Rt-1931-474

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-05-19
Publisert:	Rt-1931-474
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 199/1 s.a.
Parter:	Chr. Haneborg (advokat H. Wellén) mot Helge Foss-Haneborg (advokat Chr. B. Dyvik).
Forfatter:	Hanssen, Bang, Broch, Schjelderup, Paulsen, Bade, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Navneloven (1923) §5, §10, §7

Ved dom avsagt 24 mars 1926 av sorenskriveren i Nes blev i nærværende sak kjent for rett: «Innstevnte Helge Foss kjennes uberettiget til at benytte navnet Foss-Haneborg som slektsnavn. Sakens omkostninger opheves».

Ved Oslo overretts dom av 25 april 1927 blev derimot Helge Foss-Haneborg frifunnet for Chr. Haneborgs tiltale under ophevelse av saksomkostningerne for underretten og overretten.

Overrettens dom er av Chr. Haneborg paaanket til Høiesterett, hvor han har nedlagt følgende paastand: «At underrettens dom stadfestes og at appellanten Chr. Haneborg hos innstevnte Helge Foss-Haneborg til kjennes saksomkostninger for Høiesterett».

Innstevnte Helge Foss-Haneborg har paastaatt stadfestelse av overrettens dom og til kjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til premissene for de underordnede retters dommer. Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, deriblandt erklæringer fra en rekke personer om, at det bruk som eies av Helge Foss alltid har vært benevnt Hage og ikke Haneborg.

Høiesterett kommer til samme resultat som overretten og kan i det vesentlige henholde sig til den av overretten gitte begrunnelse.

Efter de nu foreliggende oplysninger maa man visstnok gaa ut fra, at den Helge Foss-Haneborg tilhørende eiendom i daglig tale almindelig kalles Hage. Det er imidlertid paa det rene at eiendommen baade i matrikelen og panteregistret betegnes som Haneborg søndre. Og navnet Haneborg søndre eller Haneborg er saavidt man kan se stadig benyttet som betegnelse for eiendommen i offentlige og private dokumenter. Under disse omstendigheter kan det ikke være tvilsomt, at Haneborg (søndre) maa ansees som eiendommens rette navn.

Overrettens dom vil saaledes bli at stadfeste. Saksomkostningerne for Høiesterett finnes appellanten at burde tilsvare.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høisterett betaler Chr. Haneborg til Helge Foss-Haneborg kr. 400.

Av underrettens dom:

- - - I Aurskog er, eller rettere var der, oprinnelig 3 hovedgaarder av navnet Haneborg, nemlig nordre Haneborg, mellem Haneborg og søndre Haneborg. Nu er der fra de forskjellige- gaarder utskilt en flerhet av parseller, av hvilke nogen i matrikulen har faatt særskilte bruksnavner.

Side:475

Andre staar i matrikulen under fellesnavnene nordre, mellem eller søndre Haneborg. Endel av parsellene har i daglig tale faatt særskilte bruksnavner, uten at disse er innført i matrikulen. Citantens slekt er utgaatt fra Mellem Haneborg. Efter hvad der er oplyst i det av Anders Heyerdahl i 1870 utarbeidede «stamregister» over «Haneborg-familien», fremlagt i nærværende sak 22 juli 1925, er Mads Haugrim den eldste kjente person av slekten. Hans sønn Odd Madsen kom omtrent aar 1680 som bygselmann til Mellem Haneborg og regnes som slektens egentlige stamfar. Hans agnatiske descendens fortsatte bygselen av Mellem Haneborg til i 1804, da gaarden kjøptes av Anders Halvorsen Haneborg, som var en sønnesønns sønnesønn av nevnte Odd Madsen. Anders Haneborgs far Halvor Eriksen var lensmann i Aurskog fra 1786 til 1795. Han hadde i 1775 overtatt bygselen av Mellem Haneborg efter sin far Erik Haneborg, som var en sønnesønn av nevnte Odd Madsen. Lensmann Halvor Eriksen var den første, som optok navnet Haneborg som familienavn, og navnet er senere stadig brukt som familienavn av Halvor Eriksens agnatiske descendens. Der er to linjer av familien. En linje nedstammende fra nevnte Anders Haneborg. I denne linjes besiddelse har Mellem Haneborg til stadighet vært. Den annen linje nedstammer fra Anders Haneborgs bror Ole. Denne linje skriver navnet med 2 n'er - altsaa Hanneborg.

