Rt-1929-1110

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-12-17
Publisert:	Rt-1929-1110
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 118/2 s.a.
Parter:	H. Koppernæs (advokat Einar Grette) mot Aalesunds Kreditbank i l.u.o.a. (advokat Svend Evensen).
Forfatter:	Christiansen, Bang, Motzfeldt, Andersen, Lie, Bugge, justitiarius Berg. 21-15
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 1-

Ved dom avsagt av byfogden i Aalesund den 20 mai 1925 blev saaledes kjent for rett: «Innstevnte H. Koppernæs bør til citanten Aalesunds Kreditbank betale kr. 32.000, hvilket beløp blir at likvidere i innestaaende innskudd paa to bankbøker i Aalesunds Kreditbank, store henholdsvis ca. kr. 25.000 og kr. 100.000. Forøvrig bør innstevnte for citantens tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.»

Denne dom blev av begge parter paaanket til Trondhjems overrett, ved hvis dom av 2 mai 1927 blev kjent for rett: «Det fastsettes, at appellanten H. Koppernæs plikter at tilsvare innstevnte Aalesunds Kreditbank kr. 28.000 med vanlige kassakreditrenter av kr. 32.000 fra 3 mars 1921 til 5 mars 1924, dog med fradrag av appellantens tilgodehavende innskudd paa kontrabok nr. 28334 med Aalesunds Kreditbank med vedhengende renter beregnet til 5 mars 1924. Appellanten tilpliktes til innstevnte at betale det beløp, som fremkommer naar avregning saaledes som foran fastsatt har funnet sted, tillikemed vanlige kassakreditrenter av beløpet fra 5 mars 1924 til betaling skjer. Forøvrig bør partene

Side:1111

for hinannens tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger for underretten og overretten opheves». - Dommen er dog avsagt under dissens forsaavidt som overrettens førstvoterende stemte for saadan konklusion: «Appellanten H. Koppernæs bør til innstevnte Aalesunds Kreditbank betale kr. 32.000, hvilket beløp blir at likvidere i innestaaende innskudd paa to bankbøker i Aalesunds Kreditbank, store henholdsvis ca. kr. 25.000 og kr. 100.000, idet tidspunktet for likvidasjonen av hensyn til renteberegningen settes til 5 mars 1924.»

Overrettens dom er av begge parter paaanket til Høiesterett, hvor H. Koppernæs som hovedappellant, har nedlagt saadan paastand: «At H. Koppernæs eller nu hans i uskiftet bo sittende enke fru Josefine Koppernæs frifinnes for Aalesunds Kreditbanks tiltale og hos denne tilkjennes sakens omkostninger for alle retten»

Aalesunds Kreditbank har som kontraappellant nedlagt saadan paastand: «At H. Koppernæs, eller nu hans i uskiftet bo hensittende enke, fru Josefine Koppernæs, tilpliktes at betale Aalesunds Kreditbank i likvidasjon under offentlig administrasjon: 1. Det beløp som fremkommer, naar fra kr. 32.000 med vanlige kassakreditrenter derav for tidsrummet 3 mars 1921-5 mars 1924 trekkes innestaaende pr. 5 mars 1924 paa sparebankkonto nr. 28334 med Aalesunds Kreditbank. 2. Vanlige kassakreditrenter av det under nr. 1 nevnte beløp fra 5 mars 1924 til betaling skjer. 3. Sakens omkostninger for alle retter».

Om sakens nærmere omstendigheter henvises til premissene til de paaankede dommer. For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter, nemlig fra hovedappellantens side en erklæring av 4 november 1927 underskrevet av Hjørdis Solem, født Koppernæs, om, at hennes far, «H. Koppernæs, er og altid har vært berettiget til at disponere den paa undertegnede Hjørdis Koppernæs lydende bankbok nr. 30889 med Aalesunds Kreditbank». Hun tilføier, at bankboken alltid har vært i farens besiddelse, og at hun aldri har hatt den i sin haand og ikke engang sett den. Hennes mann, Arne Solem, har samtidig paategnet, at han intet har at bemerke til foranstaaende.

