LB-2017-180938

Mal:Rettspraksis Det nasjonale statsadvokatembetet har ved tiltalebeslutning 22. august 2017 satt A, født 0.0.2000, under tiltale for overtredelse av:

Straffeloven (2005) § 191b jf. § 191 a jf. § 188

for i hensikt å bruke på en uforsiktig måte å ha anskaffet og oppbevart eksplosjonsfarlig stoff som er egnet til å volde fare for andres helse og handlingen er grov særlig fordi den ville være særlig samfunnsskadelig.

Grunnlag:

Lørdag 8. april 2017 ca. kl. 22.00 på Grønland i Oslo, oppbevarte han en eksplosiv enhet som han hadde fremstilt av en lightergassbeholder og en lighter, tapet sammen og emballert i en pose som også inneholdt splinter i form av biter av et nettinggjerde. Han hadde til hensikt å detonere enheten, noe som ville være egnet til å volde fare for andres helse og som på grunn av den rådende trusselsituasjon i samfunnet ville være særlig samfunnsskadelig.

Oslo tingrett avsa 27. oktober 2017 dom med slik domsslutning:

A, født 0.0.2000, dømmes for overtredelse av straffeloven § 191a til fengsel i 9 – ni –

Det nasjonale statsadvokatembetet og A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Påtalemyndighetens anke gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen, subsidiært bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. As anke er en motanke som gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

Ankene over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling er holdt over fem rettsdager fra 6. mars 2018 til 13. mars 2018 i Borgarting lagmannsretts hus. A og 16 vitner har gitt forklaring. I tillegg var den rettsoppnevnte sakkyndige, seniorforsker Thomas Hegghammer, til stede deler av de to første dagene og forklarte seg. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboka.

Aktor nedla slik påstand:

1. A, født 0.0.2000, dømmes for overtredelse av straffeloven § 191b, jf § 191 a, jf. § 188 til en straff av fengsel i 2 – to – år hvorav 8 måneder ubetinget som ansees avsonet ved 238 – tohundreogtrettiåtte – dager utholdt varetekt og resten betinget i prøvetid på 2 – to – år på vilkår at han ikke begår ny straffbar handling i prøvetiden jf. straffeloven § 34.
2. Med hjemmel i straffeloven § 37 litra a og k pålegges domfelte å
   • Overholde bestemmelser om bosted, oppholdssted, opplæring og arbeid som fastsettes av Kriminalomsorgen og
   • Overholde bestemmelser om ikke å delta i chatte-grupper og andre forum på sosiale medier der innholdet er av ekstrem-islamistisk karakter.
3. Med hjemmel i straffeloven § 69 første ledd litra c inndras Apple Iphone 7.
4. Saksomkostninger påstås ikke, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd.

Forsvareren nedla slik påstand:

1. A frifinnes, subsidiært anses på mildeste måte.

Lagmannsrettens syn på saken

Saksforholdet

A er opprinnelig fra X i Russland. Han kom til Y sammen med familien i 2010. I 2016 flyttet han til sin fire år eldre bror i Oslo og begynte på Z videregående skole, studieretning helse- og oppvekstfag. Han og broren bodde blant annet på Grønland. I mars/april 2017 flyttet de inn hos brorens venninne og hennes to barn i en sokkelleilighet i en enebolig på [sted].

A var 17 år og to måneder da de forholdene tiltalen gjelder, fant sted. Etter at han ble pågrepet den 8. april 2017 satt han varetektsfengslet til november 2017. Etter løslatelsen har han vært fulgt opp av et tverrfaglig team, som blant annet består av representanter fra kommunen, Kriminalomsorgen og NAV. Han bor i dag i en kommunal leilighet på Tåsen og har fått en deltidsjobb som selger. Han har søkt en ny yrkesfaglig studieretning og planlegger å begynne på videregående skole igjen fra høsten 2018.

På bakgrunn av As forklaring og funn på bopel og pågripelsesstedet er på det rene at A om kvelden fredag 7. april 2017, utenfor bopel, lagde en eksplosiv innretning slik det framgår av tiltalen, og at han om kvelden lørdag 8. april dro ned til sentrum med denne. Han ble pågrepet på Grønland klokka 22.04 etter at en forbipasserende person reagerte på hans atferd og varslet politi som var like i nærheten.

Tingrettens beskrivelse av dette saksforholdet er dekkende også for hva som er framkommet under ankeforhandlingen:

«På kvelden fredag 7. april 2017 lagde A en innretning (i tiltalen «enhet») bestående av en crème brûlée-brenner (lighter) og en 300 milliliter beholder med butangass (lightergassbeholder/gassbeholder/beholder). Lighteren var slik at den ble tent med et knappetrykk, og den kunne stå og brenne med flamme uten at en måtte holde i den. Lighteren var fylt med butangass fra gassbeholderen.

A lagde innretningen ute bak garasjen, mot nettinggjerdet. Her teipet han lighteren til gassbeholderen. For å sikre at lighteren ble holdt på plass, klippa han ståltråd fra nettinggjerdet og tvinna denne utenpå teipen. Deretter klippa han biter (splinter) fra nettinggjerdet, bøyde dem og la dem inntil innretningen. Utenpå dette tok han en sort plastpose, og teipet det hele sammen.

[...]

På ettermiddagen lørdag 8. april 2017 dro A fra [sted] til Oslo sentrum. Han var blant annet i [moskeen] på Grønland, i forbindelse med ettermiddagsbønnen.

På kvelden var han så vidt hjemom leiligheten på [sted], la fra seg mobilen, tok med seg innretningen i en plastpose, dro med trikk tilbake til sentrum og gikk i retning Grønland.

A satte seg på kne nær en parkert bil bak utestedene «Stargate» og «Under brua pub», og begynte å fikse på innretningen mens den lå nedi plastposen. A ble observert av vitnet B, som trodde at A kunne ha narkotika i posen. B varsla politiførstebetjent Harald Frode Fredrickson, som satt i uniformert patruljebil ved krysset Grønland/Lakkegata.

Fredrickson bestemte seg for å undersøke nærmere. Da A ble pågrepet i krysset Grønland/Lakkegata, spurte Fredrickson hva han hadde i posen.

