RG-1961-108

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1960-08-31
Publisert:	RG-1961-108
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 31. august 1960 i ankesak nr. 115/1959
Parter:	A/L Galleberg Vannverk (høyesterettsadvokat Karsten Wahl) mot Kolbjørn Kvan (overrettssakfører Erling Lindseth).
Forfatter:	Lagdommerne Knut Løken, Kaare Westad, hjelpedommer Reidar H. Andersen
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §19, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §98, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §48, Vassdragslov i h.t. konvensjon Norge/Sverige (1931) §17, §19, §17, §20, Vassdragsloven (1940)

Under en skjønnsforretning begjært av brukseier Kolbjørn Kvan og rettet mot A/L Galleberg Vannverk v/styrets formann, avga lensmannen i Sande med 2 av sorenskriveren i Holmestrand oppnevnte skjønnsmenn den 4. oktober 1958 enstemmig skjønn med denne slutning:

«I medhold av vassdragslovens §19 gis brukseier Kolbjørn Kvan rett til vann fra A/L Galleberg Vannverk, til sin privatbolig Fosshaug g.nr. 59 b.nr. 10, og vann til møllerboligen Holtnes, g.nr. 59 b.nr. 3, samt drikkevann og vann til vask for arbeiderne ved møllen.

Kolbjørn Kvan plikter å rette seg efter de bestemmelser som gjelder i vedtektene for A/L Galleberg Vannverk, både med hensyn til tilknytningsbestemmelser og avgifter m.v.

Saksøkeren Kolbjørn Kvan plikter å betale skjønnets omkostninger, samt omkostninger til de saksøktes juridiske bistand, med kr. 500.»

A/L Galleberg Vannverk begjærte overskjønn. Holmestrand herredsrett - sorenskriveren med 4 oppnevnte utenbygds skjønnsmenn - avga enstemmig overskjønn den 27. april 1959 med denne slutning:

«1. I medhold av Vassdragsl. §19 gis brukseier Kolbjørn Kvan rett til å utta husholdningsvann ved å legge en 5/4" vannledning fra A/L Galleberg Vannverks 2" ledning fra dens endepunkt ca. 100 meter nordenfor Galleberg meieri frem til sine eiendommer g.nr. 59, b.nr. 10, Fosshaug og g.nr. 60, b.nr. 3, Holtnes i Sande.

2. Den andel av anleggets verdi som Kolbjørn Kvan skal betale etter vassdragsl. §20 fastsettes til kr. 4000.

3. Den erstatning som Kolbjørn Kvan skal betale etter vassdragsl. §19, pkt. 4, 2. punktum, fastsettes til kr. 600.

4. Forholdstallet for Kolbjørn Kvans deltagelse i det fremtidige vedlikehold fastsettes til 1/150.

5. Kolbjørn Kvan betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.

I saksomkostninger for lensmannsskjønn og overskjønn tilpliktes Kolbjørn Kvan til innen 2 uker fra overskjønnets forkynnelse å betale A/L Galleberg Vannverk kr. 1400.»

Om saksforholdet vises til grunnene for overskjønnet.

Side:109

A/L Galleberg Vannverk har ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Karsten Wahl, ved foreløpig ankeerklæring av 23. mai og tillegg til ankeerklæringen av 22. juni 1959 i rett tid påanket overskjønnet til Agder lagmannsrett. Anken omfatter skjønnet i sin helhet og gjelder så vel herredsrettens saksbehandling som rettsanvendelse, liksom skjønnet antas å være vilkårlig.

Den ankende part gjør gjeldende at det for overskjønnet ble hevdet at det ikke forelå hjemmel for ekspropriasjon etter vassdragslovens §19, og at denne bestemmelse ikke gir adgang til å ekspropriere seg inn på noens vannledning. Videre ble for overskjønnet anført at skulle en slik adgang eksproprieres, trengtes hertil kongelig tillatelse til ekspropriasjon etter vassdragslovens §17.