Fra kontraappellantens side er fremlagt en opgave over uttellinger fra Aalesunds Kreditbank vedkommende D/S «Vaar» fra oktober 1922 til september 1926 og en skrivelse til banken fra dens tidligere bankchef, Tallberg, av 12 april 1923, hvori han imøtegaar H. Koppernæs tidligere fremstilling av sitt møte i banken i 1916 og særlig benekter riktigheten av dennes uttalelse om, at den omtvistede kausjonserklæring ikke dengang kunde finnes.

Derhos har kontraappellanten dokumentert bevilling til at fremsette følgende nye innsigelse: «At salgssummen kr. 4000 for D/S «Vaar» paa tvangsauksjon over skibet ikke blir at fratrekke i H. Koppernæs' ansvar ifølge hans garantierklæring, fordi Aalesunds Kreditbank har hatt en rekke utgifter til assuranse av og tilsyn med skibet m.v., hvilke utgifter overstiger de nevnte kr. 4000».

Høiesterett er enig med de underordnede retter i, at H. Koppernæs er ansvarlig efter garantierklæringen av 4 mars 1914, idet han ikke kan høres med, 1) at garantien kun gjaldt et midlertidig laan,

Side:1112

inntil D/S «Vaar» var ferdigbygget, 2) at garantien ialfall maatte være bortfalt, da banken blev A. Gjørvens faste bankforbindelse, eller 3) at garantierklæringen under enhver omstendighet er lovet tilbakelevert vaaren 1916. Man tiltrer i alt vesentlig hvad overretten har anført herom.

Høiesterett antar videre med overrettens førstvoterende, at denne garantierklæring efter sin ordlyd omfatter ikke alene den gjeld som vedkommer D/S «Vaar», men Gjørvens samtlige gjeldsforpliktelser til banken. Da garantierklæringen er fullstendig klar og ordlyden ubetinget, skjønnes der ikke at være føie til at undergi den nogen innskrenkende tolkning. Man kan forsaavidt i alt vesentlig henvise til den av overrettens førstvoterende gitte begrunnelse, idet det tilføies, at ordlyden i Gjørvens paategning av 4 mars 1914 paa skadesløsbrevet til banken er ganske den samme som i garantierklæringen. Det maa antas at være en av banken valgt ordlyd som saavel debitor som kausjonist har akseptert.

Da garantien saaledes ikke ansees knyttet alene til den gjeld der er stiftet for D/S «Vaar», opstaar der ikke spørsmaal om fradrag i ansvarsbeløpet for utbringendet av dette dampskib.

H. Koppernæs' ansvar blir følgelig kr. 32.000 med tillegg av de renter som Gjørven skylder, idet Koppernæs efter garantierklæringen ogsaa er ansvarlig for disse renter forsaavidt de ikke er preskribert. Forsaavidt henvises til det av overrettens flertall anførte.

Likeledes er man i likvidasjonsspørsrnaalet enig med overrettens flertall, idet hovedappellanten heller ikke for Høiesterett har dokumentert noget samtykke fra innehaveren av kontrabok nr. 30889 til at benytte det paa boken innestaaende beløp til dekning av hovedappellantens gjeld.

Kontraappellantens paastand vil saaledes være at ta tilfølge, idet der dog ikke finnes grunn til at endre de av de underordnede retter trufne avgjørelser av omkostningsspørsmaalet.