Fredrickson oppfatta på As forklaring at det var et sprenglegeme. Han varsla sin makker, politiførstebetjent Truls Andre Hjortnæs, som overtok posen og så det han identifiserte som sprenglegeme med splinter på.

Det ble slått bombealarm, og normal prosedyre for slik alarm ble fulgt. Oslo politidistrikts bombegruppe og nødetatene kom til stedet. Store deler av Grønlandsområdet ble avstengt og evakuert. Bombegruppa uskadeliggjorde innretningen.»

Lagmannsretten tilføyer at bilder og film fra As mobiltelefon har dokumentert at han laget den eksplosive innretningen mellom klokka 19.48 og 20.10 fredag kveld. Dette er ubestridt. Han har forklart at han hadde kjøpt butangassbeholderen og lighteren i den hensikt å lage en eksplosiv innretning, noe lagmannsretten legger til grunn.

Politiet rekonstruerte senere innretningen på grunnlag av As forklaring og funn på stedet hvor innretningen ble uskadeliggjort, samt på bopel. Vitnet seniorrådgiver Ingar Øverby i PST ledet rekonstruksjonen. På grunnlag av funn på stedet antok han at det var lagt 40 til 50 biter med avklippet ståltråd fra nettinggjerdet inntil innretningen. Dette er ikke bestridt av A.

Butangass er ikke selvantennende. Når en beholder med butangass varmes tilstrekkelig opp, vil trykket bli så høyt at beholderen brister og butangassen blandes med oksygen. Blandingen av butangass og oksygen er eksplosiv. Dersom den antennes, vil den eksplodere.

Politiet testet fire kopier av innretningen på et av forsvarets skytefelt. Forsvarer var til stede under testingen, og har ikke hatt innsigelser til den måten denne ble gjennomført på. Lagmannsretten har sett film fra forsøkene, og Øverby forklarte seg under ankeforhandlingen.

I likhet med tingretten legger lagmannsretten de to første forsøkene til grunn for bevisvurderingen fordi det i disse ble brukt den samme mengden butangass som i den beholderen A brukte.

I det første forsøket gikk det 4 minutter og 25 sekunder fra lighteren ble tent til en fikk en reaksjon. Beholderen brast kort tid etter at emballasjen tok fyr. Ildkula som blaffet opp, var 4 x 4 meter. Beholderen flyttet seg knapt.

I det andre forsøket tok ikke emballasjen fyr. Det gikk 13 minutter og 35 sekunder fra lighteren ble tent til en fikk en reaksjon. Ildkula ble anslått til 2 x 2 meter. Beholderen flyttet seg noen meter sidelengs.

Øverby forklarte at politiet benyttet en noe større lighter enn den A brukte, fordi de ikke fikk tak i riktig størrelse. Det kan ha ifølge Øverby ha ført til en noe raskere reaksjon i forsøkene enn hva en ville fått med den originale innretningen.

Forsøkene viste at splintene (bitene av ståltråd) ikke ga noen virkning.

Lagmannsretten kommer tilbake til Øverbys konklusjoner om hvilke skadevirkninger en eksplosjon kunne fått.

Det nevnes at siktelsen mot A opprinnelig gjaldt straffeloven § 142 tredje ledd, men etter testingen nedsubsumerte påtalemyndigheten forholdet til § 191 b, jf. § 191 a, jf. § 188.

Som det framgår ovenfor, er det på grunnlag av As forklaring, som underbygges av andre bevis i saken, ingen tvil om at A anskaffet butangass og lighter, framstilte den eksplosive innretningen og oppbevarte denne fra fredag til lørdag da han tok den med seg ned til sentrum. Lagmannsretten oppfatter også A slik at han erkjenner at han var klar over at innretningen var eksplosiv. Utover dette bestrider A det saksforholdet tiltalen bygger på.

I bevisvurderingen legger lagmannsretten til grunn det faktum som finnes bevist utover enhver rimelig tvil.

Straffeloven § 191 a

Straffeloven 2005 § 191a lyder slik:

«Med fengsel inntil 6 år straffes den som i hensikt å begå en straffbar handling, anskaffer, tilvirker eller oppbevarer

1. skytevåpen, våpendeler, ammunisjon eller sprengstoff, eller
2. bestanddeler, utstyr eller andre gjenstander som alene eller samlet er av vesentlig betydning for å tilvirke eller anvende gjenstander som nevnt i bokstav a.»

Straffeloven 2005 § 191a viderefører straffeloven 1902 § 161 første ledd og ble vedtatt ved endringslov av 21. juni 2013 nr. 85. Fordi straffeloven 2005 fremdeles ikke var i kraft, ble dagjeldende straffelov 1902 § 161 første ledd bokstav b som bare rammet «utstyr», utvidet tilsvarende straffeloven § 191A bokstav b til også å ramme «bestanddeler» og «andre gjenstander».

Forarbeidene til straffeloven 2005 § 191A og endringene i straffeloven 1902 § 161 b er Prop.131 L (2012–2013). Om innholdet i straffeloven 2005 § 191a er det bl.a. uttalt følgende under de spesielle merknadene til bestemmelsen:

«Ved tolkningen av vilkårene «skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff» i bokstav a er det naturlig å ta utgangspunkt i legaldefinisjonene i særlovgivningen, jf. særmerknadene til straffeloven 2005 § 188 og § 190 i Ot.prp.nr.8 (2007–2008) side 345-346. Straffeloven § 188 rammer også befatning med «eksplosjonsfarlig stoff». I særmerknaden til straffeloven 2005 § 188 fremgår at kriteriet er tatt med for å sikre at for eksempel stoff som benyttes i hjemmelagde bomber omfattes. Kriteriet er definert i forskrift 26. juni 2002 nr. 922 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff § 1-3 som «Fast, flytende eller gassformig stoff, stoffblanding samt stoff som forekommer i kombinasjon av slike tilstander, som i kraft av sine egenskaper lett vil kunne forårsake eksplosjon ved støt, gnidning, eller ved kontakt med tennkilder eller andre stoffer». Slikt stoff vil etter forslaget til § 191 a regulært rammes av bokstav b.»