Den ankende part mener at det etter dette for overskjønnet forelå en tvist om retten til og betingelsene for ekspropriasjon, som ikke skulle avgjøres ved skjønn, og som derfor overskjønnsretten på egen hånd var forpliktet til å ta standpunkt til i kjennelse etter skjønnslovens §48, slik denne lød før lovendringen av 23. oktober 1959, trådt i kraft 1. juli 1960. Dette er ikke gjort, liksom overskjønnsretten heller ikke har tatt standpunkt til innsigelsen i sine skjønnsgrunner etter skjønnslovens §28. Her er bare sagt at vassdragslovens §19 og §20 ikke egentlig er formet med det for øye som saken gjelder, hvoretter skjønnsretten går over til å drøfte om de materielle betingelser for ved skjønn å gi ekspropriasjonstillatelse er til stede. Den ankende part hevder at det ved de nevnte forhold foreligger en slik feil i saksbehandlingen for herredsretten at det må lede til at overskjønnet oppheves. Den ankende part mener at saken ved lagmannsretten må kunne avgjøres med det.

Overensstemmende hermed begjærte den ankende part under ankeforhandlingen med henvisning til tl. §98 særskilt forhandling om anken over saksbehandlingen. Lagmannsretten avga enstemmig beslutning for at begjæringen avslåes.

Den ankende part gjør med hensyn til rettsanvendelsen gjeldende at når lovhjemmelen for ekspropriasjon ikke er klar, er det galt å gi ekspropriasjonstillatelse. Det er herom vist til Schjødt: Ekspropriasjonsrett side 94 og den der nevnte høyesterettsdom i Rt-1899-769 hvori uttales, at ekspropriasjonslover «må forståes strengt etter sine ord uten å kunne eller burde gjøres til gjenstand for utvidende fortolkning». Etter den ankende parts mening har vassdragsloven i §17 en annen bestemmelse for et tilfelle om å komme inn på en vannledning, liksom det gjennom §17 punkt 4 og de i henhold til denne oppstillede ekspropriasjonsvilkår for A/L Galleberg Vannverk er etablert en rett for ankemotparten i et slikt tilfelle. Disse bestemmelser må tas i betraktning ved forståelsen av vassdragslovens §19, og det er ikke grunn til å tro at vassdragsloven på 2 steder skal ha bestemmelser om å komme inn på en annens ledningsnett. Den ankende part fortolker vassdragslovens §19

Side:110

slik, at paragrafens punkt 1 bare gir hjemmel for å ekspropriere rett til selve vannkilden. I paragrafens pkt. 2 bestemmes at det i forbindelse med denne rett kan gis rett til tiltak for fremføring av vannet, men eksproprianten må selv sørge for fremføringen, og kan ikke med hjemmel i bestemmelsen gis noen rett til å benytte andres fremføringstiltak. Herom er også vist til høyesterettsadvokat Anton Ross' bok om Vannforsyning og Vannavløp, utkommet i 1959 0. Den ankende part har med styrke fremholdt hvilke vanskeligheter det vil gi et andelsvannverk, utenom sine abonnenter og andelseiere å få en vannforbruker tilknyttet vannledningsnettet med hjemmel av en særrett oppnådd ved ekspropriasjon. Denne forbruker vil ikke være bundet av beslutninger som andelslagets styre eller generalforsamling fatter, og denne vannforbruker vil i vannknappe tider ikke rammes av rasjoneringsvedtak. Forbrukeren vil være pliktig til å delta i fremtidig vedlikehold, men den ankende part stiller spørsmål om hvordan det vil stille seg med en utvidelse av tilførselsledningen, som kanskje kan komme til å skje i forbindelse med overgang til en annen slags ledning med større levetid, eller hvordan vil det stille seg med en omlegging av vannledningens trasé med andre tilknytningspunkter. Den ankende part trekker også frem spørsmålet om hvordan vil det stille seg med ansvar overfor denne forbruker, hvis det oppstår et av andelslagets vedkommende selvforskyldt brudd på tilførselsledningen. Det hevdes at en ved ekspropriasjon oppnådd særrett til vannforsyning gjennom andelsselskapets ledninger vil legge et bånd på andelslagets disposisjoner og kan bety en hindring for vannverkets utvikling.