I denne linje har gaarden Haugrim i Aurskog vært og er fremdeles. Utenfor de to nevnte linjer nedstammende fra lensmann Halvor Eriksen Haneborg kan navnet ikke sees at være brukt i landet som egentlig familienavn, før innstevnte - saavidt skjønnes - i 1901 eller 1902 antok navnet som tillegg til sitt familienavn Foss og kalte sig Foss-Haneborg. Navnet Haneborg har saaledes i ca. 140 aar vært brukt som familienavn av citantens ascendens. Av familiemedlemmene har flere inntatt en mere fremtredende og ansett plass baade innen sin bygd og i videre kretser. De har delvis vært store eiendomsbesiddere og utfoldet megen virksomhet. Citanten i nærværende sak er en sønnesønns sønnesønn av lensmann Halvor Eriksen Haneborg, som altsaa er citantens tippoldefar.

Innstevnte anfører, at den ene familie ikke har erhvervet nogen «enerett» til navnet og kan ikke gjøre det, da der er flere selvstendige gaarder av samme navn. Videre paastaar innstevnte, at hans ascendenter har benyttet «Haneborg» som familienavn likesaa lenge som citanten og hans ascendens har benyttet navnet, og da innstevntes ascendens har bodd paa Søndre Haneborg minst likesaa lenge som citantens paa Mellem Haneborg, er innstevnte likesaa berettiget til navnet som citanten. Innstevnte mener derhos, at han som sønn paa gaarden Søndre Haneborg var berettiget til at anta gaardens navn som familienavn, og at han derhos nu har brukt navnet saa lenge, at han ikke kan frakjennes retten til det, saa meget mindre som han i 1918 selv blev eier av farens gaard.

Retten finner, at avgjørelsen av nærværende sak er avhengig av løsningen av to spørsmaal, nemlig: 1) Er navnet Haneborg rettsbeskyttet og - i bekreftende tilfelle - 2) har innstevnte antatt navnet Foss-Haneborg med saadan hjemmel i norske rett, at citanten og hans slekt maa taale den innskrenkning i sin eksklusive navnerett, at innstevnte og hans descendenter benytter navnet.

Ad 1: - - - Retten finner, at navnet Haneborg gjennem en over hundreaarig bruk har antatt karakteren av og vunnet anerkjennelse som betegnelse for medlemmer av den avsluttede - ved felles avstamning

Side:476

forbundne - slektkrets i Haneborg eller Hanneborg, og at navnet saaledes efter norsk rett er rettsbeskyttet (kfr. Rt-1896-530 flg., spesielt side 536).

Ad 2: - - - Før gaarden kom i familien Foss's eie, er saaledes Haneborg ikke brukt som slekts- eller familienavn av innstevntes ascendens. . . . Retten finner det heller ikke godtgjort, at innstevntes ascendenter av familien Foss har benyttet Haneborg eller Foss-Haneborg som familienavn. Naar ikke mere bestemte bevisligheter er prestert, maa retten efter det foreliggende gaa ut fra, at navnet Haneborg ikke av nogen av innstevntes ascendenter er brukt som familienavn, og at innstevnte saaledes er den første aav opsitterne paa angjeldende søndre Haneborg-gaard, som har antatt navnet som saadant. Innstevnte har ikke bestemt opgitt aaret, da han antok navnet, men nevner, at han antok det senest i 1901. Innstevnte har oplyst, at han i 1904 blev uteksaminert fra ingeniørvaabenets underofficerskole, da under navnet Foss-Haneborg, og at han antok navnet, straks efter at han kom inn paa underofficerskolen. Da kurset paa underofficerskolen visstnok er 3-aarig, maa det antas riktig, at innstevnte antok navnet i 1901. Av innstevntes daapsattest fremgaar, at han er døpt Helge Foss, og at hans far het Peter Olai Foss. Av vigselsattest fremgaar, at han ogsaa som brudgom blev innført i kirkeboken i 1907 under samme navn - altsaa ikke «Helge Foss Haneborg».