I de spesielle merknadene til straffeloven 1902 § 161 første ledd bokstav b er det uttalt:

«Med «bestanddeler, utstyr eller andre gjenstander» menes i utgangspunktet ethvert innsatsmiddel eller hjelpemiddel som inngår i eller er til nytte for tilvirkingen eller anvendelsen av skytevåpen eller eksplosiver mv. Dette kan for eksempel omfatte kjemikalier, andre stoffer og deler som kan utgjøre ingredienser eller komponenter i slike gjenstander, samt produksjonsmidler og redskaper som laboratorieutstyr, maskiner og verktøy. Den reelle begrensningen ligger i vilkåret om at gjenstanden alene eller sammen med andre gjenstander må være av betydning for å tilvirke eller anvende skytevåpen eller sprengstoff mv. Dette beror på en konkret vurdering av om gjenstanden spiller en betydningsfull, men ikke nødvendigvis avgjørende rolle for den aktuelle tilvirkningen eller anvendelsen.»

På bakgrunn av disse uttalelsene legger lagmannsretten til grunn at butan er et eksplosjonsfarlig stoff som omfattes av § 191 første ledd bokstav b, idet butanbeholderen var av vesentlig betydning for å lage den hjemmelagde bomben. Lighteren vil i dette tilfelle også måtte anses som utstyr som rammes av bokstav b. Lagmannsretten legger videre til grunn at den eksplosive innretningen A laget, faller inn under begrepet «sprengstoff» slik dette er benyttet i bokstav a.

Lagmannsretten finner bevist utover enhver rimelig tvil at A visste at innretningen var eksplosiv. Da han ble pågrepet, omtalte han den ifølge vitnet politibetjent Hjortnæs som en «bombe». A har forklart at han laget innretningen for å detonere den, og selv om han ikke trodde at den ville være særlig sterk eller gjøre stor skade, skulle han holde avstand etter at han hadde tent lighteren. I politiavhør den 9. april 2017 forklarte han at han hadde tenkt at han kunne få skader på armer og ben når innretningen eksploderte. Som nevnt ovenfor oppfatter lagmannsretten at A erkjenner at han visste at innretningen var eksplosiv.

Spørsmålet blir etter dette om A hadde til hensikt å begå en straffbar handling.

Straffeloven § 188

Det er ikke et vilkår etter § 191 a at den straffbare handlingen som tiltalte har til hensikt å begå, er identifisert, så lenge det ikke er noen rimelig tvil om at befatningen med skytevåpen eller eksplosiver mv. skjer i den hensikt å begå en straffbar handling. I saken her har påtalemyndigheten identifisert den straffbare handlingen og i tiltalen lagt til grunn at A forberedte overtredelse av straffeloven § 188, som lyder slik:

«Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som fremstiller, tilvirker, bruker, behandler eller oppbevarer skytevåpen, ammunisjon, sprengstoff eller et annet eksplosjonsfarlig stoff på en uforsiktig måte som er egnet til å volde fare for andres liv eller helse.»

Straffeloven 2005 § 188 viderefører straffeloven 1902 § 352 første straffalternativ som var en forseelse med strafferamme på tre måneder. Hvis overtredelsen besto i å skyte skarpe skudd med skytevåpen eller bruke eksplosiv vare, var strafferammen ett år. Straffeloven 1902 § 161 rammet bare forberedelse av forbrytelser, slik at den forberedelseshandlingen tiltalen gjelder, ikke ville vært straffbar etter straffeloven 1902.

Forsvareren har under henvisning til dette anført at straffeloven 2005 § 191a må fortolkes innskrenkende slik at den ikke rammer forberedelse av handlinger som rammes av § 188.

Lagmannsretten er ikke enig i dette, og viser til at skillet mellom forbrytelser og forseelser ble opphevet med straffeloven 2005. Det framgår av forarbeidene at departementet for å videreføre straffeloven § 161 som bare rammet forbrytelser, derfor foreslo at § 191 a bare skulle ramme straffbare forhold som kunne føre til fengsel i ett år etter mer, se Prop.131 L (2012–2013) kapittel 6.5 side 34. Dette er ikke kommet til uttrykk i lovteksten, men lagmannsretten antar som tingretten at et slikt vilkår om strafferamme må innfortolkes i § 191 a.

Strafferammen etter § 188 er fengsel i inntil ett år eller bot. I Prop.131 L (2012–2013) framgår det at etter rettspraksis lå straffen når det var avfyrt skudd med personskade, under seks måneder, men departementet fant likevel grunn til å ha en strafferamme på inntil ett år slik at straffen i nødvendig grad kunne graderes.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det er grunn til å innskrenke anvendelsen av straffeloven § 191a utover forutsetningen om at strafferammen for den handlingen som forberedes, må være ett års fengsel eller mer. Lagmannsretten viser i den forbindelse også til Prop.131 L (2012–2013) punkt 6.5 side 34 hvor det er uttalt:

«Etter departementets syn er det ikke grunn til å begrense bestemmelsens virkeområde til terrorisme eller særlig alvorlige forbrytelser. Samfunnet har et generelt behov for å beskytte seg mot anskaffelse av våpen og sprengstoff mv. i forbrytelseshensikt.»

I hensikt å begå en straffbar handling

Etter dette må lagmannsretten ta stilling til om A hadde til hensikt å bruke innretningen på en uforsiktig måte som var egnet til å volde fare for andres liv eller helse.

A har sammenlignet innretningen med fyrverkeri og forklart at han ville teste den i skogen på [sted] sammen med to venner. Han tok den med seg ned til byen lørdag kveld for å vise den til vennene, slik at de skulle bli med ham opp igjen til [sted]. Han hadde ingen avtale med vennene, men håpet å finne dem ved butikken Deli de Luca på Grønlands torg.

Aktor og forsvarer er uenige om vilkåret om «fare for andres [...] helse» er oppfylt om As forklaring legges til grunn. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til dette.

Lagmannsretten fester ingen lit til As forklaring og er overbevist om at A laget innretningen og tok den med til sentrum i den hensikt å detonere den der.

