Rt-1931-57
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1931-01-16 |
| Publisert: | Rt-1931-57 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 15/1 s.a. |
| Parter: | Jakob Pedersen Dergafjeld (eller nu hans dødsbo) (advokat L. Kvam) mot Lars Jensen Vekterlien og Johan Johansen Vekterlien (overrettssakfører Bjarne Bothner til prøve). |
| Forfatter: | Broch, Rivertz, Grette, Bade, Scheel, Wærness, Christiansen |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Broch: I nærværende sak blev av sorenskriveren i Namdal med domsmenn 29 september 1924 saaledes kjent for rett: «Aastedsforlikskommisjonens kjennelse av 20 juli 1919 stadfestes. De innstevnte bør for citantens tiltale i hovedsøksmaalet fri at være. Citanten Jakob Pedersen Dergafjeld bør innen første faredag, hvortil lovlig varsel kan gis, under en daglig løpende mulkt til Røyrviken herredskasse stor kr. 5 fjerne det stabbur og den jordgamme, som han har staaende paa de innstevnte Lars Jensen Vekterliens og Johan Olaf Johansen Vekterliens gaard Vekterlien. Videre bør citanten betale erstatning fastsatt ved uvillige menns skjønn, optatt paa citantens bekostning for det tap, som er de innstevnte paaført ved at citanten har undlatt at tilbakelevere de i hans besiddelse
Side:58
værende, de innstevnte tilhørende ren, og ved at han i den tid de innstevntehar vært eiere av gaarden Vekterlien har tatt i gaardens skog voksende løvtrær til brensel. Sakens omkostninger opheves.»
Dommen blev av Jakob Pedersen Dergafjeld innbragt for Trondhjems overrett, ved hvis dom av 6 februar 1928 blev kjent for rett: «Kontraappellantene Lars Vekterlien og Johan Johansen Vekterlien bør for hovedappellanten Jakob Pedersen Dergafjelds tiltale i hovedsøksmaalet fri at være. Hovedappellanten eller nu hans dødsbo bør under en daglig løpende mulkt til Røyrviken herredskasse stor kr. 5 fra første faredag hvortil lovlig varsel kan gis fjerne fra deres nuværende plass det stabbur og den jordgamme som appellanten har staaende paa kontraappellantenes eiendom Vekterlien. Videre bør hovedappellanten (eller nu hans dødsbo) betale erstatning fastsatt ved uvillige menns skjønn optatt paa hovedappellantens bekostning for det tap, som er kontraappellantene paa ført ved at hovedappellanten i den tid kontraappellantene har vært eiere av gaarden Vekterlien har hugget voksende naale- og løvtrær i Vekterliens skog. Forøvrig bør hovedappellanten for kontraappellantenes tiltale fri at være. Sakens omkostninger for underretten og overretten opheves saavel i hoved- som i kontrasøksmaalet.»
Overrettens dom er av Jakob Pedersen Dergafjelds dødsbo innanket for Høiesterett. Appellbevilling er erhvervet. Boet har nedlagt saadan paastand: «I. I hovedsøksmaalet: At Lars Jensen Vekterlien og Johan Johansen Vekterlien under en daglig løpende mulkt tilpliktes at igjenkaste grøftene mellem buret og gammen og at fjerne det opsatte gjerde. II. I kontrasøksmaalet: At Jakob Pedersen Dergafjeld eller nu hans dødsbo frifinnes for Lars Jensen Vekterlien og Johan Johansen Vekterliens tiltale i saken. III. At Lars Jensen Vekterlien og Johan Johansen Vekterlien tilpliktes at betale processens omkostninger for alle retter saavel i hovedsøksmaalet som i kontrasøksmaalet.»
De innstevnte Lars Jensen Vekterlien og Johan Johansen Vekterlien har paastaatt overrettens dom stadfestet og appellanten tilpliktet at betale dem. saksomkostninger for Høiesterett.
Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henviser jeg til de tidligere retters domsgrunner. For Høiesterett er fremlagt en del nye bevisligheter, nemlig utskrift av to tingsvidner, hvorav det ene er optatt paa aastedet med skjønnsmenn. Ennvidere en uttalelse fra forhenværende reninspektør, domprost Kristian Nissen angaaende det spørsmaal om samene eller den fastboende befolkning maa antas at være eldst i Røyrviken distrikt.
Forsaavidt angaar spørsmaalet om fjernelse av stabbur og jordgamme er jeg kommet til samme resultat som de tidligere retter, idet jeg forsaavidt i de vesentlige punkter kan tiltre hvad overrettens tredjevoterende har anført.
Det ansees ufornødent at gaa inn paa spørsmaalet om samene eller den fastboende befolkning er eldst i distriktet. Paa den ene side maa jeg efter oplysningene, som er ytterligere bekreftet ved
Side:59
de nye tingsvidner, gaa ut fra at Dergafjellfamilien gjennem alders tids bruk har rett til under flytningene vaar og høst - i kalvetiden og i slaktetiden - at ha til hold paa Vekterliens grunn. Dette synes heller ikke egentlig bestridt av de innstevnte. Likeledes maa jeg anta at denne rett innebærer adgang til at ha stabbur og boplass, det være sig til jordganime eller teltgamme, paa stedet. Og jeg er enig i overrettens tredjevoterendes opfatning, at disse rettigheter ikke kan ansees bortfalt ved at Dergafjellfolkene ikke lenger har ren til skjøtsel for Vekterlifolkene.
Paa den annen side finner jeg ikke bevis ført for, at der foreligger særrettigheter av saadan art at de faller utenfor rammen av den almindelige lappelovgivnings omraade (lov av 2 juni 1883 jfr. lov av 29 juni 1923 nr. 6), saaledes som denne lovgivning regulerer lappenes rettigheter. I denne forbindelse bemerker jeg spesielt, at appellanten ikke har kunnet før bevis for nogen avtale eller annen særskilt adkomst til ubetinget at ha stabburet staaende paa dets nuværende plass for all fremtid.
Efter min opfatning gir lappeloven i det store og hele uttrykk for den tanke at i reguleringen av forholdet mellem fastboende og flyttlapper legges hovedvekten paa at beskytte den interesse som økonomisk sett maa forutsettes at være av vital betydning for vedkommende part. Jeg henviser saaledes til lovens §3, §4 og §5, paa den annen side §9 og følgende og 27. Loven bygger paa en interesseavveining.
Saavidt jeg forstaar faller det naturlig at anlegge dette lovens synspunkt paa nærværende tvist. Dergafjellfolkene har gjort gjeldende at det maa tilkomme dem at velge sin plass for bur, gamme og slakteplass, men har dog ogsaa medgitt at de ikke kan belemre optatt innmark dermed, dette ennskjønt buretten med videre er eldre enn innmarken paa Østre Vekterlien, som er et nytt gaardsbruk. Jeg mener at det synspunkt som fornuftigvis maa ligge til grunn for denne innrømmelse, og som i virkeligheten faller i traad med hvad jeg har antatt om lappelovens grunnsyn, maa lede videre. Jordbrukeren maa kunne motsette sig at de nomadiserende lapper utøver sine rettigheter paa en saadan maate at jordbrukeren vesentlig hindres i rasjonell drift av gaarden, dette i hvert fall saa lenge flyttlappene ikke derved lider nevneverdig avbrekk eller ulempe. I det foreliggende tilfelle finner jeg det klart at buret og jordgammen er til betydelig gene for gaardsbruket. Og paa den annen side foreligger i det nye aastedstingsvidne enstemmig uttalelse fra skjønnsmennene om, at efter deres mening finnes der flere steder paa eiendommen brukelige til slakteplass med bur- og gammetomt og likesaa gode og bekvemme som de plasser som hittil har vært brukt.