Dom:

H. Koppernæs - eller nu hans i uskiftet bo hensittende enke, fru Josefine Koppernæs, betaler til Aalesunds Kreditbank i likvidasjon under offentlig administrasjon det beløp som fremkommer naar fra 32.000 med vanlige kassakreditrenter derav fra 3 mars 1921 til 5 mars 1924 trekkes innestaaende pr. sistnevnte dag paa sparebankkonto nr. 28334 med Aalesunds Kreditbank, med tillegg av vanlige kassakreditrenter av restbeløpet fra 5 mars 1924 til betaling skjer. Saksomkostninger for underrett og overrett tilkjennes ikke. I saksomkostninger for Høiesterett betaler H. Koppernæs eller nu hans i uskiftet bo hensittende enke, fru Josefine Koppernæs, til Aalesunds Kreditbank i likvidasjon under offentlig administrasjon kr. 500.

Av underrettens dom:

Under 4 mars 1914 utstedte H. Koppernæs en kausjonserklæring til Aalesunds Kreditbank stor inntil kr. 32.000 + renter og eventuelle omkostninger som selvskyldnerkausjonist for hvad A. Gjørven til enhver tid maatte være banken skyldig. Under 1 mai 1923 blev A. Gjørvens bo tatt under

Side:1113

skifterettens behandling som konkursbo, og er skifterettens kjennelse herom stadfestet i Høiesterett 7 mars 1925. Banken krever garantibeløpet innbetalt og har ved handelsrettsstevning av 3 mars 1924 anlagt nærværende sak mot Koppernæs og efter forgjeves innen retten anstillet forliksmegling nedlagt paastand paa, at innstevnte skal betale kr. 32.000 + almindelige kassakreditrenter fra 3 mars 1921 til betaling skjer og vanlige omkostninger, samt saksomkostninger. Innstevnte paastaar sig frifunnet og tilkjent omkostninger. Under sakens gang er partene enige om, at saken paadømmes uten handelsrettsmedlemmer. - - -

Retten skal bemerke: Den fremlagte kausjonserklæring lyder paa, at innstevnte inntrer som selvskyldnerkausjonist for hvad A. Gjørven til enhver tid maatte være Aalesunds Kreditbank skyldig inntil et beløp av kr. 32.000 + renter og eventuelle omkostninger. Det er antydet i processen, at Gjørven intet skylder banken, men er det avgjort ved den avsagte høiesterettsdom av 7 mars 1925 i sak mellem Gjørven og banken, at saa ikke er tilfelle. Imidlertid fremgaar det av det dokumenterte, at innstevntes garantierklæring ikke kan benyttes av banken for annet enn det laan som A. Gjørven har faatt til bygning av S/S «Vaar». Herom finnes det tilstrekkelig at henvise til den fremlagte utskrift av bankens direksjonsprotokoll, hvor det under 21 november 1912 anføres, at det ansøkte laan stort kr. 18000 bevilges mot pant i det bestilte fartøi og under advokat Klausens kontroll, at beløpet anvendes til fartøiets bygning, samt mot selvskyldnerkausjon av H. Koppernæs. Laanet blir saa snart skibet er ferdig at innfri ved optagelse av fast laan paa fartøiet. De senere laan gjorde at garantien kom op i kr. 32.000. Ogsaa disse laan finner retten er bevilget til «Vaar», og er derfor innstevntes garanti knyttet til hvad banken har tilgode i anledning «Vaar>s bygning og fullførelse. Innst. underskrev garantierklæringen 5 mars 1914 - samme dag som banken lot registrere skadesløsbrev paa kr. 32.000. Av den fremlagte utskrift av kontoen for «Vaar» sees, at Gjørven pr. 5 mars 1914 skyldte kr. 29.774,18, hvilket beløp steg slik, at han 1 januar 1916 skyldte kr. 36031.32. Innstevnte hevder imidlertid, at han i mars 1916 sammen med skyldneren A. Gjørven var i banken for at faa tilbake sin garanti og at bankchefen efter at ha undersøkt kontoen erklærte, at hans garantiansvar kunde utgaa, men at da bankchefen ikke hadde tid til at finne erklæringen, blev den liggende i banken. Bevisbyrden for at bankchefen avga nogen saadan erklæring maa mot citantens benektelse paahvile innstevnte. Som bevis har innstevnte paaberopt sig vidneprov av A. Gjørven og to av sine sønner. Gjørven har som vidne 10 mars 1924 provet, at han og innstevnte var i banken for at faa igjen garanti erklæringen og at bankchefen erklærte, at der intet var i veien herfor, da Gjørven ikke skyldte noget. Før bankchefen avga dette svar, undersøkte han efter Gjørvens prov kontoen. Hvilken dag dette passerte har retten ingen annen oplysning faatt om enn, at det var i mars 1916. Undersøker man kontoen viser denne imidlertid, at Gjørven maa ha misforstaatt bankchefen, da det ikke kan skjønnes at være riktig, at denne kan ha uttalt sig slik som provet. Heller ikke innstevntes to sønners prov om hvad innstevnte har referert til dem hvad der blev uttalt kan efter rettens mening danne noget bevis for, at bankchefen friga innstevntes garanti. Det veier tungt imot, at innstevnte ikke senere fikk garantierklæringen tilbake. Som forretningsmann maatte innstevnte forstaa, at det var om at gjøre at faa erklæringen utlevert fra banken, og paa den annen side kan det ikke innsees, at der var noget til

