg frifunnet.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

1. Tiltalte, A, dømmes i henhold til tiltalen til en straff av ubetinget fengsel i 120 dager.

2. Tiltalte dømmes til å betale erstatning til Samvirke Forsikring med kr 80565,-.

3. Tiltalte idømmes saksomkostninger etter rettens skjønn.

Etter bevisførselen legger den samlede lagmannsrett følgende faktiske forhold til grunn for dommen:

A er eier av en mindre enebolig i ...veien 35 i X. I 1995 bebodde han denne sammen med sin 18-årige datter B. Han var dengang i fast arbeid for Norsk Hydro på Y, samtidig som han på fritiden kjørte noe drosje for drosjeeier C.

Fredag den 17. februar 1995 kl. 1825 innløp det til brannvakta i Porsgrunn melding om brann i As bolig. Brannvesenet rykket ut, og kl. 1836 var brannen slukket.

Brannen hadde blitt oppdaget da B kom hjem sammen med sin venninne D, og det var sistnevnte som fra en nabo fikk varslet brannvesenet.

A kjørte drosje denne fredagskvelden, og på branntidspunktet var han underveis til Z med en mor og hennes nyfødte barn som passasjerer. Da han hadde kommet til Bø, ble han kontaktet over mobiltelefonen av B som fortalte ham om brannen, om at denne var slukket og om at ingen var skadet og at de materielle skader var relativt beskjedne. Etter å ha bedt datteren om å kontakte hans far som bodde i X, fortsatte A turen til Z.

Etter at den var slukket, viste det seg at brannen hadde vært konsentrert ved og på stuas tobladede verandadør. Foran denne hadde det vært gardiner i døras fulle bredde. Disse var oppbrent. Brannskadet var en kommode som hadde stått med ryggen mot venstre dørblad (sett innenfra), en telefonsvarer som sto på kommoden, samt deler av ryggen på en buet sofa som sto relativt nær kommoden. Det hadde også vært fyr i veggen og dørkarmen på døras venstre side, helt nede fra gulvet og oppover. De vesentligste brannskader fantes imidlertid på døras høyre side. Her var det brent et ca 50 cm høyt og 15 cm bredt hull gjennom inner- og yttervegg. Senteret av dette hullet lå 40 - 50 cm over gulvhøyde, og på sidene av hullet var det ytterligere brannskader, også på dørblad, utforing og dørkarmlist. Gulvet under hullet var noe sviskadd, mens nedre del av dørkarmlista var uskadet. For øvrig var dørkarmlistene, både inn- og utvendig, tydelig brent innenfra og utover.

Både politiets egen etterforsker, politibetjent Bjørn Helge Myhre, og forsker Jan Paul Stensaas ved Sintef Energi som har vært engasjert av politiet for å avgi sakkyndiguttalelse om innbrenningstids/branntid, har på grunnlag av det foran nevnte brannbilde trukket den konklusjon at brannen startet inne i veggen, noe opp fra gulvet og like til høyre for verandadøra. Etter å ha vært på brannstedet som har stått urørt siden brannen, finner lagmannsretten ingen grunn til å tvile på at arnestedet var det her nevnte, hvorfor dette legges til grunn.

Noe nedenfor det stedet der stueveggen var gjennombrent og litt til høyre for senteret i hullet, var der en stikkontakt. Denne hadde åpent utløpsrør bare til høyre, dvs. vekk fra verandadøra. Før brannen var kontakten til en varmeovn tilkoplet nevnte kontakt, og ovnen sto på i 70 - 100 cm avstand fra verandadørens gardiner. Varmeovnen som ifølge politiet hadde stått på 600 watt, ble av politiet og en representant for det stedlige elektrisitetstilsyn straks ansett for ikke å ha hatt noe med brannen å gjøre, idet ovnen ikke var skadet og det heller ikke kunnes sees spor etter brente partikler på eller nede i den. Støpslet til ovnen og stikkontakten har derimot vært undersøkt ved Kriminalpolitisentralen som har konkludert med at brannen ikke skyldes noe av dette materiale. Nemko har på grunnlag av tilsendt materiale konkludert med at brannen ikke kan skyldes antennelse av gardiner som har kommet i kontakt med varmeovnen.

På bakgrunn av det nettopp nevnte, og ikke minst på grunnlag av brannbildet som den selv har kunnet se, må lagmannsretten etter dette legge til grunn at brannen bare kan skyldes en eller annen form for bruk av åpen ild. Spørsmålet er så om det er A som sto bak denne bruken av ild som på grunn av arnestedet, inne i veggen, nødvendigvis må ha vært bevisst.