Lagmannsretten viser for det første til at As forklaring framstår som konstruert og uten støtte i andre bevismomenter. Det gir liten mening at A skulle ta med seg innretningen ned til sentrum for å finne to venner, som han så skulle ta med seg opp igjen til [sted] for å teste innretningen i skogen. Han har ikke villet identifisere vennene, og han hadde ingen avtale med dem. Det framstår dessuten som svært lite sannsynlig at A, om han forklarte seg sant, ikke skulle ha kommunisert med vennene med meldinger på telefon i stedet for å reise ned til byen for å lete etter dem. A hadde heller ikke tid til å gjennomføre en slik plan. Både han og vitnet C har forklart at han skulle sitte barnevakt for Cs barn fra klokka 23. A ble som nevnt pågrepet på Grønland litt over klokka 22. Det ville gi ham tid til å detonere innretningen på Grønland og så ta trikken opp til [sted] igjen for å rekke avtalen klokka 23.

As forklaring svekkes ytterligere ved at han reiste til sentrum uten telefon, identitetskort og penger. Han hadde ingenting på seg da han ble ransaket. Telefonen hans ble funnet hjemme. A har forklart at telefonen lå på ladning, og at han heller ikke kunne ringe ut fordi han ikke hadde betalt abonnementet. Telefonen lå ikke til ladning da politiet ransaket As bopel, men det har vist seg at abonnementet ble sperret den 7. mars 2017. Lagmannsretten viser til at A uansett kunne sende meldinger via nettet og ta imot innkommende samtaler på smarttelefonen sin. Telefonloggen viser at han gjorde det helt fram til ettermiddagen den 8. april. Lagmannsretten finner ingen annen rimelig forklaring på at han la igjen telefonen enn at han ikke ville etterlate elektroniske spor.

Lagmannsretten legger videre vekt på at undersøkelser av As mobiltelefon og skole-PC viser at han de siste ukene før 8. april 2017 aktivt oppsøkte informasjon som kan knyttes til IS og islamisme. Han deltok i flere grupper som alle har et religiøst innhold, og hvor det i flere av gruppene ble delt IS-relatert materiale og informasjon om terrorhandlinger.

Undersøkelsene viser at det for en del av As søk på nettet dreier seg om nyhetsstoff, slik han selv har forklart. Det er ikke påfallende at en ung, muslimsk gutt med bakgrunn fra Kaukasus er interessert i situasjonen i den regionen han kommer fra, og krigen i Syria. Fra Y kjente A også to unge gutter som hadde reist til Syria som fremmedkrigere. Også dette kan ha bidratt til hans interesse for regionen. As interesse for religiøse spørsmål gir naturligvis heller ikke i seg selv noen grunn til mistanke. Lagmannsretten tillegger det heller ingen selvstendig betydning at A omtaler seg selv som salafist. Som det sakkyndige vitnet Hegghammer forklarte, brukes begrepet «salafisme» på mange måter, og man kan uansett ikke trekke slutninger fra salafisme til voldelig islamisme.

As aktivitet på nettet går imidlertid klart utover hva som forklares med en alminnelig interesse for religiøse og politiske spørsmål eller ren nysgjerrighet hos en ung gutt. Etter lagmannsrettens syn taler hans nettaktivitet med styrke for at A var inne i en radikaliseringsprosess den siste tiden før 7. april 2017. Med radikaliseringsprosess mener lagmannsretten at A var i ferd med å utvikle holdninger som innebar oppslutning om bruk av vold for å fremme politiske mål knyttet til islam, herunder terrorhandlinger og støtte til IS og opprettelsen av et IS-styrt kalifat i Syria-Irak.

En gjennomgang av As skole-PC viser at han i perioden fra 24. september 2016 til 24. mars 2017 har foretatt søk som viser interesse for konfliktområdene i Syria og Kaukasus og IS. Av større betydning er det at det ble funnet cirka ti filmer som kan knyttes til IS, mens andre filmer kan knyttes til kampsituasjoner i Kaukasus. Disse filmene er blitt slettet, slik lagmannsretten har forstått det ikke nødvendigvis ved en aktiv handling fra As side, men er gjenopprettet av politiet. Vitnet politioverbetjent Ree forklarte at det dreide seg om filmer som viste IS-krigere i kampsituasjoner og glorifiserte hellig krig. Lagmannsretten har fått avspilt én av filmene. Denne viser et barn som med skytevåpen er med på å henrette to russiske menn, som mistenkes for å være spioner. Filmene er på arabisk, den siste med engelsk tekst.

A har forklart at han ikke kan huske om han har sett filmene. Lagmannsretten fester ingen lit til hans forklaring, og finner det bevist utover enhver rimelig tvil at han har sett dem.

Bevisførselen knyttet til gjennomgang av As mobiltelefon bekrefter at han aktivt har oppsøkt informasjon om islamisme, IS og konfliktområdene i Syria og Kaukasus. Av 594 søkeord eller søkestrenger framkom søkestrengen «en islamsk stat» 235 ganger.

A har også brukt meldingstjenesten Telegram Messenger. Her kommuniserte han én til én gjennom meldinger og i grupper. Han mottok også informasjon i kanaler der kommunikasjonen er enveis. På tilsvarende vis benyttet han meldingstjenesten WhatsApp. Mye av kommunikasjonen foregikk på russisk og er blitt oversatt av politiet.

Det er påvist at A deltok i 11 ulike grupper på Telegram. Han ble medlem av gruppa «Det forbudte tehus» den 15. november 2016. Vitnet politibetjent Løklingholm, som har gjennomgått As aktivitet på Telegram og WhatsApp, forklarte at gruppas innhold i stor grad dreier seg om religiøs forkynnelse og religiøst-jihadistisk «pep talk». I januar ble han medlem i ytterligere én gruppe, mens han fra 1. mars til 7. april 2017 ble medlem i ytterligere ni grupper, blant annet «Vi lærer å drepe Kuffar [vantro] i Allahs navn» (oversatt fra russisk). Ifølge Løklingholm dreide gruppa seg om metoder for å påføre skade, for eksempel ved bruk av kjemikalier som settes sammen for å lage gift og beskrivelse av effekt på menneskekroppen.

Lagmannsretten legger til grunn som uomtvistet at alle gruppene hadde et religiøst innhold, I flere av gruppene ble det delt informasjon knyttet til IS og bilder og film fra terrorangrep. Blant annet ble det i flere av gruppene delt bilder og tekst fra terrorangrepene i St. Petersburg 3. april 2017 og Stockholm 7. april 2017.