Hvad erstatningen for hugst angaar er jeg kommet til et annet resultat enn de tidligere retter. Likesom overretten kan jeg ikke finne bevis ført for at hugsten er utøvet videre enn lappeloven hjem ler. Efter de foreliggende oplysninger maa jeg dernest gaa ut fra, at det virke, som der kunde være tale om at forlange betaling for, bare har dreiet sig om forholdsvis rene ubetydeligheter. Naar
Side:60
betaling ikke i de mange aar er forlangt, mener jeg at man har all grunn til at gaa ut fra at trevirket har vært overlatt som en villighet sammen med den brensel som Dergafjell-lappene hadde ret til gratis.
De underordnede retter har gjort flytningsplikten avhengig av vanlig opsigelsesfrist. Det er ikke gjort nogen bemerkning herved, saa jeg finner ikke grunn til at gaa inn paa om appellanten har lovlig krav paa saadan frist.
Saksomkostningene finner jeg bør opheves for alle retter.
Dom:
Jakob Pedersen Dergafjelds dødsbo bør under en daglig løpende mulkt til Røyrvikens herredskasse stor kr. 5 fra første fare dag hvortil lovlig varsel kan gis, fjerne fra sin nuværende plass det stabbur og den jordgamme som boet har staaende paa Lars Jensen Vekterliens og Johan Olaf Johansen Vekterliens eiendom Vekterlien. Forøvrig fri finnes partene for hinannens tiltale. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Konst. dommer Grette, dommer Bade, de ekstraordinære dommere justitiarius Scheel og byrettsdommer Wærness samt dommer Christiansen: Likesaa.
Av underrettens dom:
Den 7 januar 1918 lot citanten Jakob Pedersen Dergafjeld utta følgende forliksklage mot de innstevnte Lars Martin Jensen Vekterlien og Johan Olaf Johansen Vekterlien: - - - «Jakob Pedersen Dergafjeld har rett til tomt for gamme og bur m.v. paa Vekterlien gnr 71, bnr 2 i Grong, som eies i fellesskap av nevnte Lars Jensen og Johan Johansen. Jakob Pedersen Dergafjeld har i en rekke av aar med full rett hatt bur og stabbur staaende paa Vekterliens grunn. I de senere aar har imidlertid denne gaards eiere lagt ham hindringer iveien og nu senest har de gjerdet omkring den tomt, hvor buret og gammen staar, likesom de har gravet en dyp grøft mellem stabbur og gamme. Jakob Pedersen kan ikke finne sig i dette uhjemlede inngrep i hans rett, idet baade grøft og gjerde vanskeliggjør benyttelsen av tomten. Tross gjentagne henvendelser har Vekterliens eiere Lars Jensen og Johan Johansen ikke villet fjerne det opførte gjerde og heller ikke gjenkaste den grøft, som de har gravet mellem stabbur og gamme. Jakob Pedersen Dergafjeld er derfor nødsaget til at søke rettens assistanse i denne sak, idet han vil paastaa, at de innklagede under en løpende mulkts tvang plikter at fjerne gjerdet og gjenkaste grøften samt betale ham full erstatning for den skade og ulempe, som han har lidt.»