Side:1114

hinder for at faa den utlevert, hvis det var saa, at bankchefen frafalt garantien. Bankchefen er ført som vidne, men kan intet bestemt huske eller uttale. Naar innstevnte videre gjør gjeldende, at banken hadde faatt betryggende pant for garantibeløpet, saa finner retten, at da garantien ikke inneholder nogen bestemt tidsgrense eller noget om hvem der skulde ordne med fast laan, maa det være innstevntes sak at sørge for at bringe forholdet til ophør. Det maa antas at være gjeldende rett, at kreditor ikke taper sin rett mot kausjonisten, fordi om han lar gjelden henstaa over forfall eller forholder sig passiv uaktet debitor uteblir med betalingen selv om det skjer i lang tid, se høiesterettsdom i Rt-1886-811. Videre maa det antas, at det ikke paahviler citanten at sørge for fast laan. Som fast laan kan klarligvis ikke skadesløsbrevet regnes. Dette blev utferdiget samme dag som innstevnte underskrev garantierklæringen, hvilket tilstrekkelig viser, at det ikke av nogen opfattedes som fast laan, idet jo da garantierklæringen var overflødig. Hvad citanten senere laante Gjørven utover garantien mot forhøielse av skadesløsbrevet vedkommer ikke innstevnte. Disse senere laan ligger utenfor hans ansvar og har ingen forbindelse med hans garanti. Nogen konvertering av det eldre laan, garantert av innstevnte kan heller ikke en forhøielse av kreditten medføre. Hertil utkreves en uttrykkelig frafallelse av den sikkerhet som banken hadde i innstevntes garantierklæring, men nogen saadan frafallelse finner retten som nevnt ikke bevist i saken. Det stod i innstevntes egen makt at opsi forløftet overfor Gjørven efter N.L. 1-21-15 og saksøke ham, hvis han ikke ordnet gjelden, men overfor banken blir innstevnte ikke fri før han betalte.

Retten er saaledes kommet til det resultat, at innstevnte maa vedstaa sin garantierklæring. Partene er enige om at likvidasjon maa finne sted i en innstevnte tilhørende bankbok paa ca. kr. 25.000, men er uenige om hvorvidt innstevnte ogsaa kan fordre likvidasjon i en bankbok paa kr. 106.000 tilhørende hans datter. Da imidlertid innstevnte har oplyst, at denne siste bok alltid har vært i hans besiddelse og at han er bemyndiget til at disponere den finnes innstevnte at ha krav paa likvidasjon i begge bøker. - Hvad renter angaar saa er retten enig med innstevnte i, at da der her foreligger likvidasjonsrett, bortfaller renteplikten. - - -

Chr. Hagemann.

