RG-1939-329
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-09-17 |
| Publisert: | RG-1939-329 (75 1939) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sak nr. 67/1937. |
| Parter: | Ankende part: Ytre Fræna Sogn. (O. r. sakfører Parelius.) Motpart: Fræna Sparebanks konkursbo. (O. r. sakfører Ø. A. Wiborg,) |
| Forfatter: | Lagdommerne Fjærli, Eriksen samt lagmann Blom |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §119, §380 |
I skiftetvist mellem denne saks parter avsa Romsdals Skifterett 23. november 1936 kjennelse med sådan slutning:
«Fræna Sparebanks konkursbo frifinnes.»
Ved ankeerklæring av 5. januar 1937 har Ytre Fræna Sogn ved formannen i dets administrasjonsstyre bragt tvisten inn for Frostating lagmannsrett, hvor den ankende part, som ved Justisdepartementets bevilling av 5. mai 1937 er tilstått fri sakførsel, ved sin opnevnte prosessfullmektig, overrettssakfører H. Chr. Parelius, har nedlagt sådan påstand:
«Ytre Fræna Sognemenighet anerkjennes som kreditor i Fræna Sparebanks konkursbo for kr. 5.989,73 + renter fra anmeldelsen i boet. Ytre Fræna Sognemenighet tilkjennes saksomkostninger for skifteretten. Det offentlige
Side:330
tilkjennes omkostninger for lagmannsretten som om saken ikke var benefisert.
Mitt salær ansettes av retten.»
Motparten, Fræna Sparebanks konkursbos, påstand går ut på frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten.
Om tvistens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til begrunnelsen for den påankede kjennelse.
Saken foreligger i samme skikkelse for lagmannsretten som den hadde for skifteretten. Men for lagmannsretten er saken prosedert skriftlig i medhold av T.l. §380.
Efter ankeerklæringen gjelder anken særlig følgende punkter:
1. Den ankende part mener den antagelse er uriktig at sognets medlemmer er identisk med menigheten.
2. Han mener det må sondres mellem menighet og sognekommune og at disse 2 betegnelser betegner 2 forskjellige juridiske personer. Følgen herav er at fordring og motfordring ikke består mellem de samme personer og at kompensasjon efter konkurslovens §119 derfor ikke kan komme til anvendelse.
3. Videre finnes det uriktig når det bånd som er lagt på sognestyrets disposisjonsrett over Kirkefondets formue derved at denne ikke kan anvendes uten stiftsdireksjonens samtykke, ikke er tillagt betydning ved tvistens avgjørelse.
4. Endelig ankes også over den opfatning som har funnet uttrykk i skifterettens begrunnelse: at det vilde være urimelig om sognet skulde få beholde kirkefondet uberørt, mens banken må bære tapet ved det lån som blev optatt for å dekke utgiftene ved kirkens reparasjon, en opgave som nettop var kirkefondets formål.
Lagmannsretten er kommet til det resultat at kompensasjon i det foreliggende tilfelle ikke kan anvendes.
Ytre Fræna sogns kirkefond er kommet i stand på den måte som er nevnt i lov om ophevelse av konge- og kirketidende samt om dannelse av kirkefond av 14/7 1897 nr. 5 §13, §14, §15 Efter samme lovs §16 forvaltes fondet av sognestyret. Dets kapitaler skal anbringes som bestemt for umyndiges midler, og dets inntekter skal alene anvendes
Side:331
til kirkens behov og til de den påhvilende lønninger. Med Kongens samtykke kan overskudd av inntektene også anvendes til andre kirkelige eller religiøse formål.
Efter lovens §13, 2. ledd, er fondet «Sognekirken tilhørende». Kirken tilhører her menigheten. Efter lov om kirker og kirkegårder av 3/8 1897 §12, 1. ledd, må kirkens kapitaler ikke skilles fra den. Dette gjelder da også kirkefondet.
Av samme lovs kapitler 3 og 5, om kirkenes nybygning og vedlikehold og om kirkenes tilsyn fremgår at det påhviler sogne- eller kommunestyret under overtilsynets opsikt å sørge for at kirken holdes vedlike. Om kirkegård har man regler i lovens kap. 4. I lovens §19 er det bestemt at forsåvidt de inntekter som tilligger en kirke i menighetens eie ikke dekker dens utgifter, utlignes det manglende efter reglene i de almindelige skattelover. I §39 har man tilsvarende bestemmelse for kirkegårders vedkommende. Om denne beskatning har man spesielle bestemmelser i landsskattel.s §133, jfr. dissenterloven av 27/6 1891 §4.
Det er oplyst i saken at sognestyret, det vil si sognets representanter i herredsstyret, i sin tid optok det omhandlede lån i Fræna Sparebank for å dekke utgiftene ved en reparasjon av kirken og en utvidelse av kirkegården. Lånet er forrentet og nedbetalt noe av sognet i de år som er gått.
Man må gå ut fra at kirkens inntekter ikke var tilstrekkelige til å dekke de utgifter som påløp ved reparasjon og utvidelse av kirkegården. Disse utgifter måtte da dekkes ved beskatningen og blev foreløbig skaffet til veie ved lån. Men låntageren var da sognet, ikke kirken eller menigheten. Herav må så følge at kompensasjon ikke kan finne sted.
Men selv om man betraktet kirken eller menigheten som låntager, kunde ikke kirkefondet benyttes til kompensasjon. Menigheten kan ikke omgjøre sin kirke i penger, og kreditorer kan ikke søke dekning i den. Men det samme gjelder kirkefondet, idet dette skal følge kirken. Om å anvende fondet til betaling av menighetens gjeld ved kompensasjon eller på annen blir det derfor ikke spørsmål.
Side:332
Det er bare fondets inntekter som kan brukes. Og påtegningen på kontraboken om at stiftsdireksjonen må gi sitt samtykke ved midlenes anvendelse kan ikke bety annet enn at stiftsdiresjonen som kirkens overtilsyn fører opsyn med hvordan fondets avkastning benyttes. Overtilsynet har ingen myndighet til å gå med på at kirkefondet anvendes i strid med loven. Fondet kan heller ikke skilles fra kirken på den måte at det først optas lån som så dekkes ved kompensasjon i fondet.
At fondet ikke kan benyttes som av banken påstått stemmer også med uttalelser fra Kirkedepartementet og stiftsdireksjonen. Der henvises til skrivelser av 16/9 1936 (19/10 1933) og 19/12 1933.
Omkostningene kan opheves på grunn av sakens tvilsomme beskaffenhet.
Ytre Fræna Sogn har hatt fri sakførsel for lagmannsretten. Den ankende parts prosessfullmektig, o.r.sakfører Parelius som har utført sitt hverv forsvarlig, har uttatt ankeerklæringen, erhvervet benefisiet og levert to innlegg på henholdsvis 6 og 7 maskinskrevne sider samt for øvrig utferdiget de vanlige prosesskrifter. Hans salær av statskassen ansettes til det vanlige for en middels lagmannsrettssak, 300 kroner, utlegg heri innbefattet.
DOMSSLUTNING:
Ytre Fræna Sognemenighet anerkjennes som kreditor i Fræna Sparebanks konkursbo for kr. 5.989,73 - fem tusen ni hundre ni og åtti kroner og tre og sytti øre - men vanlig bankinnskudssrente til konkursens åpning.
Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.
O.r.sakfører H. Chr. Parelius' salær av statskassen for ankesakens utførelse ansettes til 300 - tre hundre - kroner, vanlige utlegg heri innbefattet og under sedvanlig forbehold om revisjon av departementet.
Side:333