Den ankende part gjør videre gjeldende at heller ikke de materielle vilkår for å kunne gi ekspropriasjonstillatelse ved skjønn etter vassdragslovens §19 er til stede, og at overskjønnet også her hviler på uriktig rettsanvendelse. Den ankende part hevder i den forbindelse at ankemotparten ikke «mangler vann» i §19's forstand, når vannmangelen i tilfelle skyldes at ankemotparten frivillig har oppgitt sin tidligere og tilstrekkelige vannforsyning gjennom vannledningen til Lærum Interessentskap, som ankemotparten tidligere har vært medlem av. Videre hevdes rettsanvendelsen i overskjønnet å være uriktig når det ved skjønn om vann kan fåes «uten skade», eller «om skaden ved å avgi vannet er liten i forhold til nytten for erververen», jfr. §19 pkt. a) og b), ikke er tatt hensyn til den vannmengde som må antas å ville medgå, om den ankende part ga sine andelseiere tillatelse til å benytte vannverkets vann også til jordvanning. Jordvanning ligger innenfor formålet ved den ankende parts egen ekspropriasjon, men tillatelse til jordvanning er hittil ikke gitt utenom havevanning og vanning i gartnerier, fordi vannverket ikke har stor nok kapasitet til det. Jordvanning vil være aktuelt for mange andelseiere om tillatelse gis.

Endelig hevdes av den ankende part at overskjønnet er vilkårlig når det er gitt ankemotparten tillatelse til å legge rør

Side:111

med større dimensjon, 5/4 tommer, enn noen andelshaver i vannverket har. Av dem har flere tilknytning til en og samme 1 toms ledning. Ankemotpartens bygninger er noen av de mest lavtliggende med tilknytning til vannverket. De vil derfor, selv uten noen forøket rørdimensjon, ha større sikkerhet for å få vann i vannknappe tider enn de fleste og høyere liggende eiendommer med tilknytning til vannverket.

Overskjønnet hevdes også å ha et feilaktig grunnlag når det legger til grunn sivilingeniør Stokkes beregninger som bygger på et vannforbruk på 200 liter pr. person pr. døgn. Dette beregningsgrunnlag er for lavt etter dagens forhold. Vannverket har alt vært oppe i situasjoner hvor det har vært nødvendig med restriksjoner for vannforbruket. Det er denne ugunstigste situasjon som må legges til grunn for skjønnet over, om ankemotparten skal gis tillatelse til ekspropriasjon av rett til vann fra den ankende parts vannverk. Den ankende part har ikke til enhver tid hatt vann nok til eget behov, og også det lille kvantum vann ankemotparten vil ta, tas da fra andre.

Den ankende part har under ankeforhandlingen nedlagt denne påstand.

«1. Overskjønnet oppheves bortsett fra bestemmelsene om saksomkostninger, og skjønnet nektes fremmet.

2. A/L Galleberg Vannverk tilkjennes saksomkostninger.»

Ankemotparten har tatt til gjenmæle med overrettssakfører Erling Lindseth som prosessfullmektig.

Ankemotparten bestrider at det foreligger noen feil i saksbehandlingen fra skjønnsrettens side under overskjønnet. Det fremgår ikke av rettsboken for overskjønnet at det her forelå noen tvist om retten til ekspropriasjon som krevet noen avgjørelse etter skjønnslovens §48, eller som foranlediget noen begrunnelse etter skjønnslovens §28 utover den som er gitt i overskjønnet. Den ankende parts prosessfullmektig kan ikke for skjønnsretten ha reist sin innsigelse tilstrekkelig klart til at skjønnsretten har oppfattet, at den ankende part med anførselen om at vassdragslovens §19 ikke ga hjemmel til ekspropriasjon, har ment noe annet eller mer enn at de materielle betingelser for ekspropriasjon etter denne bestemmelse ikke var til stede. Det må ha vært enkelt for den ankende part å få dette spørsmål klart for retten, og hvorfor er det ikke sørget for en protokolltilførsel om at det ble reist tvist? Nå har vi bare prosessfullmektigens egne ord for at han reiste spørsmålet, om vassdragslovens §19 gir formell adgang til den krevede ekspropriasjon. Skjønnsretten har ikke oppfattet ham på den måte, for hadde den det gjort, hadde den sikkert tatt standpunkt til spørsmålet i kjennelse etter skjønnslovens §48 eller i skjønnsgrunnene etter §28. Ankemotparten hevder at det under overskjønnet ikke var tvist om hvorvidt vassdragsloven gir hjemmel for ekspropriasjon. Noen slik tvist var heller ikke reist ved underskjønnet.