Det blir da spørsmaal om, hvorvidt innstevnte i 1901 antok navnet Foss-Haneborg med saadan hjemmel i norsk rett, at slekten Haneborg var pliktig til at taale den innskrenkning i sin paa den tid rettsbeskyttede og eksklusive navnerett, som innstevntes antagelse av navnet medførte. Innstevnte søker sin hjemmel i, at han var sønn av eieren av en del av den oprinnelige gaard Søndre Haneborg. - - - Retten finner særlig at burde legge vekt paa to momenter scl.: At innstevnte, da han antok navnet, allerede hadde et fast familienavn, og - under hensyntagen hertil - avveiningen av partenes interesser: Haneborgslektens ved at oprettholde navnets eksklusivitet, innstevntes ved at ombytte sitt familienavn eller som tillegg til dette at anta navnet Haneborg. - - - Innstevnte har saaledes ikke antatt navnet for at skaffe sig et familienavn. Mangel av saadant er utvilsomt et interessemoment av ikke liten betydning, noget der ogsaa har faatt sitt uttrykk i navnelovens §5.

Paa den annen side vil derved, at en person har et bestemt slektsnavn, ikke alene interessemomentet ved at faa et slektsnavn bortfalle, men det vil være av baade offentlig og privatrettslig betydning, at det navn, vedkommende har, bevares, saa der bør kreves angivelse av spesielle grunner, før der gis rettshjemlet adgang til at anta et nytt slektsnavn. Den nye navnelov har ogsaa gjort antagelse av nytt slektsnavn absolutt avhengig av kongelig bevilling (navnelovens §7, kfr. derhos skrivelse fra Justisdepartementet av 20 juni 1923, Lovtidende side 213 flg. Merk siste avsnitt paa side 215: «Videre maa grunnen til den ønskede navneforandring angis»).

At ogsaa rettsopfatningen før navnelovens emanasjon har vært den, at et slektsnavn ikke ute il videre burde kunne ombyttes med et annet synes - efter rettens mening - at fremgaa derav, at de personer, for hvem slektsnavn overhodet hadde nogen sosial eller økonomisk betydning, praktisk talt alltid søkte om kongelig bevilling til at forandre slektsnavn, en bevilling, som ikke alle tider blev gitt. Retten vil ogsaa til støtte for sin mening henvise til skrivelse av 1 september 1897 fra Kirkedepartementet

Side:477

til biskoppene. - - - (Kfr. ogsaa dom i Rt-1896-530 - spesielt side 532 siste avsnitt paa siden).

Retten vil i henhold til det anførte hevde som sin opfatning, at en person, som hadde slektsnavn, heller ikke efter den før navneloven eksisterende rettsopfatning hadde adgang til uten videre at ombytte sitt familie- eller slektsnavn med et annet, allerminst et rettsbeskyttet navn.

Hvis man erkjenner, at et slektsnavn er rettsbeskyttet, kan retten ikke forstaa annet, enn at en person, som antar et saadant familienavn, griper inn i vedkommendes rettssfære. Selv om man da overensstemmende med høiesterettsdom i Rt-1911-736 vil anta, at domstolene «kun innen visse snevre grenser bør beskytte den saakalte navnerett», kan det ikke innsees, at disse grenser skal trekkes saa snevre, at den rettsbeskyttelse, en navnerett har de facto, blir omtrent = 0.

Retten vil i denne forbindelse som eksempel nevne de paa Haneborg-gaardene eksisterende faktiske tilstander. Der var - som ogsaa før nevnt - oprinnelig 3 Haneborg-gaarder, nemlig: Nordre, Mellem og Søndre Haneborg. I den eldre tid var det - som bekjent - ikke paabudt ved skyldsetninger at anta bestemte bruksnavne for de fra en gaard utskilte parseller. Som følge derav bærer ennu 10 bruksnummer, fraskilt Nordre Haneborg, navnet Nordre Haneborg. Et bruk, utskilt fra samme gaard bærer navnet Vestre Haneborg og et - paa samme maate utskilt - navnet Øvre Haneborg. To bruk bærer navnet Søndre Haneborg. Alle disse bruks eiere skulde da ha samme rett som innstevnte til at anta «Haneborg» som familienavn. Var saa skjedd paa den tid, innstevnte antok navnet, vilde dette, efter i 120 aar at være brukt som slektsnavn utelukkende av slekten Haneborg og derved vunnet rettsbeskyttelse, ved en ren tilfeldig vilkaarlighet ha gaatt over fra at være rettsbeskyttet til at bli et allemannseie. - - -