Av overrettens dom:

- - - Som det vil fremgaa av underrettens domspremisser gjelder saken, hvorvidt den av appellanten under 4 mars 1914 underskrevne garantierklæring fremdeles er gjeldende. Denne erklæring er saalydende: «Undertegnede inntrer herved som selvskyldnerkausjonist for hvad herr A. Gjørven til enhver tid maatte være Aalesunds Kreditbank skyldig inntil et beløp av kr. 32.000 + renter og eventuelle omkostninger». Efter ordlyden gjelder garantien for «hvad A. Gjørven til enhver tid maatte være skyldig Aalesunds Kreditbank». Den er ikke begrenset til noget spesielt laan og synes saaledes at gjelde hvilkensomhelst av A. Gjørvens forpliktelser, ikke bare de som spesielt angaar D/S «Vaar»s konto til skutens anskaffelse men ogsaa senere laan. - - -

Jeg er enig med underretten og appellanten, at saavel det oprinnelige laan av 21 november 1912 som tilleggslaanet av 7 april 1913 blev gitt til ferdigbygning av skibet «Vaar». og at ogsaa appellantens oprinnelige

Side:1115

garantier saavidt skjønnes var knyttet til hvad banken hadde tilgode i anledning herav, da Gjørven dengang ikke hadde annen gjeld til banken. Derimot er det ikke helt klart om de senere laan i 1913 til Gjørven var ydet under samme forutsetninger, Skjønt det ligger nær at anta dette.

Hvordan det enn er hermed, saa blev imidlertid efter min mening forholdet endret derved, at appellanten gikk med paa at ombytte de tidligere gitte erklæringer med garantierklæringen av 4 mars 1914. Sammenhengen hermed er efter procedyren ikke ganske klar. Det er paa det rene, at da erklæringen blev underskrevet av appellanten var fartøiet allerede registrert i Aalesund og saavidt skjønnes ogsaa da helt ferdigbygget, om enn det enda ikke var helt utrustet for fart, hvilket siste moment dog efter forutsetningene antas at være uten betydning for det foreliggende spørsmaals løsning. Samtidig med at appellanten underskrev nevnte erklæring, fikk banken ogsaa pant i skibet for sitt hele tilgodehavende. Det er som nevnt uklart hvad hensikten egentlig var med denne ordning. Jeg er dog mest tilbøielig til at anta at det var som appellanten hevder for at bringe byggelaanet over i et fast kreditforhold; men betingelsen herfor synes isaafall at ha vært den, at appellanten underskrev den nye garantierklæring. Paa annen maate kan man vanskelig forklare den omstendighet, at partene senere intet gjorde for at faa byggelaanet ombyttet med et fast laan. Jeg antar saaledes at garantien under disse omstendigheter ikke er bortfalt og at den, saa uklare som forutsetningene for dens tilblivelse er, maa fortolkes efter sin ordlyd. Appellanten antas ihvertfall at ha bevisbyrden for, at forutsetningene for erklæringens utstedelse og dens mening har vært en annen enn erklæringen gir uttrykk for. Saadant bevis har appellanten ikke kunnet føre, og da maa erklæringen bli at legge til grunn, hvorav efter hvad foran er anført følger, at appellanten plikter at svare for hvilkensomhelst av A. Gjørvens gjeldsforpliktelser til banken for inntil kr. 32.000 + renter og omkostninger.

Naar appellanten dernest til sin befrielse gjør gjeldende, at bankchefen i 1916 under en konferanse med appellanten erkjente, at garantien var bortfalt saa er jeg med underretten enig i, at appellanten ikke har ført bevis for denne paastand og kan forsaavidt henvise til underrettens begrunnelse.