- - - Det er efter procedyren paa det rene at Dergafjell-finnene fra gammel tid har hatt til hold paa Vekterlien, naar de vaar og høst flyttet med sine ren til og fra fjellbeitene i Nordre Grong (nu Røyrviken). Det er efter procedyren og de fremkomme oplysninger videre paa det rene, at citanten kort før omkring aarhundreskiftet opførte et bur og snart efter en jordgamme paa gaarden Vekterliens grunn. Gaarden eiedes dengang av Jens Vekterlien. Det er endelig paa det rene, at citanten tidligere hadde et bur og visstnok ogsaa en teltgamme staaende paa et annet sted paa
Side:61
Vekterlien. Der foreligger ingen oplysning om, og er i ethvert fall ikke legitimert, at enten citanten eller før ham nogen annen av Dergafjell-finnene, ved overenskomst med eieren av Vektertien har erhvervet rett til at ha bur og gamme staaende paa Vekterliens grunn der hvor bur og gamme oprinnelig stod. Derimot er det efter rettens mening mulig, at en saadan rett bestod paa grunnlag av hevd eller som følge av alders tids bruk. Det finnes imidlertid ufornødent at opta dette spørsmaal til nærmere drøftelse i nærværende sak. En mulig rett kan nemlig ikke - ialfall efter de foreliggende oplysninger - antas at ha vært saa vidtgaaende at citanten skulde kunne ta i besiddelse eller kunne kreve utvist tomt til bur og gamme annetsteds og ennu mindre hvor som helst paa Vekterlien eller ialfall hvor som helst innen Vekterliens utmark. Det vites ikke at enten citanten eller nogen av hans forgjengere blandt Derrgafjell-finnene i eldre tider har skiftet tomt. Naar under disse omstendigheter citanten frivillig ophørte med bruken av sin eldre bur- og gammetomt, og ved aarhundreskiftet opførte bur og gamme paa en helt ny tomt, antas citanten at maatte ha den fulle bevisbyrde, naar han hevder at ha en av grunneierens samtykke uavhengig rett til den nye tomt. - - - Det innstevnte, de nuværende eiere av gaarden, erkjenner som foran anført, at der forinnen nybygningen eller i alle fall i forbindelse med denne blev truffet en avtale mellem Jens Vekterlien og citanten hvorefter denne erholdt tillatelse til at ha bur og gamme staaende paa den nye plass, saalenge han uten særskilt godtgjørelse passet 3 avlsren for eieren. Citanten innrømmer visstnok, at han har paatatt sig at passe avlsren for Jens Vekterlien men benekter dog at dette staar i forbindelse med den av de innstevnte omhandlede tomteavtale. Nogen rett utenom denne avtale har citanten paa den annen side ikke legitimert.
Retten finner under disse omstendigheter at maatte legge de innstevntes fremstilling til grunn ved avgjørelsen av med hvilken rett citanten lot sitt nye bur og sin nye gamme opføre der, hvor disse hus nu staar. Hertil er der saa meget mere opfordring, som det efter de foreliggende oplysninger er overveiende grunn til at anna at en avtale av innhold som av de innstevnte angitt, virkelig er blitt truffet. - - -
Retten finner imidlertid at maatte gi de innstevnte medhold i at citanten har forspilt sin rett efter avtalen. Citanten innrømmer, at han ikke lenger har nogen avlsren, grunneierne tilhørende at passe. Han har heller ikke spesielt benektet de innstevntes anførsel om, at de siden 1913 ikke har mottatt nogen ren fra citanten. - - - Fra 1913 av har saaledes citanten praktisk talt helt undlatt at yde det vederlag, som grunneierne efter foran nevnte avtale hadde krav paa. - - -
Under henvisning til foranstaaende kommer retten til det resultat at citanten maa ansees at ha forspilt sin rett til overensstemmende med foranomhandlede overenskomst at ha bur og gamme staaende paa Vekterliens grunn dels fordi han i aarevis - helt fra 1913 av - har undlatt at yde det betingede vederlag og dels ved at overskride den ham tilkommende rett til innen Vekterlien at ta tørt og vindfall til brensel. Ved at forholde sig saaledes antas citanten at ha gjort sig skyldig i en vesentlig misligholdelse av overenskomsten. - - -
Efter det anførte kan ikke citanten paastand i hovedsaken tas tilfølge. - - -
Hvad de innstevntes paastand i motsøksmaalet angaar, antas den at maatte godkjennes, forsaavidt den gaar Lit paa at faa citanten tilpliktet at
Side:62
fjerne sine paa Vekterlien staaende hus, dog saaledes at denne plikt først inntrer fra første faredag, hvortil lovlig varsel kan gis. Videre antas de innstevnte at ha krav paa erstatning for det tap, som er dem paaført.