Har et eksklusivt slektsnavn vært brukt saa lenge, at det har vunnet rettsbeskyttelse, kan det ikke skjønnes, hvorfor man i dette forhold mere enn i andre rettsforhold skulde være pliktig til at taale et inngrep, som ikke var begrunnet i en annens bedre eller tidligere erhvervede rett eller sterkere interesse. Det kan muligens innvendes, at en saadan bedre rett ligger allerede i den før nevnte sedvanerett for en eier til at anta sin gaards navn. Denne rett er eldre enn antagelsen om den beskyttede navnerett. Hertil er at svare, at sedvaneretten har utviklet sig paa en tid, da spørsmaalet om rettsbeskyttelse for slektsnavn ennu ikke var opdukket. Efter at rettsbeskyttelse for slektsnavne er fastslaatt som norsk rett, maa ogsaa sedvaneretten i kraft av rettsutviklingens lov finne sig i at taale de innskrenkninger, som utviklingen medfører. Den utvidelse av en slekts og dens medlemmers rettssfære, som rettsbeskyttelse for et slektsnavn medfører, bevirker, at sedvaneretten faar taale en tillempning i sin anvendelse, hvorunder i kollisjonstilfelle de interessertes interesser avveies mot hinannen. Dette medfører efter rettens mening, at hvor der er spørsmaal om et gammelt eksklusivt slektsnavns rettsbeskyttelse likeoverfor en plutselig usurpasjon av navnet av eieren av en gaard, som bærer slektsnavnet, maa der spørres om, hvilken interesse vedkommende har av usurpasjonen. Bare vedkommendes lyst til at faa et annet, muligens aktet og mere bekjent navn enn det, han allerede bærer, kan ikke gi ham en saadan rett. Derved trenger han sig jo kun inn paa det gebet, som nettop er grunnlaget for, at et slektsnavn antas at burde nyte rettsbeskyttelse. Den opfatning, at ved spørsmaal om rett til at anta et rettsbeskyttet navn som familienavn

Side:478

en interesseavveining er av betydning og maa finne sted, er kommet tilorde i flere rettsavgjørelser. Retten vil spesielt henvise til Rt-1915-828-829, hvor interesseavveiningen er noksaa sterkt fremhevet. Se ogsaa Rt-1912-247 nederst paa siden. - - -

Nogen med nærværende helt analog sak kan ikke sees tidligere at være forelagt rettene til avgjørelse, idet det ikke kan sees, at den, som vil de anta det rettsbeskyttede navn, nogen gang har hatt et virkelig familienavn, hvorhos det antatte navn, naar vedkommende har faatt rettenes sanksjon paa sin berettigelse til at bruke det, som regel allerede har benyttet det i lang tid, og der er paa vist sterke sosiale og økonomiske interesser for ham i at beholde navnet. - - -

Innstevnte har ikke paavist nogen interesse av den betydning for ham, at den skulde berettige ham til at ombytte sitt slektsnavn «Foss» med navnet «Foss-Haneborg», - ja retten kan ikke finne, at innstevnte i det hele tatt har nevnt, at han hadde nogen interesse av navnebyttet. - - -

At innstevnte har brukt navnet Foss-Haneborg saa lenge, at han derigjennem skulde ha vunnet en rett til fortsatt at bruke det, kan retten ikke medgi. - - - Sofus Hansen.

