Rt-1940-361
| Instans: | Agder lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1940-03-08 |
| Publisert: | Rt-1940-361 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 52/1939 |
| Parter: | Kristense Johannessen (overrettssakfører Abrahamsen) mot Karl Leander Johannessen (overrettssakfører Lundegaard). |
| Forfatter: | Lagdommer Bonnevie, lagdommer Aanesen, sorenskriver Jacobsen |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §50, §62, LOV-1888-06-29-§14, Ægtefælleloven (1888) §14, Skjønnsprosessloven (1917), LOV-1927-05-20-2-§20, LOV-1927-05-20-2-§21, LOV-1927-05-20-2 |
Den 3 august 1939 avsa Lyngdal skifterett kjennelse med sådan slutning: «Separasjonsboets faste eiendom, bnr 6, g. nr. 10, Torp i Lista, blir å utlegge gårdbruker Karl Leander Johannessen på hans boslodd på betingelser som fastsatt i skiftelovens §50. Saksomkostninger ilegges ikke.»
- - - Den ankende part mener at skifterettens avgjørelse er feilaktig når den antar at hun ikke i kraft av sin odelsrett kan forlange å løse boets faste eiendom på fellesboskiftet med mannen. Hustruens odelsrett er fullt på det rene, og er heller ikke benektet av motparten. Hun overtok gården på samfrendeskiftet etter sin far Jan Kristian Klausen Torp som døde den 7 mars 1921. Hennes far og bestefar hadde eid gården i langt over hevdstid, og iallfall hennes far hadde ervervet odelsrett til den. Hennes odelsrett beror således på arv. Den ankende part hadde odelsrett til gården før partene ble gift i 1912. Det er videre på det rene at motparten ikke har odelsrett til gården.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten. Anken er som det vil sees bare bygget på at skifteretten feilaktig har antatt at den ankende part, Kristense Johannessen, ikke i kraft av sin odelsrett kan forlange å løse boets faste eiendom på fellesskifte med mannen, og lagmannsretten slutter seg til hva der om dette er uttalt i skifterettens kjennelse.
At den ankende part er odelsberettiget til eiendommen er ikke bestridt. Hovedregelen om den måte odelsretten gjøres gjeldende på har man i skjønnsloven av i juni 1917, 3. kap. Bestemmelsen i skifteloven av 21 februar 1930, §62, om den odelsberettigede loddeiers rett til å kreve seg jordegods utlagt på skifte, er en særbestemmelse. Etter sitt eget innhold og etter sin plass i lovens 3. del med overskrift: «Dødsboskifte» gjelder bestemmelsen bare sådant skifte, derimot ikke skifte mellom ektefeller som omhandles i 2. del av loven. - - - Men ikke bare den positive ordning av spørsmålet i skifteloven, men også lovens forarbeid, taler imot å anse den her av den ankende part hevdede oppfatning for å stemme med gjeldende rett. I Ot. prp. nr. 5, 1928, s. 28, uttales det således om lovens 3. del, dødsboskifte: «Bestemmelsene i nærværende avsnitt kommer hvor intet motsatt er sagt til anvendelse på alle tilfelle av arveskifte,» mens der intet uttales om at bestemmelsen også får anvendelse på skifte mellom ektefeller. Også i Valentin Voss' Odels- og
Side:362
Åseteretten, s. 77, (ad skiftelovens §62) og Arnholms Familierett, s. 225, synes det forutsatt at odelsiøsning mellom ektefeller må skje på vanlig måte, ikke overensstemmende med skiftelovens §62. Den av den ankende part påberopte uttalelse i Skeies prosess III. bind, s. 164, får her neppe betydning, idet den må antas å ha for øye det tilfelle at odelsrett gjøres gjeldende på dødsboskifte etter skiftelovens §62, uten at dog denne bestemmelse uttrykkelig er nevnt av Skeie. Heller ikke antas den påberopte eldre litteratur å få noen betydning ved fortolkning av den etter skifteloven av 1930 gjeldende rett.
Skifterettens kjennelse vil etter dette bli å stadfeste. - - -
Av skifterettens kjennelse:
I dette separasjonsbo har enhver av ektefellene erklært å ville ha den boet tilhørende faste eiendom, bnr 6, gnr 10, Torp i Lista utlagt på sin boslodd, for så vidt berettiget dertil.
Mannens prosessfullmektig har i det vesentlige anført: Eiendommen må sies å være innbrakt av mannen hvorfor han med hjemmel av skiftelovens §50 krever eiendommen utlagt på seg. Kontantkjøpesummen for eiendommen på skifte i 1921 etter hustruens far, i alt kr. 2.835,67 ble i sin helhet betalt av mannen som sendte pengene hjem fra Amerika. Stervboenken Emilie Klausen (hustruens mor) fikk på skiftet pant i eiendommen for sin halvdel av boet kr. 3.250. Den kort tid etter opprettede føderådskontrakt er å forstå således at det vederlag som ble gitt for føderådet («overdragelse» av hennes pantekrav i eiendommen), var et kontraktmessig vederlag for de forpliktelser fellesboet påtok seg ved føderådskontraktens inngåelse. (Føderådskontrakten er opprettet mellom stervboenken og datter Kristense Elina og hennes mann). Vederlaget representerte ikke noen arv til hustruen og hun kan derfor ikke gjøre gjeldende at hun gjennom dette vederlag har innbrakt denne del (stervboenkens halvdel) av eiendommens kostende i fellesboet. - Mannens prosessfullmektig har derhos henvist til lov av 20 mai 1927 nr. 2 §20, samt Augdahls kommentar til skifteloven s. 131-132 (noten), og anført at etter denne lovbestemmelse var mannen i 1921 fellesboets bestyrer og hadde rådigheten over fellesboet, og at alt hva der før 1 januar 1928 var inngått i fellesboet, ansees som innbrakt av ham med de unntagelser loven nevner og som ingen betydning har i denne sak.