- - - Domsmennene erklærte hver for sig at de tiltraadte formannens konklusjon og videre at de i det vesentlige sluttet sig til formannens begrunnelse. - - -
Av overrettens dom:
- - - Jeg finner at det efter de foreliggende oplysninger er meget som taler for at Dergafjell-finnene, dengang bur og gamme blev flyttet til deres nuværende plass paa østre Vekterlien, ved hevd eller alders tids bruk hadde erhvervet rett til under sine flytninger vaar og høst at ha stabbur og (telt) gamme paa Vekterleins grunn til bruk under sine flytninger. Derimot finner jeg det lite sannsynlig eller rimelig at denne rett er knyttet til nogen bestemt tomt paa Vekterlien. Retten synes i tilfelle at maatte være av den karakter at den maa staa tilbake for den fremadskridende opdyrkning. Jeg er tilbøielig til at anta at disposisjonsretten over en bestemt tomt i tilfelle maatte ha støtte i en særskilt avtale med grunneieren. Nogen saadan avtale gaaende ut paa rett til at ha bur og gamme staaende paa Vekterliens grunn, der hvor bur og gamme oprinnelig stod, er ikke oplyst. Derimot synes elter de foreliggende oplysninger en saadan avtale at være inngaatt mellem Jakob Dergafjeld og den forrige eier av Vekterlien i forbindelse med flytningen fra den oprinnelige plass paa Vekterliens innmark til den nye plass paa østre Vekterlien. Det finnes - - - sannsynliggjort at der mellem de nevnite personer blev truffet en avtale om at Jakob skulde faa ha bur og gamme staaende paa den nye plass, saalenge Jakob skjøttet avlsren for jens (uten betaling). - - - Da det ansees paa det rene, at appellanten ikke lenger har nogen avlsren at passe for grunn eieren, dette innrømmes ogsaa av appellanten, er saaledes grunnlaget for retten til at ha bur og gamme paa deres nuværende plass bortfalt. - - -
Ludvig Munthe.
I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
N. M. Vaagland.
Ved de foreliggende oplysninger anser jeg det helt godt gjort at hovedappellanten og hans forgjengere baade ved hevd og sannsynligvis ogsaa ved alders tid har erhvervet rett til at opholde sig med sine rensdyr paa de innstevntes eiendom Vekterlien under sine aarlige flytninger. - - - Har man imidlertid fastslaatt, at der eksisterer en rett som den nevnte for hovedappellanten kan jeg ikke være enig med underdommeren, naar han synes at forutsette at denne rett under enhver omstendighet helt er knyttet til den tomt, hvor hovedappellantens forgjengere og han selv for en tid hadde bur staaende paa vestre Vekterlis grunn, saaledes at den ved tidligere bruk erhvervede rett maa ansees bortfalt i det øieblikk hovedappellanten flyttet buret til en annen tomt paa de innstevntes eiendom. Det maa i denne forbindelse erindres, at der foruten tomt for bur og gamme ogsaa er spørsmaal om passende slakteplass. Jeg antar at rettens omfang maa bestemmes under hensyn til de betraktninger som i det hele ligger til grunn for at godta alders tid og hevd som grunnlag for erhverv av en bruksrett som den her omhandlede. Men dette utgangspunkt og hensett til, at det her paa den ene side gjelder et fast gaardsbruk og paa den annen side hovedappellantens utnyttelse av enkelte mindre deler av
Side:63
eiendommen en kortere tid av aaret for et behov som ikke krever dyrket eller dyrkbar jord, antar jeg at hovedappellantens bruksrett maa antas begrenset saaledes at den ikke maa være til vesentlig ulempe eller legge avgjørende hindringer iveien for utnyttelsen av de opdyrkede eller dyrkbare deler av eiendommen qu., dette dog med den reservasjon at der paa den annen side under enhver omstendighet i siste instans maa sikres hovedappellanten tomter og bevegelsesfrihet i den utstrekning som han, sett i forhold til bruksrettens utøvelse, i tidens løp har krav paa. Det her anførte maa ha sin gyldighet, selvom man som i dette tilfelle maa gaa ut fra som ikke usannsynlig at bruksrettens oprinnelse er eldre enn det faste gaardsbruk, all den stund det ikke er godtgjort at hovedappellanten eller hans forgjengere har protestert mot at eiendommen blev tatt i besiddelse av fastboende og har funnet sig i, at disse efter hvert har opdyrket stadig større deler av eiendommen.