Lagmannsretten kan ikke se at det har noen betydning om A selv oppsøkte gruppene, eller om han ble lagt til av andre medlemmer. Han har vært klar over at han var medlem, og har ikke meldt seg ut. Det er påvist at han selv har vært aktiv i seks av gruppene. Hans aktivitet har ikke vært stor. Lagmannsretten legger ikke til grunn som bevist at A har sett alt som er lagt ut i gruppene, men er ikke i rimelig tvil om at han kjente til terroraksjonene i St. Petersburg og Stockholm. Lagmannsretten viser i den sammenheng til at den innretningen A laget, hadde klare likhetstrekk med den innretningen som ble funnet i bilen i Stockholm.

Det er dokumentert at A hadde samtaler på WhatsApp og Telegram hvor han kom med uttalelser som kunne tyde på at han selv var interessert i å reise til Syria, eller ville hjelpe en venn med å krysse grensen fra Tyrkia. A har forklart disse meldingene med at de bare var noe han sa for å ikke miste kontakten med vennen, eller for å tøffe seg. Meldingene har isolert sett ikke nevneverdig vekt, men inngår som elementer i en helhetsvurdering.

Lagmannsretten legger som tingretten stor vekt på As aktiviteter på nett fredag 7. og lørdag 8. april 2017.

A var fredag 7. april i kontakt med D, omtalt som D, på Telegram. D er en sentral person i Profetens Umma. De to avtalte å møtes til bønn i [moskeen], men A meldte at han ikke rakk å komme som avtalt, men til slutt avtalte de å møtes til ettermiddagsbønnen lørdag. Begge har benektet at de møtte hverandre som avtalt, og lagmannsretten finner det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at møtet fant sted, eller at kontakten mellom dem hadde sammenheng med at A laget den eksplosive innretningen. As kontakt med D er likevel et av flere momenter som er med på å underbygge at han var i en radikaliseringsprosess.

Lørdag 8. april 2017 klokka 10.57 la A ut en melding i gruppa «Troende er brødre» der han etterspurte en video:

«Mine brødre, har noen en kalifat-video der de lærer bort å skjære med kniv og kaller til angrep på de vantro i deres eget land; det var 2-3; legg ut hvis det lar seg gjøre.»

En annen deltaker postet åtte minutter senere et utdrag av en film sammen med en melding med teksten «Utdrag av video)) veldig kraftfull! Om utryddelsen av rafediter [shiamuslimer] i Irak og Sham».

Klokka 11.32 postet samme person hele filmen, som het «Selv om de vantro hater det». Filmen har vært vist i lagmannsretten. Den viser en rekke IS-krigere som dreper fanger ved å skjære hodet av dem. Filmen har russisk tale. Filmen var lastet ned på As mobiltelefon, og lagmannsretten er overbevist om at han så den. A selv har forklart at han «kan ha sett» denne og to andre filmer han mottok denne dagen.

Klokka 11.01 stilte A samme spørsmål i gruppa «Ummah News», og det ble kort tid etter postet en video som var lastet ned på As mobil. Lagmannsretten finner det bevist utover enhver tvil at han har sett den. Lagmannsretten har fått referert innholdet av politibetjent Løklingholm. Filmen viser en IS-soldat som viser ulike måter å drepe med kniv direkte på en bundet fange. Deretter vises det hvordan en IS-soldat framstiller en bombe trinn for trinn. Filmen avsluttes med at fangen fra første sekvens løper av gårde med en ryggsekk. Han blir skutt etter, og når han blir truffet, blir han sprengt i lufta og drept.

Klokka 11.27 og 11.31 spurte A i én til én-samtaler med to forskjellige personer etter «en video der en eldre muslim mistet hele familien og fyrte seg opp under id på grunn av dette». A har påpekt at oversettelsen fra russisk er feil, og at han skrev at den eldre muslimen ble trist under id. Lagmannsretten legger As rettelse til grunn uten at det har noen betydning.

Også denne filmen var lastet ned på As mobiltelefon, og lagmannsretten er overbevist om at han så den.

Lagmannsretten har sett filmen, som i norsk oversettelse har tittelen «I deres fotspor». Filmen tar for seg terrorangrep utført av IS i Paris, Belgia, Tyskland og USA. Det ble vist en oversikt over hvilke land som inngår i alliansen mot IS, der også det norske flagget ble vist. Den eldre mannen som har mistet sin familie, blir intervjuet. Filmen har russisk fortellerstemme, og lagmannsretten har fått framlagt en norsk oversettelse. Filmen inneholder oppfordringer om at alle stridsdyktige muslimske menn har plikt til å angripe de vantro i deres land, og understreket at sivile er legitime mål fordi de har valgt styresmakter som fører krig mot islam.

Lagmannsretten utelukker As forklaring om at han etterspurte disse videoene fordi han hadde hørt om dem på skolen og var nysgjerrig. Lagmannsretten er overbevist om at forespørselen hadde sammenheng med at A hadde laget den eksplosive innretningen dagen før, og at han brukte filmene som motivasjon for å detonere innretningen i sentrum.

Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at en detonering av innretningen i sentrum ville være egnet til å volde fare for andre personers helse. Det vises til redegjørelsen for politiets rekonstruksjon og forsøk ovenfor. Vitnet Øverby konkluderte på grunnlag av forsøkene med at innretningen sannsynligvis ville fungert. Dette er ikke omtvistet. Han forklarte videre at innretningen hadde begrenset effekt, men at det ikke kunne ses bort fra at det kunne oppstått betydelig skade på person som sto på kloss hold, innenfor én meters avstand, og fikk flammene rett på øyet eller ble truffet av utkast av innretningen på øyet.

Som aktor la til grunn i sin prosedyre, skulle det et sammenfall av mange uheldige omstendigheter til for at en eksplosjon skulle volde betydelig skade på noens person. Det er imidlertid mange mennesker ute på Grønland lørdag kveld, og lagmannsretten legger til grunn at det var en tilstrekkelig reell og nærliggende fare for at personer som befant seg i umiddelbar nærhet av innretningen når den eksploderte kunne få brannskader.

Lagmannsretten finner det videre bevist utover enhver rimelig tvil at A visste at innretningen var egnet til å volde fare for andre personers helse. Det vises til at han har forklart at han ville holde avstand etter at han hadde antent lighteren for å unngå skader på armer og ben.