Hustruens prosessfullmektig har i det vesentlige gjort gjeldende: Hustruen har innbrakt eiendommen og krever den utlagt på sin boslodd i henhold til skiftelovens §50. Det var i kraft av hustruens stilling som arving og fordi moren hos henne fikk føderåd at gården kom på hustruens og hennes manns hender, og det var ved hennes arbeid at føderådsforpliktelsene overfor moren ble oppfylt. Hustruen har med litt hjelp fra barna drevet gården i tiden fra 1921 til 1934. I denne årrekke var mannen i Amerika når unntas et opphold hjemme på ca. 8 måneder. Eiendommen har derfor i denne årrekke faktisk vært undergitt hustruens rådighet. Ved den av mannen påberopte bestemmelse i ektefelleloven av 29 juni 1888 §14 var gjort så vesentlige innskrenkninger i mannens adgang til å rå over fast eiendom innbrakt i fellesboet av hustruen, at mannen ikke kunne sies å ha rådighet over sådan fast eiendom etter ektefelleloven av 1927. Dessuten var skjøtet på eiendommen utstedt til mannen og hustruen. Vedrørende ikrafttredelsesloven av 20 mai 1927 nr. 2 §20 henviste prosessfullmektigen
Side:363
til samme lovs §21 i henhold hvortil han hevdet at boets faste eiendom var undergitt hustruens rådighet, idet eiendommen var ervervet av hennes arv. For øvrig anførte han, er det lov om skifte av 21 februar 1930 som her kommer til anvendelse og denne lov har avløst alle eldre lovbestemmelser om skifte og således også de av mannens prosessfullmektig påberopte overgangsbestemmelser i lov av 20 mai 1927 nr. 2. Han hevdet derfor at hustruen også i kraft av skiftelovens §50 kan kreve boets faste eiendom utlagt på sin boslodd.
Retten finner at eiendommen etter de gjensidige ytelser og dokumentene («samfrendeskifte» sammenholdt med skjøtet) å dømme må ansees å være innbrakt av ektefellene i fellesskap. Eiendommen arvedes ikke av hustruen, men ble kjøpt (løst) av henne og mannen i hennes fars dødsboskifte. Hustruens arvelodd kr. 558,33 likvidertes i kjøpesummen, men for mannens sparepenger ble betalt til medarvinger og gebyrer i alt kr. 2.835,67. Om det da kunne være så at stervboenkens halvdel gjennom «overdragelsen» mot føderåd og ved at forpliktelsene i følge dette mot moren er oppfylt ved hustruens arbeid, kan anses å være ytet av hustruen, hva retten neppe kunne anta, men finner det unødvendig å avgjøre, kunne formentlig ikke det medføre at eiendommen måtte ansees å være innbrakt i fellesboet av hustruen alene (jfr. Augdahls kommentar s. 151 flg.). Hvis en eiendom er innbrakt av begge ektefeller i forening uten at rådigheten tilkommer en enkelt av dem og de ikke kan enes om hvem som skal ha eiendommen, vil den måtte realiseres (Augdahl 1. c. s. 153). Etter lov av 20 mai 1927 nr. 2, 2. ledd, 1. pkt. som lyder: «Hadde ektefellene tidligere formuesfellesskap, ansees den del av fellesboets midler som var undergitt en ektefelles rådighet, som brakt inn i felleseiet av denne», finner retten det imidlertid utvilsomt at boets faste eiendom i 1921 ble undergitt mannens rådighet, idet han var fellesboets bestyrer ifølge lov av 29 juni 1888 §14 og eiendommen jo ikke var ervervet ved utbytte av noen selvstendig virksomhet av hustruen (lovens §31). Og eiendommen er da også etter den siterte lovbestemmelse å anse som innbrakt av ham. Hustruens påberopelse av samme lovs §21 kan ingen betydning tillegges, idet boets eiendom ikke er ervervet av hustruen som arv eller gave, og lovbestemmelsen (lovforandringen) for øvrig bare gjelder «for tiden inntil 1 januar 1928». (Augdahl 1. c. s. 131-132 note 2).
Det er etter dette rettens resultat at mannens krav om å få seg boets faste eiendom utlagt på sin boslodd i kraft av nevnte lovbestemmelse må tas tilfølge.
Hustruens prosessfullmektig har imidlertid subsidiært krevd eiendommen utlagt på hustruen på grunnlag av hennes odelsrett, som gjøres gjeldende på dette fellesboskifte til løsning av eiendommen. Herom er anført og opplyst at hustruens far døde i 1921 i en alder av over 70 år, at han var født på gården tilhørende separasjonsboet, som han overtok fra sine foreldre, og at hustruens far, hvis navn var Jan Kristian Klausen, eiet og besatt eiendommen i langt over 20 år. - - -
Retten finner det utvilsomt at odelsrett på skifte bare kan gjøres gjeldende i et arveskifte etter lov om skifte av 21 februar 1930 §62 og at hustruens mulige odelsrett til boets faste eiendom derfor må gjøres gjeldende gjennom odelsløsningssak etter de derom gjeldende lovbestemmelser. Rettens resultat er etter dette at boets faste eiendom må utlegges på mannens boslodd.