Efter de foreliggende oplysninger maa jeg gaa ut fra at flytningen av det gamle bur fra vestre Vekterlis grunn blev foretatt efter frivillig overenskomst mellem den daværende eier av Vekterli og hovedappellanten. Heri ser jeg ogsaa en bekreftelse paa at begge parter dengang ordnet sig saaledes som en erkjennelse fra begge sider av det foran anførte om bruksrettens omfang naturlig maatte tilsi, idet det er paa det rene at det gamle bur, da det blev flyttet, stod paa dyrket jord, mens det nye bur blev opsatt i daværende utmark. Østre Vekterli var dengang ikke bygget, og den grunn som nu tilhører denne gaard var skogbevokset.
Kontraappellantene hevder at den under saken omhandlede avtale om pasning av endel dem tilhørende avlsren som er oplyst at være inngaatt saa sent som omkring aar 1900, er knyttet til opførelsen av hovedappellantens nye, nu omtvistede bur og gamme opført omtrent samtidig, saaledes af baade retten til tomtene og hovedappellantens rett til overhodet at opholde sig paa Vekterliens grunn skulde bortfalle naar der ikke var flere avlsren igjen. Efter det om hovedappellantens bruksrett til Vekterlien foran anførte anser jeg det for helt usannsynlig, at denne rett i sin almindelighet er blitt knyttet til den nevnte avtale paa en maate som her anført, og under enhver omstendighet maa kontraappellantene ha bevisbyrden for sine paastande i denne forbindelse. At en slik avtale foreligger er av hovedappellanten for underretten erkjent, men jeg finner iøvrig de i underrettsakten citerte kontravidners prov helt utilstrekkelige til at fylle det bevis som efter det anførte maa kreves av kontraappellanten. - - -
Efter det anførte og det inntrykk man av aastedsbeskrivelsen og det dokumenterte aastedskart faar av stedsforholdene finner jeg det tilstrekkelig godtgjort i tilknytning til hvad ovenfor er sagt med hensyn til begrensningen av hovedappellantens bruksrett, at kontraappellantene maa ha krav paa at faa buret og ganomen flyttet fra sin nuværende plass, idet det maa antas at der paa eiendommen forøvrig er dertil egnet plass, tilstrekkelig for hovedappellantens behov. Hvorledes hans krav forsaavidt blir at tiltredsstille finner jeg ikke grunn til at komme nærmere inn paa, da dette spørsmaal hverken er behandlet i procedyren eller de nedlagte paastande.
Efter det anførte er det selvsagt at de innstevnte i hovedsøksmaalet maa bli at fri finne. Med hensyn til kontrasøksmaalet bemerkes forøvrig: Den tidligere nevnte avtale om pasning av kontraappellantenes avlsren er efter procedyren inngaatt i slutten av 1890 aarene og i tiden inntil 1913 fikk kontraappeltantene ialt 9 ren. Det var oprinnelig 3 avlsren. Efter
Side:64
1913 er ingen ren mottatt. I 1918 mottok kontraappellantene betaling for en ren som var solgt for en 3-4 aar siden. Naar det ikke er oplyst at der senere er blitt reklamert i anledning av avtalens misligholdelse før ved nærværende saks anlegg, antar jeg om enn under tvil, at det maa paahvile kontraappellantene at legitimere at hovedappellanten i sin besiddelse har hatt eller har ren, som er deres og som ikke nu er kommet dem tilgode. Selv om man under ordinære omstendigheter vil de anta, at bevisbyrden for at avtalen er blitt overholdt maa paahvile hovedappellanten. Noget bevis som her krevet har kontraappellantene ikke fort. - - -
Gerhard Klouman.