Før nevnte Jan Paul Stensaas har etter undersøkelser foretatt på brannstedet og på eget arbeidssted konkludert med at branntiden var minst 2 1/2 time. Med total branntid menes da den tid som hengikk fra bruken av ild til brannen var slukket. Da brannen var slukket kl. 1836, innebærer dette at ild må ha vært tilført arnestedet senest kl. 1606. Stensaas har imidlertid presisert at hans anslag over branntidens lengde er basert på at As hus var håndverksmessig bygget, herunder at innsetting av dør, utforing, dytting og belistning rundt verandadøra var gjort slik at det ikke var særlig med trekk ved listverket. Dersom det var mer enn normal trekk, vil dette kunne ha redusert den totale branntid, såvel ulme- som flammebrannfasen av denne, jfr. nedenfor.

Stensaas anslag er basert på brannskadene, innbrenningen, i to 2 x 4 toms stendere som sto med 10 mm mellomrom like til høyre for verandadøra, den nærmeste 33 mm fra døras utforing. Stenderen nærmest døra var brent helt av, og innbrenningen i nærmeste del av den andre stenderen var 15 mm horisontalt. Innbrenningen var således totalt på ca 65 mm, og på grunnlag av dette og erfaringstall har Stensaas beregnet flammebranntiden til å ha ligget på noe mellom 80 og 130 minutter.

Basert på brannbildet, herunder det forhold at brannen må ha startet inne i veggen, har såvel politiet som Stensaas lansert den teori at et eller annet som kunne forårsake at det fattet ild i husets trekonstruksjon, er blitt plassert inne i veggen, et stykke oppe på denne og da i det 33 mm brede mellomrom mellom verandadøras utforing og nærmeste stender. På grunn av begrenset tilførsel av surstoff menes det så å ha gått noen tid, en ulmetid, ettersom brannen spiste seg ut gjennom først ytre og noe senere indre panel på hhv. 13 og 20 mm. Da panelene var gjennombrent, tok det for alvor fyr. Fortsatt under forutsetning av normal tetthet ved verandadøra, har Stensaas beregnet den fase av brannen som besto i en ulme-/glødebrann til å ha hatt en varighet på ca 1 time. Sammen med før anslåtte flammebranntid gir dette en total branntid på minst 2 1/2 time.

Gjennom vitneprov fra en byggmester og på grunnlag av hva den selv kunne iaktta under befaringen, anser lagmannsretten det klart at innsettingen av og dytting/belistning rundt As verandadør, et arbeid han etter det opplyste selv gjorde for noen år siden med hjelp av en bekjent, ikke var fagmessig. Bl.a. var det en flere millimeter bred glipe mellom dørkarm og list på døras ytterside, samtidig som omlegget var meget begrenset. Disse forhold som ifølge Stensaas ikke ble registrert av ham under hans befaring, tilsier etter lagmannsrettens vurdering at den totale branntid kan ha vært kortere enn 2 1/2 time som beregnet/anslått av Stensaas.

Lagmannsretten anser det hevet over enhver rimelig tvil at brannen må ha oppstått slik politiet og Stensaas har angitt. Annen brannårsak enn tilføring av ild til arnestedet fra husets innerside er funnet å kunne utelukkes. Det vises her til det som før er sagt om det elektriske. Videre må det ses bort fra at brannen ble anstiftet utenfra, dette både på grunn av brannbildet og fordi området utenfor verandadøra var synlig fra en nærliggende naboeiendom. A har for øvrig opplyst at han ikke ikke tror at han har noen uvenn som kunne tenkes å ville sette fyr på huset hans.

A har forklart at det vanker mange ut og inn i hjemmet hans, og at flere av disse kjenner til hvor nøkkelen til entredøra ligger gjemt. Det er imidlertid ikke fremkommet noe som indikerer at noen av disse eller andre uvedkommende var inne i huset i timene før brannen.

Etter dette har lagmannsretten funnet det godtgjort at A var den siste som var inne i boligen før brannen brøt ut. På grunnlag av As egen forklaring, forklaringen fra hans nabo E som har opplyst at han var innom A mellom kl. 16 og ca 1640 på branndagen, og forklaringen fra drosjeeier C som hentet A på bopel for avløsning, anser lagmannsretten det videre godtgjort at A forlot boligen ca kl. 1630. Basert på de samme forklaringer må det også legges til grunn at det gikk en viss, om enn kort tid fra det øyeblikk E forlot As bopel til C ankom dit med sin drosje. Det skal tilføyes at E har forklart at han var inne hos A, også i stua der brannen oppsto, og at han da ikke registrerte noe unormalt.