Konklusjonen er etter dette at alle objektive og subjektive vilkår for overtredelse av straffeloven § 191a er oppfylt.

Straffeloven § 191 b; Er overtredelsen grov?

Straffeloven § 191b fastslår at grov overtredelse av § 191 a straffes med fengsel i inntil ti år. I andre ledd framgår enkelte momenter som det særlig skal legges vekt på ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov. Det gjelder etter bokstav a om den straffbare handlingen som befatningen tok sikte på ville volde fare for betydelig skade på kropp, eiendom eller miljø. Etter bokstav b skal det særlig legges vekt på om handlingen ville være særlig farlig eller samfunnsskadelig.

Straffeloven 2005 § 191b første ledd viderefører bestemmelsen i straffeloven 1902 § 161 andre ledd om den forhøyede strafferammen på ti år ved «særdeles skjerpende omstendigheter». I samsvar med systematikken i straffeloven 2005 er det gitt en egen bestemmelse om grov overtredelse, og i andre ledd er det angitt noen forhold det skal legges vekt på ved vurderingen av om overtredelsen er grov, men momentene er «verken nødvendige eller alltid tilstrekkelige», jf. de spesielle merknadene til bestemmelsen i Prop.131 L (2012–2013). Etter straffeloven 1902 § 161 andre ledd gjaldt den forhøyede strafferammen også alltid ved forberedelse av straffbar handling med strafferamme på ti år eller mer, og dette alternativet er videreført i straffeloven 2005 § 191 tredje ledd.

Som det framgår, gjelder det ikke noe vilkår om strafferamme etter straffeloven § 191b første ledd for den straffbare handlingen forberedelseshandlingen gjelder. De momentene som er nevnt i andre ledd, «betydelig skade» og «særlig farlig eller samfunnsskadelig» taler likevel for at det skal en del til før en overtredelse anses som grov. Det samme gjør uttalelser i forarbeidene. I de spesielle merknadene til § 191 b er det uttalt om alternativet i andre ledd bokstav b:

«Forberedelser med sikte på å begå en terrorhandling vil etter omstendighetene kunne falle inn under dette alternativet.»

Det vises også til de spesielle merknadene i forarbeidene til straffeloven 1902 § 161 andre ledd, jf. Ot.prp.nr.58 (2001–2002) side 26 hvor det er uttalt:

«Den forhøyede strafferammen på fengsel inntil 10 år, under særdeles skjerpende omstendigheter, vil formentlig først og fremst få betydning ved organisert kriminalitet og terrorvirksomhet.»

Påtalemyndigheten har anført at As handling var særlig samfunnsskadelig på grunn av den foreliggende trusselsituasjonen i samfunnet, jf. straffeloven § 191 andre ledd bokstav b. Alternativet om fare for betydelig kroppsskade kommer ikke direkte til anvendelse fordi risikoen ikke var konkret og nærliggende nok. Lagmannsretten er enig i dette, men viser som nevnt ovenfor til at det skal foretas en konkret, helhetlig vurdering hvor de momentene som er nevnt i lovteksten ikke er uttømmende. Risikoen for personskade er derfor et moment av betydning selv om faren ikke er så stor at kriteriet i bokstav a er oppfylt.

As forberedelseshandling gjelder et straffbart forhold med en strafferamme inntil ett års fengsel eller bot. Dette er i seg selv ikke av de alvorligste straffbare forhold. Det foreligger imidlertid flere svært skjerpende omstendigheter. Lagmannsretten viser til sin vurdering av bakgrunnen for As handling ovenfor. Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at A tok sikte på å detonere den eksplosive innretningen i Oslo sentrum for å gi inntrykk av at dette var et terrorangrep, og ved det skape frykt i befolkningen. Handlingen var motivert av voldelig islamistisk tankegods, og må forstås på bakgrunn av de nylige terroraksjonene i St. Petersburg og Stockholm. Lagmannsretten er ikke i tvil om at det på bakgrunn av disse aksjonene og den foreliggende trusselsituasjonen i samfunnet, ville være egnet til å skape frykt i befolkningen om A hadde fått gjennomføre sine planer, og spesielt om forholdet ikke ble oppklart. Det er også sterkt skjerpende at han ville detonere innretningen i sentrum lørdag kveld når det var mange mennesker ute. Innretningen hadde begrenset virkning og skadepotensial, men en eksplosjon i et folketett område kunne medført brannskade på person, og det kunne i alle fall skapt panikk blant dem som var i nærheten. En brannskade ville i alle fall være omfattet av straffeloven § 271 om kroppskrenkelse. Som det framgår ovenfor, er lagmannsretten overbevist om at As forsett omfatter disse skjerpende omstendighetene. Når det gjelder risikoen for kroppskrenkelse, viser lagmannsretten til As forklaring om at han ville holde avstand etter at han hadde antent innretningen, jf. ovenfor. I tillegg vises til at han hadde inkludert splinter i innretningen. Det er ingen rimelig tvil om at A gjorde dette for å øke innretningens skadepotensial.

Med hensyn til den nærmere vurderingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, ekstraordinær lagdommer Lindseth og meddommerne Schmidt, Smith, Solstad og Krallinger, er kommet til at vilkårene for domfellelse etter straffeloven § 191b er oppfylt.

Flertallet viser til redegjørelsen for de skjerpende omstendighetene ovenfor, og finner at disse, samlet sett, må medføre at overtredelsen anses som grov. Flertallet er enig med påtalemyndigheten i at det dreier seg om en terrorlignende handling og bedømmer denne som særlig samfunnsskadelig. Flertallet legger avgjørende vekt på at handlingen var egnet til å skape alvorlig frykt i befolkningen om den hadde blitt gjennomført. Det legges også vekt på at As forsett omfattet kroppskrenkelse.

Mindretallet, lagdommerne Heyerdahl og Nyhus, finner at handlingen til tross for de skjerpende omstendighetene ikke kan bedømmes som en grov overtredelse. Mindretallet viser til at den handlingen forberedelsene tok sikte på, ikke var av alvorligste karakter, og legger avgjørende vekt på uttalelsene i forarbeidene, som viser at terskelen for å bedømme handlingen som grov ligger høyt.

