Rt-1932-1217

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1932-12-13
Publisert:	Rt-1932-1217
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1595.
Parter:
Forfatter:
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §176, §177

Chefen for statspolitiet har paakjært Nedre Romerike forhørsretts kjennelse av 28 november 1932, hvorved Birgitte Hjørdis Sortnes ikke blev tilpliktet som vidne at opgi navnet paa den person av hvem hun har kjøpt det i saken omhandlede brennevin.

Sakens sammenheng sees at være, at politiet hos nevnte vidne hadde anholdt 4 1/2 flaske hjemmebrent brennevin, som hun forsøkte at bringe tilside, da hun fikk øie paa politibetjentene. Paa forespørsel om hvordan hun var kommet i besiddelse av brennevinet oplyste hun, at hun siste fredag hadde kjøpt det i Lørenskog av en mann, hvis navn hun imidlertid nektet at opgi. Politiet sendte saa saken til sorenskriveren i Nedre Romerike til rettslig avhørelse av vidnet, som antokes at være pliktig til at opgi mannens

Side:1218

navn. Vidnet fastholdt ogsaa for retten sin nektelse av at i den ønskede oplysning, hvorefter retten avsa forannevnte kjennelse om hennes fritagelse herfor. Kjennelsen er begrunnet med, at der ikke er reist siktelse eller mistanke mot nogen bestemt person, og at vidnet derfor vilde optrede som angiver, hvis hun opgav selgerens navn, hvortil hun ikke kunde være forpliktet. Der henvises til utvalgets avgjørelse i Rt-1932-190.

Utvalget finner, at kjæremaalet maa tas til følge. Vidnet var visstnok fra først av ikke forpliktet til at gi politiet nogen oplysning om hvorledes hun var kommet i besiddelse av brennevinet. Men naar hun først har gjort dette, og naar det herav fremgaar, at der er forøvet en straffbar handling, nemlig ulovlig salg av brennevin til henne, blir hun forpliktet til ogsaa at opgi den skyldiges navn, forutsatt at hun ikke kan paaberope sig nogen i straffeprocesslovens §176 eller §177 nevnte fritagelsesgrunn. Der foreligger da en regelmessig efterforskning angaaende en bestemt straffbar handling, og det er ingen urettmessig inkvisisjon fra politiets side at søke bragt paa det rene hvem forøveren er. Hertil maa nevnte vidne saavelsom enhver annen være pliktig til at bidra, hvis der ikke foreligger nogen særskilt i loven bestemt fritagelsesgrunn.

Avgjørelsene i Rt-1932-190 og Rt-1932-191 synes visstnok at være bygget paa en noget annen lovforstaaelse, men de er vanskelig at forene med andre avgjørelser, se saaledes Rt-1927-1095 og 1096 og Rt-1932-720, og er forøvrig avsagt under dissens av et av utvalgets medlemmer. Vidnet er i nærværende sak, saavidt sees, ikke gitt anledning til at uttale sig om, hvorvidt straffeprocesslovens §176 eller §177 kan faa anvendelse, og utvalget kan derfor ikke bestemme noget om hennes plikt, men maa innskrenke sig til at opheve kjennelsen.

Slutning:

Den paakjærte kjennelse opheves.