Av overrettens dom:

- - - Jeg kommer til et annet resultat enn underretten. - - - Selv om man nu med under retten gaar ut fra, hvad jeg for mitt vedkommende ikke finner utvilsomt, at innstevntes slekt har krav paa rettsbeskyttelse for navnet Haneborg, følger jo herav ikke, hvad ogsaa underretten fremholder, at ikke ogsaa enkelte andre personer for sig og sin familie er berettiget eller senere kan bli berettiget til at anta samme navn som slektsnavn. Da Haneborg er oplyst at være det offisielle navn paa flere gaarder i Aurskog, er det efter den nye navnelov av 9 februar 1923 (§5, jfr. §10) fremdeles adgang til for eieren eller i visse tilfelle brukeren av disse gaarder, naar han ikke allerede har et slektsnavn, at anta navnet Haneborg som saadant. Den samme rett tilkommer eierens eller brukerens barn.

At der ogsaa før den nugjeldende lov var adgang ikke alene for eieren av en gaard, men ogsaa for dennes barn til at anta gaardens navn som slektsnavn, finner jeg i motsetning til underretten ikke synderlig tvilsomt. I en byrettsdom av 25 oktober 1910 i Siewers' Domme og kjennelser, 4de samling side 370, blev saaledes innstevnte kjent berettiget til navnet Ravnsborg, og det uaktet han først antok navnet, efter at hans far hadde avhendet eiendommen. I premissene uttales det, at efter gammel landsens skikk haar en far og hans barn i sin eiendomstid uomtvistelig rett til at bruke eiendommens navn som slektsnavn, og denne rett bevares, selv om eiendommen gaar ut av familiens eie. Nogen annen direkte rettsavgjørelse kan ikke sees at foreligge.

I 1918 blev appellanten selv eier av farens gaard Haneborg og skulde i ethvert fall fra den tid være berettiget til at anta navnet, hvis da ikke spesielle omstendigheter var til hinder herfor. En saadan spesiell omstendighet har underretten funnet deri, at appellanten allerede hadde et slektsnavn, nemlig Foss, idet underretten er gaatt ut fra, at denne omstendighet ogsaa efter den før navneloven gjeldende rettsopfatning var til hinder for, at han uten videre kunde ombytte dette med et annet. - - - Jeg gaar ut fra, at navneloven, naar den som betingelse for at anta gaardens navn

Side:479

fordrer, at vedkommende ikke tidligere har et slektsnavn, her har innført en ny rettsregel.

Underretten har til støtte for sin opfatning henvist til et cirkulære fra Kirkedepartementet til biskoppene av 1 september 1897, hvori det uttales, at en person, som allerede har slektsnavn, ikke bør tilstedes at forandre dette uten bevilling, mens personer uten slektsnavn ansees berettiget til at opta navnet paa gaard eller plass, som han eller foreldre eier eller bruker.

Kirkedepartementets cirkulære inneholder imidlertid saavidt skjønnes bare dettes uttalelse om, hvorledes der bør forholdes med hensyn til kirkebøkernes førelse. Det er ingen grunn til at anta, at departementet har villet uttale sig om retten til likeoverfor andre bærere av navnet at anta et med deres likelydende gaardsnavn. Men det er dette siste spørsmaal, som foreligger til avgjørelse i denne sak. Det er et medlem av en familie Haneborg, som har anlagt saken, fordi appellanten menes at ha krenket slektens angivelige ene rett til navnet. Spørsmaalet om, hvorvidt appellanten ved sin optagelse av navnet muligens kan ha overtraadt en eller annen av det offentlige i dettes egen interesse fastsatt bestemmelse, ligger utenfor denne sak.

Jeg kommer saaledes til det resultat, at appellanten i 1901 var berettiget til at anta navnet Haneborg, og han maa saaledes bli at frifinne for innstevntes tiltale. - - - Erling Nilsen.

Jeg er i det vesentlige og resultatet enig, idet jeg navnlig mener, at den i den nye lovs §5 stillede betingelse, at man ikke paa forhaand maa ha et slektsnavn, ikke var gjeldende rett før lovens ikrafttreden. Videre er jeg tilbøielig til at anta, at Foss ikke var slektsnavn for appellanten, fordi hans far og farfar brukte gaardsnavnet Foss, før disse to tilflyttet Haneborg i 1868. E. Holtan.

Paa samme maate enig med førstvoterende. J. Soldan.