Etter dette skal A i samsvar med flertallets standpunkt domfelles for overtredelse av straffeloven § 191b, jf. § 191 a.

Straffutmålingen

Det skal utmåles en straff for overtredelse av straffeloven § 191b, jf. § 191 a.

Det følger av straffeprosessloven § 32 andre ledd at en «dommer som er blitt overstemt, skal ta del i de følgene avstemninger som saken gir grunn til med mindre annet er bestemt ved lov». Etter straffeprosessloven § 34 gjelder det et unntak for tilleggsspørsmål under skyldspørsmålet for dommere som har stemt for frifinnelse. Disse skal ikke delta i «avstemningen om det foreligger slike særlige omstendigheter som ville bringe forholdet inn under en strengere eller mildere straffebestemmelse, men anses som han hadde tiltrådt den stemmegivning som er gunstigst for siktede».

For straffutmålingen er det ikke gitt en tilsvarende unntaksbestemmelse.

Regelen i straffeprosessloven § 32 andre ledd innebærer at overstemte dommere skal ta selvstendig stilling til etterfølgende spørsmål. En overstemt dommer som har stemt for frifinnelse, skal ta selvstendig stilling til straffespørsmålet basert på flertallets standpunkt til skyldspørsmålet. Ordningen var en annen etter den tidligere straffeprosessloven, hvor det i § 166 ble bestemt at en dommer som hadde stemt for frifinnelse, ikke skulle delta i avstemningen om straff, men anses for å ha tiltrådt det for tiltalte gunstigste alternativ av de avgitte stemmene.

I Bjerke m.fl., Straffeprosessloven kommentarutgave, 2011, side 123 flg. er det uttalt følgende i note 4 til § 34.

«Paragrafen gjelder direkte bare hvor en av dommerne har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet. Dersom det er enighet om at siktede har gjort seg skyldig i en straffbar overtredelse, men uenighet om forholdet skal subsumeres under en strengere eller mildere straffebestemmelse, må det antas at den som har stemt for det strengeste alternativet, men er blitt overstemt, skal utmåle straffen ut fra den subsumsjon flerallt har lagt til grunn, jf. Rt-1938-561. Også når en dommer har stemt for en mildere subsumsjon, må det kunne legges til grunn at han skal ta selvstendig standpunkt til straffutmålingen, og ikke anses å ha tiltrådt den stemmegivning som er gunstigst for siktede. Men her bør prinsippet i § 32 annet ledd lede til at han bygger på sin egen subsumsjon, jf. Salomonsen I s. 159.»

Salomonsens standpunkt er imidlertid begrunnet i dagjeldende straffeprosesslov § 166, som altså ble opphevet med straffeprosessloven av 1981, jf. Den norske Straffeproceslov med kommentar, 1925, på s. 159.

Etter lagmannsrettens syn kan det vanskelig utledes av § 32 andre ledd at overstemte dommere skal legge sin egen subsumsjon til grunn. Regelen i § 32 andre ledd og lovens systematikk trekker i motsatt retning. Det er noe annet å slutte seg til det gunstigste alternativet blant de stemmeberettigede enn å legge et annet saksforhold eller en annen subsumsjon til grunn enn den domfellelsen gjelder.

Det kan ikke være avgjørende at det ville være gunstigst for tiltalte at mindretallet bygger på egen subsumsjon.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at en samlet lagmannsrett skal utmåle straff på grunnlag av domfellelse for grov overtredelse.

Strafferammen i straffeloven § 191b er fengsel i inntil ti år, mens strafferammen i § 188 er fengsel i inntil ett år eller bot. Lagmannsretten legger til grunn at straffen ved overtredelse av straffeloven § 191a og straffeloven § 191b til en viss grad må gjenspeile den straffbare handlingen forberedelseshandlingen gjelder. Det er likevel ulike syn på hvilken konkret betydning dette får, se nærmere nedenfor om dette.

Det foreligger ingen rettspraksis etter straffeloven § 191b som kan gi veiledning for straffutmålingen i saken her. Forarbeidene gir heller ingen veiledning for straffutmålingen.

Aktor har vist til rettspraksis knyttet til straffbare handlinger som omfattes av terrorbestemmelsene.

I HR-2016-1422-A ble en mann født i 1989 dømt til fengsel i sju måneder for overtredelse av straffeloven 1902 § 147 d, jf. § 49, samt to brudd på våpenloven § 33 første ledd. Han hadde forsøkt å sende materiell til støtte for en fremmedkriger.

I Oslo tingretts som av 4. april 2017 ble en 19 år gammel mann dømt til fengsel i to år og ti måneder for å ha forsøkt å delta i terrororganisasjonen ISIL, jf. straffeloven 1902 § 147 d, jf. § 49 og § 12 første ledd nr. 3 bokstav a. 19-åringen ble stoppet fra dette ved at han ble pågrepet av politiet på flyplassen i Gøteborg.

Disse dommene gir etter lagmannsrettens syn liten veiledning for straffutmålingen i vår sak. De gjelder terrorrelaterte bestemmelser, og saksforholdet er et annet.

Lagmannsretten har også funnet begrenset veiledning i rettspraksis knyttet til straffeloven 1902 § 161. Tingretten har vist til lagmannsrettens dom i saken om planlagt terrorhandling mot Jyllandposten, LB-2012-40854. I denne saken, som i hovedsak gjaldt overtredelse av straffeloven § 147 a – inngåelse av terrorforbund – hadde to menn avtalt å sprenge en bombe i eller ved Jyllandspostens lokaler i Århus i Danmark. Hovedmannen ble dømt til fengsel i åtte år, jf. Rt-2013-789. En mann født i 1978 ble bare dømt for forsøk til medvirkning til tilvirking av sprengstoff, jf. straffeloven § 161 første ledd bokstav a. Han hadde etter anmodning fra hovedmannen kjøpt en liter med det han trodde var 30 prosent hydrogenperoksyd som skulle brukes som en ingrediens i bomben. Straffen som var fastsatt til 120 dager av lagmannsretten ble ikke anket. Som påpekt av tingretten gjaldt domfellelsen forsøk, tiltalte hadde samarbeidet med politiet og lagmannsretten endret ikke tingrettens straffutmåling selv om straffen ble ansett for å være noe lav. Dommen gir begrenset veiledning for utmålingen av straff etter § 191 b.