Med hensyn til rettsanvendelsen hevder ankemotparten at

Side:112

den ankende part innsnevrer bestemmelsen i vassdragslovens §19. Etter ankemotpartens mening er det spørsmål skjønnet skal behandle etter bestemmelsen så enkelt som å avgjøre, om en mann som ikke har vann skal få vann. Loven sier intet om at han ikke kan få det. Og loven inneholder ingen begrensning for at den ikke gjelder vann fra et vannverk. Ankemotparten mener også å finne støtte for sin oppfatning i vassdragslovens §20, og hevder at det fremgår av denne bestemmelse at det med hjemmel i §19 kan eksproprieres rett til å dra nytte av «tidligere utførte vassforsyningstiltak» som er av den art at det tales om «anleggets verdi». Hermed mener ankemotparten at det siktes til noe mer enn bare en brønn eller en samlekum.

Overfor den ankende parts anførsler om at det ikke passer og skapes vanskeligheter med at noen eksproprierer seg inn på vannledningsnettet til et vannverk, bemerker ankemotparten at de samme vanskeligheter vil oppstå hvis det gis kgl. tillatelse til ekspropriasjon etter vassdragslovens §17 med samme formål, hva den ankende part mener kan gis.

Når det gjelder de materielle vilkår for å gi ekspropriasjonstillatelse og innholdet av denne, bestrider ankemotparten at overskjønnet hviler på uriktig rettsanvendelse eller er vilkårlig. Den ankende part har intet å bebreide ham for at han ikke kan få det nødvendige vann gjennom Lærum Interessentskaps vannledning eller fra andre kilder. Ankemotparten har gjort det han kan for å få brukbart vann, men er allikevel i den situasjon at han mangler vann.

Det er tilknyttet den ankende parts vannverk ca. 100 nye abonnenter siden ankemotparten første gang i 1946 forespurte om å få vann fra vannverket. Den ankende part kan ikke høres med at vannverket har vann til andre, men ikke til ham. For øvrig gjør ankemotparten gjeldende at både spørsmålet om den ankende part kan fratas vann uten større skade enn vassdragslovens §19 tillater, og spørsmålet om dimensjoner for ankemotpartens tilknytningsledning, er skjønnsmessige avgjørelser som er omhyggelig prøvet av skjønnsretten og ikke kan prøves av lagmannsretten.

For øvrig har ankemotparten vist til overskjønnets begrunnelse.

Ankemotparten har under ankeforhandlingen nedlagt denne påstand:

«1. Anken forkastes forsåvidt angår anken over saksbehandlingen.

2. Overskjønnet stadfestes.

3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsretten har mottatt partsforklaringer av den ankende parts styreformann og av ankemotparten. Det er for lagmannsretten ført 5 vitner, hvorav 2 ikke ble avhørt under overskjønnet. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det var under ankeforhandlingen enighet mellom partene om

Side:113

at det ved underskjønnet ikke ble reist noen innsigelse mot skjønnsbegjæringen på det grunnlag at det ikke forelå noen lovhjemmel for ekspropriasjon. I høyesterettsadvokat Karsten Wahls begjæring om overskjønn på vegne av den ankende part er kun uttalt, at parten «er misfornøiet med skjønnets avgjørelse idet vannverket bl.a. hevder at betingelsene for avståelse av vann ikke foreligger». Under overskjønnet ble for den ankende part nedlagt slik påstand: «Begjæringen om avståelse tas ikke til følge.» Anførsler og påstand om saksomkostninger tar lagmannsretten ikke med, da de ikke har betydning for denne avgjørelse.

I overskjønnet er inntatt følgende gjengivelse av den ankende parts anførsler:

«A/L Galleberg Vannverk har under forhandlingen for overskjønnsretten anført at det under forhold som de her foreliggende ikke er hjemmel for tvangsavståelse i vassdragsl. §19, men at det i tilfelle måtte være gitt Kgl. tillatelse etter samme lovs §17.

Kravet om tvangsavståelse etter vassdragsl. §19 er videre motsagt på det grunnlag at forutsetningen for slik avståelse ikke foreligger, når mangelen av brukbart vann skyldes egne disposisjoner av den som krever avståelsen. Vannverket har på det grunnlag gjort gjeldende at Kvan selv er skyld i sin nåværende situasjon. Dessuten har Vannverket hevdet at anleggets kapasitet ikke tåler sterkere belastning.»

