Hopp til innhold

RG-1935-239

Fra Rettspraksis
Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 04:14 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Trondheim overrett - Kjennelse
Dato: 1935-01-28
Publisert: RG-1935-239 (88 1935)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Sak nr. 53/1934.
Parter: Den kjærende part: Specialmaskiner A/S, Drammn. (Overrettssakfører O. Chr. Kind, Harstad.) Motpart: Kjøpmann H. Johnsen, Dyrstad i Senja.
Forfatter: Overrettsdommerne Munthe (rettsformann), Eriksen samt justitiarius Bruun
Lovhenvisninger: Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §49, Avbetalingsloven (1916)


Ved begjæring av 16/3 1933 krevet Specialmaskiner a/s utlevert hos kjøpmann H. Johnsen en automat for chokolade solgt på avbetaling («leiekontrakt») til ham.

Namsmannen i Ibestad avsa 23/10 1933 sådan beslut.

«I henhold til den fremkomne protest blir forretningen ikke å fremme.»

Specialmaskiner A/S klaget 7/11 1933 til Senja namsrett som 20 oktober 1934 avsa kjennelse med sådan slutning:

«Klagen avvises. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne kjennelse har så Specialmaskiner A/S bragt inn her for overretten ved kjæremålserklæring av 8 november 1934, hvor den kjærende part har nedlagt sådan påstand:

«At Senja namsretts kjennelse av 20 oktober 1934 opheves, og at saken hjemvises til realitetsavgjørelse ved namsretten. At A/S Specialmaskiner tilkjennes saksomkostninger for såvel namsretten som for overretten, i anledning kjæremålet.»

Motparten, kjøpmann H. Johnsen, har avgitt tilsvar, hvor han har nedlagt sådan påstand:

«Kjæremålet avvises. At jeg tilkjennes saksomkostninger for såvel namsretten som for overretten.»

Kjæremålet er erklært i rett tid, idet namsretten kjennelse blev forkynt for den kjærende parts prosessfullmektig 26 oktober 1934 og kjæremålserklæringen efter de foreliggende oplysninger innlevert på postkontoret 8 nov. s.å. Kjæremålet er behandlet på lovbefalt måte, likesom namsrettens kjennelse er gjenstand for kjæremål.

Sakens sammenheng fremgår av namsrettens kjennelse.

Overretten går med namsretten ut fra at grunnlaget for namsmannens beslutning om ikke å fremme utleveringsforretningen er at han ikke har funnet saksøktes innsigelse mot utleveringen åpenbart grunnløs, jfr. lov av 29. mai 1928 om forandringer i lov om kjøp på avbetaling av 21 juli 1916 §13, I.

Overretten kan imidlertid ikke være enig med namsretten

Side:241

når den finner at det ikke er adgang til å bringe en avgjørelse av namsmannen inn til prøvelse for namsretten.

Man finner ikke noen hjemmel for den antagelse at den påklagede avgjørelse av namsmannen står i en annen stilling enn de andre avgjørelser av namsmannen som kan bringes inn for namsretten efter tvfl. §49.

§10 i lov nr. 5 av 29 mai 1928 har en almindelig bestemmelse om at reglene i loven om tvangsfullbyrdelse «sålangt de passer» får anvendelse på utleveringsforretninger i tillegg til avbetalingslovens egne bestemmelser. Blandt disse regler i loven om tvangsfullbyrdelse må også antas å høre regelen om adgang til klage til namsretten i tvangsfullbyrdelseslovens §49. Dette er en almindelig rett under tvangsforfølgningen og en så vesentlig bestemmelse at det har formodningen mot sig at den ikke kommer til anvendelse, når dette ikke tydelig fremgår av loven.

Man kan heller ikke være enig med namsretten i det den anfører om at det er uheldig eller uhensigtsmessig at klageregelen i tvangsfullbyrdelseslovens §49 kommer til anvendelse på et tilfelle som det foreliggende.

Nærværende resultat synes å ha støtte i Justisdepartementets innstilling til lov av 29 mai 1928 nr. 5. citert i namsrettens kjennelse.

Efter dette blir namsrettens kjennelse å opheve og saken å hjemvise til namsretten til prøvelse av namsmannens avgjørelse om at innsigelsen mot utleveringen ikke er åpenbart grunnløs.

Saksomkostningene sattes til kr. 70.-