Det er videre et vesentlig moment ved straffutmålingen i denne saken at A var 17 år og to måneder da det straffbare forholdet fant sted. Det følger av straffeloven § 33 at den som var under 18 år på handlingstidspunktet, bare kan idømmes ubetinget fengselsstraff når det er «særlig påkrevd». Om forståelsen av § 33 heter det i Ot.prp.nr.90 (2003–2004) side 435:

«Om vilkåret er oppfylt, må vurderes i forhold til lovbruddets art og forholdene ellers. Der andre reaksjonsformer er tilstrekkelige og hensiktsmessige må disse foretrekkes. Som hovedregel bør andre reaksjoner være prøvd overfor lovbryteren før ubetinget fengselsstraff idømmes. Men unntaksvis kan slik straff idømmes førstegangsforbrytere. Forutsetningen er at det gjelder en alvorlig straffbar handling.»

I høyesterettspraksis er ubetinget fengsel idømt lovbrytere under 18 år i saker om drap, voldtekt og alvorlige voldslovbrudd. Det er også brukt ubetinget fengsel ved grovt ran, se Rt-2009-903. I Rt-2011-206 som også gjaldt grovt ran begått av personer under 18 år, ble det imidlertid idømt samfunnsstraff.

Med hensyn til skjerpende omstendigheter vises til lagmannsrettens drøftelse under straffeloven § 191b ovenfor.

I tillegg til As unge alder er det en formildende omstendighet at han samarbeidet med politiet og lettet deres etterforskning.

Ved den konkrete straffutmålingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommerne Heyerdahl og Nyhus og meddommerne Smith og Krallinger, er kommet til at det til tross for de skjerpende omstendighetene i saken ikke bør utmåles en strengere straff etter § 191 b enn om den straffbare handlingen som A ifølge tiltalen hadde til hensikt å begå – straffeloven § 188 – hadde blitt fullbyrdet. Disse dommerne er derfor kommet til at straffen bør settes til fengsel i ett år, som i sin helhet gjøres betinget med en prøvetid på to år fordi A var under 18 år på handlingstidspunktet. Flertallet finner ikke at lovbruddet er så alvorlig at det er særlig påkrevd å utmåle en ubetinget fengselsstraff.

Et mindretall, ekstraordinær lagdommer Lindseth og meddommer Schmidt, er kommet til at straffen bør settes til fengsel i to år, som i sin helhet gjøres betinget fordi A var under 18 år på handlingstidspunktet. Disse dommerne har sett hen til strafferammen i straffeloven § 188, men mener at denne ikke er til hinder for å utmåle en strengere straff enn dette etter straffeloven § 191b. As handling er særlig samfunnsskadelig, og behovet for samfunnsvern og sterke allmennpreventive hensyn tilsier at det utmåles en lengre fengselsstraff. Det vises også til at As forsett omfattet kroppskrenkelse. Disse dommerne finner imidlertid ikke at lovbruddet er så alvorlig at det er særlig påkrevd å utmåle en ubetinget fengselsstraff.

Et annet mindretall, meddommer Solstad, slutter seg til disse synspunktene, men mener at sterke allmennpreventive hensyn tilsier at åtte måneder av fengselsstraffen gjøres ubetinget i samsvar med aktors påstand.

En samlet lagmannsrett finner at en betinget dom bør gis på det særvilkår at A overholder bestemmelser om bosted, oppholdssted, opplæring og arbeid som fastsettes av Kriminalomsorgen, jf. straffeprosessloven § 37 a. Han følges nå opp av et tverrfaglig team slik som redegjort for ovenfor, og er inne i en god utvikling. Han har begrensede økonomiske ressurser og bor ikke sammen med sin familie. Lagmannsretten mener derfor at slike særvilkår er nødvendige og ikke uforholdsmessige. For A vil vilkårene bidra til rehabilitering og integrering.

Når det gjelder aktors påstand om at A skal pålegges ikke å delta i chattegrupper med bestemt innhold, er lagmannsrettens flertall, alle unntatt meddommer Solstad, kommet til at et slikt vilkår er svært vanskelig å operasjonalisere og håndheve. Aktors påstand tas derfor ikke til følge på dette punktet.

Etter dette fastsettes straffen i samsvar med flertallets standpunkt til fengsel i ett år, som i sin helhet gjøres betinget med en prøvetid på to år og på det særvilkår at A overholder bestemmelser om bosted, oppholdssted, opplæring og arbeid som fastsettes av Kriminalomsorgen, jf. straffeloven § 34 og § 37 a.

Ved fullbyrdelse av den betingede fengselsstraffen kommer varetekt til fradrag med 238 dager.

Overtredelse av straffeloven § 191b, jf. § 191 a er en fullbyrdet overtredelse. Det avsies dom for dette uten henvisning til § 188 i domsslutningen.

Tingretten tok kravet om inndragning av Iphone 7 til følge i medhold av straffeloven § 69 første ledd bokstav c, men uteglemte dette i domsslutningen. Aktor har derfor nedlagt påstand om inndragning for lagmannsretten. A har ikke hatt innvendinger til dette og samtykker til inndragning. Lagmannsretten er enig i at vilkårene for inndragning er oppfylt, idet mobiltelefonen har vært brukt ved den straffbare handlingen, og avsier dom for inndragning av Iphone 7 til fordel for statskassen.

Sakskostnader er ikke påstått og idømmes ikke, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd.

Dommen er avsagt med slik dissens vedrørende skyldspørsmålet og straffutmålingen som redegjort for ovenfor.

Domsslutning

1. A, født 0.0.2000, dømmes for overtredelse av straffeloven § 191b, jf. § 191 a til en straff av fengsel i 1 – ett – år. Fullbyrdelsen av straffen utsettes med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven § 34. Til fradrag i straffen går utholdt varetekt med 238 – tohundreogtrettiåtte – dager.
2. I prøvetiden pålegges A å overholde bestemmelser om bosted, oppholdssted, opplæring og arbeid som fastsettes av Kriminalomsorgen, jf. straffeloven § 37 bokstav a.
3. Apple Iphone 7 inndras til fordel for statskassen, jf. straffeloven § 69 første ledd bokstav c, jf. § 75.
4. Sakskostnader idømmes ikke.