I en her for retten fremlagt avskrift av skrivelse av 7 februar 1923 til overrettssakfører Meinich over engagements med Kreditbanken, sees blandt annet medtatt appellantens garantierklæring av 4 mars 1914. Innstevnte har oplyst, at denne opgave blev drøftet mellem banken og A. Gjørven i 1923 uten at Gjørven fremkom med nogen bemerkninger og appellanten har hverken benektet eller bekreftet at saadan drøftelse har funnet sted.

I skrivelse til Aalesunds Kreditbank av 18 april 1923 har A. Gjørven videre blandt annet satt som betingelse for det i samme fremsatte forlikstilbud, at appellantens kausjonsansvar blir slettet, hvilket synes at tyde paa, at Gjørven dengang mente, at garantien fremdeles stod ved makt. Nogen særlig vekt legger jeg dog ikke paa disse dokumenter, men sammenholdt med A. Gjørvens forhold til banken og sakens oplysninger forøvrig - særlig den lange tid som er hengaatt siden omhandlede konferanse med bankchefen fant sted - finner jeg ikke at burde legge nogen avgjørende vekt paa A. Gjørvens vidneprov. Der er ogsaa punkter i vidnets forklaring som synes uriktige. Det synes saaledes at maatte bero paa en misforstaaelse eller feilerindring naar vidnet oplyser, at bankchefen ved hans og appellantens henvendelse i banken i 1916 svarte, at garantierklæringen kunde faas tilbake

Side:1116

«da vidnet ikke skyldte banken noget». Av den fremlagte kontoutskrift fremgaar nemlig, at Gjørven dengang skyldte paa «Vaar»s konto ca. 36000 kr.

Det vidneprov som appellantens to sønner har gitt i saken finner jeg heller ikke at burde legge nogen vekt paa. De var ikke tilstede og paahørte samtalen mellem appellanten og bankchefen og efter saa lang tids forløp kan de ogsaa ha husket feil.

Det synes ogsaa at veie adskillig imot vidneprovene, at appellanten tross sitt krav i 1916 om at faa garantien tilbake, lot det hengaa saa lang tid uten at ta skritt til at faa dokumentet tilbakelevert. Alt i alt finner jeg saaledes, at vidneprovene maa settes ut av betraktning. Innstevntes paastand om at tilsvare garantierklæringens paalydende kr. 32000 + renter og omkostninger vil saaledes bli at ta tilfølge.

Med hensyn til appellantens subsidiære krav om likvidasjon i de to bankbøker i Aalesunds Kreditbank bemerkes: Der er enighet mellem partene om at likvidasjon kan finne sted i en appellanten tilhørende bankbok paa kr. 25.000. Derimot bestrider innstevnte appellantens adgang til at likvidere i en bankbok i datterens navn lydende paa kr. 100. Det er uimotsagt oplyst, at denne bankbok alltid har vært i appellantens besiddelse og ogsaa alltid vært disponert av ham. Appellanten antas saaledes i virkeligheten at være bokens eier og vil som saadan ogsaa ha krav paa likvidasjon. Det finnes herimot ikke at burde komme i betraktning, at datteren, nu fru Hjørdis Solem, i skrivelse av 21 juni 1926 optrer som eier og søker banken om at faa utbetalt et mindre beløp paa ovennevnte bok, da det ikke er legitimert at disposisjonsretten over boken er gaatt over til datteren. Fru Hjørdis Solems ansøkning er i og for sig intet bevis herfor, da hun helt siden 1918 i navnet har staatt som eier. Av samme grunn har appellanten ogsaa vedtatt rekonstruksjonsplanen i hennes navn.

Det kan heller ikke antas at appellanten vilde ha vedtat rekonstruksjonsplanen saafremt han hadde hatt kjennskap til, at banken vilde gjøre ansvar gjeldende mot ham. I ethvertfall maa det antas at han ikke har villet gi sitt samtykke til rekonstruksjon uten forbehold om rett til likvidasjon for sitt mulige ansvar i anledning garantien.

Efter det anførte antas appellanten at ha krav paa likvidasjon i begge bøker.