I skjønnsrettens bemerkninger i overskjønnet omhandles først ankemotpartens adgang til på grunnlag av den ankende parts egne ekspropriasjonsvilkår før vannverket ble anlagt, å kreve tilknytning til vannverket. Så nevnes at ankemotparten ikke har benyttet denne adgang og ikke har gått frem på den måte de nevnte ekspropriasjonsvilkår gir anvisning på, men istedenfor har krevet tvangsavståelse etter vassdragslovens §19. Skjønnsretten fastslår at den er prosessuelt bundet av denne fremgangsmåte og bemerker deretter:

«Videre er nærværende retts mandat ved fremgangsmåten blitt begrenset til å avgjøre om de særlige betingelser for tvangsavståelse etter §19 forligger, og hva vederlaget skal være etter ftene i samme lovs §20. Hvis retten finner at betingelsene etter §19 foreligger, er det etter lovens egne ord i allfall ikke nødvendig for Kvan å ha Kgl. tillatelse etter §17 pkt. 2. Selvsagt har retten i så fall heller ikke adgang til, som Vannverket har påstått, å avslå hans begjæring om tvangsavståelse, fordi slik tillatelse ikke er innhentet. En helt annen ting er at vassdragsl. §19 og §20 ikke egentlig er formet med det for øyet at tvangstiltak skulle være nødvendige overfor et vannverk som har til formål å skaffe vann til det forsyningsområde hvor eiendommene ligger, og at det i enhver henseende ville ha vært en bedre løsning om Vannverket hadde erklært seg villig til å oppta Kvan som andelshaver på vanlige vilkår, dersom retten skulle finne at han har krav på å bli tliknyttet ledningen.»

Side:114

Lagmannsretten finner etter disse bemerkninger at skjønnsretten har gått utfra og har bygget skjønnsresultatet på den rettsoppfatning, at et krav om rett til å utta vann fra et vannverks ledningsnett kan fremsettes og gjennomføres ved skjønn med hjemmel i vassdragslovens §19. Det er ingen tvil om hvilken rettssetning som er lagt til grunn for skjønnet i så henseende, og kravet til skjønnsgrunner i skjønnslovens §28 er for så vidt tilfredsstillet. Noen drøftelse av rettssetningen er skjønnsretten ikke forpliktet til å innta i skjønnsgrunnene.

Den ankende parts anførsler for lagmannsretten skulle om de var fremsatt likedan for skjønnsretten, naturlig ha ledet til en påstand om at underskjønnet oppheves og skjønn nektes fremmet. Under overskjønnet nedla den ankende part påstand om at begjæringen om avståelse ikke tas til følge. Rent umiddelbart synes denne påstand alene å vedkomme overskjønnets skjønnsavgjørelse om ekspropriasjonstillatelse skal gis eller ikke skal gis under de forhold som forelå, selv om det vel kan sies at en begjæring om avståelse heller ikke tas til følge om et skjønn nektes fremmet. På samme måte synes skjønnsrettens gjengivelse av den ankende parts anførsel derhen, «at det under forhold som de her foreliggende ikke er hjemmel for tvangsavståelse i vassdragslovens §19», mer naturlig å måtte oppfattes som en anførsel om at det i den foreliggende situasjon ikke er hjemmel for tvangsavståelse, enn som en anførsel om at vassdragslovens §19 ikke gir hjemmel for tvangsavståelse for et krav av den art - tilknytning til et vannverks ledningsnett - som var fremsatt i saken. Det neste avsnitt i skjønnsrettens gjengivelse av anførslene, som den ankende part påberoper seg for forståelsen av første avsnitt, endrer etter lagmannsrettens mening ikke den umiddelbare forståelse av det siterte fra første avsnitt. Lagmannsretten ser annet avsnitt som en alternativ anførsel for det tilfelle at skjønnsretten skulle komme til at ankemotparten manglet vann, nemlig at dette ikke var avgjørende for om ekspropriasjonstillatelse skulle gis, fordi mangelen var selvforskyldt.