Slik retten har vurdert Setsaas beregninger/anslag og den bygningsmessige standard ved As verandadør, er det godt mulig at brannen ble anstiftet før A forlot sin bolig ca kl. 1630.

Ved den nærmere vurdering av det foran nevnte har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av de tre fagdommere og to meddommere, anser seg overbevist om at brannen ble anstiftet av A ved at han, på et eller annet tidspunkt før han forlot boligen, anbragte et eller annet som var egnet til å sette fyr på husets trekonstruksjoner, inne i veggen til høyre for verandadøra. Dette har mest sannsynlig skjedd i løpet av den tid som hengikk mellom Es avgang fra As bolig til Cs ankomst til samme, men det kan også ha skjedd før E gikk selv om han under sitt opphold i boligen ikke registrerte noe unormalt. Ifølge ham selv var oppholdet i stua svært kortvarig.

Når flertallet er kommet til dette standpunkt, skyldes det først og fremst det forhold at alle andre mulige brannårsaker er funnet å måtte utelukkes. Foruten det som foran er sagt for så vidt, skal det her bemerkes at det også er funnet å måtte sees bort fra selvantennelse forårsaket av gjenglemt tvistdott e.l. tilsølt med lakkrester eller annet selvantennelig stoff inne i veggen. Det vises her til at det er mange år siden verandadøra ble innsatt. I likhet med byretten har flertallet også funnet å måtte tillegge As etterfølgende forhold en viss vekt. Det siktes her særlig til det faktum at han først etter å ha blitt konfrontert med sin egen annonse i lokalavisa, erkjente at han høsten 1994 hadde forsøkt å selge sin eiendom, noe han også tidligere hadde gjort. Salgsforsøket som ikke resulterte i noe salg, kan samtidig indikere at A ønsket seg bort fra ...veien 35 og at eiendommen var vanskelig å selge til tilfredsstillende pris. Dette kan ha vært As motiv for anstiftelse av brannen. Etter det som er fremkommet i lagmannsretten, finnes det derimot vanskelig å peke på en anstrengt økonomi som motiv, idet A aldri har vært utsatt for gjeldsforfølgning, samtidig som han har hatt ikke ubetydelig inntekt i tillegg til den som ble lagt til grunn av byretten.

Lagmannsrettens mindretall, to meddommere, som er enig med flertallet i hva som er arnested og i at brannen er oppstått som følge av bruk av åpen ild, føler seg ikke overbevist om at det var A som anstiftet brannen. De mener at det foreligger en fornuftig begrunnet tvil om dette, og at A derfor må frifinnes.

Etter dette blir A i samsvar med flertallets standpunkt å domfelle i henhold til tiltalen, idet det ikke er tvilsomt at han anstiftet brannen forsettlig og i den hensikt å fremkalle et forsikringstilfelle for deretter å få utbetalt erstatning i henhold til sine forsikringsavtaler med forsikringsselskapet Samvirke.

A må sies å ha utført brannstiftelsen på en utspekulert måte. Samtidig innebar hans handling noe som det ut fra såvel almen- som individualpreventive hensyn må reageres og blir reagert strengt på, og da med ubetinget fengselsstraff. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at den straff byretten idømte A, fengsel i 120 dager, i hvert fall ikke var for streng. På den annen side er det ikke funnet grunn til å gå ut over aktors påstand, hvorfor straffen settes til fengsel 120 dager.

For det tilfelle at han ble funnet skyldig, har A aksepert å bli dømt til å betale Samvirke Forsikring erstatning som påstått. Uten å gå nærmere inn på dette spørsmål, avsier lagmannsretten derfor namsdom for beløpet stort kr 80565,-.

Byretten påla A å betale kr 5000,- som saksomkostninger. Hensett til As økonomi, sakens utfall og vanlig praksis for så vidt, pålegger lagmannsretten A å betale saksomkostninger for by- og lagmannsrett med ialt kr 8000,-

Når bortses fra foran nevnte dissens under avgjørelsen av skyldspørsmålet, er dommen enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født 1956, dømmes for overtredelse av straffeloven §272 første ledd til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager.

2. A dømmes til innen 2 - to - fra forkynnelsen av denne dom å betale til Samvirke Forsikring kr 80565,- - kroneråttitusenfemhundreogsekstifem -.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med ialt kr 8000,- - kroneråttetusen - .