Som forholdene ligger an antar jeg at banken ikke vil kunne kreve renter av garantibeløpet før fra underrettsstevningens berammelse den 3 mars 1924, som da ogsaa vil være det naturlige likvidasjonspunkt. - - -

N. M. Vaagland.

Idet jeg iøvrig henviser til førstvoterendes votum skal jeg bemerke følgende:

Med appellanten er jeg enig i, at hans garantierklæring av 4 mars 1914 maa ansees knyttet til laan, som innstevnte har ydet A. Gjørven i anledning av D/S «Vaar». Dette følger, mener jeg, av at samtidig med at garantibeløpet blev forhøiet til kr. 32.000 blev det av A. Gjørven utstedte skadesløsbrev med pant i dampskibet «Vaar» forhøiet til samme beløp.

Appellanten har hevdet, at garantien alene gjaldt laan, ydet Gjørven som byggelaan eller til fullførelse av fartøiet. Jeg kan ikke innse at appellanten kan høres hermed. Man har ingen oplysning om hvilke forutsetninger blev lagt til grunn dengang ordningen av 4 mars 1914 fant sted. Og efter garantidokumentets ordlyd maa man gaa ut fra, at garantien gjaldt ethvert

Side:1117

laan som var ydet eller skulde ydes A. Gjørven i anledning av D/S «Vaar» inntil kr. 32.000.

Efter min mening kan appellanten heller ikke gis medhold naar han hevder, at garantien er bortfalt. Selv om man gaar ut fra at forutsetningen oprinnelig har vært, at laanene og garantien skulde være midlertidig, kan dette ikke medføre nogen endring. Forholdet er nemlig, at der saavidt skjønnes ikke har funnet sted nogen omordning eller nyordning av de foran omhandlede laan; og nogen plikt til at sørge herfor kan ikke antas at paabvile innstevnte. At garantien er bortfalt ved innfrielse kan heller ikke antas. D/S «Vaar»s konto viser nemlig, at gjelden ikke har vært under kr. 32.000, naar undtas en enkelt gang, da gjeldsbeløpet var en ubetydelighet lavere, noget som jeg ikke finner at kunne legge nogen vekt paa.

At innstevnte i 1916 har erklært sig villig til at utlevere garantidokumentet, kan jeg ikke finne bevist. Jeg henviser her til underrettens premisser og førstvoterendes votum.

Resultatet blir efter dette, at appellanten fremdeles er ansvarlig efter garantidokumentet av 4 mars 1914 for kr. 32.000.

Av mitt standpunkt, at appellantens garanti er knyttet til laan ydet A. Gjørven i anledning av D/S «Vaar», synes det at maatte bli en konsekvens, at utbringendet av «Vaar> maa godskrives appellanten, saaledes at hans ansvar reduseres med utbringendet. Efter de for overretten fremkomne oplysninger er «Vaar» solgt for kr. 4000 paa tvangsauksjon, rekvirert av A. Gjørvens konkursbo. Appellanten har antydet, at et høiere beløp enn kr. 4000 maa legges til grunn, men da bestemt paastand forsaavidt ikke er fremsatt mener jeg, at appellanten allerede av denne grunn alene kan kreve kr. 4000 fradradd i sitt ansvar efter garantidokumentet. Det beløp appellanten plikter at betale blir da kr. 28.000.

Innstevnte har paastaatt appellanten tilpliktet at svare renter av ansvarsbeløpet. Da appellanten efter garantidokumentet plikter at svare renter, antas paastanden at maatte tas tilfølge. Paa grunn av foreldelse antas innstevnte alene at kunne kreve renter fra 3 mars 1921. Rentene antas videre at maatte beregnes efter den sats, som i kreditbanken var almindelig gjeldende for kassakreditlaan. Jeg bemerker i denne forbindelse, at det av kontoen for D/S «Vaar» sees, at A. Gjørven ogsaa efter 3 mars 1921 har innbetalt enkelte beløp paa kontoen. Jeg antar imidlertid at appellanten ikke kan kreve, at disse innbetalinger avskrives paa rentene av garantiansvaret.