For den ankende part er hevdet at denne ikke er ansvarlig for rettens protokollasjoner og gjengivelse av anførsler. Lagmannsretten finner ikke at denne anførsel fører frem. For sin påstand har parten ansvar. Og skal skjønnslovens §48 komme til anvendelse, må partenes innsigelser fremsettes så vidt klart at det for skjønnsretten kan eller bør reise seg spørsmål om det er oppstått en tvist om retten til ekspropriasjon, som er av en slik art at den ikke skal avgjøres ved skjønn. Det fremgår ikke av det som er protokollert at et slikt spørsmål har eller bør ha reist seg for skjønnsretten. Heller ikke fremgår det av overskjønnsbegjæringen eller noe som ellers er fremlagt i saken. Det er innrømmet at noe krav om kjennelse etter §48 ikke ble fremsatt under overskjønnet. Avgjørelsesmåten ble overlatt til skjønnsrettens vurdering. Den ankende parts prosessfullmektig har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at hans anførsler nå nok er klarere og mer presise enn hva som var tilfelle under

Side:115

forhandlingene for overskjønnet, selv om han mener at hans uttalelser den gang heller ikke var til å misforstå. Lagmannsretten finner ikke dette tilstrekkelig til å godtgjøre at det for skjønnsretten ble reist innsigelser mot skjønnsbegjæringen som viste, at det var oppstått en tvist om retten til ekspropriasjon som ikke skulle avgjøres ved skjønn, men ved kjennelse etter skjønnslovens §48.

Lagmannsretten finner etter det som er nevnt, at det ikke i forbindelse med skjønnslovens §28 og §48 foreligger noen feil i saksbehandlingen for skjønnsretten som må lede til at overskjønnet av den grunn oppheves.

Lagmannsretten går så over til å behandle anken over rettsanvendelsen i overskjønnet, og er her kommet til at den ankende part må gis medhold i at overskjønnet hviler på en uriktig forståelse av vassdragslovens §19. Når vassdragsloven i §19 nr. 1 gir en eier eller bruker av hus eller jord som mangler vann, under visse i post a) og b) nevnte forutsetninger rett til vann fra annen manns eiendom, må hermed menes en annen manns faste eiendom og ikke en annens vannledning over fremmed eiendom. Det kan heller ikke av paragrafens pkt. 2 om avståelse av rett til visse tiltak for fremføring av vann, utledes noen hjemmel for å kreve avstått rett til anboring av fremmed vannledning. Heller ikke i vassdragslovens §20, som ankemotparten påberoper seg for sin forståelse av §19, finner lagmannsretten støtte for at §19 inneholder hjemmel for å kunne kreve avstått rett til vann fra et vannverks ledninger. §20 er en fellesbestemmelse for anvendelse av §17 og §19, og de anlegg som der er nevnt, og hvis verdi en ekspropriant i tilfelle det gis rett til benyttelse, plikter å utrede en del av, behøver ikke å være gjenstand for ekspropriasjon både etter §17 og §19. Hertil kommer at både en brønn og en samlekum er så vel et «vassforsyningstiltak» som et «anlegg». Andre utførte arbeider som grunnboring og renseanlegg går også inn under «i øvrig» «utførte vassforsyningstiltak», slik at det med dette uttrykk og «anleggets verdi» ikke nødvendigvis behøver å siktes til anlagte vannledninger. Hvorvidt det med uttrykkene i §20 også er ment vannledninger, behøver lagmannsretten ikke ta standpunkt til så lenge den mener det ikke finnes noen hjemmel herfor i §19.

Det blir etter dette lagmannsrettens resultat at overskjønnet må oppheves på grunn av uriktig rettsanvendelse, og at skjønnet nektes fremmet. De øvrige ankepunkter blir det ikke nødvendig å behandle.

Det finnes ikke grunnlag for å endre overskjønnets avgjørelser om omkostninger ved underskjønn og overskjønn, og disse vil bli stående.

I medhold av tl. §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd vil saksomkostninger for lagmannsretten ikke bli pålagt. Etterat det så vel ved underskjønn som ved overskjønn er lagt til grunn at det fremsatte krav om tvangsavståelse hadde rettslig hjemmel i vassdragslovens §19, finner lagmannsretten at saken må sies å ha vært

Side:116

så tvilsom, at det har vært fyldestgjørende grunn for ankemotparten til å la saken bli prøvet i lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Holmestrand herredsretts overskjønn av 27. april 1959 oppheves bortsett fra avgjørelsene om saksomkostninger.

Skjønnet nektes fremmet.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.