Det neste spørsmaal blir, om appellanten i sitt ansvar kan kreve likvidert innskudd paa kontrabok lydende paa hans navn, og innskudd, lydende paa hans datter Hjørdis Koppernæs's navn. Her for retten har innstevnte fremlagt kontoutskrifter for begge kontrabøkers vedkommende, og viser det sig at den første kontrabok har nr. 28334 og den annen nr. 30889. Det erkjennes av innstevnte, at appellanten kan kreve sitt tilgodehavende efter kontrabok nr. 28334 likvidert i sitt garantiansvar. Derimot er det omtvistet naar kompensasjonen kan ansees at ha inntraadt. Innstevnte har oprinnelig paastaatt, at dette først kan være tilfelle fra det tidspunkt, appellanten fremsatte krav om likvidasjon. Dette skjedde i innlegg av 2 oktober 1924. I sin paastand for overretten gjør imidlertid innstevnte gjeldende, at kompensasjonen skal ansees inntraadt fra den dag saken blev innbragt for underretten. Dette var den 5 mars 1924. Jeg er enig i at dette og ikke et tidligere tidspunkt legges til grunn.

Hvad kontrabok nr. 30889, lydende paa Hjørdis Koppernæs, angaar,

Side:1118

har innstevnte protestert mot at denne kontrabok av appellanten kan kreves likvidert i hans garantiansvar. Jeg finner at maatte gi innstevnte medhold heri. Appellanten har ikke ført bevis for, at de penger som innestaar paa kontraboken tilhører ham, ikke datteren. Kfr. her hennes skrivelse av 21 juni 1926 til kreditbanken, hvor hun anmoder om at faa utbetalt kr. 3 á 4000 av sitt sparebankinnskudd; at der eksisterer en annen kontrabok tilhørende henne er ikke oplyst og kan derfor ikke antas. Heller ikke har appellanten godtgjort, at han har nogen bemyndigelse til at disponere innskudd paa heromhandlede kontrabok til likvidasjon i egen gjeld. Innstevnte kan under disse omstendigheter utsettes for, at Hjørdis Koppernæs protesterer mot, at kontraboken benyttes til likvidasjon, selv om dommen gir adgang hertil. Under disse omstendigheter maa det være det riktige, at appellanten nektes adgang til at bringe i likvidasjon innestaaende paa kontrabok nr. 30889.

Med hensyn til det nærmere opgjør og renteberegningen bemerkes følgende: Renter av appellantens ansvarsbeløp blir at beregne fra 3 mars 1921 til 5 mars 1924 efter vanlige kassakreditrenter. Som ansvarsbeløp maa her gaas ut fra kr. 32000, idet salgssummen for «Vaar» maa være inngaatt senere enn 5 mars 1924. Kontrabok nr. 28334 blir at renteberegne efter vanlige innskuddsrenter overensstemmende med de i kreditbanken gjeldende regler til 5 mars 1924, fra hvilken tid renter efter kontraboken bortfaller. Av det beløp som innstevnte faar tilgode, efter at kompensasjon pr. 5 mars 1924 har funnet sted, vil appellanten ha at svare vanlige kassakreditrenter beregnet efter de for Aalesunds Kreditbank gjeldende regler, til betaling skjer. Jeg bemerker her, at da innstevnte intet nærmere har oplyst om naar salgssummen for «Vaar» inngikk, finner jeg at kunne se bort fra, at innstevnte egentlig har krav paa renter av kr. 4000 fra 5 mars 1924 inntil dagen for innbetalingen av dette beløp.

Jeg er enig i at saksomkostningene opheves for begge retter. - - -

Harald Tessem.

Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.

Erik Eriksen.

Sett

N. M. Vaagland.